Mer varme enn lys fra Halvorsen

Som lovet fortsetter gjennomgangen av VG-innlegget om dette mange har hørt om, men få tror de har sett, eller kristne verdier som det kalles.

Og dette er ikke fordi jeg er alene på banen eller noe slik.

Når nyateister som Hans-Petter Halvorsen ikke direkte imponerer med innsikt i verdier eller hvordan kristne av gode grunner har forholdt seg til Bibelen gjennom historien, er det ikke underlig at han møter hoderistende motbør fra skolerte ateister.

For dette handler mindre om rasjonelle ateistiske vurderinger enn nyateistiske revirmarkeringer. Det er ikke uventet at Halvorsen genererer mer varme enn lys.

Han presenterer ikke kristen tro slik at man kjenner seg igjen. Han siterer ingen seriøse kristne i noen forståelig sammenheng. Han henviser ikke til en eneste fagbok. Vi får ingen faktabasert drøfting for og i mot.

I stedet møter vi en klassisk polemisk prekestol. En rettsak uten forsvarere. Skurkebildene males med bred og svart pensel. Det står ikke på stemmevolumet.

Den eneste lille detaljen som mangler er premisser som ikke svikter.

Noe ikke alle får øye på i fraværet av tydelig oppsatte argumenter fremfor angivelige selvfølgeligheter.

Vi ser dette ikke minst når Halvorsen gjør et stort nummer av at kristne (særlig disse "moderate") ikke følger sine egne hellige tekster. Dermed er det først når de henter kriterier fra utsiden av Bibelen at kristne kan vurdere om noe er god moral eller ei.

Bibelen er helt uegnet for moralsk tenkning. Skal vi få noen god moral ut av den, må vi enten hoppe over masse tekster eller følge sekulær påvirkning.

For å si det litt tabloid og enkelt: Hvis kristne ønsket å leve i et samfunn der kvinner blir steinet for utroskap og homofile for sin legning og folk generelt blir utsatt for de forferdeligste overgrep for de mest trivielle forhold og handlinger, slik Bibelen, og dermed Gud, rent faktisk gir pålegg om, så kunne de for eksempel bare flytte til Saudi-Arabia. Men slik er det heldigvis ikke; de aller fleste kristne tar i likhet med andre avstand fra slik brutalitet.

Halvorsens premisser er altså like sære som de er sviktende.

Første premiss er at kristne for ikke å være feige eller hyklerske må tro at "Bibelen er Guds formulerte manifest for et moralsk liv" og at "dette gjelder hele Bibelen og ikke bare deler av den"

Som vist i posten i første link, stemmer altså ikke dette, av mange grunner.

Det andre premisset er at kristne spiller fallitt hvis de i det hele tatt henter normer eller vurderinger fra noe utenfor Bibelen.

Mens Bibelen altså selv viser kristne ved formaninger og eksempler (ved siden av poenger som å følge Jesus og ha Det nye testamentet som brille) også å bruke forstanden og prinsipper som nestekjærlighet (empati) og naturretten (fornuften).

Altså ikke bare slavisk følge bokstaven som gjør død, skal vi tro en viss bok.

Dermed ramler Halvorsens påstand til jorden som basehoppere uten fallskjerm.

Hva er det så som reelt sett er kristnes moralske guide? Bibelen? Nei, den kan det jo ikke være. Det kan ikke være Bibelen, i og med at den krever å bli akseptert som helhet; Bibelen kommer ikke med noen bruksanvisning, manual eller annen type av rettledning som kan lede den enkelte i retning av hvilke tekster som skal prioriteres, og hvilke som kan lukes vekk. Det finnes kort og greit intet i Bibelen som sier noe som helst om at noe kan forkastes, og hva dette eventuelt er

Tvert i mot har Bibelen vist seg som en fantastisk og grunnleggende kilde til vestens etiske engasjement for bl.a. likeverd og menneskerettigher, slik Habermas sier i Time of Transitions (Polity Press, 2006).

Siden det finnes mange nok knotete oversettelser på norsk, tar jeg dette denne gang på engelsk.

Egalitarian universalism, from which sprang the ideas of freedom and social solidarity, of an autonomous conduct of life and emancipation, of the individual morality of conscience, human rights and democracy, is the direct heir of the Judaic ethic of justice and the Christian ethic of love. 

This legacy, substantially unchanged, has been the object of continual critical appropriation and reinterpretation. To this day, there is no alternative to it. And in light of the current challenges of a postnational constellation, we continue to draw on the substance of this heritage. 

Everything else is just idle postmodern talk (side 150-51).  

Det hjelper ikke Halvorsen at han kommer med eksempler som dels er feil (nei, Jesus oppfordret ikke til slaveri) og dels må forstås ut fra sin samtid (som hva som var praktisk og viktig for å ta vare på mennesker i fortidens skam-æresbaserte knapphetssamfunn).

Det tredje premisset er at siden vi i følge Halvorsen ikke trenger hellige skrifter for å finne ut hva som er rett og galt, er kristen gudstro unødvendig.

Og legg merke til dette markante trekk ved vurderingen av skriftene i bøker som Bibelen og Koranen: I det øyeblikk man kommer over noe som representerer god moral, så er det alltid noe vi alle kan være enige om, helt uavhengig av livssyn. Hvilket betyr at god moral alltid er analogt med hva vi setter pris på ved verdier somikke har sitt opphav i påstått guddommelige tekster. De verdier vi setter høyt har følgelig helt nøytrale trekk, de springer ikke ut av primitive tekster. Det er motsatt. De er helt og holdent menneskelige. Det er rett og slett snakk om allmennmenneskelige ikke-religiøse verdier som er bragt inn i de religiøse skriftene. Såkalte moderate religiøse – de som lukker øynene for Bibelens mange dypt problematiske sider – har derfor i stor grad de samme verdiene som sekulære ikke-troende.

Det er tre grunner til at dette faller på steingrunn.

Den første grunnen er at ikke alle er enige om hva som er god moral, hverken akkurat nå eller noen gang ellers. Kjenner man noen smuler til historien vet man at det er få områder man har diskutert mer intenst enn spørsmål om rett og galt, godt og ondt, normer og lover.

Er hvite løgner god moral? Er det god moral at menn åpner døren for kvinner?

Er det god moral med 18-årsgrense for alkoholsalg? Med nei til hasj?

Er abort etter 12 uker god moral? Er det god moral før 12 uker? Er det god moral å ta abort av noen med Downs syndrom?

Er det god moral å sette mennesket høyere enn dyr, eller er man da spesisist?

Er aktiv dødshjelp god moral?

Er æresdrap god moral?

For å nevne alt fra det trivielle til dødsens alvor.

Den andre grunnen er at selve begrepet "god moral" forutsetter en objektiv og forpliktende skala der noe faktisk ER godt, som mer enn hva vi til enhver tid "føler" er "godt" eller tror er egnet for å føre menneskearten videre. Men en slik skala er ikke mulig hvis det ikke finnes iboende verdier og etiske forpliktelser i virkelighetens natur.

Fjerner Halvorsen Gud fra virkeligheten (noe som ikke er en helt utenkelig tolkning av hans innlegg), står han igjen med et univers der alt kun er materie i bevegelse, eller altså utelukkende fysikk, kvantebevegelser og tilstandsendringer.

Sist jeg sjekket lå det ingen som helst objektive verdier i kvantefysikken. Like lite som vi er forpliktet av kjemien eller biologien.

I stedet forutsetter eksistensen av en ekte god moral nettopp den type virkelighetsforståelse Halvorsen tror han angriper.

Tror han på ramme alvor at han har treffende skyts mot kristne siden vi så likevel bare følger "god moral", peker våpenet heller i retning av ham selv. Der er bare å fyre av.

Den tredje grunnen er at de beste verdiene er vanskelige å kalle noe annet enn overmenneskelige eller umulige. For ikke å si (unnskyld uttrykket) guddommelige.

Organisert selvoppofrende og langvarig pleie av døende og alvorlig syke, i en tid uten vaksiner eller antibiotika, vokste ikke frem i spesielt mange kulturer. Vi finner ingen krav om gratis hospitaler knyttet til greske eller aztekiske templer.

Det er ikke tilfeldig at det å gå i døden selv for sine fiender ikke er et vanlig etisk ideal.

Legemisjonærer på luselønn i jungelen er av flere grunner sjelden ateister.

Skulle noen fortsatt være i tvil om hvor Halvorsen har sine pussige påstander fra, henviser han i neste avsnitt til en av nyateistenes profeter, Christopher Hitchens. Mer bestemt dennes påstand om at ingen "gode" (mine anførselstegn) moralske handlinger er unike for gudstroende.

Nevn en moralsk uttalelse gitt, eller en moralsk handling begått, av en troende som ikke også kunne blitt gitt eller begått av en ikke-troende.

I stedet for engang å ane det grunnleggende absurde i utfordringen, slår Halvorsen fast at

Ingen har noensinne kunne nevne et slikt eksempel. For slike finnes ikke, og det vet alle.

Siden dette som jeg viser i Svar på tiltale er av mange ting Hitchens bommer fundamentalt på, sniker jeg meg til å sitere meg selv.

Men igjen ser vi altså at noe som ser retorisk flott ut, ikke henger på greip rasjonelt. Selve spørsmålet er rett og slett meningsløst. For alle kan gjøre alt. Det er like pussig som å spørre hva en ateist rent fysisk kan spise som en kristen ikke kan. Spørsmålet tyder ikke på at Hitchens har forstått problemstillingen, eller i verste fall at han velger en avledningsmanøver.

Som nevnt over er altså spørsmålet et annet.

For en grunnlagsdebatt om moral handler ikke bare om hva en ateist eller teist kan gjøre, men hvordan de kan begrunne. Enkelt sagt kan enhver ateist gjøre akkurat det samme som en kristen, så lenge hun ikke blir fysisk hindret. Spørsmålet er ikke om man kan gjøre dette, men hvorfor man mener at man bør gjøre dette. Hva skal til for å si at den ene eller andre handlingen er god og altså ikke bare lovlig?

Og ikke nok med det, som selgerne sier.

Nei, det hadde ført til langt mer interessante samtaler å få høre hvilken moralsk handling en ateist kan gjøre forpliktende for andre og hvilke handlinger som kan fordømmes på måter som følger av hans syn på universet og altså ikke bare av politisk ståsted eller tolkning av menneskerettighetene (som i seg selv ikke er gitt av biologi eller vitenskap).

Dermed viser ikke Hitchens hvilke ekte gode eller onde handlinger begrunnet eller fordømt av en troende som kunne vært begrunnet eller fordømt av en ikke-troende.

En kristen kan uten videre si at overgrep begått av korsfarere, inkvisitorer og ansatte på barnehjem er i strid med hva Jesus lærte oss. Men på hvilken måte ville Hitchens ha begrunnet at en ateistisk overgriper eller diktator handler i strid med ”ateismen”. Hvis sistnevnte, slik Hitchens og nye ateister legger opp til, kun er ”fravær av gudstro” er det vanskelig å se hvordan det kan motivere til noe godt eller hindre noe ondt. 

Det er nok blant grunnene til at mange ateister understreker at ateisme ikke er et livssyn og i stedet velger sekulærhumanisme eller annet som hevder å kunne begrunne (eller i hvert fall postulere) etiske ståsteder de selv støtter. 

Nå finnes det helt klart interessante og viktige sekulære begrunnelser for moral (og vi trenger det for å styrke arbeidet for å skape gode samfunn), men det er altså ikke hva Hitchens hadde i fokus her. I stedet for å begrunne at en ateistisk livsholdning kan gi allment forpliktende etiske konklusjoner i et dypest sett menings- og verditomt univers, gjør han en avledningsmanøver i beste tryllekunstnerstil.

Fremfor å vise hvordan en ateist kan begrunne en handling som ekte god eller ekte ond, gjør Hitchens en magisk besvergelse. Han postulerer en god moral uten å vise at den er mulig eller har reelt gode verdier (som i så fall faktisk finnes) fremfor kun nominelle (altså verdier som vi finner på), pragmatiske og/eller instinktive.

Han viser ikke i handling at han kan trekke en ekte kanin opp fra en fiktiv hatt uten tryllestav.

Det er ikke bare fordi han mangler minst én kanin at dette ikke blir veldig fruktbart.

Se ikke bort fra at neste del av Halvorsens innlegg trekkes opp av hatten om noen dager.

Verdiløst i Nettavisen

Det varierer hva som kan skape flest klikk i dagens nettaviser, men de gamle traverne sex og religion er alltid i finaleheatet.

Spesielt om man kan skrive noe leserne tror er sensasjonelt.

Muligens er grunnen også at journalistene tror det er det, som når Magnus Blaker i Nettavisen
ikke akkurat bruker innestemmen når han utbasunerer at DETTE ER DE JÆVLIGSTE TINGENE SOM STÅR I BIBELEN.

I realiteten er det ikke noe nytt her, bortsett fra at slike oppslag ikke bare blir stadig mer fordømmende, de blir også mer fordummende.

Denne gangen er det altså kristne verdier vi skal få et nytt syn på. Hvordan skal så det skje?

Ved å lese tekster av Frans av Assisi, de fattiges og sykes venn?

Lese om William Wilberforces utrettelige kamp mot slavehandlen?

Lærebøker i kristen etikk?

Bøker som handler om betydningen av jødiske og kristne verdier i idéhistorien og kulturutvikling?

Ved å sette seg nøye inn i Den norske kirkes uttalelser siden år 2000 om vårt ansvar for skaperverket, freds- og forsoningsarbeid, fattigdomsbekjempelse og vern om menneskeverdet?

Ved å lese pavens forsvar for miljøkampen?

Nei, dette skal visst skje ved å lese Det ... gamle testamentet.

Man blir altså sittende og klø seg i hodet. Hva er opptakskravet for å bli journalist? Hva gikk galt med norsk skole?

For her smøres det altså tjukt på.

Om en derimot tar en titt på Bibelen, vil en se at innholdet er ekstremt brutalt, bestialsk, diskriminerende, rett frem rasistisk og ofte totalt uten medmennesklighet - og som oftest er det bokens "helter" eller Gud selv som står bak grusomhetene.

Noe som bekrefter at journalisten kun har tatt en titt. Han kan knapt ha lest mer enn noen vers han har surfet seg frem til. Og mye tyder på at han knapt nok har forstått selv dem.

Resultatet er som ventet. Tekstutvalget er helskjevt. Tolkningene blinde for forskjeller mellom Det gamle og Det nye testamentet, mellom fortellinger og formaninger, narrativer og normer, klagesanger og nestekjærlighet.

Det blir ikke bedre av at han også misforstår innholdet i flere av tekstene. 

Holdningen er ikke uvanlig. Man opplever kristne som litt hyklerske. De sier noe og gjøre noe annet. 

Kristne bør uansett slutte å sole seg i glansen av å være nestekjærlighetens religion. Bibelen forteller nemlig det stikk motsatte om kristne verdier.

I en slik setting er det ikke enkelt å forklare at Bibelen ikke bare består av mange bøker, men også to ganske forskjellige deler. For kristne er dette ikke en bok der man kan slå opp på måfå og så følge akkurat det som står i verset man finner. 

Mer presist er det som kristne forsøker å følge Det nye testamentet (NT).  Dette bryter med til dels over tusen år eldre lover og ritualer i Det gamle testamentet (GT). Som forøvrig også har mange gode verdier. 

Å hevde dette, er ikke å underkjenne Bibelen som helhet, men å ta den på alvor.  

Dessverre må det stadig nevnes at kristne ikke følger den gammeltestamentelige staten Israels nasjonale og rituelle lover, renhetsforskrifter o.l..  

Kristne driver verken med omskjæring av guttebarn eller forbyr svinekjøtt.

Videre oppfatter kristne i varierende grad deler av Det gamle testamentets gudsbilde som i strid med Det nye. Det er et par tusen års tradisjon å lese GT allegorisk, tenke at det kun gradvis synliggjør Guds vesen eller tilskriver ham handlinger han egentlig ikke står bak (som at jordskjelv, sykdom, krig osv. er sendt direkte av Gud). 

Det er kort sagt slik at kristne leser GT i lys av verdier fra NT. Skal man få et syn på kristne verdier, er ikke Det gamle testamentet stedet man først bør kikke.

Det hadde vært omtrent like logisk som å identifisere norske verdier i 2016 med lovene som gjaldt i 1016. Eller uten videre slå dagens kongefamilie i hartkorn med Eirik Blodøks.

Nå er det ingen grunn til å legge lokk på voldsomme tekster i Bibelen. Derfor har jeg tatt opp flere slike på bloggen (som her og her) og i bøker (som Svar på tiltale). 

I likhet med svært mange andre som har diskutert dette siden urkirken.

Noen forsøker å forklare disse tekstene, andre kanskje mer å forsvare. 

Noen mener de er viktige å løfte frem i menigheter, slik at vi forstår hvordan de er blitt til og hindre at de misbrukes til å skape hat og vold. 

Men de står nå der og hva skal vi si om dem?

La oss ta de to første som eksempler her. Støtter de journalistens påstander om hvor ille Bibelen er?  

Artikkelen starter lesningen med at "Jesus kom til jorden for å skape krig - og du skal elske ham mer enn dine barn", basert på Matteus 10,34-39.

Dette er imidlertid en direkte misforståelse, som vist ganske utførlig i Kom Jesus med sverd eller fred? Noe som ikke er uvanlig når man ikke kjenner sammenhengen. 

For det som trekkes frem er kun et lite utsnitt fra en tale der Jesus i Matteus 10,17-22 tidligere har sagt at  

Ta dere i vare for menneskene! For de skal utlevere dere til domstolene og piske dere i synagogene sine. Og for min skyld skal dere føres fram for landshøvdinger og konger og stå som vitner for dem og for folkeslagene. Men når de arresterer dere, skal dere ikke bekymre dere for hvordan dere skal tale, eller hva dere skal si. Det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si. For det er ikke dere som taler, men det er deres Fars Ånd som taler gjennom dere. Bror skal sende bror i døden, og en far sitt barn, og barn skal reise seg mot sine foreldre og volde deres død. Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld.

Versene handler altså om at man ikke skal fornekte troen på Jesus, selv om man risikerer at familien støter en bort. Det er ikke Jesus som truer andre med sverd, men andre som kommer med trusler mot dem som tror på Jesus.

 

I datiden kunne det være en skandale å bli kristen. Mange måtte bryte med familien, eller ble forfulgt av myndighetene, noen fikk dødsstraff.

Det hadde vært lettere greit om journalisten hadde sjekket dette før han svingte sverdet.

Stemmer det så bedre at vi finner "oppfordring til barnedrap" i Bibelen, når Salmenes bok, 137:8-9, siteres?

Du datter Babel som er herjet,
salig er den som gjengjelder
det du gjorde mot oss. 

Salig er den som griper dine barn
og knuser dem mot berget!

Ja, det stemmer bedre, men det betyr ikke at det stemmer helt. Dette er fra en klagesang fra tiden jødene lengtet etter Jerusalem (Sion), etter å ha blitt bortført av brutale babylonske krigsherrer som beskrevet i 2. Kongebok 25,1-7.

Etter beleiring med påfølgende hungersnød, barnedrap, utstikking av øyne og så videre.

Dermed er det ikke underlig at jødene ikke er i sitt beste humør, slik det kjente første verset i salmen viser:  

Ved elvene i Babel satt vi og gråt
når vi tenkte på Sion.

Dette handler altså ikke om gladsang ved bålet. Eller lyst til å synge i det hele tatt.

Vi hengte lyrene
opp i piletrærne.

Denne trassige holdningen var ikke helt populær blant babylonerne. 

De som tok oss til fange, ba oss om sang,
de som bortførte oss, ba om glede:
«Syng en av Sions sanger for oss!»

Presset ble ikke akkurat møtt med jubel. 

Hvordan kan vi synge Herrens sanger
på fremmed jord?
Glemmer jeg deg, Jerusalem,
så la min høyre hånd bli glemt!
La tungen klistre seg til ganen
om jeg ikke tenker på deg,
om jeg ikke setter Jerusalem
høyere enn min største glede!

Tankene gikk altså ikke mot lystig gospel. I stedet for å synge om fred og forsoning, uttrykker de hat. Siden babylonere hadde rasert jødenes byer og drept deres barn, ønsket de i sin maktesløshet at noen kunne gjøre det samme med babylonernes.

Dette er ikke nedfelt i jødenes lover, det er ikke Gud som oppfordrer dem til dette, men de selv som roper det ut i fortvilelse.

Herre, husk Jerusalems dag
da Edoms sønner sa:
«Riv ned! Riv ned til grunnen!»
Du datter Babel som er herjet,
salig er den som gjengjelder
det du gjorde mot oss.
Salig er den som griper dine barn
og knuser dem mot berget!

Så får vi anta at de ikke tok ned lyrene og sang dette opp i ansiktet på bortførerne.

Med andre ord er det ikke lett å bruke denne klagen til å hevde at 

selv om Jesus skal ha sagt at du bør vende det andre kinnet til, er Bibelen gjennomsyret av at alt er tillatt når det kommer til hevn.

Tvert i mot er dette et høyst situasjonsbestemt unntak.  Det finnes flere slike hjertesukk, men det er altså ikke det etiske perspektivet som uttrykkes i normer og formaninger. 

For Jesus ba oss ikke bare vende det andre kinnet til. Han formante til å elske sine fiender (som i Lukas 6,27). 

Han er ikke direkte gjennomsyret av hevn når han er så tydelig på å be for dem som forfølger deg. Det blir ikke verre når han understreker at vi skal gjøre godt mot dem som hater oss. Be for dem som mishandler oss. Velsigne dem som forbanner oss.  

Noen vil nok dermed tenke at det er god grunn til å velsigne journalisten.

At vi ikke skal ta hevn understrekes sterkt og klart i brevet til Romerne 12,17-21.

Gjengjeld ikke ondt med ondt, ha tanke for det som er godt for alle mennesker. Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere. Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren. Men:
Er din fiende sulten, så gi ham mat,
er han tørst, så gi ham drikke.
Gjør du det, samler du glødende kull på hans hode.
La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!

Det er altså Gud som skal ta det endelige oppgjøret med babylonerne og andre brutale fiender. Uten at det er et innlegg i den norske forsvarsdebatten. 

Skal man se etter kristne verdier, er nok ikke klagesalmene første sted man bør lete.

Eller Nettavisen.

Såre simplistisk

Skal du få noen til å rekke opp hånden, er det bare å nevne kristne verdier.

Siden jeg tidligere har vært på såpekassen om Kristenarven i NRK, kan det være greit å rykke pekefingeren opp av hylsteret når Hans-Petter Halvorsen som omtalt onsdag skal vise i VG hvor "såre enkelt" det er å gjendrive at våre verdier er kristne.

Hva legger så Halvorsen i dette?

Men altså, til Hareides påstand er at våre verdier og vår moral er «kristne»; nestekjærlighet, tilgivelse, omsorgsfølelse, omtanke for de syke og fattige, alt dette er ifølge Hareide kristne oppfinnelser. En freidig frekkhet; det ville nemlig måtte bety at alt dette – verdier som forøvrig mildt sagt ikke er ensidig tilstede i Kristendommens lange og brutale historie – er genuint og unikt for kulturer der Kristendommeen har vært dominerende og ikke tilstede i samfunn med andre tradisjoner. Hvilket selvsagt er det rene sludder, og noe ikke engang Hareide og Ottosen ville finne på å påstå dersom de på et tidspunkt skulle være så uheldige å bli konfrontert med implikasjonene av sine egne utsagn. Men det blir de jo som sagt aldri.

Noe som bekrefter at Halvorsen tror på mangt uten belegg. Som sagt atskillige ganger.

I stedet for såre enkelt, blir det såre simplistisk.

Dermed kan det være heldig å konfrontere Halvorsen med implikasjonene av hans egne utsagn.

For det første hevdes stadig at det å kalle noen verdier kristne er å monopolisere dem. Bare forestillingen om at kristne ikke lenge er blitt, og stadig blir, konfrontert med dette, er det vanskelig å forstå at noen kan tro. Det krever et absolutt fravær fra norsk livssynsdebatt siden 1970-tallet, eventuelt svært sen påmelding og det i ytterst begrensede fora.

I tillegg til at man ikke har fått med seg at Grunnloven er endret til å understreke at det vi snakker om er "kristne og humanistiske verdier", som del av en felles arv. En diskusjon jeg kan bekrefte at både Hareide og Ottosen både er klar over, og har deltatt i.

For det andre følger ikke påstanden om at man tenker på eksklusive og unike verdier helt direkte av å bruke uttrykket "kristne verdier".

At noen begrunner verdier ut fra deres eget livssyn, betyr ikke automatisk at de avviser at de samme verdiene kan finnes i andre livssyn.

Halvorsens lesning er dessverre igjen tendensiøs og firkantet. Sier jeg at mine verdier er kristne/sosialistiske/humanistiske/buddhistiske, er det ikke opplagt at jeg mener å monopolisere.

Eller at disse verdiene ikke faktisk kan tilhøre også mitt livssyn.

Hvor verdier egentlig kommer fra er et godt spørsmål, som ikke alltid er lett å svare på. Da er det mer opplagt hvem som faktisk står for hvilke verdier.

Halvorsens logikk svikter straks man begynner å anvende den på andre områder. At SV snakker om sosialistiske verdier som solidaritet, betyr ikke at de avviser at andre kan tro på solidaritet.

Det er blant grunnene til at ingen skriver innlegg i VG om hvor såre enkelt det er å tilbakevise Lysbakkens "sosialistiske verdier".

For det tredje går denne linken til "Kristendommens lange og brutale historie" ikke akkurat til et nettsted opprettet eller vedlikeholdt av faghistorikere. Det er sjelden å se noe som viser så liten vilje eller evne til balanserte fremstillinger, for ikke å si normalvitenskap.

Når jeg sier dette, er det ikke fordi jeg tilfeldigvis er uenig eller ikke liker at noen snakker stygt om kirehistorie og dermed er ute etter å baktale nettstedet. Nå kan jeg være uenig med ateister om mye, men jeg håper og tror at de fleste kvier seg noen nanometer for å kalle den katolske kirken et heksebol, hevde at ufoer er kanaliseringer fra en annen dimensjon, eller at romreptilene styrer det meste og har en kløktig plan med å bortføre mennesker fra jorden.

For å nevne noe. Det er svært tydelig at Hans-Petter Halvorsen ikke har drevet snev av research på hva han linker til. Inntrykket blir ikke bedre av at boken man lener seg på for kirkehistorie er kultklassikeren The Dark Side of Christian History.

Linken ikke bare bekrefter og forsterker fordommer vi ikke trenger mer av i dagens verden, den sprer nonsens av verste slag. Dette glir lettere inn hos alle som ikke kjenner stoffet, noe som nok gjelder mange som leser VG.

Mens de som er kjente med stoffet får bekreftet og forsterket sine fordommer mot nye ateister.

Resultatet blir altså like feil enten Halvorsen er blitt overbevist av dette nettstedet om middelalderens og kirkens mørke, eller bare linker ukritisk til det fordi han allerede er overbevist om dette mørket.

Nå betyr ikke det at jeg hevder kirkehistorien har vært gjennomgående lys eller at kristne aldri har gjort nattsvarte ting. Men at Kirken og kristne utvilsomt har begått overgrep, startet korstog, forfulgt andre og så videre, og kristne verdier dermed ikke har vært "ensidig tilstede" i historien, betyr ikke at kristne verdier ikke finnes.

Har du lest så langt i denne posten, kan det altså være at du mistenker det ikke er "såre enkelt" for Halvorsen å få gehør for hans argumentasjon.

Det kan likevel være lærerikt å se hvor mye han misforstår også videre.

Kristne har sitt trosfundament i Bibelen. Den er deres peker mot Gud, og det er her de henter overbevisningen om at Gud er all objektiv morals opphav. Bibelen er følgelig kristnes moralske forankringspunkt. Tror de. Men slik eg det åpenbart ikke - heldigvis – og det er faktisk ganske enkelt å vise at det ikke er Bibelen som gir mennesker som Hareide gode moralske verdier. 

For hvis det var slik de påstår, at Gud er den øverste og eneste mulige eksisterende moralske autoritet, og Bibelen hans formulerte manifest for et moralsk liv, så ville det vel naturlig måtte følge at dette gjelder hele Bibelen og ikke bare deler av den. Slik er det definitivt ikke; de aller fleste kristne – og absolutt alle såkalt moderate kristne – bedriver en utstrakt redigering og så kalt «cherry picking», de plukker ut de gode partiene fra Bibelen og forkaster det regelrett avskyelige som også finnes der, det de derfor heller ikke liker.

Når man leser dette, er det uklart om det er alvorlig ment eller en søknad om ytterligere å forsterke K'en i KRLE. Dette føyer seg dessverre inn i rekken av tegn på at grunnskolen og videregående har spilt fallitt når det kommer til de mest grunnleggende sider ved kristen tro.

Her gjelder det altså at hele Bibelen må være etisk autoritet for kristne. Synes du dette høres logisk ut, bør du lese de neste avsnittene.

Den første grunnen til at dette er feil er at kristne skiller grunnleggende mellom Det gamle og Det nye testamentet. Hadde det ikke vært en slik forskjell, ville kristne vært jøder.

Dette fremkommer direkte av Apostlenes gjerninger som nettopp forteller om diskusjoner i urkirken om man skal følge lover og forskrifter i GT eller ei. Konklusjonen er at det skal man ikke.

Dette støttes av Pauli brev - og kirkens lære gjennom historien.

Har Halvorsen rett, har altså kristne misforstått sin tro fra første stund. Det er selvsagt opp til Halvorsen om han vil kjempe for at et par milliarder kristne skal forstå at de logisk sett bør omfavne lovene i GT, men jeg ville nok frarådet ham det.

Den andre grunnen er at mange av tekstene i GT er narrativer og ikke allmenne normer. Dermed har heller ikke jøder sett grunn til å bruke alt i Loven, Profetene og Skriftene (Tanakh) som direkte etisk grunnlag.

Den tredje grunnen er at Jesus - som altså kristne oppfatter har en viss autoritet - understreker hva som er det viktigste i loven og profetene. Og det er altså å elske Gud og sin neste, ikke å følge forhold som sabbatsforskrifter, renselsesritualer eller å steine utro kvinner grepet i ekteskapsbrudd. Noe som understrekes sterkt i en kjent fortelling i Johannesevangeliet.

Selv om noen tviler på at tekstgrunnlaget er godt nok til å si at denne sikkert stammer fra Jesus, er det sikkert at tidlige kristne oppfattet at en slik fortelling var i samsvar med hva Jesus stod for.

Den fjerde grunnen er at også jødene ser at Tanakh må tolkes og tilpasses intensjoner og situasjoner, slik de da også har gjort de seneste par tusen år. Altså er det ingen i dag, heller ikke jøder, som følger de nasjonale og rituelle lovene i datidens Israel. I stedet kom tidlig en svært omfattende Talmud-tradisjon med tolkninger og tilrettelegginger.

Selv om dette svaret på Halvorsens myter og misforståelser blir mindre omfattende, er det nok greit å tilpasse det situasjonen og vente en dag eller to syv med mer.

Og ikke bare fordi måtehold og tålmodighet er kristne verdier.

Når historien mørklegges

Det er ikke uvanlig at nye ateister og new age går hånd i hånd, selv om de sjelden ser hverandre i øynene.

Kanskje er grunnen at man ikke egentlig leser hverandres stoff så nøye eller vet hvem man leier. Og hvilken rolle spiller nå det i kampens hete, man er jo på samme side.

I hvert fall nesten.  Det hjelper å hoppe over noen avsnitt mot slutten eller ikke ta alt så nøye.

En kultklassiker på new age-linjen er Helen Ellerbes The Dark Side of Christian History  (Morningstar and Lark, 1999). Det skal godt gjøres å finne en bok som på kortere plass videreformider flere myter om kirkens knusende kamp mot all vitenskap og medmenneskelighet.

Sagt på en annen måte er ikke Ellerbes nattsvarte fremstilling akkurat pensum i Historie 101.

Tvert i mot har det lenge vært advarsler mot slike fremstillinger, som hos den norske historikeren Sverre Bagge.

Nei, i motsetning til Ellerbes påstanden er det ikke slik at kirken brant det berømte biblioteker i Alexandria, og ødela dermed heller ikke "700 000 bokruller" fra antikkens lærdom.

Hypatia ble ikke drept fordi hun underviste menn.

Kirken tok ikke over den hedenske påskefeiringen.

Nei, noe antikkens heliosentriske verdensbilde ble ikke undertrykt av kirken i middelalderen.

Kirken avviste ikke fri vilje.

Kirken forbød ikke folk å vaske seg.

Det skjedde ingen "kollaps" innen medisin, teknologi, vitenskap, utdannelse, historieskrivning, kunst eller handel da "kirken tok føringen".

Det meste av hva som kjennetegner sivilisasjon forsvant ikke fordi kirken fikk makt. Eller i det hele tat.

Kirken avviklet ikke antikkens medisin og innførte årelating i stedet.

Kirken satte ikke vitenskapen tusen eller to tusen år tilbake.

Det bygger kort sagt mer på sotete briller enn gangsyn å lene seg til denne boken eller nettsider som fremmer den. Selv når den nevner genuint mørke ting som kjetterprosesser, inkvisisjoner og hekseprosessene er misvisningen for stor til mer enn skremsel.

Gangsynet blir ikke bedre hvis man anbefaler den etter å ha lest den. For det betyr at man ikke bare godtar tøv om historien, men også krasse angrep på en naturvitenskap som angivelig er så forstokket at den ikke forstår at alt egentlig er ånd og styrt av bevissthet.

Boken blir dermed ikke helt frivillig morsom når den klandrer kristendommen for først å ha ødelagt antikkens vitenskap og deretter for å ha fremmet Newtons tanker om at universet fungerer som et urverk som man kan regne på ut fra fysiske formler.

Mynt du taper, kron jeg vinner.

Særlig om myntene kastes i mørket.

Beklagelig om Snåsamannen

Får man en telefon på kvelden, er det knapt annet å vente enn at man er på forsiden av avisen neste dag.

Denne gangen handler det altså om Vårt Land som ønsket kommentar til at biskop Per Arne Dahl hadde bedt Joralf Gjerstad, altså Snåsamannen, om unnskyldning (Takk – og beklager, Joralf Gjerstad), i forbindelse med gårsdagens lansering av filmen om ham.

Saken på forsiden viste til oppslaget Uklokt av biskopen å anerkjenne Snåsamannen.

Blant det jeg blir sitert på er at

Han viser dessverre mangel på kritisk undersøkende vilje eller evne. Det er få personer som har vært undersøkt såpass godt som Snåsamannen uten at man har funnet grunnlag for påstandene hans.

Når jeg sier dette er det ikke bare fordi jeg blir overrumplet rett etter jobb, men bl.a. fordi

Historisk sett har det vært en viktig sak for kirken å ha en kritisk holdning til denne typen folkemedisin som Snåsamannen representerer, fordi den ikke har ført til noe godt. Hvis det var slik at noen faktisk hadde slike evner som Snåsamannen sies å ha, hadde man ikke trengt moderne medisin. Hans virksomhet gir falske forhåpninger til mennesker som lider av alvorlige sykdommer, selv om han er nøye med å si at de må oppsøke lege.

Det kan også avsløres at journalister har en uvane med å stille spørsmål som kan skape overskrifter.

– Kan Dahls utspill skade kirkens omdømme i akademia? 

– Ja, helt opplagt, svarer Davidsen som også nevner Den norske kirkes liturgi for hus med «uro» og en gudstjeneste der temaet var samtale med avdøde, som eksempler på noe svekker kirkens stilling. 

– Man er litt for opptatt av ikke å støte dem som har en slags åndelighet som ikke er tradisjonelt kirkelig. Jeg har selv skrevet på bloggen min at en del humanetikere er mer kristne enn biskoper, fordi det er en klassisk, kristen tradisjon å være skeptisk til varme hender, astrologi og alt dette som man møter i alternative bevegelser.

Og det er heller ikke første gangen jeg har innspill om biskoper og Snåsamannen. Det føyer seg inn i en rekke der biskoper og andre, fra Kristian Schjelderups omfavnelse av spiritismen, til prester som mener de kan snakke med de døde. 

Som religionshistorikeren Terje Emberland forklarte i Klassekampen for noen år siden: 

Spørsmålet som opphavlig opptok både [nyhedningen] Hauer og [senere biskop] Schjelderup, var enkelt: Hvordan skulle religionen overleve i den nye tid? 

Det er tre strategier som utkrystalliserer seg: 1: Isolasjon, slik den norske legmannskristendommen valgte, en høre ingenting, se ingenting-strategi. 2: Man kan hevde at moderne vitenskapelig innsikter bekrefter religionen, en slags new age-strategi. Schjelderup var en tid ivrig på dette og snuste både på parapsykologi, spiritisme og antroposofi som forsøk på å vitenskapeliggjøre religion. Og 3: Man kan si at religionens innerste kjerne er noe som prinsipielt sett ikke kan anfektes av vitenskaplige fakta. For å få det til, må man redusere religion til å være noe mystisk og irrasjonelt.

Muligens er det strategi nummer 2 vi kjenner igjen hos Dahl. Muligens er det en strategi 4: Å henge seg på folkelige fenomener og stemningsbølger. 

Samtidig som biskopen opplagt er oppriktig overbevist om at dette er godt og sant og forbilledlig.  

Uansett virker det som misforstått markedsføring. Og som misforstått fokus. Det er ikke sikkert Kirken må tro som folket for å nå folket.

Nå kan det komme mange slags reaksjoner på mine innspill i Vårt Land. Mine mer skeptiske venner som behersker opp til flere forsterkende adjektiver, var ikke veldig imponert over så tam ordbruk som uklokt:  "Dere bruker så milde ord i den klubben deres". 

Mine mer kristne spurte hva som ikke var bibelsk i det Per Arne Dahl sa. 

Uten å gjøre dette til en lang bibelutlegging, var hovedgrunnen til at jeg synes dette er uklokt, at påstandene om Gjerstad og hans "livslange tjeneste" ble så kritikkløst akseptert.  

Ja, settingen var ikke enkel. Det er ikke lett å tale Roma midt i mot under en filmlansering der man ser både paven Gjerstad og filmskaperen Margreth Olin ansikt til ansikt. 

Og så føler en biskop seg alltid forpliktet til å tydeliggjøre kirkens ansvar og videre vei i mange slags saker.

Men her kunne han etter mitt skjønn altså med fordel formulert seg klokere, for ikke å ta for hardt i. 

Det er forskjell på å la seg inspirere av andres godhet og å ta alt som sies om dem for god fisk. En biskop bør noen ganger vise større antydning til skepsis enn til knefall.  Gjerstad er svært omstridt og det finnes klare og kritiske gjennomganger av mange slags påstander av og om ham.

I stedet ble det dessverre en serie uforbeholdne omfavnelser.

Jeg takker Joralf Gjerstad for hans livslange tjeneste. Og jeg beklager på kirkens vegne at vi har forsømt den helbredende tjeneste.

Ja, det er bibelsk å be for syke. Kanskje har Kirken gjort dette for lite. Vi er enige om at andre har gjort det for mye.

Men settingen her handler om en klassisk "varme hender"-person med angivelig synske evner, mulighet til fjernhealing over telefon, og som har tjent mye penger på dette via gaver, selv om han ikke direkte ber om betaling. 

Selv om man ikke skulle være skeptisk til historiene om Snåsamannen, kunne kanskje en biskop nevnt at de ikke formidler noe spesielt direkte om Gud eller Jesus.

Det blir ikke bedre når Dahl snakker som om dette er dokumentert, et ord som selvsagt kan forstås på ulike måter, "dokumentarfilm" osv. Men siden det har vært svært så mye kritikk av Snåsamannen for manglende dokumentasjon og vilje til å bli etterprøvd, er det vanskelig å bruke andre ord enn tonedøvt om denne formuleringen.

Selv om den sikkert traff tonen hos dem som var til stede under filmlanseringen. 

Vi finner samme uttrykket også senere i talen.

Hun ble tent på å dokumentere godhetens forandringskraft, slik hun møtte den i Joralf Gjerstads liv og tjeneste.

Siden det hele har form av en takk, må Dahl opplagt mene at dette er ekte og reelt.

Jeg takker Joralf Gjerstad for at har vært lydig mot sitt kall, med sine varme hender, sitt varme hjerte og sin helbredende oppmerksomhet mot den enkelte.

Og at samme type "godhetens tjeneste" skal inn i kirken, med varme hender og så videre, uten forbehold om synskhet eller telefonhelbredelser.

Det må rett og slett bli praksis.

Når vi takker Joralf Gjerstad for sin forvaltning av en livgivende tjeneste, må vi samtidig utfordre hverandre til mer konstruktiv forvaltning av denne i vår kirke.
Nå er det tid for praksis i Guds menighet.

Selv om Dahl også sier kloke og viktige ting, understreker avslutningen at han dessverre har svelget påstandene om Snåsamannen med krok, agn og søkke.

Å dokumentere godhetens helbredelse har Margreth Olin vist i sitt fremragende filmarbeid, og Joralf Gjerstad har gjort det i sin praksis.

Så da vet vi hvordan det hadde gått om han var katolikk og Dahl kardinal.

Verdier og virkelighet i VG

Når noen går så hardt ut mot ministere og andre høyere makter som Hans-Petter Halvorsen i VG tidligere i januar, kommer det ikke uventet motinnlegg.

Som - ikke noe mindre uventet - får saftig tilsvar.

Denne gangen handler det ikke så mye om det ondes problem som om Hareides «kristne» verdier. Det er i det hele tatt ingen liten gjeng Halvorsen dasker på lanken, inkludert undertegnede.

Halvorsen fortsetter som han stevnet i første innlegg.

Knut Arild Hareide svarer på min kronikk fra sist tirsdag, men svarer egentlig ikke; han går (av åpenbare årsaker?) omhyggelig rundt mitt hovedpoeng, paradoksene knyttet til troen på en allvitende, allmektig Gud, som også er rettferdig og god, midt i en verden med enorm lidelse og urettferdighet. 

Det skal jeg imidlertid verken klandre ham for eller presse ham mer på. Kristne har balet med «det ondes problem» i et par årtusen, i forsøket på å hindre Kristendommen i å være akkurat så selvmotsigende som den fremstår for alle som står utenfor bekjennelsen til dens doktriner. Uten å lykkes. Det ville derfor være urimelig å forvente at Hareide skulle presentere et gjennombrudd i så måte.

Nei, siden "gjennombruddet" slik jeg omtalte i går er kommet for lenge siden, er det ikke rimelig å forvente at Hareide finner opp kruttet igjen. Selv om man kanskje kunne forventet at han i det minste pekte på hvordan det virket.

Men det er altså ikke Det ondes problem som er i fokus denne gangen. I stedet handler det om verdier.

Og Halvorsen leverer ikke et forsvar for muligheten av verdier i det hele tatt, i et naturalistisk univers, om noen er objektivt riktige eller noe sånt.

I stedet for noe så interessant som å vise hvordan han selv kan bygge hvilke verdier med hvilken styrke og hvilken forpliktelse i en virkelighet der alt som finnes egentlig er kjemi og fysikk, kvanter i bevegelse, velger han å angripe begrepet "kristne verdier".

Jeg skal derfor ta for meg et annet aspekt ved det Hareide hevder, nemlig det han i likhet med en rekke andre kristne har gjort til noe av et mantra, at våre verdier er «kristne». Dette er nå gjentatt så ofte og i så mange sammenhenger at det har blitt til noe av en sannhet ingen lenger synes å være i stand til å bestride. Det til tross for at det er såre enkelt å gjendrive den.

Hvor såre enkelt dette er i følge Halvorsen, skal jeg se mer på i morgen.

Men det enkleste er kanskje å tolke Hareide så vrangt som vel mulig når denne forteller enkelt og greit at hans tro ikke er irrelevant for ham som politiker. Hareide viser til at "Det sosialetiske engasjementet mitt for flyktningar, for rusavhengige, fattige barn eller klimaet er sjølvsagt motivert av livssynet mitt».

Nå kunne Halvorsen ha lest dette på flere måter. Han kunne ha tatt det som uttrykk for en logisk sammenheng, for noe som fører til omsorg for andre, enten det handler om politikk eller privatliv.

Han kunne lest det som han ville gjort om SV-lederen Audun Lysbakken hadde sagt at hans engasjementet for flyktninger, for fattige og klimaet, selvsagt er motivert av hans politiske syn. Som når en humanetiker snakker om å være motivert av sitt livssyn.

I stedet leser Halvorsen det som en falliterklæring som avslører at Hareide er som keiseren uten klær.

Hvilket i realiteten betyr at hans sosiale engasjement er forankret i hans tro på at Gud eksisterer. Hva vil da skje med hans idealer dersom han slutter å tro på Gud?

Men dette er selvsagt like meningsløst som om Halvorsen skulle ha hevdet om Lysbakken at det "i realiteten betyr at hans sosiale engasjement er forankret i hans tro på sosialismen. Hva vil da skje med hans idealer dersom han slutter å tro på sosialismen?"

Gangsynet hadde ikke blitt bedre om Halvorsen hadde avvist Kristin Miele, leder av Human-Etisk forbund, med at "i realiteten betyr dette at hennes sosiale engasjement er forankret i hennes tro på livssynshumanismen. Hva vil da skje med hennes idealer dersom hun slutter å tro på den?".

I stedet for å lese Hareides utsagn som uttrykk for personlig integritet, kjører Halvorsen videre som om Hareide spiller inn et skarpt teologisk eller filosofisk poeng om at uten troen på Gud, finnes ikke objektive verdier.

Og at det igjen betyr at man og han i såfall ville mistet alle etiske hemninger.

For dette er faktisk en påstand jeg har hørt en rekke ganger i debatter med kristne: Dersom Gud ikke eksisterer, finnes det heller ingen objektiv moral, og derfor heller ingen mulighet for å hevde at ran, voldtekt og drap er objektivt galt(!) 

Hva skal så en stakkars ateist si til en slik påstand? Personlig pleier jeg å si noe sånt som at «vel, dersom du har behov for en følelse av å være innhyllet i flomlyset fra et åndelig politihelikopter som henger over hodet ditt 24/7, for å oppføre deg någenlunde skikkelig overfor dine medmennesker, så for all del, la oss alle håpe at du aldri mister troen på Gud».

Halvorsen er som vi ser altså heller ikke her kjent med at etikkfaget ikke handler om bare å slå seg til ro med at det man selv eller folk flest mener akkurat nå er rett og galt. I stedet diskuteres grunnlaget for etiske normer og hvilke - om noen - som er objektivt gode eller dårlige. Spørsmålet om det finnes allmenngyldige, objektive normer som gjelder for alle alltid er helt grunnleggende.

Men fremfor å diskutere dette på alvor, metafysisk eller moralfilosofisk, avfeier Halvorsen det ved å angripe en stråmann: Hareides motivasjon.

Artikkelen blir ikke bedre i de neste avsnittene. Halvorsen skyter løs den ene kanonaden etter den andre, uten å treffe blink. Han bommer til og med på målskiven.

Vi ser dette når han skriver videre om "Misjonssambandets Espen Ottosen" som er

åpenbart av dem som har dette synet om at moralske anfektelser ikke kan finnes uten Gud, og at han derfor heller ikke kan se noen særlig mening i livet dersom Gud ikke finnes og Jesus ikke «døde for våre synder». I VG 27. desember antyder han til og med at det å i det hele tatt stå opp om morran', i en gudløs verden synes helt meningsløst.

Leser man Ottosen, ser man ikke uventet at dette er en grov feillesning.

Hva nå Halvorsen måtte mene med "moralske anfektelser" er sammenhengen en britisk reklamekampanje der ateister forteller at "«There's probably no God. Now stop worrying and enjoy your life.»

Ottosen spør så om dette stemmer. Er det faktisk "lettere å nyte livet hvis Gud ikke finnes? Jeg tviler sterkt på det".

Så fortsetter han med å si det motsatte av Halvorsens utlegning:

Riktignok kan alle mennesker – uavhengig av livssyn – oppleve meningsfulle og gode dager.

Ottosen bekrefter altså at også ateister kan ha en mening i hverdagen. Og det til tross for at noen ateister skriver tykke bøker der de forklarer at det er en illusjon at det egentlig finnes noen mening med livet.

De fleste kan nok finne mening i hverdagen. Det er langt vanskeligere å avvise Gud og samtidig finne en overordnet mening ved livet. Den amerikanske filosofen Alex Rosenberg avviser i boken The Atheist's Guide to Reality. Enjoying Life without Illusions at ateismen er særlig «warm and fuzzy». Tvert imot er det bare å innse at livet mangler mening.

Dermed er det altså ateisten Rosenberg som Halvorsen burde gått ut mot, ikke en kristen som tar en frittalende ateist på alvor. Sagt på en annen måte er Ottosen forbilledlig når han ikke fordreier en han er uenig med:

Så hvorfor stå opp om morgenen? Rosenberg slår fast at vi ikke trenger noen grunn, evolusjonen har sørget for at vi «likevel er her, ute av pysjamasen vår». Og skulle du bli deprimert over livets meningsløshet, har ikke Rosenberg noe annet å tilby enn et par lykkepiller. På spørsmålet om hvorfor mennesker bør opptre moralsk, er svaret hans: «Fordi vi da føler oss bedre.»

I stedet for å lære, fortsetter Halvorsen å fremstille andres utsagn mer enn lettere kuriøst, denne gangen en jeg kjenner meningene til rimelig godt.

Og Norges vel fremste kristenapologet, Bjørn Are Davidsen skrev så sent som tirsdag i en debatt på verdidebatt.no at det ikke er sikkert at «..vi i Norge i dag ikke hadde fortsatt med å sette uønskede barn ut i skogen, hvis kirken ikke hadde forbudt dette…». 

Som sagt, det kan kanskje være grunn til å håpe, i det minste på vegne av en del, at de ikke mister troen på Gud, og på Kirken som hans jordiske forvalter av objektiv moral.

Man kan sikkert diskutere om det er vel så relevant å kalle Halvorsen for ateistapologet, selv om han nok ikke er Norges fremste, men la nå det ligge.

For dette er altså igjen en fordreining, for å si det mildt. Sammenhengen er ikke at jeg slenger ut en slik påstand uten videre, men at jeg svarer på Erik Tunstads spørsmål (et stykke ned i bloggposten om Ateisme eller kritisk tenkning) om det han kaller det "Beste testspørsmål: Hadde du drept dine barn, dersom kirken ikke forbød deg det?".

Det er altså som svar på et konkret testspørsmål jeg kommenterer at

Han er med andre ord ikke klar over at vi nettopp kan takke kirkens forbud for at ikke flere drepte sine barn. Et forbud mot å sette barn ut i skog og ødemark var nødvendig da kristendommen kom til Norge og mange andre land.

Så trekker jeg inn at dette historiske poenget, eller hva vi mener om saken i dag, ikke sier noe om vi trenger Gud eller ikke.

På et nytt spørsmål fra en ateist på Verdidebatt svarer jeg ganske langt bl.a. det som Halvorsen siterer (men pussig nok med feil link, slik at det ikke er mulig å se hva jeg faktisk sier).

Tunstads retoriske spørsmål kan som så mange slike ikke løsrives fra historiske sammenhenger eller praksis som det kan kalles. Når han til og med mener at det er hans "Beste testspørsmål" å spørre "Hadde du drept dine barn, dersom kirken ikke forbød deg det?", kan man ikke løsrive dette fra det historiske faktum at vi i Norge faktisk sluttet å drepe våre barn, fordi kirkens forbød det. 

Sagt på en annen måte: Hvor sikkert er det at vi i Norge i dag ikke hadde fortsatt med å sette uønskede barn ut i skogen, hvis kirken ikke hadde forbudt dette for snart tusen år siden og håndhevet forbudet i mangfoldige århundrer? Innarbeidete etiske holdninger har en historie.

Så er spørsmålet om det er en sammenheng mellom holdninger til ran, voldtekt og drap -og objektivt rett og galt.

For dette handler ikke om vi "trenger" en objektiv moral for å unngå ran, voldtekt og drap. Det handler om hva slags moral som kan eller må eksistere for at noen kan hevde at ran, voldtekt og drap ER objektivt galt og altså ikke bare greie overlevelsesstrategier.

Ellers handler diskusjonen ikke så mye om "påstander fra religiøst hold er at vi trenger en objektiv moral", men om hvorvidt en objektiv moral faktisk finnes. Avviser man sistnevnte, kan man ikke si at noe som helst er objektivt galt, men heldigvis er det mye kulturelle, psykologiske og legale barrierer mot å gjøre "hva som helst" og mye positive forsterkninger av adferd vi anser som god.

Som vi skal se om noen dager, treffer Halvorsen heller ikke målskiven når han skriver om kristne verdier.

Nye ateisters store problem

Det er blitt en vane på denne bloggen (og i bøker om historiske myter og andre pussige påstander) å peke på feil og fordommer hos det som ofte kalles nye ateister.

Dermed har nok enkelte undret seg over hvorfor jeg ikke har sagt noe konkret om Guds store problem, en VG-kommentar som har skapt mye klikk og klapp.

Årsaken er ikke bare at jeg har kommentert poengene mange ganger. Det handler vel så mye om hvor ofte det er mulig å snu seg rundt når man oppdager feil på internett.

Og hvor interessant det er hver dag hver uke.

I mellomtiden har heldigvis andre rukket å kommentere Hans-Petter Halvorsens innlegg. Det hjelper ikke at han har rekorden i antall kommentarer på Verdidebatt, når en skolert ateist for engangs skyld setter seg ned og skriver Contra Halvorsen.

For dette handler mindre om "ateister mot kristne" enn om folkelig debatter mot faglige.

Det Halvorsen reagerer på, er blant annet en frase fra innvandringsminister Sylvi Listhaug som takker høyere makter for at hennes bror overlevde en ulykke der en annen omkom.

En tilforlatelig og sympatisk kommentar? Les den igjen. Og igjen. Og enda en gang, om nødvendig. Dette er nemlig et eksplisitt eksempel på den mangel på refleksjon som preger så mange religiøse når det gjelder implikasjonene av det de selv tror om verden.

Dermed skulle man vente at Halvorsen selv var nøye med å unngå mangel på refleksjon. At han satte seg godt inn i debatten, leste relevant faglitteratur og vurderte sterke og svake sider ved den.

I stedet viser han mer iver enn innsikt.

Har man bestemt seg på forhånd, lar man seg sjelden forvirre av fakta. Muligens er grunnen at Halvorsen har en sperre mot å tro at det finnes en seriøs debatt om gudstro.  Kanskje oppfatter han religionsfilosofi som like rasjonell og relevant som nissefilosofi.

Uansett årsak viser han ikke interesse for å lese seg opp på temaet. I stedet bruker han tiden på å kommentere det.

Dermed er det slik Kai Erik Westergaard, debattredaktør i Religioner.no, peker på i omtalte Contra Halvorsen, at Halvorsen ikke er kjent med at argumentet han fremfører i full offentlighet i Norges største avis er tilbakevist.

Noe som det nok tyder på gjelder flere, ut fra applausen han har møtt.

Vi kan begynne med versjonen av ondes problem som Halvorsen fremfører, siden det ser ut til å være premisset resten av innlegget hviler på. 

Religionsfilosofien har kommet et lite stykke siden 1700-tallets Hume, Hans formulering av det ondes problem regnes gjerne som tilbakevist.

Denne tilbakevisningen stammer i moderne tid først og fremst fra Alvin Plantingas God, Freedom and evil, og den påfølgende debatten innen religionsfilosofien siden 1970-tallet. 

En som har jobbet mye med temaet er Atle Ottesen Søvik, bl.a. i en doktorgrad også utgitt på et fagbokforlag og et (langt kortere) kapittel i Eksisterer Gud?.

Skal man diskutere temaet uten mangel på refleksjon, hjelper det å ha lest Søvik. Ikke minst siden han i stor grad følger Keith Wards analyser og dermed har dels andre og dels flere poenger og innfallsvinkler enn Plantinga.

For likevel å vende tilbake til sistnevnte, er det han viste (som omtalt i denne bloggserien) kort fortalt at det ikke er logisk selvmotsigende med en god og allmektig Gud i en verden der det også er lidelse, enten vi snakker om naturkatastrofer, fæle sykdommer eller menneskelige grusomheter. 

Eller rett og slett at vi alle skal dø en gang.

Grunnen er kort sagt at man da må vise logisk at Gud ikke kan ha noen som helst grunn til å tillate lidelse og død. 

Dermed trenger man strengt tatt ikke en bredt akseptert forklaring (teodicé) på hvorfor Gud tillater det onde. Det er flott med en slik (og det er blant temaene Søvik tar opp), men at du eller jeg ikke forstår noe, har aldri vært et argument mot at det vi ikke forstår ikke kan stemme. 

Nei, hvis det man hevder er at det er logisk selvmotsigende med både Gud og lidelse eller at dette med nødvendighet gjør Gud slem eller dum eller maktesløs eller alt sammen, må man vise med et gyldig argument at dette nødvendigvis må være slik.

Nå er ikke dette alt vi kan eller bør si. Siden vi styres av mer enn logikk, er det viktig å snakke om også andre forhold, som her i en omtale av Stephen Frys kjente replikk (som Halvorsen lener seg mot, igjen uten motforestillinger) om at Gud er gal og egoistisk siden barn får beinkreft. 

Men uansett hvor mye mer man sier, er det fortsatt slik at eksistensen av lidelse ikke gjør det rasjonelt berettiget å avvise en god og allmektig Gud.

Noe også en ateist som Westergaard understreker. 

Noen vil kanskje si at dette er flisespikkeri, og spørre seg «hva er eventuelt dette gode formålet ondskapen skal ha?» og lignende. Jeg vil si at slike spørsmål i stor grad blir irrelevante. Da har man misforstått formålet med argumentet. I dette tilfellet skal argumentet vise at ondskap og Gud ikke kan eksistere samtidig. Nå har vi allikevel sett at det ikke nødvendigvis er motsigende. Det er irrelevant at det er i strid med det Halvorsen, og en del andre ateister med ham, tror at teister tror om Gud. Halvorsens fremstilling av hva teister vanligvis tror og mener om Gud er en klassisk stråmann. En karikatur av motpartens posisjon.

Nå har Halvorsen skrevet om mer enn dette, ikke minst etter tilsvar fra Knut Arild Hareide om bl.a. kristne verdier.

Altså kan det bli flere bloggposter de nærmeste dagene.

Her er den neste.

Ateisme eller kritisk tenkning?

Erik Tunstads kommentar på forskning.no om Religion og kritisk tenkning bekrefter igjen hvor fort ellers kunnskapsrike folk kan legge bort kritisk tenkning når de skal diskutere religion.

I verste fall blir resultatet som med de nye ateistene. Antallet tankefeil overgås bare av mangelen på vitenskapelighet.

Med en slik innledning, stiller jeg meg lagelig til for hogg. Ikke har jeg formell utdannelse på feltet og vil med et kristent livssyn ikke automatisk oppfattes som nøytral observatør. 

Så hvordan svarer man? Hvordan unngå en oppgitt tone, spesielt vanskelig når man jobber faglig med problemstillinger som berøres i Tunstads tvilsomme troskritikk, eller mer presist burde vært berørt?

Og, enda viktigere, hvordan unngå en apologetisk tone der man forsvarer livssynsstandpunkter bare for å forsvare dem?

Uansett er det viktig å se dette også utenfra. Hvor kommer den type vinkling fra som vi finner hos Tunstad? 

Mye henger nok sammen med en populærvitenskapelig kultur som i generasjoner har snakket ned religion, påvirket av religiøse grasrotbevegelser mer enn lettere kjemisk frie for vitenskapelige eller en gang akademiske tilnærminger. 

Annet skyldes nok modernitetens ikoner, disse oppbyggelige anekdotene og andaktene for ateister om at kirken brant biblioteket i Alexandria og dermed ødela arven fra antikken, hevdet jorden var flat, stadig fryktet kunnskap og forfulgte vitenskapsmenn og så videre. 

Dermed kan noen hevde at Kirken bremset naturvitenskapens utvikling med tusen år. Har man alt dette i bakhodet, er det ikke enkelt å la være å skrive kritisk om tro og vitenskap.

Uansett virker det ikke som Tunstad har lest stort mer enn kreasjonisme og populær religionskritikk. Noe som dessverre får ham selv til å fremstå som kreasjonist i møte med teologifaget. 

At heller ikke spesielt mange i kommentarfeltet ser dette, er et symptom. Det er lett å tenke på Dunning-Kruger-effekten, altså at man er så lite informert om et fagfelt at man ikke aner hvor lite informert man er.

Som når noen hevder at evolusjon ikke kan være riktig, siden det finnes aper den dag i dag.

Det er forståelig at VG kan slippe til innlegg som Hans-Petter Halvorsens folkelige om det ondes problem, mot folkelige uttalelser fra Sylvi Listhaug, begge tydelig på religionsfilosofisk bortebane (flere hjertesukk om denne type fremstillinger). 

På forskning.no er slike ikke-faglige fremstillinger mindre forståelige. I motsetning til slike gjennomganger av om religiøse påstander kan kritiseres.

Muligens er den beste innfallsvinkelen å gi eksempler på Tunstads tankefeil, uten om og men.

Den mest grunnleggende er at Tunstad ser det som en svakhet at religion er dårligere enn naturvitenskap til å gi oss kunnskap og teknologi. 

Religion har derfor aldri kommet opp med en eneste løsning på noe praktisk problem. Kirken kan vedta at én gud er tre, men den har ikke gitt oss verken antibiotika, vaksiner, vaskemaskiner eller varmeovner. Religiøs kunnskap har aldri reddet for tidlig fødte barn. Eller oss alle fra sult.

Men dette er å sammenligne epler med pausemusikk. Det er som å avvise teaterstykker fordi de er dårligere egnet for husbygging enn en tommestokk.

Han skriver som om naturvitenskap skulle være et livssyn.

Ser man ikke hvor absurd dette er, hjelper det kanskje å endre på ordene. La oss bytte ut religion med ateistisk orienterte livsperspektiver som naturalisme eller sekulærhumanisme. 

Naturalisme har ikke kommet opp med en eneste løsning på noe praktisk problem. Den kan vedta at det ikke er grunn til å tro på Gud, men har ikke gitt oss verken antibiotika, vaksiner, vaskemaskiner eller varmeovner. Mangelen på gudstro har aldri reddet for tidlig fødte barn. Eller oss alle fra sult. 

Spørsmålet er altså ikke hva "religiøs kunnskap" har gjort, sammenlignet med naturvitenskapelig, men hvilket livssyn som er rett.

Det løfter ikke Tunstads kommentar at han ikke argumenterer for sitt eget livssyn, men fra det. I stedet for å vise at kristen tro er feil, fremstiller han noen trosstandpunkter litt skrudd og bare forutsetter at de må være feil.

Fordi de høres rare ut og ikke er basert på naturvitenskapelig kunnskap.

Noen kunne til dermed vært fristet til å skrive om avsnittet til at

Vitenskap har aldri kommet med en løsning på vårt dypeste og mest praktiske problem. Forskere kan gi oss antibiotika, vaksiner, vaskemaskiner og varmeovner. Men vitenskap har aldri gitt oss evig liv.

Når Tunstads utgangspunkt er som galest, er det ikke rart resultatet blir som originalest. Dermed imponerer heller ikke hans konkrete kritikk, eller rettere sagt hans fekting mot selvlagde stråmenn. 

En av disse er påstanden at vi ikke kan takke religion eller kristen gudstro for noen former for kunnskap.

For det første er det altså mulig se en sammenheng mellom troen på naturliver og troen på en lovgiver utenfor naturen, en Skapergud av en helt annen type enn tilfeldige naturguder. Dette er synlig allerede hos de gamle grekere og lå bak den vitenskapelige tenkningen som vokste frem i Europa.

Slik humanetiker og filosof Morten Fastvold forteller i Humanist, vil det nok forbause dem som tror at tro og viten har vært i motsetning gjennom tidene

at selve grunnvollen i moderne vitenskap – postulatet om evige og uforanderlige naturlover – er en teologisk overenskomst fra ellevehundretallet.

Dette skapte en større og bredere forståelse for at det var

bryet verdt å studere naturen empirisk for å avdekke dens bakenforliggende lovmessigheter. Dette, la teologene til, er enda et tegn på Guds godhet. For bare en god Gud ville skape en empirisk verden styrt av lovmessigheter. Disse lovmessighetene skulle senere bli kalt naturlover.

Altså kan man argumentere for at naturvitenskapen springer ut av og fikk vind i seilene av religiøs kunnskap. Det er en viss logikk i å tenke at all naturvitenskapelig kunnskap dermed er religiøs kunnskap.

Noe som ikke direkte styrker Tunstads innfallsvinkel.

Det blir ikke bedre når han beskylder kristne for å anklage ham for stråmenn.

Problemet med å snakke om tro, er at den ikke er én ting. Kritiserer du synet på Gud som en skjeggete mann i himmelen, vil du straks få høre at du angriper en stråmann. Dagens moderne kristne tenderer snarere til å betrakte Gud som «en måte å se verden på».

Det faller ham ikke inn at kristen tro aldri har handlet om en skjeggete mann i himmelen. Vi finner dette dermed ikke hos noen teologer eller kristne filosofer. Det er i beste fall folketro og ikke helt sikkert at det ikke finnes mest av denne gudsoppfatningen i ateistenes rekker.

Tunstad avslører mer av det pussige i hans prosjekt når han skal vise hvor lite vi trenger Gud med det han kaller sitt

Beste testspørsmål: Hadde du drept dine barn, dersom kirken ikke forbød deg det?

Han er med andre ord ikke klar over at vi nettopp kan takke kirkens forbud for at ikke flere drepte sine barn. Et forbud mot å sette barn ut i skog og ødemark var nødvendig da kristendommen kom til Norge og mange andre land.

At vi i dag oppfatter dette som helt selvsagt, i hvert fall for fødte barn, forteller ikke om vi trenger Gud eller ikke.

Nå begynner dette tilsvaret å bli langt, selv om jeg har rørt bare ved noen få av Tunstads påstander. For ikke å bli beskyldt for å bomme på det viktigste, skal jeg avrunde med hovedanliggenet hans, forskjellen mellom religion og vitenskap når det gjelder hvordan man kan skaffe kunnskap.

De nevnte religiøse nyvinningene er snarere nye og bastante påstander om noe vi ikke vet noe som helst om. Noe vi ikke kan vite noe som helst om. I følge meg, fordi dette «noe» ikke eksisterer. Ifølge de religiøse selv, fordi Himmel og Helvete rett og slett ikke kan verken undersøkes eller testes. 

Guds eksistens kan nemlig ikke betviles ut fra fakta – kun ut fra «tro».

Men igjen er dette altså basert på feiloppfatninger. Denne ganger er det ikke så mye at livssyn er naturvitenskap, som at han ikke er kjent med at teologi er en vitenskap - eller rettere sagt flere

Og at spørsmålet om Guds eksistens kan og må vurderes ut fra fakta, slik Atle Ottesen Søvik og jeg gjør i Eksisterer Gud? En drøftelse av argumenter for og i mot.

Som jeg viser i Svar på tiltale består teologi 

av en rekke deldisipliner som opplagt er vitenskapelige i den forstand at det foreligger data man kan etterprøve og danne hypoteser på grunnlag av. Dette gjelder for teologi som tekstvitenskap, kirkehistorie (som altså er historievitenskap), etikk og religionsfilosofi (som begge tilhører filosofifaget). Det gjelder til og med for systematisk teologi og dogmatikk. 

Dermed leverer teologi stadig ny kunnskap i fagfellevurderte tidsskrifter og bøker på forlag med fagfellevurdering.

Men forutsetter ikke dette at Gud eksisterer, for at vi skal kunne kalle det "kunnskap"? Er det ikke en annen type kunnskap enn den vi finner i fysikk og kjemi? 

Ja, på en måte, men det betyr ikke at noes eksistens må være absolutt fastslått eller sannsynliggjort for at man kan drive vitenskap på det, eller på bakgrunn av det. En rekke mulige saksforhold som fri vilje, verdier, selve årsaksbegrepet, eksistensen av en ytre verden, sjel, tilfeldighet (f.eks. om tolkning av kvantefysikken), nødvendighet og så videre er blitt diskutert og forsket på i generasjoner og vil forhåpentligvis fortsette å bli det. På samme måte som forskning og teoridannelse om memer, multivers, strengeteori og annet der man heller ikke har eller alltid kan få fastslått fenomenets eksistens.

Ja, det er ulikheter, men det er også likheter.

For Tunstad er det imidlertid enkelt og greit, når han har fått satt opp stråmennene i åkeren.

Vi snakker altså om et clash mellom to ulike måter å fremskaffe kunnskap på. Min påstand er at den religiøse kunnskap ikke er kunnskap – men meninger.

Mens min påstand er at Tunstad her har mindre kunnskap enn meninger.

Mammon og munnhell

Det begynner heldigvis å bli noen år siden manus og skuespillerkunst i norske TV-serier var like forutsigbare som nyttårsforsetter.

Med ett unntak: Når man av en eller annen årsak kommer inn på middelalderen.

Altså et forutsigbart tema på Dekodet.

Denne gangen handler det om sesong 2 av den ikke bare guddommelige NRK-serien Mammon. Etter 20 minutter i første episode skal en engasjert statsminister overbevise ungdom om at høykompetente innvandrere bør få høykompetente jobber.

Han trekker frem Miriam Ibn Rushd som tross mange års studium må jobbe som kokk, antagelig fordi det er noe galt med fargesynet i enkelte kretser og siden navnet er så unorsk.

Men det har altså en ganske så ærerik fortid.

Det tilhørte den muslimske filosofen Abu al-Walid Muhammed Ibn Ahmad Ibn Rushd. Han var en viktig forutsetning for en liten periode på to hundre år kalt renessansen. Han brakte kunnskap om Aristoteles og Platon tilbake til et Europa... Han var en lyskaster inn i middelalderens mørke og viste veien inn i framtida. Det er det kunnskap gjør: lyser opp og viser veien inn i framtida. 

Kortere og fyndigere kan man knapt formidle hovedmyten, eller altså skapelsesberetningen som ligger bak så mye av vår moderne selvforståelse.

Kirken skapte et mørkt Europa, men takket være islam kom vi ut av dette. Det er ikke uventet å møte dem som tolker dette til at gode mennesker bør forkaste kristen tro og ikke snakke stygt om muslimer.

I Mammon fremstilles dette av en statsminister som står foran en skjerm med budskapet Kunnskap er den nye oljen. Punsjlinjen er at "Vi må leve av kunnskap etter at oljen tar slutt".

Noe som vi kan få øvd oss godt på med dagens oljepriser.

Men skal vi leve av kunnskap bør vi også øve oss på ikke å spre tøv eller tendensiøse fremstillinger.

Det er mange grunner til ikke å snakke stygt om alle muslimer, men denne type sort-hvitt-tenkning er ikke blant dem. Selv om korte og fyndige taler til ungdom ikke er forelesninger i filosofihistorie, er det ikke gitt at vi får mer kunnskap av klisjeer og feil.

Er statsministere og manusforfattere opptatt av å kaste lys, bør de klare å få på plass en alternativ tale med en litt annen historie om navnet Ibn Rushd.

Det tilhørte den muslimske filosofen Ibn Rushd. Han var en sterk kritiker av muslimske filosofer som avviste Aristoteles og Platon, men fikk lite gjennomslag i sin egen kultur. Til gjengjeld tok kristne tenkere i mot mer rasjonalitet og opplysning med takknemlighet. Gresk filosofi hadde hele veien vært av de store lysene, men ofte gjennom ufullstendige oversettelser. Ikke minst ved hans mange kommentarverk ble Ibn Rushd et viktig bidrag til at Aristoteles ble en ledestjerne i Europa på 11- og 1200-tallet.

(Applaus, avsikring av våpen, over til garasje, hvining i bildekk, løping, tilbake til talen) 

Selv om renessansen formørket middelalderen og opplysningstiden skapte nye myter om fortiden, forstår forskere i dag hvor lysende og viktig middelalderen var for utviklingen. Uten den hadde ikke Europa kunne være et forbilde for vitenskap og verdier, velstand og vekst, og et område der så mange i dag ønsker å bosette seg. Det er det kunnskap gjør: lyser opp og viser veien inn i framtida. 

Selv om det kan kreve at man i mindre grad lar seg lede av Mammon og munnhell.

Frykt og karikaturer

Ikke uventet, og antagelig som planlagt, førte terroraksjonen mot Charlie Hebdo i regi av al-Qaida til en frykt for å karikere islam.

For noen har dette forsterket et ønske om ikke å såre religiøse i sin alminnelighet, spesielt ikke grupper man oppfatter som små eller svake. For andre er det vanskelig å komme unna at frykten for reaksjoner påvirker.

Siden ingen ønsker å gå rundt med permanent livvakt, er det dessverre ikke lett å se hvilken gruppe karikaturvegrere tilhører.

Men denne type innskrenking av ytringsfriheten i praksis har ikke bare ført til karikaturfobi. Den viser seg også i noe som minner om avledningsmanøvre, som i seneste nummer av Charlie Hebdo.

I stedet for å sno seg unna, forsterker man karikaturene, men ikke i retning av islam.

Dermed gir man i følge Dagbladet i beste baker-for-smed-tradisjon "kristendommen store deler av skylda for terroren", spesielt med en karikatur som illustrerer tittelen "Drapsmannen er fortsatt på rømmen".

Framsida av bladets nyeste utgave, som er i salg fra onsdag 6. januar, har avbildet gud, framstilt som en mann med skjegg i kjortel og sandaler. Mannen er tilgriset i blod, vill i blikket og tilsynelatende på rømmen.

Ja, dette må tydeligvis være en gud med liten g.

Likevel er målskiven opplagt.

Videre har gud en kalashnikov over skuldra, og er markert med kristne symboler for treenighet og den allvitende gud. Terroristene som angrep Charlie Hebdo brukte maskingevær av nettopp typen kalashnikov. Også nettstedet France24 slår fast at Charlie Hebdo har karikert de kristnes gud på framsida av sin nyeste utgave.

Men én ting er å karikere "de kristnes gud", noe annet er å hevde at kristne hadde store deler av skylden for terroren som rammet Charlie Hebdo. I stedet er nok forklaringen nærliggende. Våger man ikke å karikere Allah eller Muhammed direkte, må man gjøre det via stedfortreder.

Man må late som man retter skytset mot kristne. Man vet at det ikke vil føre til noe verre enn beske blogginnlegg. Man kan gå trygt på restaurant og redaksjonsmøter.

Muligens er det også en bakenforliggende tanke at kristne ... egentlig har minst like mye på samvittigheten historisk sett og at "kristne land" har fremprovosert terroraksjonene ved bl.a. krigføringen i Irak.

Uten at Dagbladet tar debatten.

Det var al-Qaidas arabiske fløy som tok på seg ansvaret for terroren 7. januar, men et år seinere retter altså Charlie Hebdo pennen like mye mot kristendommen og religion generelt, som mot islam spesielt.

Noen bør altså snarest tegne en karikatur av en tegner som røyker en sokk.