Forsvinnende logikk

Siden det nærmer seg påske, er det på tide å finne gode påsketekster.

Denne gang handler det om Dag Øistein Endsjø som skriver om Når noen blir sporløst borte, som personer og passasjerfly.

Flight MH370 har forsvunnet sporløst, mens det oppstår stadig nye teorier om hva som har skjedd. Tidligere har mennesker som har blitt borte, skapt forestillinger som har totalt forvandlet vår virkelighet.

Hva er da mer nærliggende enn å trekke inn Jesu oppstandelse?

For nesten to tusen år siden forandret en enkel forsvinning verdenshistorien. Etter at et par kvinner hadde gått til graven til sin tidligere mester og funnet den tom, oppsto raskt beretninger fra ulike mennesker om at de hadde sett ham gjenoppstått. Disse forestillingene om at det forsvunne liket av Jesus egentlig innebar at han var våknet opp igjen, fysisk udødelig, ble jo som kjent utgangspunkt for kristendommen og forandret verden fullstendig. 

Her er det ikke vanskelig å være enig. At man fant Jesu grav tom, inngår i en argumentasjon for Jesu oppstandelse. Noen har til og med gjort dette noen smuler utførlig i bokform.

Men hva i all verden har dette å gjøre med fly og andre forsvinninger?

Men overbevisningen om hvordan Jesus’ tomme grav egentlig innebar at han var blitt en mektig og udødelig skikkelse, hørte også sammen med utbredte forestillingen i hans samtid. At noen som forsvant sporløst, var ført bort av gudene til en evig tilværelse et annet sted var noe som hadde skjedd igjen og igjen ifølge hellenistisk tradisjon. 

Nå kan det alltid diskuteres hvor utbredt dette var, men enten det kan telles i dusin eller gross bør det nok ringe en bjelle eller et tylft, siden konsekvensen ikke var lik. For hvor mange av disse forsvinningene har "skapt forestillinger som har totalt forvandlet vår virkelighet"?

Det gjelder i hvert fall ingen av eksemplene Endsjø trekker frem, som spøkelsesskipet Den flyvende hollender eller Israels tapte stammer.

Og heller ikke dem som var "akkurat som Jesus".

Flere som forsvant på havet, ble angivelig forvandlet til sjøguder; andre forsvunne var blitt bortført til Olympen selv. Folk ble udødelige idet de forsvant fra lukkede rom og sine egne begravelser, og enkelte av dem kom for en kort tid også tilbake – akkurat som Jesus – for å formidle noen guddommelige sannheter til folk flest.

At de som var akkurat som Jesus ikke var helt som Jesus, antyder nok at ett og annet, for ikke å si et tredje og et fjerde, var forskjellig.

Det samme gjelder når Endsjø låner øre til den romerske satirikeren Lukian. 

Den satiriske retorikeren Lukian gjorde et eksperiment etter at han hadde sett en berømt vismann hive seg på et stort bål og bli oppslukt av flammene. Mens han gikk bort fra det hele, sa han til tilfeldige mennesker at han akkurat hadde sett en gribb stige opp av flammene idet den erklærte: «Jeg er ferdig med jorden, nå farer jeg til Olympen». Effekten lot ikke vente på seg etter som folk begynte å snakke om dette. Snart møtte han andre som faktisk mente de hadde sett gribben han selv hadde funnet på. Litt etter det igjen, traff han mennesker som mente å ha møtt den gjenoppståtte vismannen i sin opprinnelig form, udødeliggjort og klokere enn noensinne. Ved å spille på de tradisjonelle forestillingene, skapte Lukian slik en ny myte der og da.

Nå kunne man si mye om Lukians (125-180) fortelling (spesielt fra vers 38 og utover), men å si at han skapte en ny myte der og da er nok noe i overkant. Selv om han altså som så mange i historien kan ha slått i en skrøne som noen trodde på en stund.

For det første er denne "myten" ikke omtalt andre steder enn hos Lukian selv. Dermed kan vi ikke vite om han diktet opp en morsom historie da han skrev dette, omtrent som en satiriker, om han overdrev hva som skjedde eller om historien var sånn noenlunde sann.

Videre forteller Lukian ikke om mange han møter som mente å ha sett en "gjenoppstanden" vismann,  han nevner kun én. Og denne sier ikke at Proteus virket "klokere enn noensinne", hvis man da ikke mener å kunne tolke det av at han vandret muntert omkring (vers 40).

On my return to the festival, I came upon a grey-haired man whose face, I assure you, inspired confidence in addition to his beard and his general air of consequence, telling all about Proteus, and how, since his cremation, he had beheld him in white raiment a little while ago, and had just now left him walking about cheerfully in the Portico of the Seven Voices, wearing a garland of wild olive. Then on top of it all, he put the vulture, swearing that he himself had seen it flying up out of the pyre, when I myself had just previously let it fly to ridicule fools and dullards.

Når dette uansett ikke skapte forestillinger "som har totalt forvandlet vår virkelighet", er det fordi det i så stor grad passet med deres mytologiske forestillinger.

Det var en vanlig forestilling at døde havnet hos gudene på Olympen eller i dødsriket Hades. At noen av de førstnevnte kunne vise seg som en gud iført laurbærkrans, sjokkerte ingen.

I seg selv førte dette verken til oppstyr eller forfølgelser, selv om noen satirikere kunne latterliggjøre det når de selv hadde æren for skrønen.

Hadde ikke kristen tro brutt med denne type forestillinger, ville ikke Jesu oppstandelse totalt forvandlet vår virkelighet. Hadde det vært vanlige forestillinger, ville de ikke blitt tatt som uvanlige.

I stedet for å synge den samme gamle kulturelle visa, lærte man altså en gammel kultur å trave.

Så kan legges til at denne fortellingen fra den ikke akkurat kristenvennlige satirikeren Lukian noen ganger løftes frem i spørsmålet om Jesus har eksistert. Mens Lukian som Kelsos og andre ikke legger noe i mellom når de omtaler det de oppfatter som stakkarslige, godtroende og lettlurte kristne, viser de ikke den minste antydning av tvil på at Jesus har eksistert.

The poor wretches have convinced themselves, first and foremost, that they are going to be immortal and live for all time, in consequence of which they despise death and even willingly give themselves into custody; most of them. Furthermore, their first lawgiver persuaded them that they are all brothers of one another after they have transgressed once, for all by denying the Greek gods and by worshipping that crucified sophist himself and living under his laws.

I stedet for å avvise kristnes tro på at Jesus har eksistert som enda et eksempel på deres lettlurthet, bekrefter Lukian Det nye testamentet. Han forteller at de kristne tror på evig liv, så seg selv som brødre som skulle gi seg selv for hverandre, at de avsverget gudene og fulgte og tilba den Jesus som ble korsfestet.

Ikke enkelt å finne en mer sentral påsketekst.

Kanaliseringskabalen

Siden ... sensasjonen er et faktum, altså at noen (og her er det bare å feste puter i taket) kan røpe at Maria Magdalene hadde et seksuelt forhold til Jesus, kan det være greit å si litt om hvilket forhold jeg har til kanalisering.

Bakgrunnen er altså at "Dag Solstads tidligere forlagsredaktør Anne Gjeitanger" nå gir ut "en bok som hun sier er en kanalisering fra Maria Magdalena".

Hun tror - eller i hvert fall påstår at hun tror - at hun mottar budskap fra døde. Etter spiritistsvindelen som startet på 1800-tallet lå denne tradisjonen død i noen tiår, men kom tilbake for alfor på 1980-tallet. I Norge blant annet kjent fra Bente Müllers bøker.

I dette forenes flere tradisjoner.

For det første altså kanaliseringen. Som strekker seg fra budskap fra ånder og guder, via romvesner som ønsker å bli kjendiser, til budskap fra ekte kjendiser som er på den andre siden.

Felles er at budskapene dels mangler evidens, dels kan hevde ting som beviselig er feil, dels er banal feelgoodforkynnelse og ofte har den egentlige historien om Konspirasjonen - eller Kristus.

Kort sagt kan hvem som helst si hva som helst. Kanalisert er kanalisert. Og sier man noe feil eller noe som likevel ikke slår til, er det ikke den som kanaliserer sitt ansvar. Dette er jo fra noen andre.

Som kan ha humor og lure oss litt. Fra Den Andre Siden kan det være mange grunner til å vri på sannheten om planeter på kollisjonskurs, undergang og transformasjon, tidligere liv, og når og hvor de besøkte oss i fortiden med hva slags farge på håret og gresset.

Og siden de som kanaliserer er ... velmente og sier de er ærlige, er det selvsagt ingen grunn til å tvile på dem. Det hadde vært skikkelig usympatisk.

For det andre har vi Maria Magdalena.

Vi snakker altså om et sentralt tema og talerør for ulike typer feminist- og nyåndelige bevegelser siden 1960-tallet. Og som stadig kanaliseres. Det var ikke tilfeldig at Da Vinci-koden på mange måter egentlig handlet om henne.

I likhet med mer enn lettere mangt og meget av TV-programmer, bøker, tegneserier, sanger og i det hele tatt.

For det tredje at hun hadde et seksuelt forhold til Jesus.

Alternative teorier om hvem Jesus egentlig var (Essener? Farao? Buddhist? Maya? Superstar? Gnostiker? Romersk agent? Kong Arthur?) er uenige om så mangt, men rørende enig om at han var gift med Maria Magdalena, eller hennes hemmelige elsker.

For det fjerde ønsket om å dekke behov - og spre budskap. Maria Magdalena er et fortreffelig forbilde for kvinner og andre som føler seg utenfor det gode selskap eller har opplevd lidelse og undertrykkelse.

Det blir ikke mindre fortreffelig av at det tilfeldigvis passer akkurat med budbærerens ståsted som gnostiker/buddhist/hindu/feminist/neopaganist/new ager.

Så skader det ikke at det klinger bedre å si at noe er fra Maria Magdalena og Jesus, enn fra Mona og Jens. Eller fra Bapu Asharam og Oberto Airaudi.

Du kan altså ikke vente noen reduksjon i strømmen av kanaler og kanaljer i vannmannens tidsalder.

Selv om du altså først hørte sannheten kanalisert her.

Dagens Magdalena

- Jeg husker skyene. Når de var der. Åsene, gresset om våren, vinden over sjøen.

Og jeg glemmer aldri ... ham. Første gangen ved torget, en morgen kjeklingen om de forreste bodene begynte. Inntil han så på dem. Og så visste jeg. Han jeg ventet på.

Om det hadde vært mulig.

Han var der da jeg trengte ham som mest. Selv om det først er nå jeg ser at det var da. Men det ble aldri som jeg hadde tenkt. Det ble aldri det med ham.

Jeg husker dette lenge etterpå, selv om det ble en annen. Jeg fikk aldri noe valg. Han hadde så mange andre som trengte ham mer. Og så tok de ham fra oss.

Fra meg.

Gråten. Sorgen.

Overraskelsen.

Vi trodde først det var gartneren.

Det hender likevel jeg drømmer. Så sterkt at noen hører. Så sterkt at noen tror det hendte.

Om at det ble oss. Om ham. Der og da, på torget. Hadde det vært mulig. Et vanlig liv.

Noen ganger korte drømmer, som en sang. Noen ganger lange, som et heltedikt.

Slik er jeg. Slik er jeg blitt. Slik vil det være. Slik vil noen høre.

Om det som kunne vært. Som aldri ble. Eller ble et annet sted.

I sanger. I bøker.

I drømmer.

Multivers og annen middelaldervitenskap

Siden det kom noen hyggelige innspill i kommentarfeltet i går (takk Sigbjørn) og en link til en interessant artikkel publisert i Nature, deles dette videre i fullt dagslys.

Temaet er altså intet ringere enn A medieval multiverse.

Dette handler mer bestemt om at en av sin tids fremste matematikere, den engelske biskopen Robert Grossetestes (1175-1253) fysiske modell impliserer et multivers, i følge fysikkprofessoren Tom McLeish og hans kollegaer.

Earlier this year we submitted an unusual paper to a scientific journal. What is unusual about it is not the topic — computations of how interactions between light and matter in the primordial Universe affected large-scale cosmic structures — but what inspired it. The paper draws on ideas in a medieval manuscript by the thirteenth-century English scholar Robert Grosseteste.

De Luce (On Light), written in 1225 in Latin and dense with mathematical thinking, explores the nature of matter and the cosmos. Four centuries before Isaac Newton proposed gravity and seven centuries before the Big Bang theory, Grosseteste describes the birth of the Universe in an explosion and the crystallization of matter to form stars and planets in a set of nested spheres around Earth.

To our knowledge, De Luce is the first attempt to describe the heavens and Earth using a single set of physical laws. Implying, probably unrealized by its author, a family of ordered universes in an ocean of disordered ones, the physics resembles the modern 'multiverse' concept.

Altså ett av mange eksempler på at dette "tusenårs tomrommet" som Kosmos-programlederne Neil deGrasse Tyson og Carl Sagan har så sterk tro på, ikke er så tomt likevel.

Noe som det ikke uventet gjøres et poeng av i Nature.

Many coffee-table histories of science maintain that the natural philosophy of the medieval centuries constituted a scientific dead end — burrowing ever deeper into alchemy and astrology. A closer examination reveals a more nuanced story. Preserved on vellum manuscripts, written in coded medieval Latin and enveloped in unfamiliar metaphysics it may be, but the science of the twelfth and thirteenth centuries constitutes a crucial stage in the history of thought.

Men skal man se hvordan ting egentlig er, hjelper det å ville kikke i teleskopet.

Tegnefilmfabler

Som ventet var Tim O'Neills Cartoons and Fables – How Cosmos Got the Story of Bruno Wrong atskillige lysår grundigere og skarpere enn Dekodet.

Noe henger nok sammen med at Tim våger å ta hardere i. Det er pussig nok mindre fare for at noen avviser en ateist med å være farget av livssyn.

Resultatet er heller vondt for en TV-serie som mener det godt - og er god, når den snakker om vitenskap.

Bruno is the poster boy of the Draper-White Thesis – the idea that science and religion have always been at war and an idea beloved by the New Atheist movement despite the fact it was rejected by actual historians of science about a century ago.  Try to engage in an attempt at intelligent discussion of the real and much more complex and nuanced interrelations between religion and what was to emerge as modern science in the medieval and early modern periods and Bruno is usually brandished as “proof” that the Church was the implacable and ignorant foe of early science.  After all, why else did they burn him for daring to say the earth wasn’t the centre of the universe and that the stars were other suns with planets?  For those who prefer simple slogans and caricatures to the hard work of actually analysing and understanding history, Bruno is a simple answer to a intricate question.  Nuance and complexity are the first casualties in a culture war.

Omtalen blir ikke mer rosende etterhvert, selv om Tim til tider er rasende festlig. Særlig for dem som liker slik.

So when the first instalment of the new series – Cosmos: A Spacetime Odyssey -  went to air last week, at its heart was an eleven minute version of the Bruno myth.  I often refer to the simplistic moral fable that people mistake for the history of the relationship between the Church and early science as “the cartoon version”, because it’s oversimplified, two-dimensional and reduced to a black and while caricature.  But in this case it really is a cartoon version – the sequence was animated, with the voice of Bruno provided by the series’ Executive Producer, Seth MacFarlane, of Family Guy fame, which seems to be why Bruno has an Italian accent of a kind usually heard in ads for pizza or pasta sauce.

Ikke minst viser han at det er mange flere feil i fremstillingen enn dem jeg har nevnt, som at Lucretius skulle være forbudt lesning.

In the weirdly distorted version of the story the program tells, Bruno is depicted as an earnest young friar in Naples who was a true seeker after truth.  But DeGrasse Tyson assures us that he “dared to read the books banned by the Church and that was his undoing.”   We then get a sequence of Bruno reading  a copy of Lucretius’ On the Nature of Things which he has hidden under the floorboards of his cell.  The first problem here is that Lucretius’ work was not “banned by the Church” at all and no-one needed to hide it under their floor.  Poggio Bracciolini had published a printed edition of the book a century before Bruno was born and it had never been banned when the medieval manuscripts Bracciolini worked from had been copied nor was it banned once his edition made it widely available.  The idea that the Church banned and/or tried to destroy Lucretius’ work is a myth that Christopher Hitchens liked to repeat and which has been given a lease of popular life via Stephen Greenblatt’s appalling pseudo historical work The Swerve, which somehow won a Pulitzer Prize despite being a pastiche of howlers.

Av hensyn til sarte sjeler skal jeg ikke sitere mer.

Uvitenhet og andre ufoer

Siden foredraget Med UFOer gjennom historien fra Kjettersk Kjeller 5. mars 2014 forbilledlig er lagt ut av Saltklypa, legger jeg forbilledlig ut link til linken med noen illustrerende illustrasjoner.

Temaet er altså luftige identifikasjoner av uidentifiserte flygende objekter, fra venusianere til Wunderwaffe, fra verdensrommet til Antarktis.

Eller en gjennomgang av sære spekulasjoner om ufoer, fra de første sigarformede ble observert på slutten av 1800-tallet til dagens tallerkner og teser om besøk fra det fjerne Antarktis, eller eventuelt Aldebaran-systemet som man kan nå via et ormehull i jordas indre.

Med inngang ved Nordpolen og utgang altså i sør.

Om ikke annet er det mulig å lære hvor mye et audiovisuelt foredrag er avhengig av det visuelle. Og at det ikke er like enkelt med audio eller rett og slett å snakke logisk og langsomt om alle temaer.

Heller ikke når man står noen decibel halvtvekroket i en krok.

Til gjengjeld legger jeg (forhåpentligvis fortsatt noen smuler forbilledlig) ut noen bilder til forståelse og forlystelse.

Som det til venstre av en ekte "integrert strømkrets" fra 1971, en Intel 4004.

Alle likheter med det kinesiske bronsespeilet til høyre er helt tilfeldige, til tross for den forhenværende hoteleieren og temaparkgründeren Erich von Dänikens tilsiktede påstander om det motsatte.

Hvilket altså ikke er tilfeldig.

Bildet under er sentralt hos Zakaria Sitchin, en annen kultarkeolog som hevder at fortiden har hatt besøk av utenomjordiske som altså i sin jakt etter gode gullgruver genemanipulerte jordboere, og grunnla de eldste sivilisasjoner. 

Det sentrale sporet befinner seg mellom personene til venstre og tolkes av kultarkeologen Sitchin til å være solsystemet.

Men som altså i følge noe så kjipt og kjedelig som arkeologer viser seg å være andre stjerner.

Sitchins sentrale ... bevis på at sumererne visste om alle planetene i solsystemet. 

Dermed er selvsagt eksistensen av en tolvte planet, eller Nibiru som den heter  på fag stammespråket, helt opplagt.

Det hører også med å legge ut link til tekst og tegninger på Nyhetsspeilet om det storslagne og fargerike besøket av de lyshårete  Fra stjernesystemet Mirach til Jotunheimen og Skagerak for 6000 år siden.

For anledningen avrundes det hele med et venusiansk speiderskip som fremstilt av Adamski tidlig på 1950-tallet og en nazi-ufo av Haunebo II-typen.

Avanserte romvesner kan i beste Tardis-stil kamuflere seg i en hønsehuslampe med bordtennisballer.

Mer effektivt med hele skytetårn enn halve bordtennisballer i understellet.

Her er nok ikke likhetene like tilfeldige som med den integrerte kretsen over.

Uvitenhet og andre virus

Jeg hadde i det lengste håpet at Neil deGrasse Tyson i det gjenskapte Kosmos ikke hadde tatt med seg samtlige av Sagans trosbaserte brudd med normalvitenskapen.

Men så er virkeligheten ikke alltid som man tror og håper, slik det er evidens for i dagens oppslag i Nettavisen om at Hadde det ikke vært for religion ville vitenskapen vært 1000 år mer utviklet.

Dette sies ikke bare én gang, i forbifarten. Det er et sentralt poeng som vi kan lese seks ganger, i tillegg til både i overskrift og ingress.

-Uten religion, hadde vi vært 1000 år mer utviklet, sier astrofysiker Neil deGrasse Tyson og lener seg tilbake i stolen i en suite på Soho Hotel i London.

Uten tvil?

-1000 år, ja. Eller, jeg kan garantere 500 år, men jeg tar nok ikke feil dersom jeg sier 1000 år, legger han til og smiler bredt.

Mens andre av oss nok ikke drar like mye på smilebåndet når en som setter sin ære i å være vitenskapelig, bryter så totalt med normalvitenskapen på feltet. Dermed er det altså ingen grunn til å vente at han oppgir en eneste av dagens forskere som støtter ham, noe han da heller ikke gjør.

Resultatet er at ingen lar seg forvirre av at Brooke, Grant, Hannam, Lindberg, Numbers, Russell og andre spesialister på vitenskapshistorie konkluderer tildels motsatt. Religion har ikke satt vitenskapen tilbake, tvert i mot har vitenskapen mye å takke noen former for religion for, frem til moderne tid.

Inkludert Kirken i middelalderen.

Når deGrasse Tyson heller ikke oppgir en eneste kilde, slipper han også jobben med å omtolke dem. På samme måte som han da ikke kan kurere egen eller andres uvitenhet på feltet.

Nå har jeg tatt opp dette så ofte at det nesten nærmer seg det parodiske. Skulle du ikke ha fått det med deg (undrenes tid er muligens ikke forbi) kan du klikke i retning her om Vassnes på villspor eller om den håpløst historieløse Per-Willy Amundsen eller til selveste her fra en norsk historiker.

Selv om deGrasse Tyson i første program er nøye med å nevne at Bruno ikke var en naturviter (noe som gjør det dess mer merkelig at han er med i programmet), er utfordringen at han altså ikke legger skjul på at han støtter Sagans påstand om at middelalderen satte vitenskapen tusen år tilbake.  

Dermed klinger det mer enn lettere rungende hult når han selv eller andre forsøker å si at det er feil at den nye Kosmos-serien kritiseres for å ha tatt med Bruno, siden den sier at han ikke var naturviter. Men hvorfor i all verden en altier som ikke drev vitenskap er med i en slik serie, er vanskelig å forstå.

Ønsker man ærlig og oppriktig å unngå å etterlate standardinntrykket av Bruno-saken, er det ikke noe sjakktrekk å gi den en sentral posisjon i en serie om vitenskap. Skal man fremstå vitenskapelig bør man enten droppe den eller formidle klart og tydelig hvor mye han som mystiker var på jordet i metodikk og matematikk.

Nå er jeg vel etterhvert blitt klar over at noen ganske automatisk avviser konklusjoner på denne bloggen. Kanskje vil noen likevel kunne ta et hint av at ateistiske vitenskapshistorikere er like oppgitte, som Tony Christies hjertesukk over det talende forsøket på skadebegrensning fra seriens tekstforfatter Steven Soters.

Det vil uansett ikke være tusen års tomrom før jeg kommer tilbake til Kosmos.

Krøll i Kosmos

Det overrasker ikke at den nye versjon av den klassiske TV-serien Kosmos fra 1980-tallet er en fabelaktig presentasjon av vårt spennende og storslagne univers.

Selv om Neil deGrasse ikke har like mange stjerner i blikket som Carl Sagan i den opprinnelige serien, viser første episode at serien er verdt å følge fra premieren førstkommende søndag klokken 22 på National Geographic Channel.

Men når det er Sagan som er forelegget, er det også grunn til bekymring. Jeg hadde sans for den opprinnelige serien, men den gikk dessverre i krøll på to områder.

For det første var den ingen nøytral formidling av naturvitenskapelige oppdagelser. Sagan slo fra første stund fast at alt som eksisterte var materie.

Han brukte ikke serien til å argumentere, han brukte den som prekestol.

Sagan bedrev ren forkynnelse av et gjennomgående materialistisk livssyn. Støttet av en sjelden visuell skjønnhet - og uvanlig overbevist predikant. Det er ikke underlig at serien for mange ble en vei inn i et ateistisk perspektiv.

For det andre brakte Sagan en typisk og tendensiøs fortelling om forholdet mellom tro og vitenskap i historien. Få har spredt myter mer effektivt og med mindre evidens enn Sagan. Ingen har delt oppbyggelige ateistiske historier for en større målgruppe.

Fri Tanke ber humanister benke seg foran TV søndag kveld.

Det er verdt å merke seg at det faglige innholdet i den opprinnelige Cosmos-serien var så solid at den trengte få faglige revisjoner etter mer enn 30 år med astrofysisk forskning. 

Nei, det faglige innholdet var så dårlig at det var avvist lenge før serien var laget.

Da snakker vi selvsagt ikke om kosmologien, men om historiefremstillingen. Blant det Carl Sagan presterte i serien var som jeg viser med kilder i denne boken å spre myter som at den kvinnelige naturfilosofen Hypatia ble foraktet av kristne fordi hun var "et symbol på lærdom og hedenskap". Noe som i følge Sagen de første kristne stilte "i klasse med hedendom", og at hun ble drept som følge av dette.

Mens hun altså i realiteten nøt stor anerkjennelse blant sine mange kristne elever og ble offer for en maktkamp som handlet om politikk, ikke livssyn.

Videre hevder Sagan med patos og fortsatt uten henvisning til en eneste kilde at det sagnomsuste biblioteket i Alexandria ble ødelagt av kristne og det med forsett.

Han beskriver det som en av de største katastrofene i historien siden resultatet i følge Sagans manglende research var vi mistet det aller meste av antikkens lærdom.

I stedet for å oppsøke et moderne bibliotek og lære bedre illlustrerer Sagan dette med en tidslinje over filosofer og vitenskapsmenn. Mellom år 415 og 1493 er linjen tom. Kirken satte menneskeheten tusen år tilbake. 

Uten kirken hadde vi nok kolonisert galaksen for lengst.

Dermed er det ikke til å unngå at Sagan også faller for myten om at Giordano Bruno var en martyr for naturvitenskapen. For å komme i mål med dette må han fremstille Bruno som om han skulle være forsker og naturviter.

Sagan presterer til og med å hevde at Bruno etter "alt å dømme" var "det første menneske som klart uttrykte forestillingen om et stort - faktisk uendelig - antall verdener" (side 145). 

Mens altså realiteten er at senere kardinal Nicholas Cusa (1401-1464) hevdet det samme over hundre år tidligere. 

His cosmological speculations, therefore, did not merely anticipate the Copernican revolution; they went far beyond it. The universe of Cusa was not a heliocentric cosmos with finite size, but a centerless cosmos whose size is infinite. 

Bruno er kort sagt ikke etter "alt å dømme" den første, han er det beviselig ikke.

Og siden Cusa ble kardinal, er det ingen grunn til å tenke at Bruno ble henrettet for feil astronomi.

I realiteten var Bruno ingen naturvitenskapsmann. Han avviste etterprøvbare observasjoner og målinger som vei til sannhet. I god esoterisk ånd var Bruno mer opptatt av indre syner av et uendelig antall besjelede solsystemer, enn av å observere solsystemet.

Han tilhørte Alternativmessen, ikke Astronomiforeningen. En serie som skal fremme vitenskap fremmer i stedet en altier.

Det var ikke bare fordi Bruno i beste Bente Müller-stil mislikte matematikk at han hadde lite til overs for "matematikere" som samtidens astronomer. Han hadde i det hele tatt lett for å få uvenner, overalt hvor han reiste. Han la seg ut med fyrster og folk. Han ble kastet ut fra land eller land.

Kanskje kan han best beskrives som en kontrær, en kranglefant med et overutviklet selvbilde.

Det betyr ikke at det er noen grunn til å forsvare at Bruno ble dømt. Men skal man drive eller formidle vitenskap, får man også her holde seg til evidens. Bruno ble anklaget for alt fra heresi (panteisme, ikke astronomi) til politiske konspirasjoner og spionasje. Mye tyder på at han kan ha vært agent i London på 1580-tallet for dronningens etterretningsjef Francis Walsingham. Siden de han spionerte på var katolikker, er det ikke underlig om det kom i betraktning under rettsaken.

Sagan er i det hele tatt så gjennomgående uten innsikt i naturvitenskapens historie (og dermed hvordan vitenskapelige fremskritt generelt skjer) at han likestiller heldig gjetting med empiriske oppdagelser. Dermed kan Sagan skrive om Aristarkos (310-230 f.Kr) som påstod at jorden bare er én planet blant flere som går i bane om solen og at stjernene var uendelig langt borte. 

Disse konklusjonene var helt korrekte, men vi måtte vente i nærmere to tusen år før disse sannhetene ble oppdaget igjen.

Mens ekte naturvitenskap altså ikke handler om påstander er korrekte, men om det er evidens for dem når de blir fremsatt. Jeg driver ikke forskning om jeg skulle komme til å hevde noe som først viser seg å være testbart og korrekt om to tusen år. I stedet handler det altså om hvor godt hypoteser og modeller står seg mot empiriske data og fysiske lover. Det var ikke mulig å gjøre dette med Aristarkos før på 1600-tallet og det er uansett ikke korrekt at stjernene er uendelig langt borte.

Det er talende for Sagans evne eller vilje til å sjekke en viss type påstander at han i boken Comets til og med spredte myten om at paven bannlyste Halleys komet i 1456.

Noe av det Sagan er mest kjent for er hans bullshit detector (eller tøvdetektor på norsk), en liste over gode regler som kan brukes til å skille mellom vås og viten. Dessverre brukte han den ikke selv på områder som støttet hans negative bilde av forholdet mellom kristen tro og vitenskap.

Skulle noen fortjene å miste troverdighet for å spre tøv og tro, stiller Sagan selv ikke helt bakerst i køen.

Og nå står den nye serien i fare for å stille seg på samme plass.

Denne gangen er det astrofysiker og vitenskapsformidler Neil deGrasse Tyson som er programleder. Grunnideen og mye av manuset bak den orginale serien er beholdt, men serien er oppdatert til dagens standard når det gjelder animasjoner og presentasjonsteknikk.

Og hva brukes så disse animasjonene til? Jo, bl.a. til nettopp å illustrere fordummende forestillinger som at Bruno skulle han relevans for astronomi og vitenskap.

Dermed gjør myten Tyson så punch drunk at han til tross for å si at Bruno ikke var naturviter, gir ham så stor plass at det er vanskelig å unngå inntrykket av en martyr for vitenskapen. Mens han altså var en martyr for antivitenskap.

For akkurat den type holdning og misbruk av vitenskap som så forbilledlig angripes i aksjonen Ingen liker å bli lurt.

Nå befinner vi oss heldigvis i en annen tid enn da den opprinnelige serien gikk. Mens Sagan kun møtte hjertesukk i bortgjemte bøker, har mange allerede avdekket Tysons fordreielser av historien, inkludert Slate og vitenskapsmagasiner som Discover.

Så kan vi jo selvsagt sukke over den ikke uvanlige og høyst velmente kommentaren i Fri Tankes oppslag om at

– Det beste med serien er at den får fram at et materialistisk verdensbilde ikke er stusselig og kjedelig, men vakkert, mystisk og storslått.

Når jeg leser slikt, blir jeg alltid sittende å klø meg i hodet. Det er som å si at det beste med en serie om norske fjell er at den får fram at et materialistisk verdensbilde ikke er stusselig og kjedelig, men vakkert, mystisk og storslått.

Eller altså at en gnistrende flott naturserie er et argument for at alt kun er natur. Og at naturen er gnistrende flott.

Hva i all verden det faktum at kosmos er mystisk og storslått har å gjøre med et materialistisk verdensbilde er det altså ingen som helt logikk i. Ikke bare fordi det store problem i bevissthetsfilosofi er hvordan en rent materiell hjerne kan handle om forhold som qualia, altså skjønnhet og kvaliteter og i det hele tatt tanker om noe som helst.

For hvordan kan rent materie, stoffer og partikler som altså beskrives ved posisjon, hastighet, spinn osv. handle om noe som helst? Hvordan kan organiske molekyler få frem at noe er vakkert eller mystisk?

Viktigere enn det i denne sammenhengen er at ingen livssyn har monopol på universet. Kosmos er fritt for alle. Det er like storslagent enten man stemmer Høyre eller Arbeiderpartiet, er nonne eller naturalist.

Om ikke annet understreker kommentaren hvor viktig stemninger og opplevelser er for et verdensbilde. På samme måte som man kan oppleve Guds storhet på fjellet, kan man oppleve naturens storhet. Uten at noen av delene er et logisk argument for at Gud finnes eller ei.

For det er enda en myte at et verdensbilde bare kan slås fast, slik Sagan gjorde da han startet sin praktfulle preken, eller TV-serien Kosmos som den kalles.

Spøk og spenning på Eidsvoll

Som nevnt for noen dager siden er det fristende å harselere som NRK med eidsvollsmennenes intoleranse overfor jøder, jesuitter og munkeordener.

Men jeg mistenker altså at det ikke er fullt så enkelt om man tar med mer av historien. Også fordi den ikke handler om frontene mange har med seg i bakhodet. Vi ser ikke at tolerante opplysningsfilosofer må gi tapt for klerikal intoleranse.

I stedet måtte etter forholdene tolerante prester gi seg for etter forholdene radikale røster.

Vi kan sitere mindre kompetente røster enn Sverre Steen (1898-1983) om dette, fra boken 1814 (Cappelen 1989, første gang utgitt 1951, side 164).

Alt i paragraf 2, som gjaldt religionen, støtte teori og virkelighet sammen for første gang. Etter teorien var religionen en privatsak og toleranse en kristenplikt. Men likevel var alle uten videre enige om at staten hvilte på kristendommens grunn, og at staten skulle ha en offentlig, grunnlovfestet religion, den evangelisk-lutherske. I prinsippet ble også toleransen knesatt, men bare for alle kristne, og selv for dem med innskrenkninger: jesuiter og munkeordener ble stengt ute fra Norges rike; likeså ble jøder fortsatt nektet adgang.

I dag er det ikke enkelt å forstå hvordan noen kunne ha toleranse som plikt og intoleranse som politikk. Noe handlet om tanken om at dess mer homogent samfunn dess større mulighet for et sivilisert og stabilt samfunn, uten femtekolonister og forførere. For å oppnå dette hadde man det pragmatiske syn at det hjalp å unngå religiøse konflikter.

Men noe handlet også om mer radikale ønsker om å være ... opplyste i møtet med fortidens mørke.

Wilhelm Frimann Koren Christie

Det var sorenskriver Christie som foreslo tillegget om jesuiter og munker, mens prosten Midelfart var den varmeste talsmann for full toleranse. Det er forresten pussig  å kontsatere at selv denne inkonsekvens overfor prinsippene bygde på teori - eller på lån utenfra - ikke på praktisk erfaring. De radikale i Frankrike var antiklerikale, hvorfor skulle ikke da deres åndsfrender på Eidsvoll stenge jesuiter og munkeordener ute, enda det ikke hadde vært noen slike i Norge på et par århundret? De kunne da vise, fedrene på Eidsvoll, at de var barn av sin tid.

Mens juristen Wilhelm Frimann Koren Christie (1778-1849) i det han oppfattet som opplysningsfilosofenes ånd ønsket å holde katolske ordener unna Norge, stod teologen Hans Midelfart (1772-1823) for motsatt holdning.

Hans Midelfart

Det hører med at han også var av dem som talte mot jødeparagrafen. Samtidig nølte ikke Midelfart med å forsvare at kirken fikk beholde sine eiendommer og verdier. Selv om han som brennende skoleforkjemper mente at mye av avkastningen skulle gå til skoler.

Nå betyr ikke disse frontene at det var noen utstrakt religionskritikk på Eidsvoll. Som Steen fortsetter med å si var verken Christie eller andre "så dristige, eller så europeiske, at de våget å bekjenne et antikirkelig, enn si et antikristelig sinnelag".

Kanskje var det nettopp kirkelige delegater som Midelfart som dempet gemyttene. At han ikke stod helt på sidelinjen vises av at han nøt stor anerkjennelse hos biskopen i Trondheim for sitt arbeid.

Som det sies i Dansk biografisk leksikon bør det ikke overraske at  «hans Skoleungdom karakteriseres som den 'mest dannede' i Stiftet». Eller at "Under Krigsårene led han de haardeste Trængsler og ofrede alt, hva han havde, for Menigheden".

Det finnes altså eidsvollsmenn det er enklere å spøke med.

FIlosofi eksisterer

Det begynner å bli en stund siden det var vanlig å tenke at det motsatte av å tenke var å lese tegneserier.

Noe som viste at de som tenkte slik ikke leste tegneserier.

Mens de som leste litt tegneserier tenkte at dette måtte forføre uskyldig ungdom så mye at serier måtte sensureres eller forbys. Leste man om noen som kastet kniv på sjefen eller hoppet fra en bro, eller hadde bannet eller bitt bruktbilselgeren, ville man kaste kniv på sjefen eller hoppe fra en bro, eller banne eller bite bruktbilselgeren.

Dermed var det opplagt at man hadde lest tegneserier om man hadde kastet kniv på sjefen eller hoppet fra en bro, eller  bannet eller bitt bruktbilselgeren.

Skulle man likevel driste seg til å mene at ingen sjangre kan ha så magiske evner, kan det være grunner til å håpe at tegneserier som andre sjangere kan påvirke noen dette berømte litt, f.eks. til å tenke.

Og da finnes det verre steder å besøke enn Existential Comics som blant annet er ansvarlig for følgende eksistensielle serie:

Teksten er utlagt som følger:

The Turing Test is a test designed to test a machine's ability to think. A human submits questions to the machine, and it answers (usually in written form). If the person cannot distinguish between it, and a person answering, the machine is said to be intelligent. Turing himself never claimed this would test whether the machine was 'conscious', but some people believe that anyway.

Noe som kan være greit å ha med seg neste gang du diskuterer bevissthet og kunstig intelligens med en IT-guru.

Dekodet kan ikke love annet enn å komme plutselig tilbake med eventyret om The Fallacy Man.

Ber du pent kan det også være håp om å lære at selv allmektige vesener ikke kan gjøre logiske umuligheter eller om utstyret som kreves for å drive postmoderne kontinentalfilosofi. 

Men da må du altså be veldig pent.

Sitater eksisterer

Det er ingen sensasjon at det i en instagramtid spres flere bilder enn bøker. Legg noen ord på bildene, og vips er vi på facebook.

For løsrevne sitater kan si mer enn tusen ord. Og i vår virale tid spres de så fort og så mye at man nesten begynner å tro på memer.

Nå er det ikke noe galt med sitater i seg selv. Mange har sagt mye godt i historien.

Men så er det altså alle de som bygger på disse berømte feil og fordommene som denne bloggen sjelden unnlater å kommentere, enten det handler om rasjonell vitenskap og religiøs vold eller om kirker og lynavledere eller om Dawkins og mangel på forståelse eller om religion og vitenskap eller om amerikanske presidenter.

For bare å skrape toppen av isfjellet.

Dermed gjelder det å holde på hatten når man leser nyateistsider.

Pussig nok nevnes ikke at Ehrman bruker dette for å vise hvor fort det er å hoppe til feilkonklusjonen at historikere avviser at Jesus har eksistert.

Tvert i mot er dette hva historikere forventer om en obskur kar som stort sett holdt til i en borgjemt krok av Palestina og ble henrettet som kriminell etter et par års virke. I stedet for å avkrefte at Jesus har eksistert, passer det med at han har det.

Dermed er det ikke uventet at følgende bilde verken spres med eller uten fynd og klem.

Eller følgende fra samme bok som første sitat er hentet fra, Did Jesus Exist? Som altså er et spørsmål Ehrman svarer ja på.

 

Eller dette, om historikere som omtaler Jesus rundt år 100.

En agnostisk historiker som Ehrman har ingen faglige grunner til å forkaste de mange kildene vi faktisk har fra det første århundre.

Det kan være lurt, siden vi har kilder som er ganske så nær Jesus i sted og tid.

Og, ja, mistanken er rett. Det er ikke vanskelig å lage mange Ehrman-sitater som etterlater et helt annet inntrykk enn det løsrevne første bildet. Men det krever både at man er villig til å lese tekster nok i sammenheng til å forstå dem og til å dele normalfaglige konklusjoner som ikke støtter egne kjepphester. For ikke å si bruke stadig mindre font.

Disse andre bildene vil altså ikke bli fremmet som memer fra nyatestiske sider.

Stadig lysere for middelalderen

Alltid hyggelig og aldri for sent å oppdage artikler om temaer som interesserer. Det blir ikke mindre av noen av delene når de gir solid grunnlag for egne meninger som i Den lyse middelalderen.

Eller av at det er skrevet av Pål Berg Svenungsen, ph.d.kandidat ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap, UiB. 

Denne gang handler det altså om Bergens Tidende som herved takkes for en artikkel som poengterer villsporet Dagbladets Hobbelstad var på i hennes kritikk av en viss Davidsen i sommer.

I et innlegg i Dagbladet (04.07) hevder Inger Merete Hobbelstad at: "Kirkehistorien har frembrakt så mangt, på godt og vondt. Men det spørs om ikke den som vil forsvare dens rolle i vitenskapshistorien, bør velge seg en annen tid enn middelalderen". Stemmer det? Snarere enn en religiøs mørketid så var middelalderen en blomstringstid for lærdom og vitenskap. Den store 1100-tallsrenessansen transformerte lærdomskulturen og la grunnlaget for de første europeiske universitetene. 

Det blir ikke dårligere når Svenungsen legger vekt på at 

En internasjonal, intellektuell elite blomstret opp ved sentrale lærdomssentre, slik som Bologna, Paris eller Köln - også norske geistlige fant veien ut i Europa. Antikkens filosofer ble gjenoppdaget og brukt. Thomas Aquinas (1225- 1274) forsøkte å systematisere troslæren ved hjelp av Aristoteles’ logikk (skolastikken) og bygge bro mellom tro og fornuft. Andre, slik som Roger Bacon (1214 - 1294), drev med eksperimentell vitenskap og drømte om maskiner som kunne trekkes uten hester, fly på himmelen eller gå under vann. Begge var de i kirkens tjeneste.

Selv om Dagbladet nok ikke blir like panegyriske om Bacon som enkelte andre, hadde det vært flott om de viste at de leste vestlandsaviser.

Store spor

Selv om det ennå er noen dager til Kjettersk Kjeller 5. mars, kan vi allerede nå røpe at det kommer til å bli store føtter avsløringer.

Ikke minst er koblingen mellom Hitler og Bigfoot, eller GrosserFuß, som det heter an di sprache, av de mer ... tankevekkende, som det fremgår av følgende film fra dette disinformative stedet.



Se ikke bort fra at det kan komme flere tankevekkere de nærmeste dagene.

Eidsvoll - mer enn en sketsj

Den jødiske forstanderen Ervin Kohn likte NRK’s sketsj om hvorfor eidsvollsmennene i 1814 endte med å utestenge jøder, jesuitter og munkeordener. Men som han sier var altså grunnen den motsatte av i sketsjen.

Eidsvollsmennene var ikke dumme og kunnskapsløse.

I stedet handler mye om fordommer mot jøder og frykt for katolikker. Man ønsket ikke potensielle femtekolonister. Og så må vi ikke overse at atskillig også handlet om hvor blind man kan bli i rasjonalitetens navn.

Som Kohn sier, er det grunn til å spørre om vi er så "smertefrie i våre holdninger til minoriteter og annerledestroende i dag som vi liker å tro".

Nå er det ingen grunn til å undervurdere kristnes rolle i spredningen av jødehat. Her har kristne siden antikken hatt lite å være stolte av. Da gjør det seg ikke så godt å peke på andres synder. Muligens gjør kristne klokest i å feie for egen dør.

Men samtidig har jødehat mange røtter og grener, både før og etter kristen tid. Når vi i år feirer Grunnloven, er det viktig at vi ikke misforstår hva som drev eidsvollsmennene. Skal vi lære av fortidens feil, hjelper det å se dem.

I 1814 hadde opplysningstiden vært i gang i over en generasjon. Mens deler av den bidro til bedre forhold for jøder, trakk andre krefter i motsatt retning, slik Rolf Hobson argumenterer for i et foredrag for Norsk Forening Mot Antisemittisme.

For Voltaire var jødene «våre herrer og våre fiender», «det mest motbydelige folk i verden».
For Rossaeu var de «det mest gemene av alle folk».

Mens man tidligere hadde legitimert jødehatet teologisk, fant man i stigende grad vitenskapelige og sekulære grunner. Ikke minst ble rasjonalistisk religionskritikk viktig. Jødedommen ble sett som tilbakestående og undertrykkende. Mens Kirken hadde angrepet jødene for å ha drept Jesus, ble de nå angrepet for å ha frembrakt Jesus.

Bare en ting var verre, å tro på Jesus.

For å løse samfunnets problemer og skape bærekraftige nasjonalstater, mente flere at «jødespørsmålet» måtte løses. Lojaliteten til nasjonalstaten ble et politisk ideal som fortrengte andre lojaliteter. Etniske og religiøse forskjeller var en utfordring. Noen oppfattet det som rasjonelt og samfunnsbyggende å utelukke fremmedelementer som jøder.

Eidsvollsmennene led ikke av mangel på rasjonalitet, men av feil rasjonalitet.

Veien mot rasehygiene og nazisme var brolagt med gode forsetter gjennom hele 1800-tallet. Raseteorier ble et kjærkomment vitenskapelig forsvar for alt fra slaveri til jødehat. Gamle fordommer ble ikledd moderne språk.

Råkapitalisme var det beste siden de svakeste gikk til grunne. Nestekjærlighet og sosiale reformer var skadelig fordi det hjalp dem med dårlige arveegenskaper. Imperialisme var et gode siden de sterkeste rasene fikk mer makt.

Mens jødehatet før hadde vært religiøst og følgelig irrasjonelt i opplysningsfilosofenes øyne, fremhevet antisemittismens forkjempere som Wilhelm Marr dens vitenskapelige grunnlag da han skapte begrepet i 1879.

Jødene tilhørte en rase med uegnet arvemateriale. De hadde helt andre kvaliteter enn det tyske folk. Kun den ene part kunne vinne og den andre måtte utryddes.

Trusselen mot gode nasjoner ble ikke mindre av jødenes grådighet og forbløffende evne til store sammensvergelser.

Selv om eidsvollsmennene ikke var like religionskritiske som Voltaire eller i nærheten av så rasistiske som Marr, tilhørte de i større grad en rasjonell enn en religiøs tradisjon. Nettopp derfor er det så tilslørende med sketsjer som fremstiller dem som tullinger.

Faren er en selvgodhet. Vi oppfatter oss selv som rasjonelle racere i kampen mot tåpelig tro. Vi står på det godes side i kampen mot fortidens forestillinger. Vi er ikke som eidsvollsmennene i 1814.

Vi lever tross alt i 2014.

Det er ikke sikkert det er det beste selvbildet i møte med minoriteter og annerledestenkende.

Underlig historie

Jeg har alltid hatt stor appetitt for undring når enkelte vitenskapsmenn begir seg utenfor sitt fagfelt. Dette kaller oftere på smilet eller en pute, men noen ganger tar det såpass av at det frister med egg og tomater, om man ikke skulle ha tjære og fjær for hånden.

Undringen handler ikke om at de gjør feil, men over at de nærmest synes immune mot å se feilene, selv når de blir påpekt (som i tiende kommentar her) - eller å forestille seg at de kan gjøre feil. Siden de er svært intelligente eksperter på biologi eller fysikk, må konklusjoner de hopper til utenfor biologien eller fysikken være svært intelligente.

Spesielt gjelder dette gjengen som ofte kalles nye ateister, som vist med mange eksempler i Svar på tiltale, og da spesielt den britiske biologen Richard Dawkins.  

I stedet for å konkludere ut fra forskning, styres man av forutinntatte posisjoner. I stedet for etterprøving, spiller man på fordommer. I stedet for å argumentere induktivt, argumenterer man deduktivt.

Siden religion er dumt og slemt, eller i beste fall bygger på manglende viten, er religiøse dumme, uvitende eller slemme.

Dermed er det ikke underlig at Richard Dawkins ikke legger noe i mellom når han tvitrer følgende Augustin-sitat (litt forkortet for å få plass).

Women should not be enlightened or educated in any way. They [should, in fact, be segregated as they] are the cause of hideous and involuntary erections in holy men.

Og det er ikke underlig at han lar være å etterprøve det. Sitatet er fra en kirkefader, altså en i overkant religiøs person, altså en i overkant dum, uvitende eller slem.

Siden det er så opplagt at det er slik religiøse menn før og etter 400-tallet kan tenke, er det ingen filtre mot å gjengi dette for nær millionen av følgere. Det sitter ikke i blodet for en vitenskapsmann med appetitt for undring å undre seg over manglende appetitt for å være vitenskapelig i møte med slike sitater.

Eller å bruke to minutter på å google.

Hadde Dawkins gjort det, ville han sett at sitatet aldri oppgis med noen referanse. Slikt burde få radaren til å ule for en vitenskapsmann. Det burde også fått en bjelle til å ringe når sitatet kun kjennes fra antiteistiske bøker, og det fra de seneste tiårene. På internett er det vanskelig å finne før 2004.

Dawkins ville også sett at det igjen og igjen er blitt avslørt som forfalskning.

Ja, Augustin og andre kirkefedre har sagt ting man skvetter over, men at man skvetter over et sitat betyr ikke at det er fra Augustin eller kirkefedre.

Skulle Dawkins bruke sitatet som en vitenskapsmann, kunne han i beste fall brukt det som et eksempel på et mem, en frase eller forestilling som sprer seg rimelig ubevisst uten rasjonelt grunnlag. Særlig når det støtter egen sak. 

Andre som forsker på saken bør enda mer kunne bruke det som eksempel på hvor uheldig det er å la seg styre av livssyn uten å være informert av forskning.

Følgende Wikiquote om "Augustin-sitatet" bør kort sagt inn som en Wikiquote. 

Are any of the print sources worth taking seriously enough to offer a rebuttal, or are they the sort of bogus prattle that any reasonable person would deem unreliable anyway? 

Mitt kall er selvsagt ikke kun at spørge.

Historie for altier

Da er det tid for ny Kjettersk Kjeller, onsdag 5. mars 2014 om

Fra Atlantis til Aldebaran:
Med UFOer gjennom verdenshistorien

Vi sakser fra forhåndsomtalen:

Fikk egypterne hjelp av marsboere til å bygge pyramidene? Eller kom UFOene fra Atlantis? Reiste nazistene til stjernen Aldebaran?

Enten du stikker innom bokhandelen, slår på History Channel eller tar en tur på Litteraturhuset kommer du fort over snodige spørsmål om historien vår.

Så avgjort.

Etter foredraget er det NM i tvilsom historie. Et panel som kjenner alle hemmeligheter i fortid og fremtid vil avgjøre hvem som treffer best i nåtid.

Med et så bra tema får man holde ut at forhåndsomtalen smisker seg frem til at 

Bjørn Are Davidsen er Norges fremste kjenner av denne genren av bøker og dokumentarfilmer. Davidsen har selv skrevet bøker som Da Vinci dekodet, og er kjent som en usedvanlig underholdende foredragsholder. Denne kvelden skal han både gi oss en innføring i hvordan genren har utviklet seg og kanskje gi oss en liten faktasjekk av noen av de friskeste påstandene.

Romfarerne samles onsdag 5. mars på den kamuflerte UFOen Katedralen i Parkveien 13. Dørene åpner kl. 19, og du må være 18 jordår og ha 70 norske kroner for å komme inn.

Noen smuler småsmak Atlantis og pyramider kan ellers konsumeres  her og her.

Historie for kristne

Et halvt år etter at Hilde Brekke Møller på forskning.no presenterte Robert Prices påstander om at Jesus ikke har eksistert er det flott at hun endelig blogger om en bok som viser hvor svakt slike påstander står.

Nå har hun ikke lest boken, men hun synes ihvertfall det er

litt interessant at det nettopp er to ikke-troende Jesusforskere som tar diskusjonen om Jesus har levd (og som avviser myte-perspektivet). Verken Casey eller Ehrman presenterer seg som kristne. Casey caller seg 'independent', mens Ehrmann foretrekker å kalle seg både agnostiker og ateist (noe som betyr at han ikke vet om det finnes noen Gud, samtidig som han ikke tror Gud finnes).

Leser hun boken, vil hun oppdage at Casey flere steder forteller han er ateist, og legger til at det likevel ikke har vært vanskelig å bli akseptert av kristne forskere.

Siden forskning er forskning, handler ikke dette om livssyn, men om lærdom. Det handler om å koble normale historiske metoder med kunnskap om kilder, språk og kulturer, samt noenlunde selvinnsikt om egne briller og preferanser

Hun vil også oppdage annet interessant. I den opprinnelige bloggen uttrykte Brekke Møller at

Jeg synes dette er en fascinerende måte å se ting på. Kan Price ha rett? Det er ingen tvil om at mange fortellinger som Jesus ser ut til å være utformet etter gamle mønstre. Dessuten har vi ingen spor etter Jesus fra hans egen tid. De første kildene om ham er minst noen tiår yngre, og Price mener disse ikke er til å stole på.

Nei, sier en ateist som Casey, med støtte av en annen forsker som også er ateist, James G. Crossley. 

De første kildene er ikke "minst noen tiår yngre" enn Jesu tid. Den eldste større kilden er Markus-evangeliet som Casey argumenterer for er fra tidlig på 40-tallet - basert på språklige og kulturelle spor som når dette passer best inn i jødisk historie. 

Vi har muligens også enda eldre kilder i deler av stofftilfanget som (i følge Casey feilaktig) oppfattes som ett Q-dokument (stoffet som er felles for Lukas og Matteus, men som ikke finnes i Markus). Han har i noen tiår har argumentert for at dette i realiteten er mange kilder fra flere hold, noen opprinnelig på arameisk, andre på gresk.  

Casey er ikke nådig med "amerikanske forskere" som i stedet lager hypoteser om historiske lag i "Q" og ut fra dette teorier om grupper med ulike syn på Jesus.

Casey er ikke mer nådig med dem som hevder at Jesus ikke har eksistert. Han viser med mange eksempler hvor dårlig de forstår forskningen (noe som ikke er underlig siden kun en halv håndfull har noenlunde relevant utdannelse), ikke behersker språkene (særlig arameisk), ikke kjenner godt nok til jødiske forhold - og har alt for mange økser å slipe. 

Ikke minst kommer dette frem i innledningen når Casey viser at de mest kjente Jesus-myterne stort sett er forsmådde fundamentalister som Robert Price eller ateistaktivister som Richard Carrier (som til og med sponses av andre ateister).  

Blant andre ting Casey viser veldig tydelig er betydnigen av å forstå at dette er det han og andre forsker kaller for høykontekst-kulturer. På samme måte som avisoverskriftene i dag ikke forteller at det var langrennstafett Northug spurtet Norge inn til seier i, trengte ikke Paulus å fortelle at det var i Jerusalem Jesus ble korsfestet.

Hadde Paulus stadig måtet gjøre dette, ville det virket mistenkelig. Hvorfor så stort behov for å overbevise om en så enkel sak som at det skjedde i Jerusalem?

Dess mindre man ser av konteksten, dess mindre ser man hvor tidlig og tydelig tekstene viser at Jesus ikke er en kristen konstruksjon, men en fullblods palestinsk jøde i første del av det første århundre.

Men nå er altså heller ikke Casey en kristen konstruksjon. Dermed opplever Brekke Møller det naturlig å spørre

Hvor er de kristne forskerne? Har de ikke sett spørsmålet om Jesu eksistens som viktig nok? Eller våger de ikke gå inn i spørsmålet? Det siste ville jeg i så fall ha en viss forståelse for. Da jeg åpnet denne bloggen med innlegget 'Har Jesus virkelig levd?' — både for å vise at forskningssituasjonen har endret seg de siste 10-15 år, og for å gi eksempler på hvor fascinerende enkelte myte-argumenter kan være — ble det storm. 

Nei, når det ble storm var grunnen ikke at manglende evne til å se stoffet som "viktig" eller "fascinerende", men at saken ble presentert uten motforestillinger eller kontekst.

Sagt på en annen måte tviler ikke vi som har diskutert temaet med ulike varianter av konspirasjonsteoretikere, New Agere og nye ateister i mange år på at spørsmålet er "viktig nok".

Men behovet er altså ikke å få gjentatt at en forsker setter spørsmål ved om Jesus har eksistert.

I stedet hadde det vært nyttig å presentere hva den brede hovedstrømmen av forskere og forskning på feltet kan si om Jesus, fra Sanders til Wright, Dunn til Theissen, Bauckham til Evans.

Når debatten er flere hundre år gammel med de underligste teorier, og det er blitt levert det ene oppgjøret etter det andre med dette i generasjoner, bør forskere på MF formidle denne.

Det er kort sagt mer enn nok av bøker å hente stoff fra, om man er interessert i hva kristne forskere mener.

Blant de nyeste og beste er  

• Jesus Outside the New Testament: An Introduction to the Ancient Evidence, Robert Van Voorst,  Eerdman, 2000
• Reinventing Jesus, av J. Ed Komoszewski, Kregel Publications, 2006 
• The Jesus Legend: A Case for the Historical Reliability of the Synoptic Jesus Tradition av Paul Rhodes Eddy og Gregory A. Boyd,  Baker Academic, 2007
• Fabricating Jesus: How Modern Scholars Distort the Gospels av Craig A. Evans, IVP 2008
• The Historical Jesus: Five Views, redigert av James K. Beilby, IVP Academics 2009, med bidrag fra et såpass bredt spekter som Darrell Bock, James D. G. Dunn, Luke Timothy Johnson, John Dominic Crossan og, ja, Robert M. Price

Så kommer det sikkert flere enda mer direkte oppgjør med Jesus-myterne i løpet av året, ikke minst fra mer eller mindre glade amatører som savner forskere som informerer.  

Historie for ateister

Tim O'Neill som ofte signerer med Undogmatic Atheist Medievalist (og andre ganger med arrogant Irish-Australian atheist bastard) står bak historiebloggen Armarium Magnum, og har lenge vært en av mine stadig flere favorittateister.

At han ikke er nyateist skyldes nok ikke bare at han er australier, men at han har studert historie. Samtidig har han utvilsomt en debattstil som ville gjort ham til æresmedlem av mange nyateistforeninger.

Men han er samtidig redelig nok til å si fra også til sine mer eller mindre egne.

Dermed taler det Tim dess mer til ære at han i en årrekke har gått hardt og høyt ut mot påstander som at Jesus ikke har eksistert, at middelalderen var en eneste lang mørketid og at Kirken har hindret utviklingen av naturvitenskap.

Det bør ikke forundre noen at han etterhvert er blitt stemplet som femtekolonist og skapkatolikk.

Tim er ikke uventet aktiv på nettforumet badhistory, dedikert til å avsløre dårlig historie. Han har snakket lenge om å skrive en bok om dette, og har nå lagt ut en mulig innholdsfortegnelse:

History for Atheists: How New Atheism Gets History Wrong

1. Getting History Wrong

Atheists, History and Pseudo History
History vs Science
How is History Studied?
Signs of Pseudo History

2. The Historical Jesus

The Jesus of History vs the Jesus of Faith
Versions of Jesus
Pseudo Jesus

3. The Jesus Myth Fallacies

Did Jesus Exist?
The Kooky Fringe
The Problems with Mythicism
So Why the Scholarly Consensus?

4. The Bible and Early Christianity

Gospels Great and Small
The Formation of the Bible
The Conversion of Constantine
Pagan Persecution?

5. Dark Age Myths and Legends

Hypatia and the Great Library
Who Caused the Dark Ages?
The Age of Light
Crusades, Inquisitions and Witches

6. Christianity and Early Science

Was science "suppressed" in the Middle Ages?
The Church and Heliocentrism
Bruno and Galileo - the myths of "scientific martyrs"

7. Hitler's Pope?

The origins of the myth of "Hitler's Pope" Hitler and Religion The Concordat and the Third Reich
"Ally of the Jewish War Criminals"
The Vatican and the Holocaust

8. Reason, Faith and History

Nesten så jeg synes det er noe kjent med flere av temaene.