Totalt dominerende

Leser Aftenposten på jobben, men har ikke vært der på  noen dager og i dag dukket ikke avisen opp, så vet ikke om leserinnlegget jeg nevnte i går ennå er kommet inn.

Det ser uansett ut som følger, warts and all.

  Skartveits ribbede autoritet

Når Andreas Skartveit 13. juni skriver at Bibelen er ribba for autoritet fordi den har «historiske feil», er det overraskende at han selv nesten ikke begår annet.

Blant mange er at Bibelen var «totalt dominerande når det galdt verdsforklaring, natur, historie og moral». Det er vanskelig å forklare et slik tunnelsyn. Er det inntrykk fra barndommens bedehus?

Før 1600-tallet dominerte platonsk og aristotelisk tenkning filosofien. Astronomer og historikere fulgte greske, romerske og arabiske skrifter. Etikk og rettsvesen avveide mellom nasjonale tradisjoner, naturretten og Bibelen, samt romerretten. Politisk filosofi var orientert mot antikken, før tenkere som Machiavelli og Hobbes, Grotius og Locke brakte nye impulser.

Bibelen hadde likevel betydning. Jürgen Habermas oppfatter bibelsk gudstro som avgjørende for vår tro på universelt likeverd og objektiv rasjonalitet Historikeren Edward Grant kan knapt forestille seg en opplysningstid uten rollen fornuften hadde i senmiddelalderen.

Samtidig fulgte Kirken tradisjonen fra Augustin om ikke å tale tull om vitenskap fra Bibelen. Det var godt kjent at jorden var rund og verdensrommet svært stort. Når biskop Ussher i sitt historieverk daterte skapelsen til 4004 f.Kr., var det fordi han kun hadde skriftlige kilder. Han skriver for øvrig mest om Alexander den store og den romerske republikken.

At hans dateringer kom inn i King James Version («St. James Version» som Skartveit nevner, er ukjent), kan ha bidratt til skepsis da det kom nye kilder til jordens alder i andre halvdel av 1700-tallet. Men at pave Pius VII rundt år 1800 mente skapelsesdagene var av ubestemmelig lengde, noe senere biskop Gleig støttet i et Bibel-forord i 1816, reduserte ikke Bibelens autoritet.

Selv om det er gammelt nytt at Bibelen ikke er dominerende autoritet, er den utvilsomt svekket, også av historiske utfordringer. Kanskje er likevel den viktigste årsaken striden om tolkninger etter reformasjonen, slik Brad Gregory belyser i Unintended Reformation. Så får vi håpe at det ikke går utover vår tro på likeverd og objektiv rasjonalitet.

Så kan og bør det nok sies langt mer enn dette, inkludert flere fotnoter, bisetninger, om og men, skal man ha håp om å dempe en tanke som er dominerende hos flere enn Skartveit.

Oppdatert 01.07.: Og der kom den, ja.

Og slik går no Dagen

Litt sporadisk blogging nå i sommerhalvåret mens jeg blant annet skriver på dette berømte som ofte kalles annet.

Som f.eks. en artikkel til neste Nemi om konspirasjonsteorier (løp og les i smug på Narvesen om noen uker) og et innlegg til Aftenposten om Skartveits autoritet (lovet at skal komme inn, så jeg legger det nok ut i morgen eller noe sånn (temaet er altså hans tunnelsyn om idéhistorien).

Og så lurer jeg på om jeg skal skrive noe, som f.eks. enda et svar i denne kreasjonismedebatten som fortsatt pågår i Dagen og sikkert vil gjøre det lenge fremover.

 

Dette er altså et svar på mitt svar 13. juni under (og som jeg tok opp noe mer utførlig på Dekodet 11. juni).

Så er selvsagt spørsmålet hvor mye tid jeg skal bruke på geologiundervisning (selv om jeg altså har skrevet om historiske sider ved dette før) eller kreasjonistiske skråblikk på temaet.

Jeg tenker vel såpass enkelt som at det er greiere å overlate dette til Willy Fjellskaar, en geolog involvert i Origo Norge, et sted ikke akkurat uten mot eller vilje til å bryte med mainstream evolusjonsteori.

Ellers er det interessant at så mye av tiden min går med på å forsvare normal vitenskap, enten det er mot New Agere, muslimer, kreasjonister eller mer eller mindre nye ateister, og kanskje særlig folk flest.

Kommer nok en artikkel om det også i løpet av sommeren.

Ikke vel bevart

Blant argumentene man av og til hører om hvorfor islam er sannheten, er at Koranen er "autentisk bevart" slik nettstedet Finn Islam hevder.

Nå er det ikke forskere uavhengig av livssyn som sier dette, men muslimske apologeter.

Det som er spesielt ved Koranen er at bokens forfatter, som muslimer mener er Gud, påtar seg selv ansvar for å bevare den. Allah sier (oversettelse av betydningen):

«Sannelig, det er Vi som har sendt ned Koranen og sannelig, Vi vil beskytte den (fra korrupsjon).»

Det at en bok ikke skal ha blitt forandret på over 1400 år er ekstraordinært, om det er tilfellet. Dette verset gir oss en mulighet til å verifisere om Koranens løfte er holdt, i tillegg til dens autentisitet.

Skulle man tatt et steg til siden, er det ikke vanskelig å tenke seg grunner til at at en tekst er bevart. Dess kortere tekst, dess lettere. Dess mer styring av prosessen, dess enklere.

I tillegg er det ikke lett å se at dette er noe argument for noe som helst. Få tror på Tor og Odin fordi vi ikke har så mange varianter av Den eldre Edda.

Men er så Koranen bevart autentisk, hundre prosent, over 1400 år?

Svaret er ikke overraskende nei. Eller rettere sagt vi vet ikke.

For vi har altså ikke originalen.Vi har heller ingen tidlige hele avskrifter.

Når vi likevel har en ganske enhetlig teksttradisjon er grunnen at tekststykkene man hadde rundt år 650 i følge senere overleveringer ble samlet og sortert av en komité til en offisiell versjon.

Som Finn Islam skriver skjedde dette på kalifen Uthmans ordre.

Den tredje kalifen Uthman ibn Affan, fikk Zaid til å lede en komité som lagde flere kopier fra dette originale manuskriptet, som ble sendt til de store islamske provinsene.

Mens Finn Islam ikke nevner at da det også ble sendt melding til provinsene om å ødelegge alle andre versjoner og tekstfragmenter.

På mange måter snakker vi altså om en ganske selvoppfyllende profeti. Det finnes vanskeligere kunster enn å etablere og bevare en "autentisk tekst" hvis man er kalif.

Dette viser da også en avgjørende forskjell mellom teksthistorien til Koranen og Bibelen. For Koranen handler det om en prosess styrt ovenfra, mens bibelske tekster ble spredt nedenfra i ulike menigheter over et stort område frem til 300-tallet.

Det er ikke underlig at det utvikler seg noe ulike teksttradisjoner uten makthavere som bestemte riktig tekst med sverd og soldater. Eller som i perioder forsøkte å ødelegge tekstene som fantes, som keiser Diokletian rundt år 300.

Dermed er det interessant at når Finn Islam trekker frem tekstforskeren Bart Ehrman er det selektivt, på Bibelen. 

Ikke bare er det avvik mellom ulike bøker i Bibelen, men det er også uoverensstemmelser innenfor noen av bøkene. Det er et problem som historiske kritikere lenge har tilskrevet det faktum at Evangelieforfatterne brukte ulike kilder som grunnlag. Og noen ganger var disse kildene, da de ble satt sammen, i konflikt med hverandre.

Nå er ikke dette akkurat underslått av kristne og det finnes en lang tradisjon for å behandle dette. Men det er et dårlig argument mot kristen tro at man manglet en kalif som Uthman og ikke luket vekk forskjellene.

Det er ikke sikkert alle vil se det som et gudsbevis om Kirken på 300-tallet hadde fjernet Markus, Matteus og Lukas og bare beholdt Johannes-evangeliet.

Hvor stor betydning har så disse forskjellene i følge nettopp Ehrman? Svært liten.

the vast majority of the hundreds of thousands of differences are immaterial, insignificant, and trivial.   Many of them cannot even be represented by different translations of the (different) Greek texts into English.  Probably the majority matter only in showing that Christian scribes centuries ago could spell no better than my students can today.   And *they* didn’t have dictionaries!  Let alone spell check.

Ingen forskjeller er så store at de har betydning for kristne læresetninger. 

none of the variants that we have ultimately would make any Christian in the history of the universe come to think something opposite of what they already think about whatever doctrines are usually considered “major.” 

Så er det en annen sak at Ehrman mener det har betydning av andre grunner og er kritisk til fundamentalister som oppfatter Bibelen omtrent slik muslimer oppfatter Koranen.

Mens det er en klar kristen tradisjon for at det er Jesus som er Guds Ord (logos) og at Bibelen ikke er diktert av Gud, er det en lang muslimsk tradisjon for at Koranen er Guds Ord og diktert av Gud.

Det er derfor det også er slik at oversettelser av Koranen ikke er ekte vare. Kun grunnteksten er god nok og det er dermed den man ønsker å lære utenat.

Når få kristne er opptatt av å lære seg Bibelen på originalspråket skyldes det ikke at man er mindre enn 100 prosent sikker på grunnteksten. For det første er oversettelser ikke bare noe man tillater, de er viktige for Bibelen skal være tilgjengelig for flest mulig.

For det andre er Bibelen fire-fem ganger så lang som Koranen. Skal man først snakke om gudsbevis, ville sikkert noen oppfattet kristen utenatslæring av Bibelen som det.

Men er så Koranen autentisk og uendret?

Skal vi avklare det, må vi altså for det første vise at ingen svært tidlige manuskripter er det minste forskjellige  fra dagens etablerte tekst på noe område.

For det andre må vi vite at den vi har nå er lik originalen. En måte å vurdere det på er å se på den eldste bevarte Koranen. Er det f.eks. den som Finn Islam nevner?

Noen av kopiene av det originale manuskriptet som ble bevart hos Profetens kone, eksisterer fortsatt i dag. En av dem ligger i museet i byen Tasjkent i Usbekistan, Sentral-Asia. UNESCOs verdensarvliste, en gren av De forente nasjoner (FN), sier at: «Det er den endelige versjonen, kjent som Uthmans mushaf.» Dette eksemplaret er bevis på at Koranens tekst vi har i dag er identisk med den fra tiden til Profeten og hans følgesvenner.

Nei, dette er altså ikke originalen, selv om det skulle stemme at den er en tidlig avskrift.

Videre er det det ikke hele Koranen. De eldste helt bevarte manuskriptene er fra 800-tallet, altså nær to hundre år etter det som senere tradisjoner sier var tidspunktet for originalen.
Forskere har med andre ord verken noen "original" eller hele avskrifter av den.  Man vet strengt tatt ikke hvilken generasjon de eldste bevarte utgaver tilhører.

Dermed er det nettopp behov for å få noen som Bart Ehrman til å forske på Koranen og tidlig islam på samme måte som på Det nye testamentet.

Slik en solid og seriøs forsker som Fred Donner ved universitetet i Chicago har gjort noen tiår. 

Partly what compels Donner’s revision of the historical record is the scarcity of sources written during and right after Muhammad’s lifetime. The date of the Quran itself is “a subject for debate,” he says, although he believes it was written by the end of the seventh century, within 30 or 40 years of Muhammad’s death. “There’s a serious source problem for anything dealing with early Islam,” Donner says. “This has been known for a long time. The problem is, the sources describing Islam’s origins are mostly written later,” in some cases hundreds of years later. “Actual documentary evidence is sparse, but the bits we have suggest that the traditional narrative isn’t exactly right.” 

Dette omfatter altså både selve Koranen og kildene til Muhammed og Koranens historie.

Når vi ikke vet hvordan utgangspunktet var, er det altså ikke mulig å vite at Koranen er hundre prosent "autentisk".

Og kan vi ikke vite at det, kan vi ikke bruke det som argument for islam.

Er Skartveit ribbet for autoritet?

Andreas Skartveit har rett i Aftenposten i forrige uke om at Bibelen er ribba for autoritet i offentlig debatt.

I følge Skartveit er grunnen enkel: Bibelen har historiske feil og det er delte meninger om hvordan den skal tolkes.

Men hvis kriteriet for å være ribbet for autoritet er at man har historiske feil, er det ikke bare Bibelen som rammes. Det er vanskelig å finne artikler med flere myter og misvisninger enn Skartveits, som tidligere omtalt i f.eks. Då artikkelen rakna og Astronomisk analfabetisme.

Nesten like vanskelig som å finne en tid der Bibelen var totalt dominerende autoritet.

Man skal nok også lete litt for å finne en som i større grad enn Skartveit klarer å slå inn åpne dører på 2000-tallet og forsterke feil og fordommer fra 1800-tallets antikirkelige skrifter.

Som troen på at det inntil nyere tid var Bibelen man gikk til for å finne svar, uansett spørsmål.

Eingong var Bibelen totalt dominerande når det galdt verdsforklaring, natur, historie og moral.

Hvor Skartveit har dette fra er vanskelig å vite. Historikere kan det ikke være. Like fullt er tanken totalt dominerende hos ham i en rekke artikler.

Så er spørsmålet hva som skal til for å få ham til å justere seg. Erfaringen er at har noen først bestemt seg, og markert dette i mange artikler over lang tid, nytter det sjelden å forvirre med fakta.

Motinnlegg på tre avsnitt, blir lett avfeiet som for lettvinte. Blogginnlegg på 60 avsnitt blir avfeid som ... blogginnlegg. Lengre artikler blir avfeid som apologetikk, siden bare de som er kritiske til kristne og Bibelen er nøytrale.

På den andre siden er mange av hans oppfatninger forståelige. Mye skyldes nok diskusjoner fra barndommens bedehus.  Tanken er nok også farget eller forsterket av populærvitenskap fra noen tiår tilbake, som Boorsteins The Discoverers.

Skartveit selv nevner idéhistorikeren Sven-Eric Liedman som "skildrar denne Bibelens historie i boka si I skuggan av framtiden". Men leser vi Liedman (f.eks. på google books), ser vi at han som fagmann selvsagt vet at Bibelen ikke var totalt dominerende, selv om den tapte innflytelse i opplysningstiden.

Uansett bør Skartveit snarest lese et verk om middelalderens universiteter eller The Discarded Image av C.S. Lewis. Han kan også varme opp med bloggposter som denne om Mordet på middelalderen. 

Gjør han det, vil han oppdage at innen metafysikk, verdensforklaring og naturfilosofi var det først den platonske og senere den aristoteliske (samt enkelte nyplatonske innslag) som gjaldt frem til Descartes og Newton på 1600-tallet.

Innen astronomi var det i tidlig middelalder Macrobius og i senmiddelalderen Ptolemaios som dominerte. Jorden var rund og bare en liten prikk i universet. Mennesket var plassert på det laveste og minst betydelige stedet, nedenfor månen, noe også Liedman er kjent med.

I historie brukte man hele den antikke produksjonen som var kjent, samt middelalderens mange sagaer og krøniker, selvsagt i tillegg til Bibelen. 

Innen moral og rettsvesen kom Guds vilje til uttrykk gjennom både naturretten og Bibelen, med juridiske forbilder som romerretten. Det var en ganske dominerende tanke lenge før reformasjonen at vi kunne og burde bruke vår fornuft på å avveie mellom disse.

Med nasjonalstatenes fremvekst på 15-1600-tallet valgte imidlertid flere land å skjelne mer til Det gamle testamentet, som i Christian den femtes norske lov. Ikke fordi GT gjaldt for kristne, men fordi man etter reformasjonen fikk et voksende ønske om andre lover og forbilder enn i katolske land.

Slike lover marker på mange måter dermed den nye tid fremfor middelalderen og antikken. På mange måter var de et bevisst brudd.

Muligens ligger noe av kimen til at Bibelen mistet sin autoritet at man i opplysningstiden misbrukte Bibelens autoritet. Man skjelnet for lite mellom Det gamle og det nye testamentet. Man favoristerte en bokstavelig lesning av Bibelen.

Og så begynte man å regne konkret på Bibelen, og ikke bare symbolsk.

Likevel blir det litt ufrivillig humor når Skartveit stadig fremhever matematikkunnskapen når han nevner dem som har forsøkt å legge sammen levealderne i slektstavlene i Første Mosebok.

Det er ikke noe godt signal om kunnskapen hos norske kulturarbeidere, som når vi kan lese at 

Biskop James Ussher, som også var ein habil matematikar, kombinerte nokre bibelord og fann ut at verda var skapt for 6000 år sidan. Boka hans, som var på 2000 sider, kom ut i 1650.

Nei, man trenger ikke avansert mattekunnskap for å legge samme noen årstall. Nei, Ussher skrev ikke 2000 sider om disse regneøvelsene.

Hadde Skartveit tatt seg bryet med å lese boken (eller google til min omtale), ville han sett at den gode biskop var en svært habil historiker som i opplysningstidens ånd delte rikelig av sin kunnskap om antikken. Ja, han fører historien tilbake til skapelsen, akkurat som Snorre. Men i motsetning til middelalderens konvensjoner, legger han sammen levealdere og regner seg frem til årstall.

Men han bruker ikke 2000 sider på dette. I løpet av de første seks siden er vi forbi Noa og Ussher ser seg aldri tilbake. Han skriver selvsagt atskillig om jødenes historie, men det som tydelig fascinerer ham er Aleksander den store og den romerske republikken. Disse får mer omtale enn Jesus og de kristne før han avslutter verket i år 70.

Ussher er en mann av opplysningstiden og skriver sekulærhistorie, selv om han ikke akkurat underslår at han er kristen og bruker Bibelen som en av sine kilder.

At Skartveit er svært dårlig inne i dette, understrekes av neste avsnitt.

Denne tidtabellen vart rådande lære, og han kom inn som vedlegg til den klassiske engelske bibelen, St.James Version.

Mens det nok er enda mer rådende lære at den kalles for King James Version.

Aftenpostens lesere lærer altså at det er apostelen Jakob som står bak denne Bibelen, og ikke den engelske kong Jakob I.

Uansett er poenget for Skartveit at Bibelen er totalt dominerende. Og at matematikere regnet på ting.

Mange av Usshers etterfølgjarar var framståande vitskapsmenn i si tid. Ein av dei var matematikaren John Napier, eit stort namn i matematikkens historie. Han fann opp dei naturlege logaritmane. Joseph Scaliger, ein framståande tekstkritikar, daterte skapingsdagen til 23. april 3949 f.Kr. Johannes Kepler, ein av dei største i astronomiens historie, rekna seg fram til at verda vart skapt 3992 f.Kr.

At de la sammen ulikt handlet mindre om deres «matematiske» evner enn om ulike premisser for summeringen (f.eks. om noen personer og slekter overlappet hverandre). Når matematikere i det hele tatt involverte seg i spørsmålet, skyldes det selvsagt at dette var en tid der solide fagfolk fra alle hold, forholdt seg til Bibelen.

Ikke som totalt dominerende kilde til kunnskap, men som noe det var verdt å bruke tid og tanker på.

Forøvrig er det et godt spørsmål hvordan Skartveit kan mene at de hentet all sin kunnskap fra Bibelen, siden de kunne finne opp ting som naturlige logaritmer.

Så avslører Skartveit enda tydeligere at han ikke har sin kunnskap fra normal faglitteratur.

Så kom opplysingstida. Franskmannen Buffon gav ut boka Théorie sur la terre i 1749, der han meinte at Jorda var mykje eldre enn det vart påstått. Han vart tvinga til å trekkje boka tilbake.

Nei, det er ikke slik at opplysningstiden kom etter dette. Ussher, Napier, Newton og Scaliger markerer opplysningstidens begynnelse. Det er nettopp fordi de tror de kan regne kvantitativt på både naturen og Bibelen at noen begynner så detaljert med dette på 1600-tallet.

Det stemmer heller ikke at Buffon ga ut den "boka" i 1749. 

Han startet en utgivelse av det svært omfattende verket Histoire naturelle, générale et particulière på 36 bind der Théorie sur la terre var ett av dem. 

At Buffon møtte motstand, skyldtes en serie radikale tanker på mange områder i disse bindene. Han la ikke mye mellom i sin polemikk mot mange slags etablerte forestilinger, i og utenfor Bibelen.

Dette var en politisk opphetet tid. Konservative krefter forsøkte å stanse radikale. Fordømmelser og forbud haglet i øst og vest. Tonen og tilliten var dårlig. Det bygget seg langsomt opp til Den franske revolusjon.

Men man lyktes ikke med å få Buffon til å trekke verket tilbake, selv om han kom med en offentlig beklagelse. Bindene ble utgitt i stadig nye opplag.

Skartveit fortsetter med at

Nokre år seinare, i 1755, gav ein ung og ukjend tysk kristen filosof ut boka Allegemeine Naturgeschichte und Theorie des Himmels. Der sprengde han, som den første, alle tidsrammene rundt skaparverket. "Skapinga er ikkje ein augneblinks verk", skriv han. Ho har pågått i millionvis av år.

Forfattaren var Immanuel Kant. Storverka hans kom seinare.

Ja, som tatt opp tidligere ble det gjennom empirisk forskning på 16-1700-tallet stadig klarere at jorden var gammel. Men siden forskningen og argumentene var overbevisende, lot både paver og biskoper seg fort overbevise, tross en del tidlige protester som stort sett alle nye teorier møter.

Skartveit ser imidlertid ikke dette som en organisk utvikling, en evolusjon. Nei, det er full krise. Verden snus på hodet. Fra å være dominerende gikk Bibelen til å bli fordummende.

Selv om vi ikke har problemer med det i dag, var det noe annet på 1700-tallet. 

Dagens teologi og forkynning har ingen problem med dette, at det fysiske bibelske verdsbiletet vart sprengt, at tida og rommet vart uendelege. Nye tolkingar og lesemåtar gjev nytt innhald til dei gamle forteljingane. Skaparguden er framleis med, skaparverket er framleis hans. Men han er vanskelegare å fatte. Nye forklaringar dukkar opp på gamle mysterium. Fleire og fleire meiner at Gud ikkje trengst som forklaring på noko som helst av det vi ser rundt oss. Gud er ikkje nødvendig.

Skartveit er altså ukjent med at Thomas' gode gamle gudsbevis bygget på Aristoteles som argumenterte for at universet var uendelig gammelt. Han er heller ikke kjent med at det var godt kjent at verdensrommet var svært stort. At Bibelens fysiske verdensbildet ikke gjaldt som god astronomi hadde vært kjent siden antikken.

Hvilke nye forklaringer som dukker opp på hvilke gamle mysterier, redegjør ikke Skartveit for. I stedet lener han seg til myten om at tenkere før opplysningstiden brukte Gud som naturvitenskapelig forklaring.

At det var helt alminnelig blant middelalderens naturfilosofer å tenke seg naturen som styrt av lover man kunne finne ut av, er enda ett av Skartveits blindfelt. 

Det var i det hele tatt stor tro på fornuften. Så mye at det noen ganger tok overhånd som i deler av skolastikken mot slutten av middelalderen. Luther var like rosende i sin støtte av den borgerlige fornuft i det verdslige regiment (politikkens og samfunnslivets domene), som han var i sin avvisning av den som frelsesvei i det åndelige regiment (Kirkens domene).

Selv om det ikke manglet bibelske synspunkter på samfunnlivet hos reformatorene, vil nok flere enn Skartveit  stusse over hvor lite sentralt Bibelen er i mange politiske skrifter og debatter på 15-1600-tallet, hvis de leser disse verkene.

Machiavelli henter sine fyrstelige idealer fra andre steder, når han ikke finner på dem selv. Utopia er ikke så utopisk at den bygger på Bibelen. Grotius så det ikke som naturlig å trekke Bibelen inn i naturretten. Bortsett fra tittelen på dyret er det lite bibelsk i Leviathan. Lockes avhandlinger om styresett er ikke låst til Bibelen.

Allerede oldkirken oppdaget dermed at man trengte å gå til den med både hjertet og hodet.

I Bibelen finner vi prinsipper og påbud, formaninger og forbud, to ulike og tildels motsatte testamenter, mulige og/eller reelle motsetninger, tekster som er talt til og/eller tilpasset samtidens kulturer, tekster vi liker og tekster vi ikke liker, forstår og ikke forstår, med vitenskapelige feil og gudsbilder det ikke er enkelt eller mulig å forene. 

Bibelens direkte rolle i offentlig debatt i "politikk, samfunnsforming og historieforming" har i perioder var stor på en rekke områder, men aldri totalt dominerende utover spredte miljøer, selv ikke i diskusjoner om teaterstykker, filmer, porno, abort, røykelover eller alkohol.

Enten vi snakker om dagens eller fortidens debatter handler de sjelden om  hvorvidt noe står i Bibelen, men om hvilke tolkningsnøkler og verdiprioriteringer vi legger til grunn når vi leser Bibelen.
Spørsmålet er så i hvilken grad disse er inspirert av Bibelen (som i "Kristus i sentrum"), eller av nasjonalisme, marxisme, rasisme, New Age og/eller tidsånd.

At Bibelen indirekte har hatt en svært stor og positiv rolle er en annen sak.

Det er vanskelig å forestille seg gløden i 17-1800-tallets kamp mot barnearbeid og slaveri uten Bibelen og vekkelsesbevegelser. Flere enn Hans Nilsen Hauge lot seg inspirere til gründervirksomhet og arbeidsetikk.

Den dag i dag er mange av våre forestillinger om naturlover, fremskritt, arbeid og virkelighet, godt og ondt, rett og galt, skyld og tilgivelse, farget av gudstro og bibelske perspektiver, selv hos ateister.

På samme måte som mange av våre forestillinger om Bibelen gjennom historien er farget av ateister. At det et stykke på vei er i allianse med ganske så bokstavtro miljøer, gjør ikke saken bedre.

Skartveit er nok mer på rett spor når han også nevner effekten av bastante og motstridende bibeltolkninger. Når Bibelen ikke har spesielt stor autoritet i dagens samfunn er nok grunnen i større grad at kristne i kjølvannet av reformasjonen var for uenige om tolkningen, slik Brad Gregorys argumenterer for i Unintended Reformation.

Bibelen er kort sagt en mangfoldig bok og ikke en ensidig artikkel.

Er nesten ingen amerikanere overbeviste kreasjonister?

Siden flere temaer har vært under debatt på Dekodet, kan det være på tide å vende tilbake til spørsmålet om over halvparten av amerikanerne tror at jorden ble skapt for 6 000 år siden.

Bakgrunnen var at den ... kritisk tenkende nyateisten Sam Harris i Letter to a Christian Nation basert på Gallup-tall skremte noen og enhver på flatmark med at ”53 % av amerikanerne er kreasjonister”, altså at ”over halvparten av naboene våre tror at hele kosmos ble skapt for 6 000 år siden”.

Mens jeg altså argumenterte som i Svar på tiltale for at kun 18 % mener at mennesket er skapt for under 10 000 år siden.

Siden Gallup har fortsatt å undersøke dette, og andre har slått følge, kan det være nyttig å se på hvilke tall man nå har, som presentert på biologos i går.

De offisielle Gallup-tallene er som figuren viser at noen færre tror at Gud står bak evolusjonen (mørkegrønn kurve) eller at Gud skapte oss stort sett i vår nåværende form for mindre enn 10 000 år siden (øverste kurve). Mens det har vært noe stigning i antallet som holder seg til at vi er utviklet uten at Gud står bak (nederste kurve).

Men så er altså spørsmålet hva man mener når man svarer. Tenker alle automatisk at mennesket og jorden er skapt noenlunde samtidig? Tenker man på en skapelse av mennesket fra scratch eller ved en radikal endring av en dyrepopulasjon?
Det er ganske mye som må være oppfylt om vi skal nærme oss tallene hos Sam Harris.

Dermed er det interessant at sosiologen Jonathan Hill har stilt kontrollspørsmål som presentert i Christianity Today tidligere i år. De som normalt regnes som ungjordskreasjonister står for i hvert fall følgende tre oppfatninger:

• Mennesket er ikke utviklet fra andre arter
• Gud har skapt mennesket
• Mennesket er skapt for mindre enn 10 000 år siden

Noe bare 14 % svarte ja til, altså enda lavere tall enn de 18 % jeg anslo.

Det er ikke slik at over halvparten av naboene tror at jorden er skapt for få tusen år siden. Tvert i mot mener over åtte av ti ikke dette. Du skal lete litt for å finne noen. I store deler av USA skal du sikkert lete ganske mye.

Så er det slik at man også kan gjøre seg tanker om hvor sterkt man holder disse posisjonene. Er det noe man virkelig tror fast på, eller har man mye tvil? Siden Gallup heller ikke her har gode data, la Hill inn kategorien usikker i svaralternativene.

Noe ganske mange innrømmet av de var.

I realiteten betraktet bare fjerdeparten av amerikanerne seg som både sikre og så et standpunkt på dette feltet som viktig.

Hill konkluderte med at kun 8 % av amerikanerne både var overbeviste kreasjonister og mente at dette var et sentralt punkt. Over 90 % er altså enten ikke sikre på saken, ser den ikke som viktig eller mener at jorden er skapt for langt mer enn 10 000 år siden.

Så er spørsmålet hvor lang tid det vil ta før Sam Harris kommenterer tallene fra februar, siden få har fremstått sikrere i sin sak eller klarere om hvor viktig den er

Så langt kan jeg ikke se at han har gjort det, med forbehold om at jeg kan ta feil. Ut fra tidligere score i å vedgå feil eller dempe bombastiske uttalelser, er det imidlertid ingen grunn til å være sikker på at han har gjort det eller gjør det med det første.

Som debattanter leser Davidsen

Når jeg først stikker hodet frem i Dagen om noen klassiske måter å lese Bibelen, er det ikke uventet med motinnlegg - korte og lange.

Og da er det som vanlig et håp om å lære noe. Er jeg på feil kurs, er det viktig å få den justert, selv om det ikke skulle være 180 grader.

Hvordan er så disse leserinnleggene? Tar de nøye tak i hva jeg sier, med sitater og presise gjengivelser? Er de relevante for mine poenger?

Ikke helt.

Det er i det helt tatt interessant å se hvordan jeg gjengis. Muligens skyldes noe den gamle regel om å si klart fra om hva man ikke sier. Det er et godt råd ikke å tro du vet hva du har sagt, før du hører andre fortelle deg det.

Resultatet er uansett i kategorien interessant. I stedet for nyttige korrigeringer av Davidsen, kommer unyttige feillesninger.

Dermed kan Catharine Olaussens korte leserinnlegg Bjørn Are Davidsens myte slå fast

At læren om en ung jord ikke fikk gjennomslag før i amerikanske grasrotbevevegelser på 1900-tallet, er en myte som Bjørn Are Davidsen sprer.

Men dette er altså en . . . myte.

Det jeg skrev handlet ikke om "læren om en ung jord", men om "Kravet om at Bibelen skal leses vitenskapelig".

At kirkefedrene mente jorden var ung er hevet over all tvil og noe verken jeg eller andre jeg kjenner har bestridt.

Jeg har tvert i mot gjort et nummer av det flere ganger, som i denne bloggposten fra 2011:

Var noe demonstrert naturfilosofisk - enten av Europas egne lærde, hos de gode gamle grekerne eller mer moderne arabere - tolket Kirken Bibelen i lys av dette, så lenge det ikke begrenset Guds allmakt (som mye av debatten på 1200-tallet handlet om, som spørsmålet om vakuum var mulig).

Slik tradisjonen hadde vært siden i hvert fall 200-tallet og de som var involvert i Galilei-saken også ga uttrykk for, skriftlig (som Bellarmine i et brev i 1615).

Men, og dette er et viktig men: Hvis det ikke fantes noen naturfilosofisk demonstrasjon på et område, brukte man andre kunnskapskilder. Og der var det en god tommelfingerregel å følge Bibelen, selv om man ikke leste den fundamentalistisk.

Som når det gjaldt jordens alder. 

Så kan man selvsagt diskutere hvor "fundamentalistisk" man leste Bibelen ellers, og i hvilken grad det ordet gir mening for antikkens eller datidens bibellesning. At reformatorer som Luther tok Bibelen ganske så bokstavelig er hevet over tvil. Han var ikke nådig med dem som bedrev den type allegoriske tolkninger som hadde vært så vanlige i Quadriga siden antikken, sammen med typologiske, tropologiske (moralske), anagogiske og historiske lesninger (se også her).

Selv om betoningene av ulike deler av dette varierte fra område til område og fra århundre til århundre, var det ikke vanlig med utelukkende bokstavelige lesninger.

Dermed er det dess mer interessant at Luther ikke tok Bibelen like bokstavelig på alle områder - og til og med kunne mene at ikke alle Bibelens bøker burde være kommet med.

Så skiller leserinnlegget mellom "operasjonell vitenskap" og "opprinnelsesvitenskap". Men dette er som jeg var inne på i går en kunstig motsetning.

Ja, det er forskjell på å finne ut om solen går i bane om jorden (eller motsatt) og når dinosaurene levde eller om det var død før syndefallet.

Nei, skal vi drive vitenskap på noen som helst del av fortiden, må vi forutsette at de samme lover og prosesser gjelder, også i katastrofer knyttet til meteornedslag, jordskjelv, vulkanutbrudd og oversvømmelser.

Ellers kan hva som helst ha skjedd av alle slags påstander, fra alle slags myter og skrifter. Uten at vi kan skille mellom dem på noen som helst annen måte enn tro.

Enhver påstand om vitenskapelige feil og mangler i opprinnelsesfortellinger i noen som helst religion, kan avvises med at den bygger på operasjonell vitenskap.

Jon Andersens lange leserinnlegg Davidsen, Luther og kirkefedrene, starter med en annen feillesning.

Bjørn Are Davidsen er ute med et høyst merkverdig innlegg i Dagen 07/06 der han påstår at Luther og kirkefedrene i stor grad stod for en allegorisk tolkning av 1. Moseboks skapelseshistorie.

Mens det jeg snakket om ikke var allegorisk tolkning, men forholdet mellom Bibelen og vitenskap. Tolket man "vitenskapen i lys av Bibelen", eller lot man "vitenskapen bestemme over Bibelen", som jeg satte det på spissen i en kommentar på 3 000 tegn inkludert mellomrom.

Mens en enkel og direkte lesning av Bibelen ville gitt noe andre resultater, oppfattet Luther jorden som rund, at månen ikke var større enn Saturn, og at stjernene var festet til himmelhvelvingen.

Han tolket kort sagt Bibelen direkte i lys av samtidens naturvitenskap.

Når han i tillegg sier at Den hellige ånd ikke kunne noe om astronomiske begreper, forventer han selvsagt ikke at hans ord skal tas bokstavelig, men at vi ikke bør lete etter fagastronomi i Første Mosebok.

At Luther tok feil i deler av dette, som i eksistensen av en fast himmelhvelving og at solen gikk i bane om jorden (fordi "Josva befalte solen å stå stille, ikke jorden"), understreker nettopp hvor viktig det er å la bibellesning korrigere av vitenskap.

Luther forsøkte ikke utveier som at Gud hadde latt jorden være flat i gamle dager, men var rund nå. Han forholdt seg til operasjonell vitenskap også på fortiden.

Samtidig er det liten tvil om at Luther tenkte at man ikke uten videre kunne avvise noe i Bibelen fordi det ikke var noen vitenskapelige årsakforklaringer - som når Gud "skilte vannet som er under hvelvingen, fra vannet som er over hvelvingen" (1. Mb 1,7).

We Christians must, therefore, be different from the philosophers in the way we think about the causes of these things. And if some are beyond our comprehension (like those here about waters above the heavens), we must believe them and admit our lack of knowledge rather than either wickedly deny them or presumptuously interpret them in conformity with our understanding.

Poenget var ikke at det var demonstrert av naturfilosofene/astronomene at det var feil i Første Mosebok at det var vann bak himmelhvelvingen. Det Luther diskuterte var hva som kunne være årsaken til at det var vann der.

Kunne man ikke se noen naturlig forklaring, måtte man tenke annerledes enn naturfilosofene og ikke avvise noe som umulig bare fordi vi ikke forstår årsaken. Ja, selvsagt kunne Gud plassere vann hvor han ville. Det ville være wickedly å nekte for det.

Luther sparer i det hele tatt ikke på store bokstaver når han skal forsikre oss om at han setter Bibelen over menneskets tanker. Den er Guds ord til oss, bokstavelig. Han ønsker ikke å lese den allegorisk. Han ønsker en enkel og direkte lesning.

I praksis gjør han likevel ett unntak - når Bibelen motsier demonstrert naturfilosofi.

Den kreasjonistiske fristelse

Da er min bokanmeldelse av Skapelse og/eller evolusjon trykket i Vårt Land. under tittelen Feilslått om Bibel og vitenskap.

Som antydet ville det bli en del om om dette temaet i juni (og søker du på evolusjon, finner du mye på bloggen fra andre måneder og år, som her og her og her).

Noen synes sikkert anmeldelsen er lang, men den er altså en forkortet utgave av en lenger tekst som legges ut her med den opprinnelige tittelen.

Den kreasjonistiske fristelse

Skapelse og/eller evolusjon – hva sier Bibelen? er blitt den beste boken på norsk om at universet er skapt for 6 000 år siden. Men lurer du på om universet er skapt for 6 000 år siden, må du gå andre steder.

I følge boken står mye på spill. Det handler om bibeltroskap. Der går det et avgjørende skille i synet på skapelse. Avviser man ikke evolusjon, har man ikke grunnlag for å tro at Jesus stod opp fra de døde eller er verdens frelser. Da ender man i normoppløsning. Da er man for alle praktiske formål ateist.

Forfatterne Andreas Årikstad, Jogeir Lianes og Johan Samuel Årikstad-Nielsen skal ha ros for ikke å være skuddredde. Selv om de har en teologisk bakgrunn vedgår de at de taler som «ufaglærte vanlige mennesker». De kan ikke henvise til «doktorgrader, avhandlinger og lange studier i den ene og andre vitenskapen». I stedet for normalvitenskap lener forfatterne seg til Bibelen, for der er det «Gud selv som taler». Er man uenig med forfatterne, er man uenig med Gud. Man er på feil side i «åndskampen om Skaperen» (side 226). At intensjonene sikkert er gode, forhindrer ikke at det er vanskelig å finne bedre eksempler på hersketeknikk.

Og det handler ikke engang om ærlige feil. Nei, man spotter Gud om man argumenterer for mer enn én istid og for at naturlovene var de samme i fortiden som i dag (side 140). Dette er ut fra en besynderlig lesning av 2. Petersbrev 3,3. En refs av dem som avviser Guds dom i fremtiden med at tingene har gått sin vante gang fra begynnelsen, og altså ikke tror på syndfloden, blir lest som et oppgjør med det naturvitenskapelige premisset at «nåtiden er nøkkelen til fortiden».   

Boken er full av slike besynderlige lesninger. Forfatterne må stadig strekke tekster for å komme i mål. En tekst om hvem som har skapt isen («hvilket morsliv er vel isen gått fram fra», Job 38,29) handler selvsagt om en isbre som «går frem».

Har man først valgt å sette Bibelen over normalvitenskapen, må man argumentere svært godt for at man leser den rett. Man må tilsvarende vise at andre måter å lese på helt sikkert er feil. Dess mer kontroversielle påstander man vil fremme, dess viktigere å drøfte dem i lys av nettopp doktorgrader, avhandlinger og lange studier av den ene og andre vitenskapen med relevans for bibelforståelsen, fra hebraisk til tenkesett i Midtøsten. 

Noe forfatterne altså ikke gjør.

Litteraturlisten speiler bokens antiintellektuelle profil. Fjerdepartene av bøkene er av den australske ungjordkreasjonisten Ken Ham, uten høyere akademisk utdannelse. Det er ikke referert til et eneste seriøst vitenskapelig verk. Det henvises ikke til forskere på GT eller andre relevante fag. 

Inntrykket blir ikke bedre av at det blant de tjue bøkene på listen er en lærebok i historie for videregående og Marco Polos reiser.

Den kreasjonistiske fristelse

Det er den kreasjonistiske fristelse i et nøtteskall. I motsetning til andre kontroversielle posisjoner som intelligent design, slipper man å jobbe med forskning og fagdetaljer. Møter man innvendinger kan de avvises med at naturlovene var annerledes før, at jorden på noen områder ble skapt fiks ferdig, definere alle endringer som egentlig innenfor arter og dermed "mikroevolusjon", eller at premissene for forskning og datering uansett er usikre.
Noen enkle judogrep og vips er vitenskapen på ryggen. 

Med slike verktøy kan enhver bibeltolkning gis et «vitenskapelig» alibi. Dermed stiller de seg på linje med nye ateister som Richard Dawkins. Fremfor å sette seg inn i motargumenter, avviser man dem ut fra livssynspremisser, når man ikke skaper seg dem i sitt eget bilde.

Velment, men nærsynt 

Boken er delt inn i fire deler. I første del spør de om hva som står på spill. Det handler om normer. Tror vi ikke at hele Bibelen er sann historie, kan ikke Bibelens etikk være sann. Det handler om Jesus. Kan vi ikke tro Bibelen på at alt er skapt på seks dager, kan vi ikke tro den på at Jesus har stått opp fra de døde. Det handler om frelsen. Kom ikke fysisk død med Adam, kan ikke Jesus frelse oss. 

I andre del imøtegås kort et høyst selektivt utvalg innvendinger «fra teologi og fornuft». Del tre bruker ikke stort mer plass på «innvendinger fra naturvitenskapen». Resten av boken presenterer enda kortere tilleggsargumenter. Og når jeg sier kort, er ikke det fordi stoff som fortjener hundre sider får ti. Nei, det brukes sjelden mer enn tre sider med stor skrift, enten temaet er Big Bang eller hvordan lys fra stjernene kan ha nådd jorden hvis de er milliarder av lysår unna.

Det blir ikke bedre av at forfatterne ikke alltid synes å forstå hva de snakker om, som når de skal si noe om relativ tid og lyshastighet. Eller stadig slår fast eller bare foreslår løsninger som «kristne» (hvem nå det er) har tenkt. Nei, det er bare én måte å lese Bibelen, og det er som om universet er rundt 6000 år gammelt og Adam og Eva førte fysisk død inn i verden. 

En god Gud kan ikke ha skapt ved lidelse og død. Sier man noe annet, undergraver man kristen tro og fører folk på avveier. Det er ikke rart med avkristning, når kristne har en ateistisk teologi og altså mener det har skjedd en evolusjon. At man ikke diskuterer et eneste forslag til løsning av Det ondes problem er like lite overraskende som at man ikke diskuterer hva slags Gud som kan tillate så mye lidelse og død i dag.

Lite gjennomtenkte formuleringer øker ikke tilliten til refleksjonsnivået. Det klinger dårlig at Israelfolkets forlot Egypt «ca. 1446 f.Kr.» og altså ikke «på midten av 1400-tallet». Mangelen på kontakt med fag og forskermiljøer er påtagelig. Dermed blir beundringen for forskere man kan lene seg til bare overgått av ringeakten for forskere forøvrig. Og man leter med lys og lykte etter noe man kan få støtte til. Selv banale konklusjoner må støttes av fremragende fagfolk.   

Det må dermed gjøres et nummer av at «bind 1 i et verdenshistorieverk skrevet av fremtredende historikere» kan fortelle at det er først med skriftlige kilder vi kan kalle noe for historisk tid. «Historikerne er med andre ord klar over at det går et skille mellom det historiske og det forhistoriske» (side182). Denne enkle og velkjente definisjonen tas så til inntekt for at mennesket egentlig ikke kan være eldre enn historisk tid. Funn av bygninger, tegninger og symboler eldre enn 6 000 år berører forfatterne ikke. 

Må omtolke Bibelen uansett 

       Siden det er et så sentralt spørsmål for kreasjonister, skulle man tro at forfatterne ville legge seg i selen for å argumentere for at fysisk død ikke fantes før syndefallet. I stedet bruker de også her knappe tre sider med stor skrift. Alternativer avvises med at de «ikke holder mål» og at vi må «fastholde» at døden kom med Adam. Samtidig tar de lett på at verken Adam eller Eva faktisk døde den dagen de spiste av treet til kunnskap om godt og ondt, selv om de ble advart med at de skulle nettopp «visselig dø» den dagen.
       Så kunne man tenke at en logisk løsning var å avvise at ordet «dag» her betyr 24 timer eller at ordet «dø» betyr fysisk død, eller begge deler. I sted blir løsningen noe Bibelen ikke sier, nemlig at de «ble dødelige» den dagen.

Dette understreker at boken handler mer om kreasjonistisk tradisjon enn nødvendig bibeltolkning. Det virker til tider som de foretrekker lesninger som gir størst utfordringer. Hadde de tolket «visselig dø» (eller «dø dø» som grunnteksten sier) som åndelig død og altså brudd med Gudsrelasjonen, ville de sluppet å avvise så mye naturvitenskap. 

Det ville også gitt en bedre symmetri med at Jesus, i Det nye testamentet kalt den andre siste Adam, så langt ikke har avskaffet fysisk død. Forfatterne ville sluppet å bortforklare at Gud ble bekymret for at Adam og Eva skulle spise av «livets tre» i Eden og dermed leve evig. Mens en enkel lesning tilsier at de altså allerede må ha vært dødelige, presenterer forfatterne enda en besynderlig logikk. Gud holdt dem unna livets tre fordi «virkningen av syndefallet kunne ha blitt sementert, det vil si permanent, om mennesket hadde spist av livets tre og levd evig i sin falne tilstand» (side 81).

Forfatterne unnlater opplagte motspørsmål som hvor mange insekter og bakterier som hadde eksistert uten død. Dermed slipper de å svare på hvor fort det hadde gått før Adam og Eva ville svømt i maur og mygg, om de ikke hadde reddet situasjonen ved å bringe død inn i verden.

Argumentasjonen blir ikke bedre av å gå i sirkel. Forfatterne bare hevder at Bibelen er Guds Ord til mennesker. Universet er 6 000 år gammelt og Jesus stod opp igjen fra de døde «fordi det står i Bibelen» (side 41). Forfatterne forklarer ikke hvorfor andre skal tro dette. 

Muligens gjør de det i andre sammenhenger, men her er det eneste de sier at det svekker Bibelens troverdighet hvis den «begynner med eventyr og mytiske fortellinger» (side 16). Fløt ikke Arken på vannet, kan ikke Jesus ha gått på vannet. Hvis ikke Adam var det første biologiske mennesket og syndet, er det ikke noe poeng i å tro at Jesus døde for alle mennesker. 

Boken synes ikke skrevet for å gjøre noen kristne, men for å hindre kristne fra å tro på evolusjon og altså dermed gradvis miste troen. Hvorvidt langt flere kan miste troen av krav om tilslutning til kreasjonisme, berøres ikke.

Men hvorfor i det hele tatt tro at Gud eksisterer, at Bibelen er Guds ord og Jesus stod opp, hvis man ikke kan argumentere for det?  Dette er blind tro. Man kan like gjerne tro på Mormons bok, selv om ikke noe tyder på at israelitter var i Sør-Amerika.

Forfatterne synes lite kjent med hvordan kristne har lest Bibelen gjennom historien. For det hjelper ikke å argumentere med at kreasjonisme er nødvendig ut fra Bibelen. De må også argumentere for at det er riktig å tolke og avvise vitenskap i lys av Bibelen. De viser ikke at dette er den klassiske kristne tradisjonen vi finner i alt fra urkirken til Luther. De er ikke klar over at det er en moderne tanke at Bibelen uten videre skal overprøve vitenskapen. Augustin advarte mot det på 400-tallet i hans verk Den bokstavelige tolkningen av Første Mosebok. Vi ville miste troverdighet når vi snakket om Jesu oppstandelse, hvis vi snakket tull om vitenskap. 

Luther og Kalvin tolket selvsagt ikke Bibelen i strid med samtidens vitenskap. De hevdet ikke at jorden var flat eller at månen var større enn Saturn. De tolket Første Mosebok som at stjernene ble festet på en himmelhvelving som roterte om jorden, også det på linje med datidens astronomi. Og selvsagt leste de Bibelen bokstavelig på områder der vitenskapen ikke hadde sagt noe. James Orr, en av forfatterne bak The Fundamentals som for hundre år siden ga navnet til fundamentalistene, hevdet like lite som Hallesby og Wisløff at jorden var 6 000 år.  

Kunstig skille mellom empirisk og historisk naturvitenskap 

  

For forfatterne er det et sentralt poeng å skille mellom det de kaller for empirisk vitenskap og historisk vitenskap. Den første er basert på observasjoner og er etterprøvbar. Den andre krever at man må bruke funn i nåtiden til å tolke fortiden. Mens empirisk vitenskap «på ingen måte motsier Bibelen», er det motsatte tilfelle med historisk. Den krever at vi forstår premissene og velger de rette. Det som er sant i dag, trenger ikke være sant om fortiden.  Historisk vitenskap krever at vi må forutsette at naturen har gått sin gang i milliarder av år, at lyshastigheten ikke endrer seg og så videre. Siden vi ikke kan vite dette, er kreasjonismen ikke dårligere vitenskap enn evolusjon.

Det man glemmer er at også «empirisk vitenskap» motsier Bibelen. Bibelen fremstiller flere steder jorden som flat. Det er ingen vitenskapelig tvil om at solen går i bane om jorden. Verre enn det er at «empirisk vitenskap» blir historisk etter ett sekund. Hvorfor stole på at naturprosessene som ga empiriske resultater i går, fortsatt er de samme - gårsdagen er jo historie? Uansett hva slags vitenskap vi driver med, må vi stole på at naturprosessene var de samme i går som i dag. Hadde forfatterne for alvor trodd på denne type premisser som er nødvendige for å få kreasjonismen til å gå opp, ville de også ha hevdet at fjorårets vitenskap er like usikker som evolusjonslæren.

Det blir ikke bedre av at dette åpner for hva som helst. Vi ser dette når forfatterne selv argumenterer med at «nåtiden er nøkkelen til fortiden».  Selv om de mener at solen og stjernene først ble skapt på den fjerde dagen, hevder de at de første tre dagene selvsagt er på 24 timer, altså den tiden jorden bruker på å dreie rundt sin egen akse i forhold til lyskilden solen i dag. Men hvis naturlovene var annerledes i fortiden, kan jo jordkloden ha dreid f.eks. ti ganger raskere. Da blir 365 dager, altså ett år, en drøy måned basert på vår tidsregning. Det kan forklare hvorfor Adam og Eva og andre ble så gamle. Eller kanskje roterte jorden tusen eller en milliard ganger langsommere? Kanskje de fem første dagene egentlig var 5 milliarder år? Kanskje isen var tyngre i gamle dager? Kanskje friksjonen var større? Det hadde gitt raskere dannelse av morener og V-daler. Da får man alle istider til å gå opp på få år for få tusen år siden. Hevder man som forfatterne at naturlovene var annerledes i fortiden, er det bare fantasien som setter grensen. Det er ingen måte å finne ut av hvordan naturlovene eller noe som helst annet var.

Det blir ikke bedre av at de noen steder foreslår å løse vitenskapelige dateringer med at jorden er skapt slik at den ser gammel ut (side 137). Siden det ville krevd svært lang tid å danne f.eks. dagens enorme mengde av olje og gass naturlig, lener forfatterne seg på teorien om at universet er «skapt modent». I likhet med metaller er de en del av skapelsen for 6 000 år siden. Mens vi tror at de er blitt til over svært lange tidsperioder, er de altså skapt fiks ferdige. Gud lurer oss, på samme måte som han lurer oss ved å skape universet og stjernene på fjerde dag på en slik måte at det ser ut til at det er 13,75 milliarder år. Men forfatterne av boken gjennomskuer dette.

Men hvis dette stemmer, er det ingen grunn til å tro at jorden er 6 000 år gammel. Den kan like gjerne være skapt fiks ferdig i fjor. Eller for fem minutter siden. Med Bibel og fossiler.

Uheldig utvikling

Skapelse og/eller evolusjon viser en uheldig utvikling norsk kristenhet. I stedet for innføring i seriøs teologi og trosforsvar, holder man seg til besnærende og populistisk argumentasjon. I stedet for klassisk kristen tenkning, importerer man modernistisk tankegods fra USA. For å komme i mål, må man både innføre en ny teologi og en ny vitenskap. Det ville være feil å si at de lykkes med noen av delene.

Andreas Årikstad, Jogeir Lianes og Johan Samuel Årikstad-Nielsen: «Skapelse og/eller evolusjon - Hva sier Bibelen?», Hermon forlag 2014.