Krimbøkene du aldri har hørt om - 2

- Syllogismer og storheter

Siden det nærmer seg høstferie og dermed mer nærkontakt med bøker enn blogger (det bidrar også i noen grad at familien i år skal til et fjellsted uten nettforbindelse), enda et tips om krimbøker du kan imponere med i selskapslivet.

Vi er med Aristotle Detective tilbake i det gamle Aten rundt år 330 før Kristus - midt under Aleksander den stores, og enda mer Aristoteles, sin storhetstid. Hovedpersonen er den atskillig yngre og mer emosjonelt ivrige Stephanos, som stadig vikles inn i mord, mysterier og mere til.

Som tidligere student av den store filosofen, er Stephanos ikke dummere enn å involvere større hjerner ved behov. Og i en sydende storby der de færreste er stoikere, er det ingen direkte mangel på slike behov.

Margaret Moody er professor i litteratur med atskillige doser selvironi og stor hjerne for humor, for ikke å si mysterier. Da første bok i serien kom ut i 1978, var denne type historisk krim en relativt ny sjanger. Det fantes ikke stort andre enn den aldri hvilende Dickson Carrs (1906-1977) utgivelser og Robert Van Gulik (1910-1967) sine bøker om Dommer Dee, begge det man uten å overdrive kan kalle forrige generasjons forfattere.

Med Doodys serie om Aristoteles fikk vi en detektiv som var om mulig enda mer minne-verdig enn Carrs og Van Guliks. Det skal godt gjøres å finne en skarpere etterforsker, selv om han av ulike årsaker hverken benytter seg av forstørrelsesglass eller finger-avtrykk, for ikke å si fiolin.

En klassisk replikk fra første bok kommer når Aristoteles bemerker om mordet at "hvis ikke Philemon gjorde det, var det noen av kategorien ikke-Philemon".

Hvilken kategori som passer? Det finner du ut ved å lese boka.

Middelaldersk science fiction

Kunne den vitenskapelige revolusjon skjedd i 1340? Michael Flynn leker med tanken i en langnovelle som du kan lese om her.

Repetisjonsøvelse med bomskudd

Det skal være usagt om det foreligger en skriftlig avtale eller kun er en stilltiende overenskomst. Uansett er erfaringen at populærvitenskapens verden følger et liturgisk år der ett av leddene er en presentasjon av islams bidrag til utviklingen av moderne vitenskap. Blant de andre leddene er gjennomgangen av hekseprosessene, at det er oppdaget at vikingene ikke bare var rå og brutale og at menneskets forhistorie må skrives om.

Gjennomgangstonen i blader på Narvesen (litt unna øverste hylle) og til og med i enkelte lærebøker, har lenge vært at selv om middelalderen var vond og vanskelig, var muslimsk vitenskap et lys som skinte i mørket.

Dette begynner nå å anta nærmest parodiske former. I seneste nummer av Illustrert Vitenskaps søsterblad Historie (11/2007), kan vi lese i overskriften at Islam gjenopplivet vitenskapen. Forsiden sier ikke noe mindre enn at "Islams lærde fikk fart på kunst og vitenskap".

For balansens skyld hører det med å nevne at teksten er noe mer forsiktig. Der legges det ikke skjul på at dette i realiteten handlet om at oldtidens viktigste lærdomssentra havnet på muslimenes hender ved deres erobringer på 6-700-tallet. Vi snakker altså egentlig mindre om en ny vitenskap som oppstod på arabisk grunn, enn om en gammel vitenskap som i en periode fikk blomstre under nye makthavere med romslig økonomi.

At artikkelen i Historie handler mindre om ekte historie enn om symboler og romantiske drømmer om fortiden, fremgår av følgende formulering:

Da den muslimske delen av Spania ble erobret av de kristne i 1492, overgikk det vitenskapelige initiativet til det kristne Europa.

At bystaten Granada som ble erobret i 1492 hadde noen betydning for vitenskapens historie, har til nå vært ukjent for historikerne. Etter 1000-tallets borgerkriger i den mauriske verden, var det stort sett slutt på muslimsk høykultur i Europa. Årsaken til at dette trekkes frem, er nok heller at årstallet passer (matcher myten om at det først var på 1500-tallet det begynte å skje noe i "det kristne Europa"), enn at erobringen av Granada spilte noen rolle.

Dermed er det ingen grunn til å nevne røtter i Europa fra mange hundre år tidligere. Man går ikke inn på forskjeller på mentalitet og rammer for rasjonalitet i den muslimske og kristne verden. For ikke å si forsøke seg på å definere vitenskap, teknologi, kunst eller kultur. Eller forskjell på antikkens vitenskap som araberne videreførte og moderne vitenskap som etterhvert vokste frem i Europa. I stedet beskrives det hele nærmest som overlevering av en stafettpinne fra Granada til Galilei.

Rundt 1610 erklærte den italienske astronomen Galilei at det ikke var slik at alt dreide seg rundt jorden, men at jorden tvert i mot kretset rundt solen. Men faktisk var ikke Galileis idé ny. Omtrent 500 år tidligere var det generelt akseptert i den muslimske verden at jorden gikk i bane rundt solen. Det var også en muslimsk astronom - al-Biruni fra Persia - som på slutten av 900-tallet oppdaget av jorden roterer rundt sin egen akse.

Dette er vel nærmest norgesrekord i tøv på fire setninger. Én ting er at man skriver som om dette handlet om å erklære, ikke å vise ved ulike indisier og argumenter.

En annen sak er at man tillegger dette Galilei og ikke Kopernikus.

En tredje at dette ikke bare skal ha vært antydet som en mulighet av enkelte muslimske astronomer, men til og med generelt akseptert i den muslimske verden. Hvilket det - med respekt å melde - ikke var. Og Al-Biruni (se det afghanske frimerket fra 1000-års minnet i 1973) "oppdaget" ingenting, han fremmet en matematisk modell som viste at det var ... mulig at jorden roterte.

Det som ligger til grunn for påstanden, er nok at Kopernikus bør ha hatt kjennskap til slike matematiske modeller fra den arabiske verden. Men siden muslimene var gode aristotelikere, avviste også al-Biruni forestillingen om at jorda gikk i bane rundt sola, på naturfilosofisk grunnlag. Selv om han mente den ikke var matematisk umulig.

Matematisk sett var det konsistent både med en modell der jorden roterte og gikk i bane om sola, og en modell der sola gikk i bane rundt jorda. Men før teleskopet og langt mer presise obervasjoner var det rett og slett ikke mulig å "oppdage" hvilken av modellene som var best.

Hvor langt det går når Historie skal prise islams rolle i vitenskapens verden, viser seg når man til og med trekker frem at det var den muslimske "trendsetteren Ali Ibn Nafi" som skapte konseptet om at et perfekt måltid skal bestå av tre retter. Om ikke annet er det muligens sant at han gjorde det.

Ikke rart at astronomene trivdes på 900-tallet.

Så er vi spente på hva som blir den neste oppdagelsen som tillegges middelalderens muslimer. Etter Dick Teresis Lost Discoveries : The Ancient Roots of Modern Science--from the Babylonians to the Maya, er det ikke mye som står igjen, enten vi snakker om kjemi eller kvantemekanikk.

Men fortsatt savner vi nok at noen avslører at de hadde kiosker. Det kan ikke være mye tvil om at det var derfor kulturen gikk i stå.

Fra høyreekstrem til Chesterton

Oss kledelig tilbakelente postmoderne seiler stadig innom det fargerike mangfoldet på denne verdens blogger, der ingen rasjonalitet eller store fortellinger er oss fremmede, for ikke å si priviligerte.

Blant de mest besøksverdige bloggene for tiden er Arnfinn Pettersens, den uten sammenligning mest tvilsomme humanist i Norge. Siden det i en postmoderne tid fort blir mye intertekstualitet, skal vi nøye oss med å gi en takknemlig kommentar til Arnfinns kommentar til en kommentar på min engelske blog.

Dette handler om Joseph Pearce, en forfatter det ser ut til at Den Tvilsomme og jeg har omtrent like mange bøker i hyllene av. Og det interessante fenomen er at karen beveget seg fra National Front, 80-tallets viktigste høyreekstreme britiske organisasjon, til en rimelig oppegående katolsk tro. Ved å lese Chesterton, Lewis og Belloc i fengselet. Dermed forlot han sine høyreekstreme holdninger og gikk fra å være "tulling til samfunnsnyttig menneske", for å si på på pettersensk.

Dette er selvsagt som Arnfinn nevner en både hyggelig og oppbyggelig fortelling. Men den har flere sider ved seg. Nettopp Chesterton (og enda mer Belloc) har blitt beskyldt - tildels med rette (særlig Belloc) - for en og annen reaksjonær holdning (nåja, også Chesterton). Dermed kan assosiasjonene sitte løst i media. Vi møter fort en ordbruk der reaksjonære = høyreekstreme. Det kan nok da gi en og annen kognitiv dissonans å høre at Pearce forlot sin høyreekstreme posisjon fordi han falt for Chesterton.

Nå er det kanskje ikke overraskende at mange født før 1900 oppfattes som mer tradisjonelt enn postmoderne orientert. Verken Chesterton eller Belloc, for ikke å si Ibsen eller Bjørnson, var ildsjeler i kampen for nymotens påfunn som kvinnelig stemmerett (unntatt Bjørnson) eller moderne lyrikk (Chesterton parodier på moderne dikt var forøvrig bedre enn mange moderne).

Men det er altså mer enn en gradsforskjell mellom å være demokratisk innstilt, for ikke å si perspektivrik, stimulerende, vittig og selvironisk, og det å være et sentralt medlem av National Front.

Så spørs det om det hjelper å utvide fengselsbiblioteket i et visst høysikkerhetsfengsel i Trondheimsområdet.

Bush bannlyser Chesterton

Les alt om dette her.

Buying Byzantium

Walking Through Byzantium omtalt i en tidligere blog kan nå bestilles her.

Slaget på Stamford Brigde

Som student var en av avkoblingene i 1978 å gå fra lesesalen til nærmeste fotballbane. Det var stor stemning å se det lokale andredivisjonslagets midtukekamper. Spesielt når Viggo Sundmoen kom inn som superreserve på høyrevingen. Ikke minst var det morsomt at laget rykket opp i første divisjon.

Siden har de blitt der. Og kommet til Champions League 11 ganger.

Laget som rykket opp i 1978: Bak fra venstre: Tor Haugan, Rolf Maaø, Knut Torbjørn Eggen, Magnar Florholmen, Øivind Husby, Jan Hansen, Erling Næss, Arve Thunshelle, Viggo Sundmoen, Ola By Rise, Nils Arne Eggen og Kåre Rønnes . Foran: Svend Didrichsen, Thor Robert Johanssen, Håkon Jørgensen, Knut Børseth, Øystein Wormdal, Harald Sunde, Svein Grøndalen og Steinar Nilssen.

Apropos Grøndalen på bildet deltok jeg et par år etter 1978 i en fotballturnering i idrettsbygget på Gløshaugen for et lag fra elektrolinja, mot nettopp Grøndalen (viste det seg til vår lettere oppildning koblet med lammelse da vi entret banen) og andre på maskinlinja. Han var ikke kjent som den mest slepne teknikeren på landslaget, men lå nok på et noe høyere nivå enn andre studenter. Vi ledet 1-0 til han driblet seg gjennom og scoret. Deretter var det lettere totalkollaps for de mer halvtrente. Resultatet ? 1-4 i etter 2 x 15 minutter.

I går var motstanderen ingen ringere enn Chelsea. RBK-supportere er nok litt bortskjemte etter mange år i CL (nåja, en blandet opplevelse), for ikke å si med 17 seriemesterskap siden 1978 (det første av disse i 1985, to år etter at jeg hadde forlatt Trondheim). Men det var uansett godt å se gutan i aksjon i Europa igjen, etter en trøblete sesong. Jeg ble litt stolt, også uten barter.

Det er ikke til å komme fra at prestasjonene de seneste sesongene har svingt i takt med formen til Steffen Iversen. Likevel ble Chelsea holdt til uavgjort på Stamford Bridge, 1041 år etter Harald Haråde. Uavgjort - på - Stamford Brigde. Chelseas to stangskudd og 20 sjanser mot RBKs 3, er da bare detaljer. I det hele tatt, piece of cake.

Så får vi se hvordan Brann gjør det før RBK er tilbake i 2009.

Skattekiste

Tilhengere av ta-den-helt-ut-og-enda-lenger-prog, kan ta den helt ut og enda lenger her.

Hva Terrorizer sier om prog

kan du lese om her.

Krimbøkene du aldri har hørt om - 1

- Ofringer og åsteder

Ute etter annerledes krim? Lei av norske forfattere med fornavnet Anne? Her kommer den første i en serie anbefalinger som du er garantert at ingen andre har lest. Skal du vekke litt oppmerksomhet er det bare å nevne dem sånn i forbifarten i neste lunsj eller familieselskap.

Det har etterhvert blitt en anseelig mengde krim lagt til ulike historiske epoker, enten vi snakker om romerriket eller middelalderen. Med Demon of the Air går Simon Levack imidlertid et skritt lenger. Handlingen er lagt til Tenochtitlan, hovedstaden i Aztekerriket i 1517.

Tenkesettet har klare snev av noe alien, for å si det mildt. Du trenger ikke lese science fiction for å møte noe helt fremmed. Keiseren Montezuma holder befolkningen i ånde med terrormetoder. Det gjør ikke saken bedre at gudene krever menneskeofre for at verden ikke skal gå under. Ryktene går om skjeggete fremmede. Midt i offerhandlinger og hoffintriger, står Yaotl frem som en halvskremt (ganske så berettiget), men initiativrik detektiv.

Hvis man er interessert i å se verden med ganske andre briller, er det verre steder å starte enn med Levack. Ikke minst passer innslagene av svart humor godt til en ofte makaber setting.

Serien er etterhvert blitt på tre bøker og det er håp om flere.

Så er spørsmålet om også Mel Gibson leser krim.

Summary in English

Perhaps even some original stuff, sometimes. Though not so much now.

Update September 21st: It has now become more original stuff than I bargained for from the beginning. In my own funny ways I find I learn much more.

Astrologi og arbeidsmiljø

En lettere spiss kommentar til et nytt oppslag i Aftenposten om bedrifter som bruker astrologi, finner du her.

Da Hjortefot tapte

Som voksen kan det være en skuffelse å vende tilbake til barndommens bøker. Det er en risikosport å lese noe som jeg husker som storslagent, spennende eller rørende. Hardy-guttene er ikke like spennende som på barneskolen. Biggles blekner, selv mot Bagley.

Men grunnen er ikke alltid at bøkene ikke holder mål. Jeg oppdaget det for mange år siden rett etter å ha lest en Tarzan-bok på nytt. Noen illusjoner fattigere bladde jeg gjennom den engelske utgaven. Og oppdaget at den var dobbelt så lang.

Bøkene jeg hadde vokst opp med var rett og slett sensurerte og skamklippete.

Mens den norske utgaven ikke var noe særlig når man var et stykke over barneskolen, var den amerikanske fortsett ikke så halvgærn. Vi snakker ikke om Nobelprismat, men om en rimelig anstendig røverroman av den enklere sorten.

Nylig gjorde jeg samme oppdagelsen med Hjortefot. De norske bøkene var spennende nok for en 9-åring, men et og annet år senere er vel platt noe av det hyggeligeste man kan si om dem. For en som falt for Hjortefot-skikkelsen (selv om denne Shaween riktignok kan oppfattes som en overløper som menget seg med de hvite), er det i det hele tatt ingen god opplevelse å bla gjennom de norske utgavene. Selv om omslagene fortsatt vekker minner på linje med Proust på sporet av den tapte tid, er innholdet heller tynt og tarvelig.


Dermed var det aldri så lite jubel i stua da jeg oppdaget at også disse bøkene opprinnelig er ganske annerledes. Noen kontante klikk på de riktige stedene på eBay og dermed havnet serien i postkassen. På amerikansk.

Med litt rask hoderegning ble fasiten at den norske utgaven av Hjortefot på prærien er på 100 sider, og rundt 36 000 ord. den engelske er på 350 sider og 81 900 ord, over dobbelt så mye. Første avsnitt i den norske boken er femtende i originalen, selv om enkelte av avsnittene er stokket om i starten.

Også språket skiller seg ut. Det er ingen tvil om at Ellis selv hadde amerikanske ungdommer som målgruppe. Men han skrev sjelden banalt eller barnslig, selv om det ikke er noen utstrakt mangel på klisjéer.

Kanskje har han også en aldri så liten lærer i bakhodet, som i Stompa-bøkene, når han stadig henviser til historiske personer og hendelser. Han skriver ikke sjelden både poetisk og pedagogisk om skogene og prærien, for ikke å si om mennesker og moral. Dette er et århundre før en mer kynisk og sosialrealistisk stil sivet inn i barne- og ungdomsbøkene.

Amerikansk? Ja. Moralistisk? Utvilsomt. En viss andaktstemning? Amen. En annen tids holdning til raser generelt og rødhuder spesielt? Fullt på høyde med Tarzan. Et møte med en Hjortefot som det går an å lese om som voksen, når man er i det rette lunet. Jepp.

Opplysning

Den bestselgende konspirasjonsteoriforfatteren Per-Aslak Ertresvåg er irritert på Øystein Sørensen i Aftenposten 13. september. Mektig irritert. Interessant nok uten å besvare eller kommentere en eneste av påstandene om hans egne teser. I forbauselsen var det dermed bare å sende noen egne kommentarer til debatt@aftenposten.no.

Ertresvågs tåkelegging

Når journalist og forfatter Per-Aslak Ertresvåg går til frontalangrep på historieprofessor Øystein Sørensen, er det uten våpen og ammunisjon. Vekten legges mer på tåkelegging enn tankevirksomhet. Problemet synes å være at Sørensen har fått "store oppslag i aviser og i TV" med sin bok "Den store sammensvergelsen". Ikke minst faller det Ertresvåg tungt for brystet at Sørensen retter "sitt skyts" mot ham.

Man kunne nok dermed forventet konkrete imøtegåelser av historieprofessorens veldokumenterte gjennomgang med nærmere 1000 fotnoter og 300 sider, av konspira- sjonsteorier knyttet til 1700-tallsordenen Illuminatus. Eller i det minste av de fem sidene som tar opp noen av Ertresvågs egne pussige påstander i fjorårets best- selger "Makten bak makten". En bok som forøvrig også fikk atskillig omtale og førte til debatter i flere media. For ikke å si et støttende forord fra et av medlemmene i Lund-kommisjonen.

Men Ertresvåg tar ikke opp en eneste påstand. Han imøtegår dermed ikke at hans konspirasjonsteori bl.a. bygger på høyreekstreme og elleville amerikanske teorier, fra John Birch Society til Texe Marrs. Han forsvarer ikke sin plassering av økonomen Adam Smith som medlem av Illuminatus. Eller at Satan står bak det hele, med røtter tilbake til herskerne i Babylon. Det sier atskillig at han fremfor argumenter og dokumentasjon bruker spalteplass på å antyde at Sørensen og andre norske som har tatt oppgjør med kreative konspirasjonsteorier, som forfatterne av boken "Konspiranoia" fra 2003, ikke er troverdige. Sørensen er til og med arrogant.

I stedet for noe konkret å fare med, nøyer Ertresvåg seg med antydninger, mistenkeliggjøringer og tåkelegginger. Det er sjelden å se angrep som i større grad rammer avsenderen.

Hvordan det gikk med innlegget? Som det måtte.

Fra: fra_debattredaksjonen@aftenposten.no

Sendt: 14. september 2007 14:25

Kjære skribent,Vi takker for debattinnlegget du har sendt Aftenposten. Dessverre er den daglige tilstrømningen av nye manuskripter til debatt- og kronikksidene så stor - opp til 100 artikler - at vi er nødt til å si nei takk til det aller meste. Av denne grunn greier v i [sic] ikke å finne plass til din artikkel denne gang.

Denne e-posten er sendt fra en adresse som ikke overvåkes. Svar til denne adressen blir ikke lest

En konspirasjon.

Kjettersk Kjeller om 911 - for 150 år siden

På grunn av reise blir det dessverre ikke anledning for undertegnede å få med seg neste Kjettersk Kjeller, for det står ikke på interesse for tema eller taler. Det er denne gang religionsviteren Jan Ingar Thon som med sedvanlige innslag av engasjement og eleganse vil foredra om en av de mer tragiske episodene i amerikansk 1800-talls-historie.

Vi snakker rett og slett om et tidligere 911. I dag er det 150-år siden massakren på 120 ubevæpnende nybyggere ved Mountain Meadows i Utah. Og dette handler denne gangen ikke om indianere eller utenlandske terrorister. Bak det hele stod mormonere, selv om de dog hadde med seg noen litt vel ivrige paiuter på laget.

Nå mangler det ikke på skyggesider eller grusomheter fra personer, grupper eller stater som knytter seg opp mot de fleste livssyn med noen år på baken, enten vi tenker på Stalin eller Torquemada. Men massakren ved Mountain Meadows er mer kontroversiell enn de fleste slike episoder. Ikke minst forsøkene på å benekte det hele.

Møt opp 13. september i Kjelleren under Den Gode Café i Fredensborgveien 13, Oslo. Dørene åpner kl. 19.

The scene was one too horrible and sickening for language to describe. Human skeletons, disjointed bones, ghastly skulls and the hair of women were scattered in frightful profusion over a distance of two miles." (1859 report)

Topp ti ting du ikke visste om tro og vitenskap

En av mine favorittbloggere, Bede, har i dag et interessant innlegg om hvilke myter om tro og vitenskap som er de mest vanlige. Her er hans topp ti, lettere forkortet:

1) In the Middle Ages, Christian universities laid down the foundations of modern science .

2) The Jesuits published over 6,000 scientific papers and texts between 1600 and 1773 including a third of those on electricity. They were by far the largest scientific organisation in the world.

3) Copernicus’s book, On the Revolutions of the Heavenly Spheres, was never banned by the church.

4) During the Middle Ages, hardly anyone thought the Earth was flat.

5) No one has ever been burnt at the stake for scientific ideas. The only great scientist to have been executed was the chemist Antione Lavoisier. ‘Freethinking’ anti-clerical French revolutionaries guillotined him in 1794, although for political reasons.

6) Calvin never said “Who will venture to place the authority of Copernicus above that of the Holy Spirit.

7) Even by the standards of their time, Sir Isaac Newton, Johann Kepler and Michael Faraday were devoutly religious. During the Enlightenment, when scepticism about religion became acceptable, scientists almost always remained committed Christians.

8) Christians did not try and destroy pagan Greek scientific ideas. Instead, they laboriously hand copied millions of words of Greek science and medicine thus ensuring they were preserved.

9) The church never tried to ban zero, lightning conductors or human dissection.

10) The concept of a good creator god who laid down the laws of nature at the beginning of time was an essential metaphysical foundation for modern science.

Vil du se mer om dette, anbefales en kikk på en bok som kom ut i fjor (se også her og ikke minst her) med bl. a. undertegnedes fokus på 33 slike myter. Eller vente på at Bede's bok finner en utgiver.

ELP i boks

Fest og fyrverkeri i stua i går, og ett og annet veltet Hammondorgel kledelig dandert med kniver. Anledningen var boksen From the Beginning, som landet i postkassen presis på utgivelsesdatoen. Ikke minst fordi den et godt stykke på vei er blitt til i samarbeid med fans (scroll f.eks. ned til innlegget ELP box set suggestions her).

Siden det har gått 14 år siden forrige boks fra Emerson, Lake and Palmer (Return of the Manticore), var det bare å benke seg med store øyne og ører. Med 5 CD'er (en høy andel ikke tidligere utgitt materiale), og 1 DVD av BBC-programmet Manticore documentary fra 1973-turneen, er dette en samling som varmer venner av bandet. Det hører også med en 60 siders bok, rikt illustrert, med bandets egne kommentarer og historier.

Blant høydepunktene kan nevnes en konsert fra Mar-Y-Sol i 1972, i perfekt lyd, med bl.a. Hoedown og Tarkus. For ikke å si Pirates, fra 1977 - uten orkester. Og et intervju med Aaron Copland om ELP's versjon av Fanfare for the Common Man.

Det er også en begivenhet at vi får det savnede materialet fra konserten i London Lyceum, 9. desember 1970, med Take a Pebble, Barbarian og Knife Edge. Dette er opprinnelig fra en film vist også på NRK to ganger tidlig på 70-tallet. Den offisielle DVD-utgivelsen har i alle år dessverre kun vært av delen med Pictures at an Exhibition, forøvrig en tidligere og mer uferdig versjon enn det opprinnelige albumet/CD'en.

En svakhet ved filmen har vært lange innslag av psykedeliske fargeeffekter, i kjent og ukjær 1970-stil. Det er ikke tilfeldig at den fikk navnet Rock'n Roll Your Eyes i USA. Mange har lenge etterlyst en utgivelse uten dette sølet. Som vi nå har fått ved et Columbus-egg, siden dette kun er lydsporet.

Hvis det blir lite blogging de nærmeste dagene, er det med andre ord ikke bare fordi jeg er bortreist med jobben.

En ny konspirasjonsklassiker

Som nevnt under, fikk Øystein Sørensen en rekke mer eller mindre konstruktive kommentarer på oppslaget i Aftenposten. Enkelte av de - for å si det mildt - mindre konstruktive, handlet om at en historiker burde avsløre konspirasjonen om at Jesus ikke har levd.

Det hørte dermed med å kommentere dette i ett av dagens oppslag på Skepsis-bloggen.

Denne bokanmeldelsen gir en mer utdypende presentasjon av denne type stoff.

Illuminatus

Øystein Sørensens nyeste bok er nettopp lansert, og har som fortjent fått atskillig omtale.

Tittelen er denne gangen litt tongue in cheek, "Den store sammensvergelsen - historien om det hemmelige selskapet ILLUMINATUS og dets mange ugjerninger".

Men selv om det på mange måter er en morsom bok, er den også seriøs. Og alvorlig.

For dette handler om hvor lett det er å la seg rive med. Det er fristende å le av alle som ser konspirasjoner ved høylys dag. Men i realiteten er ikke dette begrenset til sekteriske miljøer og folk som deler ut lapper mens de snakker med seg selv. Du trenger ikke skrive leserinnlegg eller lage blog for å tro på konspirasjoner.

Det er nok å være ivrig, noe de fleste av oss er, på ett eller annet område.

Dermed er det bare å anbefale boka som motgift. En bra presentasjon finner du her. Men vi anbefaler nok at du leser boka. Ikke minst fordi Øystein viser hvor lett det er for ulike grupper, enten de er høyreorienterte, kaller seg kristne eller tilhører venstresiden, å vri stoffet slik at det fremmer deres egen sak.

Enten man nå er skeptisk til Bush, Satan eller FN, kan man bruke fortellingen om Illuminatus. Det er rett og slett alle konspirasjonsteoriers mor, med Adam Weishaupt som alle sammensvergelsers gudfar. Temaet er blitt utnyttet og improvisert over av enhver gruppe som trenger noe virkelig storslagent å slå i bordet med. Vi snakker om alt fra 911-revisjonister til EU-motstandere, via antikapitalister og varianter av ateister. Det er dermed ikke underlig at boka allerede er blitt lagt for hat av ulike grupper (sjekk kommentarene). Som ikke har lest den, og aldri kommer til å gjøre det.

Forhåpentligvis i motsetning til deg.

Krigsherrer og seriemestere

Krigsherrer i Afghanistan og det fjerne Østen tilhører nok ikke barnelærdommen til nordmenn flest. Dessverre synes det heller ikke som om det gjør det for amerikanske offiserer, selv om de har langt mindre unnskyldning. Og den blir enda mindre nå som Terry and the Pirates, av seriemesteren Milton Caniff, endelig kommer i en utgave som yter serien rettferdighet.

Vi snakker rett og slett om en av de mest skjellsettende, intelligente, morsomme og spennende serier noen gang. Arenaen er Kina på 1930- og 40-tallet, det hele trykket i amerikanske aviser som dagstriper i sorthvitt og søndagssider i farger.

Serien begynner forsiktig, med klare innslag av parodi og stereotypier. I løpet av få måneder utvikler den seg til en episk og fortettet fabel. Dialog, handling og tegninger skaper en enhet som sjelden er overgått, i eller utenfor tegneserienes verden. Det var ikke til å unngå at Caniff kom til å påvirke filmskapere i tiår fremover.

Fortellingen om Terry og Piratene utvikler seg over tid. Fra en enkel og enfoldig start, vikles vi inn i en av de mest dramatiske og katastrofale epoker i historien. To europeere forsøker å finne sin plass i en kaotisk vrimmel av pirater, pretendenter og ikke direkte pusete damer. Øst-Asia blir gradvis dratt inn i en storpolitisk malstrøm som kulminerer med Andre verdenskrig. Hovedpersonene forsøker på ulike måter å bevare sin verdighet og sine venner, for ikke å si sitt liv.

Serien burde vært obligatorisk lesning på amerikanske krigsskoler. Ikke minst fordi krigsherrene er blant et utall av minneverdige skurker. Så har vi selvsagt Dragon Lady.

De som lurer på om det snart vil gå bra i Afghanistan, bør bestille første bind i serien snarest.
Og svaret? Det er nei.

Atlantis funnet i Sverige.

Nå er ikke det akkurat siste nytt. Men siden det nærmer seg 330 år siden Olof Rudbeck (1630-1702) publiserte første bind av sitt verk om Atlantis i Gamle Uppsala, er det på tide å begynne å foregripe begivenheten.

Hva kan da være bedre enn å starte med David Kings Finding Atlantis - A True Story of Genius, Madness, and an Extraordinary Quest for a Lost World fra 2005. Boka er til og med på tilbud på Amazon for tiden.

Rudbeck var ikke snauere enn at han koblet Egypt og Platon med Sverige. Aggressive svensker hadde trengt helt ned til Aten, for ikke å si Nilen. Atlas var ingen ringere enn kong Atle. Tor var Zevs og Njord var Neptun. Og Odin? Hades, selvsagt.

Valhall passet godt som dødsrike, selv om grekerne nok var noe mer pessimistiske om livet etter døden enn de norrøne. Herkules søyler, tidligere tillagt Gibraltar, var egentlig Øresund. Rudbeck hadde i det hele tatt svaret på det meste.

Hva var det så som drev Rudbeck? Han var en begavelse som få, og følte nok behov for å markere seg som en original tenker. Det hørte også med at han var like obsternasig som oppfinnsom. I en tid der Descartes tanker ikke var direkte stuerene i det erkelutherske Sverige, stod han rakrygget for kartesianismen.

Rudbeck gikk heller ikke av veien for akademiske parodier. Han forfattet en harselas over den aristoteliske tenkningen hos hans konservative motstandere, langt verre enn hva Galilei hadde gjort med pavens synspunkter i generasjonen før. Det gikk som det måtte. Etter baktalelser om regnskapsrot og vanskjøtsel av sin stilling ble Rudbeck offentlig ydmyket og fratrådte den adminstrative delen av sin professorstilling.

Kanskje var Rudbeck nettopp drevet av et ønske om å gjøre like epokegjørende oppdagelser som Galilei. Muligens trodde han at han kunne gjenvinne sin ære og posisjon ved å styrke Sveriges posisjon som stormakt. Dette var Sveriges store århundre, da riket var på høyden av sin innflytelse og berømmelse. En slik nasjon kunne ikke annet enn å ha en ærerik fortid.

Dessverre endte det i stedet med at det var Rudbeck som fikk et lite ærerikt ettermæle.

Hva som helst?

En ikke ukjent G.K. Chesterton tillegges ofte utsagnet "Når man slutter å tro på Gud, tror man ikke på ingenting, men på hva som helst", kanskje mest kjent fra Umberto Eco i "Foucaults pendel". I realiteten er det nok kun en parafrasering ut fra andre ting han har sagt, men la nå det være. Selv om gudstro ikke er noen vaksine mot underlige påfunn, støttes utsagnet av tendensene til at sekulariseringen etterhvert synes å føre mer i retning av alternativtenkning enn ateisme.

Likevel faller slike utsagn naturlig nok ikke i god jord hos alle. Det er lett å vise at mangel på gudstro ikke automatisk fører til tro på hvasomhelst. På den annen side har kanskje Chesterton som så ofte mer rett enn hva som er vanlig for slagferdige spissfyndigheter.

Blant mange som i praksis synliggjør paradokset, er Eugene V. Koonin. I en ny artikkel argumenterer han for eksistensen av en uendelighet av univers for å forklare hvordan liv kan ha oppstått i vårt, ikke minst siden forklaringen "Gud" tar seg dårlig ut i laboratorier og ligninger. Tanken er at alle varianter av muligheter som fysiske lover i det hele tatt åpner for, er realisert i et multivers (hos Koonin en uendelig rekke av sykliske univers). Dette gjør det mulig å forklare det etterhvert klassiske spørsmålet om hvordan akkurat vårt univers er blitt så "fininnstilt" for liv.

Men denne medisinen har enkelte bivirkninger. Hvis alt er sannsynlig, til og med nødvendig, gitt en uendelighet av universer, finnes hva som helst et sted der ute. Fra en Elvis som lever til Erling Folkvord som president i USA.

Og en intelligens som for mange praktiske formål ligner på den Gud man har sluttet å tro på.

Kan jeg skrive korte innlegg?

Ja.

Kunne indianerne ha vunnet?

Tilbake til vårt vanlige program.

Det begynner etterhvert å bli en anseelig samling bøker om scenariet at indianerne kunne ha beseiret de hvite. Selv om riktig svar er at nei, det kunne de ikke, er tanken spennende.

Ser vi bort fra strukturelle bagateller som økonomiske og teknologiske ressurser, for ikke å si immunsystemer og tenkesett, er det noen mulige tidspunkter der ting kunne ha gått annerledes - for en stund. Vi skal ikke her ta opp alle sider ved om det hadde vært bra eller dårlig, riktig eller galt, nødvendig eller unødvendig. Kun nevne de tre viktigste.

1: "Kong Philips krig", ledet av wampanoagen Metacomet (1639-1676). Som de fleste slike konflikter var denne som foregikk i 1675-76, provosert av kolonister som presset seg inn på stammeområder. Den ble også tilskyndet av at stammer som irokeserforbundet, trengte på andre veien. Wampanoagene og deres forbundsfeller kom stadig mer mellom barken og veden i sitt krympende skogsområde.

Resultatet ble blodtryppende. Den kostet kolonistene over 100 000£, 600 døde og 12 landsbyer. Men den kostet wampanoagene og venner enda mer, rundt 3000 døde. Affæren satte kolonistene sterkt tilbake. Det var likevel aldri tvil om utfallet. En befolkningsvekst som innebar en dobling hvert 25 år (inkludert innvandring), sørget for at man klarte å gjenoppbygge landsbyer og folketall til nivået fra 1675 på få år. Indianerne hadde ennå ikke klart det nesten 300 år senere.

Hadde wampanoagene klart å samle enda flere i et forbund, istedet for etterhvert å havne i kamp med andre stammer, kunne koloniene vært satt alvorlig på prøve. Muligens kunne man tenkt seg en periode på flere tiår der man hadde nøyd seg med å etablere kystbyer og nølt med å gå lenger inn i landet - for en stund.

En skildring av "Kong Philip" som han het på folkemunne, er forøvrig gitt av Hjortefot-forfatteren Edward S. Ellis i "Den siste kampen". Som vanlig romantisk og kort, for ikke å si i klart andaktsformat.

2: "Pontiacs opprør" (1763-1766), ledet av ottawaen Pontiac (1720-1769) var antagelig den mest gjenomtenkte og gjennomførte av alle indianerkrigene, selv om det gikk som det måtte. Muligens kan dette også oppfattes som nærmest en uavhengighetskrig, som andre skulle lykkes bedre med i tiåret etter. Den understreket da også hva som var mulig hvis stammer slo seg sammen, i stedet for å kjempe innbyrdes. Noe som lå vel så mye i naturen til edle villmenn som til uedle hvite.


Sammenslutningen klarte å erobre 8 fort, selv om de mislykkes i å ta Detroit som nok var det viktigste. Kampene og beleiringene pågikk i flere år, med 400 drepte soldater, og muligens 2000 sivile. Selv om stammeforbundet ikke ser ut til å ha tapt mer enn 200 krigere (i tillegg til sivile utsatt for bevisst smittespredning av hvite), var ressurser og mentalitet ikke egnet til å føre en krig over mange år. Krigen endte likevel ikke med nederlag for Pontiac og hans forbundsfeller. En formell fredsslutning ble avtalt og indianerne trakk seg tilbake.

Hadde man lykkes i å etablere et enda større forbund, spesielt med irokeserne, er det ikke utenkelig at det for en periode var blitt dannet en front i skogene som hadde tvunget frem en mer offisiell og kanskje mer varig anerkjennelse av indianernasjoner, slik man så for en periode med Cherokeene i Georgia på 1820-tallet med skriftspråk, aviser og selvstyre. Når det ikke gikk slik, er den mest opplagte årsaken at stammene (med få unntak som irokeserne) hadde en tendens til å sette seg selv først, fremfor noe forbund. Det skulle en oratorisk og strategisk begavelse som Tecumseh til for å få til noe som lignet en storindiansk union. Men ikke sterkere enn at den ble underminert av uvettig oppførsel av hans bror ved Tippecanoe i 1811, og ikke overlevde Tecumsehs død under den engelsk-amerikanske "1812-krigen", høsten 1813.

3: "Little Turtles krig" (1785-1795) ledet av miamien Mishikinakwa (1747-1812) og den påfølgende alliansen under Tecumseh (1768-1812), var siste gang det var mulig for store stammeforbund å ryste USA. Slaget ved Little Big Horn nesten hundre år senere kan ikke sammenlignes. Mens sistnevnte handlet om drøyt 200 døde soldater, snakker vi om mellom fem og ti ganger så mange når vi kommer til Mishikinakwa. Det skjedde heller ikke ved et bortgjemt elveleie i ødemarken, men i skogene på østkysten, rundt Ohio og Indiana. Alliansen påførte den nye amerikanske staten dens mest sviende nederlag mot stammene noen gang. Bare i ett av flere store slag, ble nærmere 70 % av soldatene drept og flere hundre sivile som fulgte soldatene, tilsammen 832 personer.

Først med den tredje store armestyrken, sendt inn under ledelse av General “Mad” Anthony Wayne, klarte man å tvinge indianerne i kne, etter å ha kjørt taktikken med brent jord mot landsbyer og jordbruksområder. Muligens var det denne som inspirerte William Tecumseh Sherman (mellomnavnet antyder nok noe av Tecumsehs posisjon i amerikanernes bevissthet) til en tilsvarende taktikk for å tvinge Sørstatene til kapitulasjon.

Uten resurser til å stå i mot, koblet med amerikanernes manglende evne og vilje til å holde avtaler, ble de fleste av stammene i løpet av få år presset vest for Missisippi.

Enda lenger vest skulle "Det ville vesten", kjent fra filmer og bøker, starte to generasjoner senere. Lenge etter at indianerne hadde mistet sin realpolitiske betydning.