Kunne indianerne ha vunnet?

Tilbake til vårt vanlige program.

Det begynner etterhvert å bli en anseelig samling bøker om scenariet at indianerne kunne ha beseiret de hvite. Selv om riktig svar er at nei, det kunne de ikke, er tanken spennende.

Ser vi bort fra strukturelle bagateller som økonomiske og teknologiske ressurser, for ikke å si immunsystemer og tenkesett, er det noen mulige tidspunkter der ting kunne ha gått annerledes - for en stund. Vi skal ikke her ta opp alle sider ved om det hadde vært bra eller dårlig, riktig eller galt, nødvendig eller unødvendig. Kun nevne de tre viktigste.

1: "Kong Philips krig", ledet av wampanoagen Metacomet (1639-1676). Som de fleste slike konflikter var denne som foregikk i 1675-76, provosert av kolonister som presset seg inn på stammeområder. Den ble også tilskyndet av at stammer som irokeserforbundet, trengte på andre veien. Wampanoagene og deres forbundsfeller kom stadig mer mellom barken og veden i sitt krympende skogsområde.

Resultatet ble blodtryppende. Den kostet kolonistene over 100 000£, 600 døde og 12 landsbyer. Men den kostet wampanoagene og venner enda mer, rundt 3000 døde. Affæren satte kolonistene sterkt tilbake. Det var likevel aldri tvil om utfallet. En befolkningsvekst som innebar en dobling hvert 25 år (inkludert innvandring), sørget for at man klarte å gjenoppbygge landsbyer og folketall til nivået fra 1675 på få år. Indianerne hadde ennå ikke klart det nesten 300 år senere.

Hadde wampanoagene klart å samle enda flere i et forbund, istedet for etterhvert å havne i kamp med andre stammer, kunne koloniene vært satt alvorlig på prøve. Muligens kunne man tenkt seg en periode på flere tiår der man hadde nøyd seg med å etablere kystbyer og nølt med å gå lenger inn i landet - for en stund.

En skildring av "Kong Philip" som han het på folkemunne, er forøvrig gitt av Hjortefot-forfatteren Edward S. Ellis i "Den siste kampen". Som vanlig romantisk og kort, for ikke å si i klart andaktsformat.

2: "Pontiacs opprør" (1763-1766), ledet av ottawaen Pontiac (1720-1769) var antagelig den mest gjenomtenkte og gjennomførte av alle indianerkrigene, selv om det gikk som det måtte. Muligens kan dette også oppfattes som nærmest en uavhengighetskrig, som andre skulle lykkes bedre med i tiåret etter. Den understreket da også hva som var mulig hvis stammer slo seg sammen, i stedet for å kjempe innbyrdes. Noe som lå vel så mye i naturen til edle villmenn som til uedle hvite.


Sammenslutningen klarte å erobre 8 fort, selv om de mislykkes i å ta Detroit som nok var det viktigste. Kampene og beleiringene pågikk i flere år, med 400 drepte soldater, og muligens 2000 sivile. Selv om stammeforbundet ikke ser ut til å ha tapt mer enn 200 krigere (i tillegg til sivile utsatt for bevisst smittespredning av hvite), var ressurser og mentalitet ikke egnet til å føre en krig over mange år. Krigen endte likevel ikke med nederlag for Pontiac og hans forbundsfeller. En formell fredsslutning ble avtalt og indianerne trakk seg tilbake.

Hadde man lykkes i å etablere et enda større forbund, spesielt med irokeserne, er det ikke utenkelig at det for en periode var blitt dannet en front i skogene som hadde tvunget frem en mer offisiell og kanskje mer varig anerkjennelse av indianernasjoner, slik man så for en periode med Cherokeene i Georgia på 1820-tallet med skriftspråk, aviser og selvstyre. Når det ikke gikk slik, er den mest opplagte årsaken at stammene (med få unntak som irokeserne) hadde en tendens til å sette seg selv først, fremfor noe forbund. Det skulle en oratorisk og strategisk begavelse som Tecumseh til for å få til noe som lignet en storindiansk union. Men ikke sterkere enn at den ble underminert av uvettig oppførsel av hans bror ved Tippecanoe i 1811, og ikke overlevde Tecumsehs død under den engelsk-amerikanske "1812-krigen", høsten 1813.

3: "Little Turtles krig" (1785-1795) ledet av miamien Mishikinakwa (1747-1812) og den påfølgende alliansen under Tecumseh (1768-1812), var siste gang det var mulig for store stammeforbund å ryste USA. Slaget ved Little Big Horn nesten hundre år senere kan ikke sammenlignes. Mens sistnevnte handlet om drøyt 200 døde soldater, snakker vi om mellom fem og ti ganger så mange når vi kommer til Mishikinakwa. Det skjedde heller ikke ved et bortgjemt elveleie i ødemarken, men i skogene på østkysten, rundt Ohio og Indiana. Alliansen påførte den nye amerikanske staten dens mest sviende nederlag mot stammene noen gang. Bare i ett av flere store slag, ble nærmere 70 % av soldatene drept og flere hundre sivile som fulgte soldatene, tilsammen 832 personer.

Først med den tredje store armestyrken, sendt inn under ledelse av General “Mad” Anthony Wayne, klarte man å tvinge indianerne i kne, etter å ha kjørt taktikken med brent jord mot landsbyer og jordbruksområder. Muligens var det denne som inspirerte William Tecumseh Sherman (mellomnavnet antyder nok noe av Tecumsehs posisjon i amerikanernes bevissthet) til en tilsvarende taktikk for å tvinge Sørstatene til kapitulasjon.

Uten resurser til å stå i mot, koblet med amerikanernes manglende evne og vilje til å holde avtaler, ble de fleste av stammene i løpet av få år presset vest for Missisippi.

Enda lenger vest skulle "Det ville vesten", kjent fra filmer og bøker, starte to generasjoner senere. Lenge etter at indianerne hadde mistet sin realpolitiske betydning.