Sensasjon: Naturvitenskap er ikke humanisme

Hvordan vi vet hva som er sant, er alltid et godt spørsmål.

Enkelt sagt handler dette innen matematikken om logisk konsistens, innenfor fag som fysikk om å finne falsifserbare hypoteser som kan testes mot evidens, innenfor historien om å vurdere hva som er den beste forklaringen på ulike typer kilder og historisk materiale.

På noen områder er det ikke er så enkelt, enten vi snakker om politikk, lover eller livssyn, rett og slett fordi vi mangler eller er uenige om hvilke metoder som er egnet. Selv om noen av oss mener at i store spørsmål som hva slags virkelighet vi lever i, handler det om å vurdere hvilken logisk konsistent helhetsforklaring som skaper best sammenheng i flest data.

Men det gjelder altså ikke britiske humanister. For dem handler all sannhet om naturvitenskap, i hvertfall når de skal formidle budskap på to minutter. 

Som så ofte spør jeg meg hvorfor så mange humanister generelt sett oppfatter at deres livssyn følger av naturvitenskapen. Altså ikke bare er informert av den, men rett og slett er en konskevens av naturvitenskap i praksis.

Dermed kan tenkes større sjokk enn at dette er sentralt i en kampanje i regi av British Humanist Association (BHA), frontet av ikke ukjente Stephen Fry som mange oppfatter som mer enn normalt troverdig og verdt å lytte til.



Videoen viser altså at skal man finne ut av hva som finnes, må man bruke naturvitenskap.
Eller, som den avslutter med "Science, there's no better method".

Og det er jo i og for seg greit, hvis det man er opptatt av er naturfenomener, altså hva naturvitenskapen handler om. Men så kommer den tydelige meldingen at "That's humanism!".

Med hvilket man nok ikke mener en viss type universitetsfag eller kristenhumanisme.

Nå er det mulig at man ikke tenker så direkte livssyn. Vi kan sikkert lage en hypotese om at dette bare er et slagord for alt som lages av BHA, som en signatur på hvem som har sponset videoen.

Men det står altså ikke noe forbehold om slik. Og det er del av en kampanje som skal fremme sekulærhumanisme.

Normale seere vil kort sagt tenke at det videoen sier, er at naturvitenskap er humanisme.

Altså på linje med si at skal man finne ut hvor mye en sekk poteter veier, må man bruke en vekt. Og så slenge på at "That's humanism!".

Som mer eller mindre underforstått må bety at andre livssyn er skarpe motstandere av vekter.

Men la oss nå ta disse britene på ordet. La oss videre anta at de har et ønske om å fremme det som er sant. Og skal de finne ut av det, er det altså naturvitenskapen som gjelder, i følge videoen.

For livssyn handler jo om hva man holder for sant og rett. Jeg kjenner ikke mange som vil stå for livssyn de selv mener er usanne. 

Når vi så ser at britiske humanister fremmer visjoner og verdier som naturvitenskapen verken støtter, eller er i stand til å støtte, er det ikke vanskelig å se at organisasjonen står for påstander valgt i tro.

Altså noe som vi ikke kan vite at er sant, siden det ikke følger av naturvitenskap.

Hva er så dette?

I følge hjemmesiden handler dette for det første om menneskerettighetene. Som altså ikke på noen måte kan begrunnes med naturvitenskap. Det er altså umulig å vite om disse rettighetene er sanne eller rette eller gode, om naturvitenskap er eneste vei til sannhet.

Tvert i mot, hvis alt som eksisterer utelukkende er partikler i bevegelse, kan vi vite at de ikke er rette eller gode. Finnes ikke noe som rent faktisk - uavhengig av hva mennesker måte mene til ulike tider - er rett eller galt, kan vi ikke gjøre særunntak for menneskerettgihetene.

Eller bedrive special pleading som det heter på enkelte språk.

Vi ser det samme når man vektlegger naturvitenskapelig metode. For hvis det er én ting som er sant om naturvitenskapen, er det at metoden ikke kan begrunnes naturvitenskapelig. Den er i stedet en forutsetning for naturvitenskap. Den kan velges av mange og gode grunner, men altså ikke ut fra en sirkelargumentasjon.

Heller ikke det BHA kaller for "humanist values", "reason, empathy, and a concern for human beings and other sentient animals", lar seg begrunne av naturvitenskap.

På samme måte som det som ofte erklæres å ligge i bunnen av en denne typer verdier og etikk, vår evne til "decisions", til å gjøre autonome valg som altså er en forutsetning for moralsk ansvar.

Mener man å ha en naturvitenskapelig begrunnelse for at valg og autonomi er mulig i en verden der verken biologien, kjemien eller fysikken synes spesielt autonome, er den imidlertid vanskelig å finne på hjemmesiden.

I likhet med noe som helst annet av naturvitenskap som støtter det som gjøre humanisme til humanisme.

Skal du kun holde deg til naturvitenskapelige sannheter, er det altså ingen grunn til å holde deg til humanismen.

Sensasjon: Naturvitere er ikke historikere

Siden jorden ikke står stille, fortsetter runden i Kosmos.

Igjen er det renessanseregneren Thony Christie som prikker de vanlig mistenkte i siden.

According to people such as Jason Rosenhouse and P Z Myer the persecution of such notable scientists as Giordano Bruno and Galileo Galilei by the Catholic Church has definitely hindered the progress of science and for good measure they or their supporters quote the words of wisdom of Über-Guru Neil deGasse Tyson that without religion science would be a thousand years more advanced.

Hvis det nå skulle stemme at Kirken forfulgte Bruno og Galileo for å stanse vitenskapen, klarte denne skummelt effektive gjengen å gjennomføre sitt forsett? Bremset de troen på at jorden kretset om solen eller at universet er uendelig eller at solen bare er én av mange stjerner?

Og har Rosenhouse og Myer snev av evidens for sine påstander, når de går så hardt og høyt ut fra hoppkanten med teusener på teusener av tilskuere?

Given their outspoken support of the ‘scientific method’, whatever that might be, you would expect them to do so, wouldn’t you? Do they hell! They don’t waste one single word on the topic. No evidence, no proofs, no academic arguments just plain straightforward unsubstantiated claims in the style of the gutter press.

Kort sagt er vitenskapshistorikere som Thony C ikke veldig imponert.

Nå kan det jo likevel være sant, selv om disse to eller andre ikke legger frem evidens. Så da er det greit å se om de som kjenner kilder og historisk utvikling kan hjelpe dem.

Og det kan de altså ... ikke.

For det første var det ikke mulig å sjekke om Brunos påstander om et uendelig univers stemte. Dermed var det verken noen data eller forskere å undertrykke.

Copernicus himself expressly left the question as to whether the cosmos is finite or infinite, as he said, to the philosophers, with good reason. This question was purely speculative and could not, with the evidence and possibilities available to the Renaissance astronomer, be addressed in anything approaching a scientific manner. To all intents and purposes the cosmos appeared finite and Renaissance scholars had no means available to prove otherwise.

 For det andre var påstanden ikke ny. 

In his own times Nicolas Cusanus had already considered the question and earlier, in the first-century BCE, the Epicurean philosopher poet Lucretius, Bruno’s inspiration, had included it in his scientific poem De rerum natura. Lucretius of course did not invent the concept but was merely repeating the beliefs of the fifth-century BCE Greek atomists.

For det tredje var påstanden en ikke uvanlig tanke på denne tiden.

All of this demonstrates that the idea of an infinite cosmos was fairly common at the beginning of the seventeenth century and nothing the Church said or did was likely to stop anybody speculating about it.

For det fjerde prøvde mange å finne ut av dette, selv om det lenge ikke var mulig.

Amongst others Galileo, Jeremiah Horrocks, Christiaan Huygens and Isaac Newton all tried to estimate/calculate the distances within the solar system and outward towards the stars. First in the middle of the eighteenth century with the transit of Venus measurements were these efforts rewarded with a minimum of success. It wasn’t until the early nineteenth century that the first stellar distance measurements, through stellar parallax, were achieved.

For det femte påvirket altså Kirken nada negativt siden det som tok tid var å utvikle nødvendig matematikk, begrepsaparat og måleinstrumenter.

Hva så med påstanden om at solen bare var én av mange stjerner?

Nei, igjen har vi å gjøre med en hypotese som for det første ikke var ny og man for det andre ikke kunne avgjøre om stemte, gitt datidens matematiske verktøy, teorier og instrumenter.

Once again there was nothing new in this. Anaxagoras had already had the same idea in the fifth-century BCE and John Philoponus in the fifth-century CE. Once again the problem with this speculation was not any form of religious objection but a lack of scientific theory and expertise to test it. This first became available in the nineteenth century with development of spectroscopy. This of course first required the development of the new matter theory throughout the seventeenth and eighteenth centuries, a process that involved an awful lot of science.

Men det må da ha vært et sjokk at Bruno hevdet at flere av planetene var bebodd? Der hadde vel Kirken mye å slå ned på?

Nei, heller ikke dette var noe nytt og det var altså umulig å avklare rundt år 1600. Vi har den dag i dag ikke avklart det.

Konklusjonen er ganske så klar.

Given my knowledge of the history of science I can’t see anywhere, where the Church hindered or even slowed down scientific progress on those things that Bruno speculated about in his cosmological fantasy.

Men Galileo-saken, viser vel Kirkens vilje og evne til å fjerne brysomme naturvitere? Og ikke minst skape et klima som ødelegger for forutsetningen for vitenskap, det som Popper kaller for det åpne samfunn?

Vel, det er ikke enkelt å finne evidens. Det er normalt at det tar tid for helt nye teorier blir akseptert. Det hjelper ikke at de som oftest har mange uavklarte og kritiske spørsmål, eller hvis de kommer dårligere ut enn konkurrerende teorier og ikke kan avklares med tilgjengelige verktøy.

Eller ikke stemmer.

Blant det som måtte aksepteres, var at vi ikke ble blåst vekk selv om jorden suste gjennom rommet i tusener av km i timen.

The problematic objections were observationally empirical and had already been discussed by Ptolemaeus in his Syntaxis Mathematiké in the second-century CE. Put very simple if the world is spinning very fast and hurtling through space at an alarming speed why don’t we get blown away? Copernicus had the correct answer to this problem when he suggested that the atmosphere was carried round with the earth in the form of a bubble so to speak. Unfortunately he lacked the physics to explain and justify such a claim. It would take most of the seventeenth century and the combined scientific efforts of Kepler, Galileo, Stevin, Borelli, Descartes, Pascal, Huygens, Newton and a whole boatload of lesser lights to create the necessary physics to explain how gravity holds the atmosphere in place whilst the earth is moving.  This process was not hindered by the Church in anyway whatsoever.

Videre manglet man altså data og flere konkurrerende teorier sto sterkere. Også når det gjaldt å forklare hvordan det kan ha seg at planetene beveger seg frem og tilbake på himmelen.

Disgusted by the inaccuracy of both systems Tycho Brahe started a new long-term observational programme to obtain new accurate data. Whilst doing so he developed a third model, the so-called geo-heliocentric model, in which the planets orbited the sun, which in turn orbited the stationary earth. This model had the advantage of explaining retrograde motion without setting the earth in motions, a win-win situation. 

Dermed var det kanskje ikke helt uforståelig at Kirken reagerte skarpt når noen hardnakket hevdet at det var bevist at jorden gikk i bane rundt solen.

It should be pointed out that due to the attempts of Galileo and Foscarini to reinterpret Holy Scripture in favour of heliocentricity the Catholic Church had entered the action in 1615 and forbidden the heliocentric theory but not the heliocentric hypothesis. The distinction is important. The theory says heliocentricity is a scientific fact the hypothesis says it’s a possibility. At this time heliocentricity was in fact an unproved hypothesis and not a theory.

 Men hindret ikke forbudet mot at fremme denne teorien vitenskapen, uansett? Nei, astronomene fortsatte å lete etter evidens og løsninger på kritiske spørsmål.

This is the point where Rosenhouse-Myers step in and claim that the Church hindered scientific progress but did they. The straightforward answer is no. The astronomers and physicist carried on looking for answers to the open questions and solutions to the existing problems. There is no evidence whatsoever of a slowing down or interruption in their research efforts.

Hva så når det fantes evidens? Kirken må jo ha prøvd å undertrykke det som etterhvert kom av slik?

Ikke helt. Med Keplers teori om at planetene gikk i ellipsebaner om solen (noe som forklarte observasjonene bedre enn Galileis sirkelbaner) og stadig nye data, begynte det heliosentiske verdensbildet for alvor å bli akseptert blant astronomer rundt 1660.

Og det hadde verken vært mulig eller vitenskapelig forsvarlig å akseptere det før da.

Between 1618 and 1621 Kepler published his Epitome astronomiae Copernicanae explaining his elliptical astronomy and his three laws of planetary motion in simple terms and in 1627 the Tabulae Rudolphinae the astronomical tables based on his system and Tycho’s new accurate data. It was these two publications that would lead to the general acceptance of heliocentricity by those able to judge by around 1660. Kepler’s publications delivered the desired accurate prognoses of planetary positions, eclipses etc. required by astrologers, cartographers, navigators etc.

Vitenskapshistorikere som Thony Christie ser rett og slett ingen evidens for at Kirken hindret at denne type teorier ble akseptert. Antallet studenter ved universitetene økte, det ble skrevet stadig flere og bedre bøker om astronomiske modeller, basert på stsadig bedre observasjoner.

At no point in the 120 years between the initial publication of Copernicus’ De revolutionibus and the general acceptance of heliocentricity in the form of Kepler’s elliptical astronomy is there any evidence of the Church having slowed or hindered progress in this historical process. 

Og dette var altså fortsatt flere generasjoner før det forelå solide bevis.

To close it should be pointed out that it would be another seventy years before any solid scientific evidence for the heliocentric hypothesis was found by Bradley, in the form of stellar aberration.

Men det vil nok fortsatt gå noen generasjoner før vanlige mistenkte aksepterer at det ikke finnes evidens for at Kirken bremset aksepten.

Forsvinnende logikk

Siden det nærmer seg påske, er det på tide å finne gode påsketekster.

Denne gang handler det om Dag Øistein Endsjø som skriver om Når noen blir sporløst borte, som personer og passasjerfly.

Flight MH370 har forsvunnet sporløst, mens det oppstår stadig nye teorier om hva som har skjedd. Tidligere har mennesker som har blitt borte, skapt forestillinger som har totalt forvandlet vår virkelighet.

Hva er da mer nærliggende enn å trekke inn Jesu oppstandelse?

For nesten to tusen år siden forandret en enkel forsvinning verdenshistorien. Etter at et par kvinner hadde gått til graven til sin tidligere mester og funnet den tom, oppsto raskt beretninger fra ulike mennesker om at de hadde sett ham gjenoppstått. Disse forestillingene om at det forsvunne liket av Jesus egentlig innebar at han var våknet opp igjen, fysisk udødelig, ble jo som kjent utgangspunkt for kristendommen og forandret verden fullstendig. 

Her er det ikke vanskelig å være enig. At man fant Jesu grav tom, inngår i en argumentasjon for Jesu oppstandelse. Noen har til og med gjort dette noen smuler utførlig i bokform.

Men hva i all verden har dette å gjøre med fly og andre forsvinninger?

Men overbevisningen om hvordan Jesus’ tomme grav egentlig innebar at han var blitt en mektig og udødelig skikkelse, hørte også sammen med utbredte forestillingen i hans samtid. At noen som forsvant sporløst, var ført bort av gudene til en evig tilværelse et annet sted var noe som hadde skjedd igjen og igjen ifølge hellenistisk tradisjon. 

Nå kan det alltid diskuteres hvor utbredt dette var, men enten det kan telles i dusin eller gross bør det nok ringe en bjelle eller et tylft, siden konsekvensen ikke var lik. For hvor mange av disse forsvinningene har "skapt forestillinger som har totalt forvandlet vår virkelighet"?

Det gjelder i hvert fall ingen av eksemplene Endsjø trekker frem, som spøkelsesskipet Den flyvende hollender eller Israels tapte stammer.

Og heller ikke dem som var "akkurat som Jesus".

Flere som forsvant på havet, ble angivelig forvandlet til sjøguder; andre forsvunne var blitt bortført til Olympen selv. Folk ble udødelige idet de forsvant fra lukkede rom og sine egne begravelser, og enkelte av dem kom for en kort tid også tilbake – akkurat som Jesus – for å formidle noen guddommelige sannheter til folk flest.

At de som var akkurat som Jesus ikke var helt som Jesus, antyder nok at ett og annet, for ikke å si et tredje og et fjerde, var forskjellig.

Det samme gjelder når Endsjø låner øre til den romerske satirikeren Lukian. 

Den satiriske retorikeren Lukian gjorde et eksperiment etter at han hadde sett en berømt vismann hive seg på et stort bål og bli oppslukt av flammene. Mens han gikk bort fra det hele, sa han til tilfeldige mennesker at han akkurat hadde sett en gribb stige opp av flammene idet den erklærte: «Jeg er ferdig med jorden, nå farer jeg til Olympen». Effekten lot ikke vente på seg etter som folk begynte å snakke om dette. Snart møtte han andre som faktisk mente de hadde sett gribben han selv hadde funnet på. Litt etter det igjen, traff han mennesker som mente å ha møtt den gjenoppståtte vismannen i sin opprinnelig form, udødeliggjort og klokere enn noensinne. Ved å spille på de tradisjonelle forestillingene, skapte Lukian slik en ny myte der og da.

Nå kunne man si mye om Lukians (125-180) fortelling (spesielt fra vers 38 og utover), men å si at han skapte en ny myte der og da er nok noe i overkant. Selv om han altså som så mange i historien kan ha slått i en skrøne som noen trodde på en stund.

For det første er denne "myten" ikke omtalt andre steder enn hos Lukian selv. Dermed kan vi ikke vite om han diktet opp en morsom historie da han skrev dette, omtrent som en satiriker, om han overdrev hva som skjedde eller om historien var sånn noenlunde sann.

Videre forteller Lukian ikke om mange han møter som mente å ha sett en "gjenoppstanden" vismann,  han nevner kun én. Og denne sier ikke at Proteus virket "klokere enn noensinne", hvis man da ikke mener å kunne tolke det av at han vandret muntert omkring (vers 40).

On my return to the festival, I came upon a grey-haired man whose face, I assure you, inspired confidence in addition to his beard and his general air of consequence, telling all about Proteus, and how, since his cremation, he had beheld him in white raiment a little while ago, and had just now left him walking about cheerfully in the Portico of the Seven Voices, wearing a garland of wild olive. Then on top of it all, he put the vulture, swearing that he himself had seen it flying up out of the pyre, when I myself had just previously let it fly to ridicule fools and dullards.

Når dette uansett ikke skapte forestillinger "som har totalt forvandlet vår virkelighet", er det fordi det i så stor grad passet med deres mytologiske forestillinger.

Det var en vanlig forestilling at døde havnet hos gudene på Olympen eller i dødsriket Hades. At noen av de førstnevnte kunne vise seg som en gud iført laurbærkrans, sjokkerte ingen.

I seg selv førte dette verken til oppstyr eller forfølgelser, selv om noen satirikere kunne latterliggjøre det når de selv hadde æren for skrønen.

Hadde ikke kristen tro brutt med denne type forestillinger, ville ikke Jesu oppstandelse totalt forvandlet vår virkelighet. Hadde det vært vanlige forestillinger, ville de ikke blitt tatt som uvanlige.

I stedet for å synge den samme gamle kulturelle visa, lærte man altså en gammel kultur å trave.

Så kan legges til at denne fortellingen fra den ikke akkurat kristenvennlige satirikeren Lukian noen ganger løftes frem i spørsmålet om Jesus har eksistert. Mens Lukian som Kelsos og andre ikke legger noe i mellom når de omtaler det de oppfatter som stakkarslige, godtroende og lettlurte kristne, viser de ikke den minste antydning av tvil på at Jesus har eksistert.

The poor wretches have convinced themselves, first and foremost, that they are going to be immortal and live for all time, in consequence of which they despise death and even willingly give themselves into custody; most of them. Furthermore, their first lawgiver persuaded them that they are all brothers of one another after they have transgressed once, for all by denying the Greek gods and by worshipping that crucified sophist himself and living under his laws.

I stedet for å avvise kristnes tro på at Jesus har eksistert som enda et eksempel på deres lettlurthet, bekrefter Lukian Det nye testamentet. Han forteller at de kristne tror på evig liv, så seg selv som brødre som skulle gi seg selv for hverandre, at de avsverget gudene og fulgte og tilba den Jesus som ble korsfestet.

Ikke enkelt å finne en mer sentral påsketekst.

Kanaliseringskabalen

Siden ... sensasjonen er et faktum, altså at noen (og her er det bare å feste puter i taket) kan røpe at Maria Magdalene hadde et seksuelt forhold til Jesus, kan det være greit å si litt om hvilket forhold jeg har til kanalisering.

Bakgrunnen er altså at "Dag Solstads tidligere forlagsredaktør Anne Gjeitanger" nå gir ut "en bok som hun sier er en kanalisering fra Maria Magdalena".

Hun tror - eller i hvert fall påstår at hun tror - at hun mottar budskap fra døde. Etter spiritistsvindelen som startet på 1800-tallet lå denne tradisjonen død i noen tiår, men kom tilbake for alfor på 1980-tallet. I Norge blant annet kjent fra Bente Müllers bøker.

I dette forenes flere tradisjoner.

For det første altså kanaliseringen. Som strekker seg fra budskap fra ånder og guder, via romvesner som ønsker å bli kjendiser, til budskap fra ekte kjendiser som er på den andre siden.

Felles er at budskapene dels mangler evidens, dels kan hevde ting som beviselig er feil, dels er banal feelgoodforkynnelse og ofte har den egentlige historien om Konspirasjonen - eller Kristus.

Kort sagt kan hvem som helst si hva som helst. Kanalisert er kanalisert. Og sier man noe feil eller noe som likevel ikke slår til, er det ikke den som kanaliserer sitt ansvar. Dette er jo fra noen andre.

Som kan ha humor og lure oss litt. Fra Den Andre Siden kan det være mange grunner til å vri på sannheten om planeter på kollisjonskurs, undergang og transformasjon, tidligere liv, og når og hvor de besøkte oss i fortiden med hva slags farge på håret og gresset.

Og siden de som kanaliserer er ... velmente og sier de er ærlige, er det selvsagt ingen grunn til å tvile på dem. Det hadde vært skikkelig usympatisk.

For det andre har vi Maria Magdalena.

Vi snakker altså om et sentralt tema og talerør for ulike typer feminist- og nyåndelige bevegelser siden 1960-tallet. Og som stadig kanaliseres. Det var ikke tilfeldig at Da Vinci-koden på mange måter egentlig handlet om henne.

I likhet med mer enn lettere mangt og meget av TV-programmer, bøker, tegneserier, sanger og i det hele tatt.

For det tredje at hun hadde et seksuelt forhold til Jesus.

Alternative teorier om hvem Jesus egentlig var (Essener? Farao? Buddhist? Maya? Superstar? Gnostiker? Romersk agent? Kong Arthur?) er uenige om så mangt, men rørende enig om at han var gift med Maria Magdalena, eller hennes hemmelige elsker.

For det fjerde ønsket om å dekke behov - og spre budskap. Maria Magdalena er et fortreffelig forbilde for kvinner og andre som føler seg utenfor det gode selskap eller har opplevd lidelse og undertrykkelse.

Det blir ikke mindre fortreffelig av at det tilfeldigvis passer akkurat med budbærerens ståsted som gnostiker/buddhist/hindu/feminist/neopaganist/new ager.

Så skader det ikke at det klinger bedre å si at noe er fra Maria Magdalena og Jesus, enn fra Mona og Jens. Eller fra Bapu Asharam og Oberto Airaudi.

Du kan altså ikke vente noen reduksjon i strømmen av kanaler og kanaljer i vannmannens tidsalder.

Selv om du altså først hørte sannheten kanalisert her.

Dagens Magdalena

- Jeg husker skyene. Når de var der. Åsene, gresset om våren, vinden over sjøen.

Og jeg glemmer aldri ... ham. Første gangen ved torget, en morgen kjeklingen om de forreste bodene begynte. Inntil han så på dem. Og så visste jeg. Han jeg ventet på.

Om det hadde vært mulig.

Han var der da jeg trengte ham som mest. Selv om det først er nå jeg ser at det var da. Men det ble aldri som jeg hadde tenkt. Det ble aldri det med ham.

Jeg husker dette lenge etterpå, selv om det ble en annen. Jeg fikk aldri noe valg. Han hadde så mange andre som trengte ham mer. Og så tok de ham fra oss.

Fra meg.

Gråten. Sorgen.

Overraskelsen.

Vi trodde først det var gartneren.

Det hender likevel jeg drømmer. Så sterkt at noen hører. Så sterkt at noen tror det hendte.

Om at det ble oss. Om ham. Der og da, på torget. Hadde det vært mulig. Et vanlig liv.

Noen ganger korte drømmer, som en sang. Noen ganger lange, som et heltedikt.

Slik er jeg. Slik er jeg blitt. Slik vil det være. Slik vil noen høre.

Om det som kunne vært. Som aldri ble. Eller ble et annet sted.

I sanger. I bøker.

I drømmer.

Multivers og annen middelaldervitenskap

Siden det kom noen hyggelige innspill i kommentarfeltet i går (takk Sigbjørn) og en link til en interessant artikkel publisert i Nature, deles dette videre i fullt dagslys.

Temaet er altså intet ringere enn A medieval multiverse.

Dette handler mer bestemt om at en av sin tids fremste matematikere, den engelske biskopen Robert Grossetestes (1175-1253) fysiske modell impliserer et multivers, i følge fysikkprofessoren Tom McLeish og hans kollegaer.

Earlier this year we submitted an unusual paper to a scientific journal. What is unusual about it is not the topic — computations of how interactions between light and matter in the primordial Universe affected large-scale cosmic structures — but what inspired it. The paper draws on ideas in a medieval manuscript by the thirteenth-century English scholar Robert Grosseteste.

De Luce (On Light), written in 1225 in Latin and dense with mathematical thinking, explores the nature of matter and the cosmos. Four centuries before Isaac Newton proposed gravity and seven centuries before the Big Bang theory, Grosseteste describes the birth of the Universe in an explosion and the crystallization of matter to form stars and planets in a set of nested spheres around Earth.

To our knowledge, De Luce is the first attempt to describe the heavens and Earth using a single set of physical laws. Implying, probably unrealized by its author, a family of ordered universes in an ocean of disordered ones, the physics resembles the modern 'multiverse' concept.

Altså ett av mange eksempler på at dette "tusenårs tomrommet" som Kosmos-programlederne Neil deGrasse Tyson og Carl Sagan har så sterk tro på, ikke er så tomt likevel.

Noe som det ikke uventet gjøres et poeng av i Nature.

Many coffee-table histories of science maintain that the natural philosophy of the medieval centuries constituted a scientific dead end — burrowing ever deeper into alchemy and astrology. A closer examination reveals a more nuanced story. Preserved on vellum manuscripts, written in coded medieval Latin and enveloped in unfamiliar metaphysics it may be, but the science of the twelfth and thirteenth centuries constitutes a crucial stage in the history of thought.

Men skal man se hvordan ting egentlig er, hjelper det å ville kikke i teleskopet.

Tegnefilmfabler

Som ventet var Tim O'Neills Cartoons and Fables – How Cosmos Got the Story of Bruno Wrong atskillige lysår grundigere og skarpere enn Dekodet.

Noe henger nok sammen med at Tim våger å ta hardere i. Det er pussig nok mindre fare for at noen avviser en ateist med å være farget av livssyn.

Resultatet er heller vondt for en TV-serie som mener det godt - og er god, når den snakker om vitenskap.

Bruno is the poster boy of the Draper-White Thesis – the idea that science and religion have always been at war and an idea beloved by the New Atheist movement despite the fact it was rejected by actual historians of science about a century ago.  Try to engage in an attempt at intelligent discussion of the real and much more complex and nuanced interrelations between religion and what was to emerge as modern science in the medieval and early modern periods and Bruno is usually brandished as “proof” that the Church was the implacable and ignorant foe of early science.  After all, why else did they burn him for daring to say the earth wasn’t the centre of the universe and that the stars were other suns with planets?  For those who prefer simple slogans and caricatures to the hard work of actually analysing and understanding history, Bruno is a simple answer to a intricate question.  Nuance and complexity are the first casualties in a culture war.

Omtalen blir ikke mer rosende etterhvert, selv om Tim til tider er rasende festlig. Særlig for dem som liker slik.

So when the first instalment of the new series – Cosmos: A Spacetime Odyssey -  went to air last week, at its heart was an eleven minute version of the Bruno myth.  I often refer to the simplistic moral fable that people mistake for the history of the relationship between the Church and early science as “the cartoon version”, because it’s oversimplified, two-dimensional and reduced to a black and while caricature.  But in this case it really is a cartoon version – the sequence was animated, with the voice of Bruno provided by the series’ Executive Producer, Seth MacFarlane, of Family Guy fame, which seems to be why Bruno has an Italian accent of a kind usually heard in ads for pizza or pasta sauce.

Ikke minst viser han at det er mange flere feil i fremstillingen enn dem jeg har nevnt, som at Lucretius skulle være forbudt lesning.

In the weirdly distorted version of the story the program tells, Bruno is depicted as an earnest young friar in Naples who was a true seeker after truth.  But DeGrasse Tyson assures us that he “dared to read the books banned by the Church and that was his undoing.”   We then get a sequence of Bruno reading  a copy of Lucretius’ On the Nature of Things which he has hidden under the floorboards of his cell.  The first problem here is that Lucretius’ work was not “banned by the Church” at all and no-one needed to hide it under their floor.  Poggio Bracciolini had published a printed edition of the book a century before Bruno was born and it had never been banned when the medieval manuscripts Bracciolini worked from had been copied nor was it banned once his edition made it widely available.  The idea that the Church banned and/or tried to destroy Lucretius’ work is a myth that Christopher Hitchens liked to repeat and which has been given a lease of popular life via Stephen Greenblatt’s appalling pseudo historical work The Swerve, which somehow won a Pulitzer Prize despite being a pastiche of howlers.

Av hensyn til sarte sjeler skal jeg ikke sitere mer.

Uvitenhet og andre ufoer

Siden foredraget Med UFOer gjennom historien fra Kjettersk Kjeller 5. mars 2014 forbilledlig er lagt ut av Saltklypa, legger jeg forbilledlig ut link til linken med noen illustrerende illustrasjoner.

Temaet er altså luftige identifikasjoner av uidentifiserte flygende objekter, fra venusianere til Wunderwaffe, fra verdensrommet til Antarktis.

Eller en gjennomgang av sære spekulasjoner om ufoer, fra de første sigarformede ble observert på slutten av 1800-tallet til dagens tallerkner og teser om besøk fra det fjerne Antarktis, eller eventuelt Aldebaran-systemet som man kan nå via et ormehull i jordas indre.

Med inngang ved Nordpolen og utgang altså i sør.

Om ikke annet er det mulig å lære hvor mye et audiovisuelt foredrag er avhengig av det visuelle. Og at det ikke er like enkelt med audio eller rett og slett å snakke logisk og langsomt om alle temaer.

Heller ikke når man står noen decibel halvtvekroket i en krok.

Til gjengjeld legger jeg (forhåpentligvis fortsatt noen smuler forbilledlig) ut noen bilder til forståelse og forlystelse.

Som det til venstre av en ekte "integrert strømkrets" fra 1971, en Intel 4004.

Alle likheter med det kinesiske bronsespeilet til høyre er helt tilfeldige, til tross for den forhenværende hoteleieren og temaparkgründeren Erich von Dänikens tilsiktede påstander om det motsatte.

Hvilket altså ikke er tilfeldig.

Bildet under er sentralt hos Zakaria Sitchin, en annen kultarkeolog som hevder at fortiden har hatt besøk av utenomjordiske som altså i sin jakt etter gode gullgruver genemanipulerte jordboere, og grunnla de eldste sivilisasjoner. 

Det sentrale sporet befinner seg mellom personene til venstre og tolkes av kultarkeologen Sitchin til å være solsystemet.

Men som altså i følge noe så kjipt og kjedelig som arkeologer viser seg å være andre stjerner.

Sitchins sentrale ... bevis på at sumererne visste om alle planetene i solsystemet. 

Dermed er selvsagt eksistensen av en tolvte planet, eller Nibiru som den heter  på fag stammespråket, helt opplagt.

Det hører også med å legge ut link til tekst og tegninger på Nyhetsspeilet om det storslagne og fargerike besøket av de lyshårete  Fra stjernesystemet Mirach til Jotunheimen og Skagerak for 6000 år siden.

For anledningen avrundes det hele med et venusiansk speiderskip som fremstilt av Adamski tidlig på 1950-tallet og en nazi-ufo av Haunebo II-typen.

Avanserte romvesner kan i beste Tardis-stil kamuflere seg i en hønsehuslampe med bordtennisballer.

Mer effektivt med hele skytetårn enn halve bordtennisballer i understellet.

Her er nok ikke likhetene like tilfeldige som med den integrerte kretsen over.

Uvitenhet og andre virus

Jeg hadde i det lengste håpet at Neil deGrasse Tyson i det gjenskapte Kosmos ikke hadde tatt med seg samtlige av Sagans trosbaserte brudd med normalvitenskapen.

Men så er virkeligheten ikke alltid som man tror og håper, slik det er evidens for i dagens oppslag i Nettavisen om at Hadde det ikke vært for religion ville vitenskapen vært 1000 år mer utviklet.

Dette sies ikke bare én gang, i forbifarten. Det er et sentralt poeng som vi kan lese seks ganger, i tillegg til både i overskrift og ingress.

-Uten religion, hadde vi vært 1000 år mer utviklet, sier astrofysiker Neil deGrasse Tyson og lener seg tilbake i stolen i en suite på Soho Hotel i London.

Uten tvil?

-1000 år, ja. Eller, jeg kan garantere 500 år, men jeg tar nok ikke feil dersom jeg sier 1000 år, legger han til og smiler bredt.

Mens andre av oss nok ikke drar like mye på smilebåndet når en som setter sin ære i å være vitenskapelig, bryter så totalt med normalvitenskapen på feltet. Dermed er det altså ingen grunn til å vente at han oppgir en eneste av dagens forskere som støtter ham, noe han da heller ikke gjør.

Resultatet er at ingen lar seg forvirre av at Brooke, Grant, Hannam, Lindberg, Numbers, Russell og andre spesialister på vitenskapshistorie konkluderer tildels motsatt. Religion har ikke satt vitenskapen tilbake, tvert i mot har vitenskapen mye å takke noen former for religion for, frem til moderne tid.

Inkludert Kirken i middelalderen.

Når deGrasse Tyson heller ikke oppgir en eneste kilde, slipper han også jobben med å omtolke dem. På samme måte som han da ikke kan kurere egen eller andres uvitenhet på feltet.

Nå har jeg tatt opp dette så ofte at det nesten nærmer seg det parodiske. Skulle du ikke ha fått det med deg (undrenes tid er muligens ikke forbi) kan du klikke i retning her om Vassnes på villspor eller om den håpløst historieløse Per-Willy Amundsen eller til selveste her fra en norsk historiker.

Selv om deGrasse Tyson i første program er nøye med å nevne at Bruno ikke var en naturviter (noe som gjør det dess mer merkelig at han er med i programmet), er utfordringen at han altså ikke legger skjul på at han støtter Sagans påstand om at middelalderen satte vitenskapen tusen år tilbake.  

Dermed klinger det mer enn lettere rungende hult når han selv eller andre forsøker å si at det er feil at den nye Kosmos-serien kritiseres for å ha tatt med Bruno, siden den sier at han ikke var naturviter. Men hvorfor i all verden en altier som ikke drev vitenskap er med i en slik serie, er vanskelig å forstå.

Ønsker man ærlig og oppriktig å unngå å etterlate standardinntrykket av Bruno-saken, er det ikke noe sjakktrekk å gi den en sentral posisjon i en serie om vitenskap. Skal man fremstå vitenskapelig bør man enten droppe den eller formidle klart og tydelig hvor mye han som mystiker var på jordet i metodikk og matematikk.

Nå er jeg vel etterhvert blitt klar over at noen ganske automatisk avviser konklusjoner på denne bloggen. Kanskje vil noen likevel kunne ta et hint av at ateistiske vitenskapshistorikere er like oppgitte, som Tony Christies hjertesukk over det talende forsøket på skadebegrensning fra seriens tekstforfatter Steven Soters.

Det vil uansett ikke være tusen års tomrom før jeg kommer tilbake til Kosmos.

Krøll i Kosmos

Det overrasker ikke at den nye versjon av den klassiske TV-serien Kosmos fra 1980-tallet er en fabelaktig presentasjon av vårt spennende og storslagne univers.

Selv om Neil deGrasse ikke har like mange stjerner i blikket som Carl Sagan i den opprinnelige serien, viser første episode at serien er verdt å følge fra premieren førstkommende søndag klokken 22 på National Geographic Channel.

Men når det er Sagan som er forelegget, er det også grunn til bekymring. Jeg hadde sans for den opprinnelige serien, men den gikk dessverre i krøll på to områder.

For det første var den ingen nøytral formidling av naturvitenskapelige oppdagelser. Sagan slo fra første stund fast at alt som eksisterte var materie.

Han brukte ikke serien til å argumentere, han brukte den som prekestol.

Sagan bedrev ren forkynnelse av et gjennomgående materialistisk livssyn. Støttet av en sjelden visuell skjønnhet - og uvanlig overbevist predikant. Det er ikke underlig at serien for mange ble en vei inn i et ateistisk perspektiv.

For det andre brakte Sagan en typisk og tendensiøs fortelling om forholdet mellom tro og vitenskap i historien. Få har spredt myter mer effektivt og med mindre evidens enn Sagan. Ingen har delt oppbyggelige ateistiske historier for en større målgruppe.

Fri Tanke ber humanister benke seg foran TV søndag kveld.

Det er verdt å merke seg at det faglige innholdet i den opprinnelige Cosmos-serien var så solid at den trengte få faglige revisjoner etter mer enn 30 år med astrofysisk forskning. 

Nei, det faglige innholdet var så dårlig at det var avvist lenge før serien var laget.

Da snakker vi selvsagt ikke om kosmologien, men om historiefremstillingen. Blant det Carl Sagan presterte i serien var som jeg viser med kilder i denne boken å spre myter som at den kvinnelige naturfilosofen Hypatia ble foraktet av kristne fordi hun var "et symbol på lærdom og hedenskap". Noe som i følge Sagen de første kristne stilte "i klasse med hedendom", og at hun ble drept som følge av dette.

Mens hun altså i realiteten nøt stor anerkjennelse blant sine mange kristne elever og ble offer for en maktkamp som handlet om politikk, ikke livssyn.

Videre hevder Sagan med patos og fortsatt uten henvisning til en eneste kilde at det sagnomsuste biblioteket i Alexandria ble ødelagt av kristne og det med forsett.

Han beskriver det som en av de største katastrofene i historien siden resultatet i følge Sagans manglende research var vi mistet det aller meste av antikkens lærdom.

I stedet for å oppsøke et moderne bibliotek og lære bedre illlustrerer Sagan dette med en tidslinje over filosofer og vitenskapsmenn. Mellom år 415 og 1493 er linjen tom. Kirken satte menneskeheten tusen år tilbake. 

Uten kirken hadde vi nok kolonisert galaksen for lengst.

Dermed er det ikke til å unngå at Sagan også faller for myten om at Giordano Bruno var en martyr for naturvitenskapen. For å komme i mål med dette må han fremstille Bruno som om han skulle være forsker og naturviter.

Sagan presterer til og med å hevde at Bruno etter "alt å dømme" var "det første menneske som klart uttrykte forestillingen om et stort - faktisk uendelig - antall verdener" (side 145). 

Mens altså realiteten er at senere kardinal Nicholas Cusa (1401-1464) hevdet det samme over hundre år tidligere. 

His cosmological speculations, therefore, did not merely anticipate the Copernican revolution; they went far beyond it. The universe of Cusa was not a heliocentric cosmos with finite size, but a centerless cosmos whose size is infinite. 

Bruno er kort sagt ikke etter "alt å dømme" den første, han er det beviselig ikke.

Og siden Cusa ble kardinal, er det ingen grunn til å tenke at Bruno ble henrettet for feil astronomi.

I realiteten var Bruno ingen naturvitenskapsmann. Han avviste etterprøvbare observasjoner og målinger som vei til sannhet. I god esoterisk ånd var Bruno mer opptatt av indre syner av et uendelig antall besjelede solsystemer, enn av å observere solsystemet.

Han tilhørte Alternativmessen, ikke Astronomiforeningen. En serie som skal fremme vitenskap fremmer i stedet en altier.

Det var ikke bare fordi Bruno i beste Bente Müller-stil mislikte matematikk at han hadde lite til overs for "matematikere" som samtidens astronomer. Han hadde i det hele tatt lett for å få uvenner, overalt hvor han reiste. Han la seg ut med fyrster og folk. Han ble kastet ut fra land eller land.

Kanskje kan han best beskrives som en kontrær, en kranglefant med et overutviklet selvbilde.

Det betyr ikke at det er noen grunn til å forsvare at Bruno ble dømt. Men skal man drive eller formidle vitenskap, får man også her holde seg til evidens. Bruno ble anklaget for alt fra heresi (panteisme, ikke astronomi) til politiske konspirasjoner og spionasje. Mye tyder på at han kan ha vært agent i London på 1580-tallet for dronningens etterretningsjef Francis Walsingham. Siden de han spionerte på var katolikker, er det ikke underlig om det kom i betraktning under rettsaken.

Sagan er i det hele tatt så gjennomgående uten innsikt i naturvitenskapens historie (og dermed hvordan vitenskapelige fremskritt generelt skjer) at han likestiller heldig gjetting med empiriske oppdagelser. Dermed kan Sagan skrive om Aristarkos (310-230 f.Kr) som påstod at jorden bare er én planet blant flere som går i bane om solen og at stjernene var uendelig langt borte. 

Disse konklusjonene var helt korrekte, men vi måtte vente i nærmere to tusen år før disse sannhetene ble oppdaget igjen.

Mens ekte naturvitenskap altså ikke handler om påstander er korrekte, men om det er evidens for dem når de blir fremsatt. Jeg driver ikke forskning om jeg skulle komme til å hevde noe som først viser seg å være testbart og korrekt om to tusen år. I stedet handler det altså om hvor godt hypoteser og modeller står seg mot empiriske data og fysiske lover. Det var ikke mulig å gjøre dette med Aristarkos før på 1600-tallet og det er uansett ikke korrekt at stjernene er uendelig langt borte.

Det er talende for Sagans evne eller vilje til å sjekke en viss type påstander at han i boken Comets til og med spredte myten om at paven bannlyste Halleys komet i 1456.

Noe av det Sagan er mest kjent for er hans bullshit detector (eller tøvdetektor på norsk), en liste over gode regler som kan brukes til å skille mellom vås og viten. Dessverre brukte han den ikke selv på områder som støttet hans negative bilde av forholdet mellom kristen tro og vitenskap.

Skulle noen fortjene å miste troverdighet for å spre tøv og tro, stiller Sagan selv ikke helt bakerst i køen.

Og nå står den nye serien i fare for å stille seg på samme plass.

Denne gangen er det astrofysiker og vitenskapsformidler Neil deGrasse Tyson som er programleder. Grunnideen og mye av manuset bak den orginale serien er beholdt, men serien er oppdatert til dagens standard når det gjelder animasjoner og presentasjonsteknikk.

Og hva brukes så disse animasjonene til? Jo, bl.a. til nettopp å illustrere fordummende forestillinger som at Bruno skulle han relevans for astronomi og vitenskap.

Dermed gjør myten Tyson så punch drunk at han til tross for å si at Bruno ikke var naturviter, gir ham så stor plass at det er vanskelig å unngå inntrykket av en martyr for vitenskapen. Mens han altså var en martyr for antivitenskap.

For akkurat den type holdning og misbruk av vitenskap som så forbilledlig angripes i aksjonen Ingen liker å bli lurt.

Nå befinner vi oss heldigvis i en annen tid enn da den opprinnelige serien gikk. Mens Sagan kun møtte hjertesukk i bortgjemte bøker, har mange allerede avdekket Tysons fordreielser av historien, inkludert Slate og vitenskapsmagasiner som Discover.

Så kan vi jo selvsagt sukke over den ikke uvanlige og høyst velmente kommentaren i Fri Tankes oppslag om at

– Det beste med serien er at den får fram at et materialistisk verdensbilde ikke er stusselig og kjedelig, men vakkert, mystisk og storslått.

Når jeg leser slikt, blir jeg alltid sittende å klø meg i hodet. Det er som å si at det beste med en serie om norske fjell er at den får fram at et materialistisk verdensbilde ikke er stusselig og kjedelig, men vakkert, mystisk og storslått.

Eller altså at en gnistrende flott naturserie er et argument for at alt kun er natur. Og at naturen er gnistrende flott.

Hva i all verden det faktum at kosmos er mystisk og storslått har å gjøre med et materialistisk verdensbilde er det altså ingen som helt logikk i. Ikke bare fordi det store problem i bevissthetsfilosofi er hvordan en rent materiell hjerne kan handle om forhold som qualia, altså skjønnhet og kvaliteter og i det hele tatt tanker om noe som helst.

For hvordan kan rent materie, stoffer og partikler som altså beskrives ved posisjon, hastighet, spinn osv. handle om noe som helst? Hvordan kan organiske molekyler få frem at noe er vakkert eller mystisk?

Viktigere enn det i denne sammenhengen er at ingen livssyn har monopol på universet. Kosmos er fritt for alle. Det er like storslagent enten man stemmer Høyre eller Arbeiderpartiet, er nonne eller naturalist.

Om ikke annet understreker kommentaren hvor viktig stemninger og opplevelser er for et verdensbilde. På samme måte som man kan oppleve Guds storhet på fjellet, kan man oppleve naturens storhet. Uten at noen av delene er et logisk argument for at Gud finnes eller ei.

For det er enda en myte at et verdensbilde bare kan slås fast, slik Sagan gjorde da han startet sin praktfulle preken, eller TV-serien Kosmos som den kalles.

Spøk og spenning på Eidsvoll

Som nevnt for noen dager siden er det fristende å harselere som NRK med eidsvollsmennenes intoleranse overfor jøder, jesuitter og munkeordener.

Men jeg mistenker altså at det ikke er fullt så enkelt om man tar med mer av historien. Også fordi den ikke handler om frontene mange har med seg i bakhodet. Vi ser ikke at tolerante opplysningsfilosofer må gi tapt for klerikal intoleranse.

I stedet måtte etter forholdene tolerante prester gi seg for etter forholdene radikale røster.

Vi kan sitere mindre kompetente røster enn Sverre Steen (1898-1983) om dette, fra boken 1814 (Cappelen 1989, første gang utgitt 1951, side 164).

Alt i paragraf 2, som gjaldt religionen, støtte teori og virkelighet sammen for første gang. Etter teorien var religionen en privatsak og toleranse en kristenplikt. Men likevel var alle uten videre enige om at staten hvilte på kristendommens grunn, og at staten skulle ha en offentlig, grunnlovfestet religion, den evangelisk-lutherske. I prinsippet ble også toleransen knesatt, men bare for alle kristne, og selv for dem med innskrenkninger: jesuiter og munkeordener ble stengt ute fra Norges rike; likeså ble jøder fortsatt nektet adgang.

I dag er det ikke enkelt å forstå hvordan noen kunne ha toleranse som plikt og intoleranse som politikk. Noe handlet om tanken om at dess mer homogent samfunn dess større mulighet for et sivilisert og stabilt samfunn, uten femtekolonister og forførere. For å oppnå dette hadde man det pragmatiske syn at det hjalp å unngå religiøse konflikter.

Men noe handlet også om mer radikale ønsker om å være ... opplyste i møtet med fortidens mørke.

Wilhelm Frimann Koren Christie

Det var sorenskriver Christie som foreslo tillegget om jesuiter og munker, mens prosten Midelfart var den varmeste talsmann for full toleranse. Det er forresten pussig  å kontsatere at selv denne inkonsekvens overfor prinsippene bygde på teori - eller på lån utenfra - ikke på praktisk erfaring. De radikale i Frankrike var antiklerikale, hvorfor skulle ikke da deres åndsfrender på Eidsvoll stenge jesuiter og munkeordener ute, enda det ikke hadde vært noen slike i Norge på et par århundret? De kunne da vise, fedrene på Eidsvoll, at de var barn av sin tid.

Mens juristen Wilhelm Frimann Koren Christie (1778-1849) i det han oppfattet som opplysningsfilosofenes ånd ønsket å holde katolske ordener unna Norge, stod teologen Hans Midelfart (1772-1823) for motsatt holdning.

Hans Midelfart

Det hører med at han også var av dem som talte mot jødeparagrafen. Samtidig nølte ikke Midelfart med å forsvare at kirken fikk beholde sine eiendommer og verdier. Selv om han som brennende skoleforkjemper mente at mye av avkastningen skulle gå til skoler.

Nå betyr ikke disse frontene at det var noen utstrakt religionskritikk på Eidsvoll. Som Steen fortsetter med å si var verken Christie eller andre "så dristige, eller så europeiske, at de våget å bekjenne et antikirkelig, enn si et antikristelig sinnelag".

Kanskje var det nettopp kirkelige delegater som Midelfart som dempet gemyttene. At han ikke stod helt på sidelinjen vises av at han nøt stor anerkjennelse hos biskopen i Trondheim for sitt arbeid.

Som det sies i Dansk biografisk leksikon bør det ikke overraske at  «hans Skoleungdom karakteriseres som den 'mest dannede' i Stiftet». Eller at "Under Krigsårene led han de haardeste Trængsler og ofrede alt, hva han havde, for Menigheden".

Det finnes altså eidsvollsmenn det er enklere å spøke med.

FIlosofi eksisterer

Det begynner å bli en stund siden det var vanlig å tenke at det motsatte av å tenke var å lese tegneserier.

Noe som viste at de som tenkte slik ikke leste tegneserier.

Mens de som leste litt tegneserier tenkte at dette måtte forføre uskyldig ungdom så mye at serier måtte sensureres eller forbys. Leste man om noen som kastet kniv på sjefen eller hoppet fra en bro, eller hadde bannet eller bitt bruktbilselgeren, ville man kaste kniv på sjefen eller hoppe fra en bro, eller banne eller bite bruktbilselgeren.

Dermed var det opplagt at man hadde lest tegneserier om man hadde kastet kniv på sjefen eller hoppet fra en bro, eller  bannet eller bitt bruktbilselgeren.

Skulle man likevel driste seg til å mene at ingen sjangre kan ha så magiske evner, kan det være grunner til å håpe at tegneserier som andre sjangere kan påvirke noen dette berømte litt, f.eks. til å tenke.

Og da finnes det verre steder å besøke enn Existential Comics som blant annet er ansvarlig for følgende eksistensielle serie:

Teksten er utlagt som følger:

The Turing Test is a test designed to test a machine's ability to think. A human submits questions to the machine, and it answers (usually in written form). If the person cannot distinguish between it, and a person answering, the machine is said to be intelligent. Turing himself never claimed this would test whether the machine was 'conscious', but some people believe that anyway.

Noe som kan være greit å ha med seg neste gang du diskuterer bevissthet og kunstig intelligens med en IT-guru.

Dekodet kan ikke love annet enn å komme plutselig tilbake med eventyret om The Fallacy Man.

Ber du pent kan det også være håp om å lære at selv allmektige vesener ikke kan gjøre logiske umuligheter eller om utstyret som kreves for å drive postmoderne kontinentalfilosofi. 

Men da må du altså be veldig pent.