Apetypisk

Som seg hør og bør markerte Ekko på P2 i dag at det i år er hundre år siden første Tarzan-bok. Da er det ikke så nøye at resten av verden feiret hundreårsjubileet for 2 år siden, siden første fortelling kom i magasinet The All-Story i oktober 1912.

Befriende nok handler programmet mest om bøkene og inspirasjonene, lite om filmene.
 

Typisk nok var det en ekspert på ... barnebøker som fikk mest taletid, men Kristin Ørjasæter hadde heldigvis lest nok av datidens seriøse og populærkulturelle voksenbøker, fra Kong Salomos Miner til Mørkets hjerte til å ta sjangeren.

I motsetning til biologen og utviklingspsykologen som var involvert.

Dermed ble Tarzan vurdert som om han skulle ha vokst opp blant en kjent apeart, og da en som ikke hadde språk - slik at han "i realiteten" verken ville ha overlevd særlig lenge eller lært å snakke.

Detaljer som at den ukjente mellomformen Mangani som evolusjonsentusiasten Edgar Rice Burroughs lar Tarzan vokse opp blant, er såpass avanserte at de har språk og tilløp til religion, er utenfor programmets forestillingsevne.

Det hører med at en rekke andre arter også kjenner dette språket som Burroughs tydeligvis oppfatter som et urspråk.

Så får vi håpe at Ekko likevel er så avansert at de ved en senere anledning kommer til tegneseriene. Det er tross alt hundreårsjubileum for dem i 2029.

Arketypisk

Bibelen er ikke bare øverst på bestselgerlistene, den når også høyt på besøkslistene.

Dette bør ikke overraske for en bok som er så betydelig i kulturhistorien. På samme måte som det ikke bør overraske at man ikke tar det så nøye om stoffet er positivt eller negativt.

Så er det dessverre også blitt slik at man heller ikke blir overrasket over hvor lite skeptiske man kan være i møte med påstander som at Noas ark er funnet - eller til overstadige vinklinger når noen har noe å selge.

Som når NRK skal presentere enda en nyhet om Noas ark:

Få historier fra Det gamle testamente har vel fascinert barn som historien om Noa i første Mosebok.

Noa, mannen som ble bedt av Gud om å bygge en ark, en båt for å ta med seg familien sin og to av alle dyr før syndfloden skulle rive med seg alt levende – Bibelen forteller at arken var 300 alen lang, 50 alen bred og 30 alen høy. (En norsk alen er 62,75 cm)

Og slik har historien vært, til nå.

Til tross for at dette til og med er uthevet av NRK selv, har historien altså ikke vært slik til nå. Og det handler ikke bare om at samme saken er presentert i Guardian i 2010 (og på nytt nå). Siden 1800-tallet er det funnet en rekke tekster om "syndfloden" (et uttrykk hentet fra det tyske Sündflut, opprinnelig Sintflut som betyr en veldig flom) fra ulike mesopotamske kilder som er langt eldre enn bibelmanuskriptene vi har.

Blant mye felles er å beskrive arken på andre måter enn Første Mosebok. Dette har vært så opplagt at det har vært brukt til å sannsynliggjøre at Bibelens fortelling i motsetning til disse andre er nærmere en historisk kjerne, siden den fremstiller en båtform som synes sjødyktig.

I Gilgamesh-eposet (først funnet i 1853) er arken like høy som lang som bred, en kube, eller altså terningform. Mens den som er beskrevet i Bibelen kan minne om en båt.

Dermed kan kreasjonistiske steder som Answers in Genesis skrive at

The dimensions of the Ark are convincing for two reasons: the proportions are like that of a modern cargo ship, and it is about as large as a wooden ship can be built. The cubit gives us a good indication of size. With the cubit’s measurement, we know that the Ark must have been at least 450 feet (137 m) long, 75 feet (23 m) wide, and 45 feet (14 m) high. In the Western world, wooden sailing ships never got much longer than about 330 feet (100 m), yet the ancient Greeks built vessels at least this size 2,000 years earlier. China built huge wooden ships in the 1400s that may have been as large as the Ark. The biblical Ark is one of the largest wooden ships of all time—a mid-sized cargo ship by today’s standards.

Det hadde kort sagt vært ... spennende med en debatt mellom de som hevder dette og de innen sjangeren ancient astronauts som så tidlig som i 1990 hevdet at heller ikke Noas ark var særlig sjødyktig og i stedet går inn for at den hadde sirkelform (eller saucer shape, selvsagt).

Noe som nå altså minner om oppdagelsen av forskeren NRK refererer til.

På British Museum i London står en mann med langt hvitt hår, og lang hvitt skjegg. Han minner mest om en slags krysning av professor Humlesnurr i fortellingene om Harry Potter og julenissen.

Han heter Irving Finkel, og er ekspert i arkeologi og assyriologi, som er læren om fortidens Assyria og Babylonia.

I hånden har han en bitte liten leirtavle, ikke større enn en vanlig mobiltelefon. Tavlen er 3700 år gammel, har 60 tekstlinjer på hver side – og gir helt ny innsikt i historien om Noa og arken.

– Den store overraskelsen, da var det som om hjertet mitt stoppet, var oppdagelsen av at det skulle bli en rund båt, forteller doktor Finkel til NRK.no

Ja, den gir vel omtrent like mye innsikt i historien som fortellingene om en terningformet ark.

Nå er Finkel likevel skeptisk til historien om arken, noe NRK vet å sette utropstegn ved.

Den detaljerte beskrivelsen av hvordan den runde arken skulle bygges presser selvsagt frem et sentral spørsmål – ble den bygget, ble instruksjonene fulgt?

– Nei, svarer doktor Irving Finkel kontant, jeg er 107 prosent (!) sikker på at den aldri ble bygget.

– Selv om tavlen er en svært nøyaktig mal, mener jeg den tilhørte en historieforteller. En som kom på kveldene og fortalte et nytt kapittel i en lengre historie om verden som skulle oversvømmes.

Nå kan man si mye om den logikken (og om mulige ekte oversvømmelser som kan ligge bak), men for Finkel er tavlen uansett ikke mer enn et manus brukt for å støtte en god fortelling.

Han kaller historien en myte på linje med sjøuhyret i Loch Ness, en historie som vil bli fortalt om og om igjen, uavhengig om det blir funnet beviser for historien eller ikke.

Uansett har den gitt en av de mest kjente bibelhistoriene et nytt lag, og en ny visualisering.

Hvorfor noen skulle bruke en rund båt til å visualisere en fortelling om en avlang båt, er ikke helt klart. Hvis det da ikke tilhører en historieforteller som kommer på kveldene med et nytt kapittel i en lengre historie om å få publikum.

Funnene til doktor Finkel har også gjort at filmselskap har produsert en dokumentar om arken. Filmen har premiere senere i år på britiske Channel 4, men skal distribueres til mange land, deriblant Norge.

At den kommer i bokform i morgen er heller ingen overraskelse som får hjerte til å stoppe.

Misjonærer med tidsmaskin?

Blant mindre store nyheter er at utviklingen av demokrati handler om mer enn lovverk og politiske vedtak. Tilsvarende finnes større nyheter enn at religiøse grupper har motsatt seg demokratiske reformer, fra (på den ene siden) det norske bispekollegiet som forsøkte å stanse parlamentarismen på 1800-tallet til (på en noe annen side) teokratier som Iran.

Det får heller ingen store overskrifter at fremveksten av bærekraftige demokratier er knyttet til økonomi, til rettferdighetstenkning, grenser, nasjonalisme og kamper mellom ulike grupper.

Eller vel så ofte strander på dette. 

For rimelig fungerende demokratier har krevd tid og kulturutvikling, kriger og konflikter, og i noen grad ekstern påvirkning, ofte fra vesten - selv om denne også kan ha negative effekter.

Mye handler om mentalitet og modning. Man må lære seg prosesser. Det må sitte i blodet å respektere både flertall og mindretall. Selv andre stammer har menneskeverd. Demokrati er noe annet enn flertallsdiktatur. Det må ikke bare være legalt, men trygt å være i opposisjon.

Men hvordan nærmer man seg dette? Hva krever det av forestillinger, av holdninger og sympatier, av ryggmargsreflekser og kunnskaper?Vi mangler ikke analyser, men noen fremstår nok som større nyheter enn andre. Spesielt når man begynner å hevde at utviklingen av demokrati i store deler av verden kan knyttes til misjonærer.

Som sosiologen Robert Woodberry i den bredt anlagte studien The Missionary Roots of Liberal Democracy i American Political Science Review. Det finnes nok abstrakter som slår inn flere åpne dører:

This article demonstrates historically and statistically that conversionary Protestants (CPs) heavily influenced the rise and spread of stable democracy around the world. It argues that CPs were a crucial catalyst initiating the development and spread of religious liberty, mass education, mass printing, newspapers, voluntary organizations, and colonial reforms, thereby creating the conditions that made stable democracy more likely. Statistically, the historic prevalence of Protestant missionaries explains about half the variation in democracy in Africa, Asia, Latin America and Oceania and removes the impact of most variables that dominate current statistical research about democracy. The association between Protestant missions and democracy is consistent in different continents and subsamples, and it is robust to more than 50 controls and to instrumental variable analyses.

Konklusjonen er altså ikke helt som vi ofte hører om kulturimperialisme og kolonialisme.

Areas where Protestant missionaries had a significant presence in the past are on average more economically developed today, with comparatively better health, lower infant mortality, lower corruption, greater literacy, higher educational attainment (especially for women), and more robust membership in nongovernmental associations.

Dermed møtte han ikke uventet skepsis.

In 2010, when Woodberry submitted his article to the American Political Science Review, the editors asked him to add case studies, run more regressions, and make all data and models public. For the article, he produced 192 pages of supporting material.

"It's a remarkable testament to his courage and endurance to get his work in a flagship journal," says Philpott. "In order to make this article fly, he had to leave no stone unturned and anticipate every hypothesis. It's an article whose thoroughness outpaces any I've seen."

I stedet for å bli avvist for sekterisk sjåvinisme, fikk han priser for banebrytende og  grundig arbeid. Og ros selv fra katolske og sekulære instiusjoner man kunne forvente var mer nølende.

"Why did some countries become democratic, while others went the route of theocracy or dictatorship?" asks Daniel Philpott, who teaches political science and peace studies at the University of Notre Dame. "For [Woodberry] to show through devastatingly thorough analysis that conversionary Protestants are crucial to what makes the country democratic today [is] remarkable in many ways. Not only is it another factor—it turns out to be the most important factor. It can't be anything but startling for scholars of democracy."

"I think it's the best work out there on religion and economic development," says Robin Grier, professor of economics and international and area studies at the University of Oklahoma. "It's incredibly sophisticated and well grounded. I haven't seen anything quite like it."

Arbeidet oppsummeres i en noe mindre uhildet sammenheng som Christianity Today med at

Want a blossoming democracy today? The solution is simple—if you have a time machine: Send a 19th-century missionary.

Nå betyr ikke dette at Woodberry ser rosenrødt på alle misjonærer. Dengang som nå er det store forskjeller i mentalitet og virkemidler.

We don't have to deny that there were and are racist missionaries," says Woodberry. "We don't have to deny there were and are missionaries who do self-centered things. But if that were the average effect, we would expect the places where missionaries had influence to be worse than places where missionaries weren't allowed or were restricted in action. We find exactly the opposite on all kinds of outcomes. Even in places where few people converted, [missionaries] had a profound economic and political impact.

Han er heller ikke blind for at misjonærer har støttet kolonialismen, men det noe av det mer interessante er at dess mer uavhengige misjonærene har vært av statlig kontroll, dess større effekt.

Independence from state control made a big difference. "One of the main stereotypes about missions is that they were closely connected to colonialism," says Woodberry. "But Protestant missionaries not funded by the state were regularly very critical of colonialism."

 Det mangler ikke eksempler på dette.

For example, Mackenzie's campaign for Khama III was part of his 30-year effort to protect African land from white settlers. Mackenzie was not atypical. In China, missionaries worked to end the opium trade; in India, they fought to curtail abuses by landlords; in the West Indies and other colonies, they played key roles in building the abolition movement. Back home, their allies passed legislation that returned land to the native Xhosa people of South Africa and also protected tribes in New Zealand and Australia from being wiped out by settlers.

"I feel confident saying none of those movements would have happened without nonstate missionaries mobilizing them," says Woodberry. "Missionaries had a power base among ordinary people. They [were] the ones that transformed these movements into mass movements."

Mye handlet om å bekjempe analfabetisme.

While missionaries came to colonial reform through the backdoor, mass literacy and mass education were more deliberate projects—the consequence of a Protestant vision that knocked down old hierarchies in the name of "the priesthood of all believers." If all souls were equal before God, everyone would need to access the Bible in their own language. They would also need to know how to read.

"They focused on teaching people to read," says Dana Robert, director of the Center for Global Christianity and Mission at Boston University. "That sounds really basic, but if you look worldwide at poverty, literacy is the main thing that helps you rise out of poverty. Unless you have broad-based literacy, you can't have democratic movements."

Blant mange som fikk glede av dette var Nelson Mandela. Ikke alle holdninger han møtte var like forbilledlige. Men selv når skolene var en del av koloniveldet, utdannet de studenter som var i oppsisjon til det, enten de ble kristne eller kommunister.  

It avoided political involvement, yet inspired the quest for racial equality through its religious ideals.

I følge studien fikk altså dette ringvirkninger. 

Pull out a map, says Woodberry, point to any place where "conversionary Protestants" were active in the past, and you'll typically find more printed books and more schools per capita. You'll find, too, that in Africa, the Middle East, and parts of Asia, most of the early nationalists who led their countries to independence graduated from Protestant mission schools.

"I'm not religious," says Grier. "I never felt really comfortable with the idea of [mission work]; it seemed cringe-worthy. Then I read Bob's work. I thought, Wow, that's amazing. They left a long legacy. It changed my views and caused me to rethink."

Noe som kan gjelde flere så lenge vi ikke har tidsmaskiner for hånden.

Når skeptikere endrer mening

Jeg har lenge lurt på hvorfor ivrige og oppegående skeptikere så lett kan falle for myter. Ikke minst de som setter sin ære i research og av gode grunner ønsker å forholde seg til normalvitenskap.

Men så var det altså dette med at hjertet har sine grunner som forstanden ikke forstår.

Det er vanskelig å forstå hva som ellers kunne få en skeptikernestor som James Randi i en mailutveksling for noen år siden til iherdig og indignert å forsvare en ung ateist som hevdet at Kirken i middelalderen henrettet alle som mente jorden var rund.

Vi ser det samme når noen faller for kultarkeologi som styrker synet på kristne som så godtroende og konspiratoriske at de både tror at Jesus har eksistert og har konstruert bevis til støtte for dette.

Derfor står det respekt av dem som vedgår at de har tatt feil. En av dem er Gunnar Roland Tjomlid som dessverre er blitt grovt angrepet av folk som vil sverte ham som skeptiker, eller som tror på denne svertingen. Heldigvis har redaktører og andre fått noen ahaopplevelser, slik at Nettavisen beklager Tjomlid-hets.

Men nå er det altså Gunnar selv som beklager og forteller om Ting jeg har endret mening om.

Ikke overraskende er dette nettopp områdene nevnt over.

I min tidlige fase som skeptiker og nyerklært ateist oppdaget jeg noen artikler på internett hvor jeg kunne lese at Jesus Kristus var en kopi av mange andre gudefigurer. Det fantes nemlig et utall tidligere guder, blant annet fra egyptisk, gresk og indisk mytologi, som hadde påfallende mange likheter med den kristne guden.

Konklusjonen var opplagt:

Med andre ord: Jesus Kristus er en myte!

Dette brukte jeg som kjerneargument i mange diskusjoner med kristne. Og hvordan kunne de bortforklare dette? Er det ikke litt for tilfeldig at Jesus har alle disse gudommelige og spesielle egenskapene som overlapper med en hel rekke tidligere guder – som kristne ikke tror på? Burde de ikke da være like skeptiske til sin egen gud?

Argumentet var godt – hvis det hadde vært korrekt. Problemet er at det er det ikke. Disse påståtte fellestrekk mellom Horus, Attis, Mithra, Krishna, Dionysos og Jesus, som blant annet er blitt popularisert gjennom filmen Zeitgeist, stemmer ikke.

Det var lenge like opplagt for ham at man i middelalderen mente jorden var flat. Faktisk er dette så opplagt for de fleste at favorittfrasen når noen med alternative tanker møter motstand er at "det samme skjedde med dem som trodde jorden var rund".

Altså den imponerende logikken at "har noen tatt feil om at andre tok feil før, må jeg ha rett nå".

Jeg har aldri selv brukt argumentet på den måten alternativtroende bruker det, men jeg trodde også at folk flest frem til rundt 1800-tallet mente at jorden var flat. Det hadde jeg alltid hørt. Det var jo allmennkunnskap. Var det ikke til og med slik at datidens sjømenn som seilte langt ut på havet var redde for å kunne falle utfor kanten av verden?

Neppe. Det trodde nok få eller ingen sjømenn. Menneskeheten har visst at jorden var rund i veldig lang tid, hvertfall i over 2000 år. De gamle grekerne visste det. Kristne ledere i middelalderen visste det. Nordmenn visste det beviselig for nesten 1000 år siden.

At alle trodde jorden var flat frem til relativt moderne tid, er en myte. Og det er en moderne myte. Myten oppstod faktisk så sent som på 1800-tallet, og har vært umulig å bli kvitt siden.

Nå betyr ikke dette at Gunnar dermed har fått et nært og godt forhold til Jesus eller Kirken. Men det er altid bra når noen får et nært og godt forhold til kilder og normalvitenskap også på områder der hjertet kan ha sine grunner forstanden ikke forstår.

Umulig debatt

Som lovet i går, noen flere kommentarer til mandagens debatt om Gud og vitskapen.

Denne gang noe mindre friskt, siden temaet ikke er fullt så enkelt å klargjøre. Det er ikke uten grunn at mange tenker det er umoralsk å skape gjennom evolusjon.

– Hvis det finnes en gud, er det definitivt ingen god gud. Det er en brutal, hensynsløs gud som ikke bare tillater, men bruker brutal lidelse som naturlige elementer i sitt skaperverk. Og da snakker jeg ikke om menneskelig ondskap. Jeg snakker om hvordan dyr torturerer og spiser hverandre. Dette innebærer en vanvittig lidelse. De spiser hverandre levende. Det er så umoralsk og brutalt at jeg foretrekker at en slik Gud ikke finnes, konstaterte Gule. 

Nettopp fordi så mange tenker i slike retninger, finnes det mye ettertenksomt om dette. En som har skrevet godt er Michael Murray i Nature Red in Tooth and Claw: Theism and the Problem of Animal Suffering.

Selv har jeg berørt temaet i flere sammenhenger, som i Svar på tiltale, i denne serien (om hvordan kreasjonister og nye ateister argumenterer hånd i hånd mot teistisk evolusjon) og i denne serien om det ondes problem.

En annen er agnostikeren Michael Ruse i Can a Darwininan Be a Christian". Han konkluderer med at ja, en "darwinist" (altså en som mener det har skjedd en evolusjon), kan være kristen. På spørsmålet om det ikke er umoralsk av en god Gud å skape gjennom evolusjon, svarer han at det henger sammen med hvilket syn vi har på det ondes problem.

Uansett hvordan vi måtte mene Gud har skapt, kommer vi ikke unna lidelse og brutal død i dag. Millioner av dyr blir spist levende akkurat nå - uten at Gud griper inn. Det er ikke gitt at det ondes problem blir prinsipielt verre om vi legger til evolusjonshistorien.
Og dette er en utfordring for flere enn kristne.

Det er normaliteten, det er noe vi alle møter. Vi må rett og slett vurdere hva vi skal gjøre med det. Og alle som hevder at noe er godt eller ondt, rett eller galt, må slite med den opplagte sannheten at lidelse og død er normalt.

For en ateist som Richard Dawkins finnes det dypest sett ikke noen ”hensikt, noe ondt eller godt, bare blind, nådeløs likegyldighet”. Dette er ikke et tilfeldig utsagn, det inngår i hans argumentasjon mot Guds eksistens.

Kristne snakker om iboende verdier, rettferdighet og høyere mening. Men åpner man øynene, som Dawkins, ser man at i "et univers av elektroner og egoistiske gener" er dette illusjoner uten forankring i realitetene.

Hvis han mener verden egentlig er slik, er det interessant at han likevel fremstår med så sterk og engasjert moralsk indignasjon. Han har ved mange anledninger vist at etikk for ham er mer enn praktiske trafikkregler. Det handler om dype verdispørsmål. Det engasjerer ham sterkt. Han ønsker ikke at noen skal lide. Han er for rettferdighet, selv om naturen er likegyldig. Han er for dyrevern, selv om han ikke får med seg dyrene. Han er for menneskerettigheter, selv om vi er dyr.

Så er spørsmålet om vi bør være moralsk indignerte over at Dawkins lever i en splittet virkelighet uten overlappende magisteria mellom natur og normer. I naturen er "etikk" et pragmatisk spill. Noen arter utvikler strategier for å overleve i flokk. Andre spiser ektemannen bryllupsnatten.

Likevel snakker ikke Dawkins kynisk om normer og etikk. Han hevder at det egentlig ikke finnes noe som er rett eller galt, godt eller ondt, men unngår ikke en indignasjon som vanskelig kan forstås hvis det ikke er grunnleggende galt å fremme ondskap og lidelse.

I hvertfall for mennesker - og Gud.

Men hvorfor er det grunnleggende galt? Hvorfor er noe som helst galt? Hva er de iboende verdiene, den grunnleggende etikken som viser dette objektivt, allment og absolutt - uten unntak - forankret i?

Konsekvensetikk? Hvordan kan man vite at konsekvensene ikke er gode i et langt nok perspektiv?

Intensjonsetikk? Hva om intensjonene er gode?

Pliktetikk? Hvem forplikter oss? Hvem forplikter Gud?

Faste normer? Hvor kommer de fra? Er de objektive? Hvorfor er det grunnleggende galt å bryte dem?

Menneskeverdet? Dyrevern? Kants kategoriske imperativ? Den gyldne regel? Annet? Hvorfor er disse riktige? Er de mer enn selvpålagte? Hva om evolusjonen hadde vært en annen?

Nå betyr ikke dette at vi har løst det ondes problem eller at Gud er frikjent for ansvaret. Men noen og enhver av oss, uansett livssyn, bør unngå å slamre med dørene i denne type grunnlagsspørsmål.

Hvis det er vår moralske indignasjon som skal avgjøre hva slags virkelighet vi lever i, er det ikke sikkert Gud går tapende ut.

Hva så med kristne og det ondes problem? Kan det virkelig være rasjonelt å tenke at en god og allmektig Gud kan finnes i en verden med lidelse?

Selv om jeg som nevnt har skrevet mye om dette i en lang bloggserie (og enda grundigere andre steder), er det plass til å oppsummere viktige sider ved dette.

Den første er at eksistensen av lidelse ikke gjør gudstro selvmotsigende. Skal den bli det, må det være mulig å vise at Gud ikke kan ha noen grunn til å tillate lidelse - selv om vi ikke skulle vite hva denne grunnen er.

Tilsvarende kan ikke eksistensen av lidelse gjøre gudstro mindre sannsynlig, hvis vi med dette mener noe som kan settes opp i en form for et regnestykke.  Vi vet ikke hva "sannsynlighet" handler om her eller hvordan noe slikt skulle kunne telles.

Det er videre ikke noe avgjørende argument å hevde at Gud alltid kunne laget bare litt mindre lidelelse, slik at det er umulig å tro på Gud når det er så mye lidelse. Ja, det kunne han, alltid. Men så lenge det er lidelse, vil vi alltid kunne spørre om det.

Og da er vi tilbake til de to punktene over.

Det er heller ikke ulogisk at Gud kan tillate lidelse, hvis den faktisk kan føre til noe godt som ellers ikke ville vært mulig - og det er kompensasjon for lidelsen. 

Videre er det ikke gitt at mengden av lidelse har betydning for diskusjonen. Hvis vi henviser til den, er det ikke enkelt å argumentere for at dette er noe som faktisk finnes, som et meningsfullt begrep. Selv om vi skulle prøve å legge sammen alle mulig lidelse i all historie, er det ingen som har eller kan oppleve den.

Det blir ikke enklere av at det ikke er lett å definere eller måle dyrs lidelse. Eller å henvise til forskning på dette i en paneldebatt med ateister. Eller at man har skrevet doktoravhandlinger og bøker om det.

Som da Atle Søvik prøvde seg på et tilmålt minutt fra ordstyreren på mandagen.

Søvik repliserte at mange dyr ikke føler smerte, og at den kristne guden uansett lover et paradis i den andre enden som kompensasjon for lidelse på jorden.

– Mener du at dyr også får evig liv i himmelen, kommenterte Halvorsen.

På Halvorsens spørsmål er Atles svar altså ja, for dyr som er så bevisste at de kan føle smerte. Hvis alle dyr kjenner smerte, gjelder det altså alle. Og Atle er selvsagt tilhenger av dyrevern.

Alt dette er forøvrig understreket i Eksisterer Gud?

Men slike svar viser jo bare hvor ufølsomme og uvitende kristne som Søvik er. Hvis det er noe som gir grunn til å hisse seg opp, så er det kristne som prøver å bortforklare lidelse.

Også Gule reagerte sterkt på Søviks avvisning.

– Jeg blir lett alterert av Søviks bortforklaring om at dyr ikke lider. Vi vet at til og med fisk føler smerte. Dette er fullstendig inkonsistent, også i forhold til de moralreglene vi angivelig skal ha fått fra den samme guden. Ingen «god gud» legger inn brutal og ufattelig lidelse for å begrunne vår eksistens. Dette viser at den kristne guden, slik Søvik beskriver ham, umulig kan eksistere, slo Gule fast.

Det hadde nok vært mer krutt i dette hvis Gule kunne finne frem til forskning som viser at fisk føler smerte. Særlig når dette ikke er noe han tror, men noe han vet.

Substansen hadde nok også vært mer solid om Gule hadde argumentert for hvorfor ingen «god gud» legger inn brutal og ufattelig lidelse for å begrunne (det er nok ment frembringe eller noe sånt) vår eksistens. Som så mange som mener at Guds eksistens er uforenelig med lidelse, viser han ikke noe sted at Gud ikke kan ha noen som helst grunn til å tillate lidelse.

Likevel er det altså klart og opplagt umulig for "den kristne guden" å eksistere.

Gule tar ikke for seg noe som helst argument. Han slår alterert fast, med patos og indignasjon. Han vinner debatten uten å debattere.

Mens enkelte av tilhørerne må tilstå at vi stusser over paneldeltakere som kaller andre i panelet for uredelige - uten å ha lest hva de har skrevet om saken eller forskningen som ligger til grunn.

Så er det sikkert ingen som stusser hvis jeg sier at dette temaet kan og bør det sies mer om.

En blogg med hang til å svare

Det kan tenkes større sensasjoner enn at Fri Tankes overskrift etter gårsdagens debatt på Litteraturhuset er Lars Gule hardt ut mot uredelig trosforsvar og at herværende blogg svarer på dette.

Det ble på mange måter Lars Gules debatt dette. Etter å ha startet forsiktig med at det er helt legitimt å tenke at det kan være en skapende kraft bak universet, så var det jevnt slutt på forståelsen for det kristne trosforsvaret fra Gules side.

Det kan istemmes med ballonger og basuner at Lars Gule kom best ut av debatten, selv om Atle Søvik holdt seg langt bedre til temaet, hadde mer rasjonelle argumenter og viste seg mest vitenskapelig informert. Dessverre gjorde formatet med korte innlegg, mange i panelet og stadige avsporinger det vanskelig å komme gjennom.

Til gjengjeld egnet det seg godt for Gules korte og til tider svært så moralsk indignerte oppgjør (uten å vise hvor logisk, koherent eller objektiv moralsk indignasjon er i et rent naturalistisk univers) med det han betraktet som den sanne, kristne tro.

Og altså ikke sånne juksemakere som Søvik og en eller annen Davidsen denne tydeligvis har skrevet bok sammen med. Hvor dårlig og uredelig denne boken er, fremgår ikke minst av at Gule ikke noe sted i debatten viste at han hadde lest den.

Dermed var det enkelt for ham å slå fast at

Vi får hele tiden høre at det «riktige» gudsbegrepet er det abstrakte, filosofiske gudsbegrepet. Det er tull. De tidlige kristne hadde ikke noe slikt gudsbegrep. Det har heller ikke de fleste av dagens kristne. De har et svært konkret og personlig gudsbegrep, slo Gule fast.

Hvem han får høre dette av "hele tiden" er passe uklart, men burde være lett å identifisere hvis det er sant. Men jeg kjenner ingen kristne trosforsvarere som mener Gud er noe rent abstrakt og filosofisk. En slik pussig Gud (hva kan en slik Gud gjøre?) er heller ikke omtalt i noen bok jeg har vært med på å skrive.

Men det betyr ikke at alternativet er en mann med skjegg på en sky. I stedet for å slå fast hva man "hele tiden" får høre, bør nok flere låne øre til en viss Paulus som i Apostlenes gjerninger 17 kan fortelle at Gud "skapte verden og alt som er i den", "bor ikke i templer reist av menneskehender", "trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med", "gir liv og ånde, ja, alt til alle", det er "i ham vi lever, beveger oss og er til", og at vi dermed ikke må "tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke".

Det er ikke enkelt å se dette som annet enn ganske så ... filosofisk. Det er ingen Vår Herre med Sankt Peter ved himmelporten. Det er ingen antropomorf gud med hammer eller hester, vogner eller leoparder, munn og matlyst. 

Dette er en Gud som er grunnlaget for all eksistens i all tid, uavhengig av alt fysisk, allestedsnærværende, en som ikke trenger bolig eller noe mennesker kan tilby, allmektig og umulig å fremstille i bilder. 

Altså Gud og ingen gud. Og dermed mulig å diskutere rasjonelt, med argumenter og evidens.

Kort sagt ikke overraskende at målgruppen Paulus her henvendte seg til var epikureiske og stoiske filosofer. Eller at romerne ikke fant noe gudebilde, da de erobret tempelet i Jerusalem i år 70.

Gule fremstår ikke mer informert når han sier at 

Han reagerer sterkt på at kristne trosforsvarere hele tiden argumenter for et abstrakt gudsbegrep, og nærmest automatisk legger til grunn at dette kan brukes som et argument for kristendommens Gud.

– Greit nok at man kan argumentere for gud som bakenforliggende «årsak til alt». Men da har man ikke samtidig argumentert for den guden som driver og åpenbarer seg i brennende busker og forlanger å bli tilbedt og fryktet. Dette er en grunnleggende uredelighet som jeg reagerer sterkt på, slo Gule fast. 

Så kan man reagere på dette av flere grunner, selv om jeg mistenker at Gules innspill handler mer om inkompetanse enn uredelighet.

For det første er det ikke slik at den type gudsargumenter som i TV-programmet eller som Atle Søvik nevnte i går, er ment å skulle føre til "kristendommens Gud". Det er ikke "trosforsvarerene" som gjør en kategorifeil, det er Gule. Denne type argumenter (kosmologiske, fininnstilling osv.) peker ikke mot hvilken Gud som finnes, kun mot at Gud finnes.

Konklusjonen av dem er ikke at det er rett å være kristen, men at det er feil å være ateist.

Så er det interessant at Gule lager en motsetning mellom en filosofisk Gud og "den guden som driver og åpenbarer seg i brennende busker". For leser vi teksten, ser vi nettopp at dette ikke er en menneskelignende gud. 

Det er ikke en Gud som kan tegnes, det er en Gud som fremstår i en ild som ikke engang brenner opp busken. Det er ikke en Gud som snakker som en hvilken som helst gud.  I stedet møter vi «Jeg er den jeg er», en som sier at «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere» (2. Mosebok 3,14).

Nettopp når Gud åpenbarer seg i denne brennende tornebusken, møter vi hva filosofer både før og etter Thomas Aquinas oppfattet som den dypeste væren, en bakenforliggende «årsak til alt». 

Det lages ikke svakere koblinger til dette interessante uttrykket filosofenes Gud når Johannesevangeliet åpner med at "I begynnelsen var Ordet" og at Jesus i samme evangelium snakker om at "Før Abraham var, er jeg", som et gjenklang av fortellingen om den brennende tornebusken.

Vi finner altså dette både i Det gamle og det nye testamentet. Det er ikke funnet på av filosofer i senantikken eller middelalderen. Det er ikke en siste hjelpeløs utvei for teologer etter Darwin og Einstein. 

Så er det opplagt at det enkleste for folk flest å forholde seg til, har vært og alltid vil være en rimelig konkret Gud man kan ha et bilde av i bakhodet.

Men det er ikke det samme som å si at "de tidlige kristne" ikke hadde noe mer avansert gudsbegrep.  Om man da ikke skulle mene at Paulus ikke er en ganske toneangivende tidlig kristen eller at Johannes-evangeliet er alt for sent til å være tidlig.

Her og andre steder var det kort sagt ikke underlig at 

Søvik fikk litt problemer med å svare Gule. Ikke fordi han nødvendigvis manglet gode svar, men fordi debattleder Lars Dahle, rektor ved den kristne Medieskolen Gimlekollen, holdt stramt i tøylene og ikke aksepterte innlegg på mer en noen få minutter. 

Siden debattlederen på denne bloggen er slappere med tøylene, kommer lengre innlegg om debatten utover uken. 

Men det står respekt av at Atle klarte å holde masken.

Et tema med hang til å bli debattert

Det er ikke bare for å vise at det kan være korte blogginnlegg på Dekodet at jeg sånn i forbifarten nevner at det klokken 18 i kveld er tid for debattmøte på Litteraturhuset om Gud og vitenskapen, basert på en viss programserie vi har nevnt en gang eller to eller tre de seneste ukene.

Vi inviterer til debatt om NRKs dokumentarserie “Gud og vitskapen”. Vi spør om serien gir et godt bilde av dagens debatt om forholdet mellom gudstro og moderne naturvitenskap, og videre: Peker naturvitenskapen i retning av at det finnes en Gud, eller er den mer til støtte for et ateistisk livssyn?

I panelet sitter.

• Lars Gule, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund

• Atle Ottesen Søvik, religionsfilosof ved Menighetsfakultetet

• Hans-Petter Halvorsen, blogger og ateist

Ordstyrer er Lars Dahle, prorektor for samfunnskontakt, NLA Høgskolen

Det er vitenskapelig bevist at slike debatter støtter ditt eget livssyn, så her er det bare å møte opp.

Debatten streames også live på vl.no

En skaper med hang til evolusjon?

Det kan tenkes større overraskelser enn at Fri Tanke lar evolusjonsbiologen Dag O.Hessen skrive om TV-serien Gud og vitskapen, nærmere bestemt om En skaper med hang til stadig å angre seg.

Og det er flott at han synes programmet er ganske balansert. Det betyr ikke at artikkelen er like balansert, selv om Hessen er en fair fyr som i det meste legger godviljen til. Samtidig er han ikke uventet bedre på sitt eget fagfelt enn når det kommer til historie og hermeneutikk, teologi og teksttolkning.

Diskusjonen om skapelse eller evolusjon finnes i mange utgaver, og interessant nok er det betydelig uenighet i de troendes rekker om man skal tolke skapelsesberetningen bokstavelig eller metaforisk, og eventuelt hvor bokstavelig.

Hvor interessant det er, kan sikkert diskuteres, men det kan ikke være veldig overraskende at tekster må tolkes. Det blir ikke enklere når de er noen tusen år gamle og på et annet språk. Tradisjonen med også metaforiske bibeltolkninger er et par tusen år eldre enn Darwin. Vi finner ulike oppfatninger av skapelsesberetningen(e) så langt tilbake vi kan se, både blant kristne og jøder.

Augustin stod dermed i en lang tradisjon når han rundt år 400 diskuterte den bokstavelige betydningen i Første Mosebok, i hans bok av samme navn.

Vanligvis vet til og med de som ikke er kristne noe om jorden, himlene og de andre elementene i denne verden, om stjernenes bevegelser og baner, og til og med om deres størrelse og posisjoner i forhold til hverandre. 

De kjenner til at formørkelsene av sol og måne kan beregnes, de kan årets og årstidenes syklus, de vet hva slags dyr som finnes, hvilke busker, steiner og så videre, og denne kunnskapen holder man for å være sann ut fra fornuft og erfaring.

Da er det en skammelig og farlig sak om en ikketroende hører en kristen tale tull om disse emnene ut fra skriften.

For Augustin var det at Gud brukte så lang tid som seks dager et tegn på at skapelsesberetningen måtte leses metaforisk. Vi kunne da sannelig vært skapt med et knips. Det talte likevel ikke i mot Guds eksistens om han likevel skulle vise seg å ha brukt seks dager.  Eller eventuelt andre tidsperioder.

Hvis Gud, slik Augustin så det, var utenfor tiden, var det ikke noe problem med så lang tid som seks dager.

Augustin mente forøvrig at Gud i skapelsen hadde lagt inn "frø" i naturen som fikk utvikle seg over lang tid, uten at vi skal koble det til en evolusjonsteori.

Det var uansett feil å lese teksten som en beskrivelse av hvordan Gud skapte, den handlet om viktigere ting enn det.

Vi finner mye av samme tolkningstradisjon hos Augustin som hos Thomas Aquinas, Luther og Kalvin. Har ikke vitenskapen vist noe får man forholde seg til de kilder man har, som Bibelen. Har naturvitenskapen vist noe, kan man ikke bruke Bibelen som bevis på det motsatte. Gud snakker hverdagens språk, ikke vitenskapens. 

Så er det selvsagt alltid en diskusjon om hva vitenskapen faktisk har vist, men det er en god regel å foholde seg til normalvitenskapen, også når det gjelder evolusjon, fossiler og geologi.

Nå er det jo tradisjon i dag for ikke å være kjent med denne tradisjonen, på samme måte som det er tradisjon for ikke å være kjent med begreper som teleologi. Noen vil nok tenke at det er en skammelig og farlig sak om en ikketroende taler tull om disse emnene.

Dermed kan det være grunn til å kommentere når Hessen skriver at

Før-darwinistiske naturforskere som Linné hadde i stor grad et teleologisk natursyn som innebar at alt var skapt for mennesket, og alle skapninger (!) var skapt med et formål.

Nei, med forbehold om hva som menes med "i stor grad" stemmer dette dårlig med fossilene kildene, selv om det var delte meninger dengang som da.

Dermed kunne Thomas Chalmers i 1815 (se et stykke ned i denne), altså over en generasjon før Darwin, kommentere at det primært var "vantro" som Thomas Paine som hevdet at kristne mener Gud skapte verden kun for jorda og menneskenes skyld.

For teleologi handler ikke om at alt er skapt for mennesket og med et formål eller en hensikt. Begrepet er ikke hentet fra Bibelen, men er en av de fire aristoteliske årsaksformer og knyttet til at naturfenomener oppfører seg likt fra gang til gang.

Det handler ikke om at de har et overordnet "formål" eller en plan, men at de har et mål som gjør at de stort sett oppfører seg likt. Som Thomas Aquinas skriver synes naturen slik at selv 

ting uten intelligens, som gjenstander i naturen, søker et mål, noe som vi ser av at de alltid, eller nesten alltid, opptrer på samme måte, for å nå det beste resultatet (Summa Theologica – Del I, Spørsmål 2, Artikkel 3). 

Tanken med dette er ikke at mennesker eller mus eller meteorer har en hensikt, men at alt i naturen følger faste regler eller mål. Dermed støtter også mekanismene bak evolusjon (som Hessen beskriver som "mutasjoner, rekombinasjon, tilfeldigheter og naturlig utvalg") at naturen er formålsorientert.

Evolusjon bekrefter i den forstand teleologi. Når naturen er teleologisk er det ikke ved langsiktige og entydige mål, men fordi prosessene i naturen søker kortsiktige mål. At deler av evolusjonshistorien synliggjør "dårlig design" og "grusomme løsninger" viser ikke at den mangler teleologi, men at den er underveis.

Om en plante er dårlig egnet til å overleve, visner, brekker eller spises er det ikke i strid med Guds eksistens. At mennesker og dyr lider, rammes av pest og plager, lever korte og skrøpelige liv, ble ikke oppdaget av Darwin.

Så er det selvsagt en helt annet sak at også mange kristne kan bomme på slike spørsmål, noe det ikke er vanskelig å finne eksempler på blant kreasjonister og ID-tilhengere som dessverre i stor grad har fått farge debatten og begrepene. Selv om man før Darwin ikke tenkte at Gud styrte naturen ved en evolusjon i forhistorien, tenkte man ikke at naturen eller mennesket var flott og fullkomment i historien.

Dermed er det ikke uventet at Hessen kan misforstå noe av Darwins posisjon.

Selv om det i dette tv-programmet i det store og hele er en god balanse mellom de som mener at Gud har en hånd på rattet og de som ikke mener det, antydes det at Darwin nok hørte med til de første.

Ja, fordi det synes rimelig å tenke at Darwin ikke avviste teleologi, selv om han av andre årsaker (spesielt det ondes problem) avviste kristen tro.

In an appreciation of Charles Darwin published in Nature in 1874, Asa Gray noted "Darwin's great service to Natural Science" in bringing back to Teleology "so that, instead of Morphology versus Teleology, we shall have Morphology wedded to Teleology". Darwin quickly responded, "What you say about Teleology pleases me especially and I do not think anyone else has ever noticed the point."

Men dette betydde selvsagt ikke at Darwin eller kristne støttespillere som Gray mente Gud styrte evolusjonen løpende. Teleologien handlet om fabrikken.

Ser vi bort fra teleologi (som naturretten handler om) og betrakter naturen kun ut fra stofflige og bevirkende årsaker, er den slik Hessen skriver  

naturligvis ikke umoralsk, bare amoralsk, men dersom man ønsker å forfekte en allmektig styrelse og masterplan, så følger mange spørsmål med på kjøpet. Evolusjonen er full av halvgode eller halvdårlige svar på tilværelsens utfordringer, det er slett ikke snakk om «perfekte» løsninger. Livet og naturen er dessuten full av tragedier på ulike nivå – hvorfor måtte for eksempel trilobitter, dinosaurer, sabeltanntigre og neanderthalere dø ut? Viste det seg at de var feilgrep? Hvorfor så mye lidelse og død, og ikke bare hos snyltevepsens vert? Programmet er gledelig balansert, men passerer lettbent forbi disse spørsmålene. 

Dermed koker dette ned til det som er realiteten. Diskusjonen om evolusjon handler for mange ikke om naturvitenskap, men om teologi og det ondes problem. Oppfatter man som Darwin at det ondes problem gjør det vanskelig å tro at Gud er god, er det forståelig at man ikke klarer å tro at Gud finnes.

At et program om evolusjon og gudstro ikke tar opp det ondes problem, er likevel ikke overraskende. Det er forskjell på å diskutere om det er en vitenskapelig motsetning mellom gudstro og evolusjon og en teologisk eller filosofisk drøftelse av det ondes problem.

Hessen avslutter med at 

Det ligger i sakens natur, som evolusjonsbiologen og genetikeren Steve Jones påpekte, at man strengt tatt aldri kan motbevise en slik makt som unndrar seg de vitenskapelige metoder. Den som vil kan fastholde troen på en styrelse, men da må man også akseptere en skaper med en stadig hang til å angre og ombestemme seg, utprøve og forkaste nye ideer, en viss nonsjalanse og med en lite utviklet rettferdighetssans, men en betydelig sans både for det humoristiske og morbide.

Men dette handler altså ikke om styrelse, men som nevnt over om hva slags styrelse. Det er kort sagt en teologisk debatt, ikke en naturvitenskapelig.

Diskusjonen er dermed knyttet til hvordan man tenker om Gud, slik Atle Søvik og jeg tar opp i Eksisterer Gud? Er Gud en detaljrytter, eller har han gitt naturen selvstendighet?

Har Gud hang til primærårsaker (altså stadig griper direkte inn, ordner og styrer i et hektisk tempo f.eks. i evolusjonen) eller hang til sekundære årsaker (naturlover over lang tid) slik vi finner i klassisk kristen tro som hos Aquinas og andre på 1200-tallet?

Det er ikke gitt at det viser en Gud med hang til å angre seg, hvis det slutter å blåse.

På samme måte som vi kan diskutere (og da er vi nok inne på det tredje programmet i serien) om Gud har skapt en verden der også vi kan ha selvstendighet, i form av bevissthet (selv om vi ikke alltid er like bevisste) og fri vilje (selv om vi ikke alltid har fritt valg eller bruker den aktivt).

Det er uansett ikke enkelt å si noe direkte om Guds vesen fra mer eller mindre foreløpige resultater av teleologien, på samme måte som det ikke er noe ideal å slutte noe direkte om Gud ut fra hva mennesket har gjort i historien. Evolusjonen kan ikke brukes som argument for Gud, men er heller ikke noe avgjørende argument mot.

Skal vi diskutere om Gud finnes, inkludert det Hessen kaller en guddommelig masterplan (hva nå det er), er det andre argumenter vi må se på - inkludert det ondes problem.

Reaksjoner på reaksjonene

Noen ganger forteller reaksjonene på et program mye om det lettere berømte fenomenet mangt.

Dermed har jeg altså latt meg friste til å kommenterere på Verdidebatt om Gud og vitenskapen - hva kan vi lære av reaksjonene?

Antagelig kan flere enn jeg risikere å reagere på reaksjonene på kommentaren.

Kulturarven som ble borte?

Rett før jul kom nyheten om at NRKs arkiver skal digitaliseres.

Nå er det ikke akkurat første gang det snakkes om dette. Budsjettmidler har vært bevilget i opptil flere regjeringsperioder (som omtalt her i 2001 og her i 2004 og her i 2006 og her i 2008).

En del programmer har da også vært ute i noen år på NRK Gull (eller P1+ som det heter på nyfint).

Men siden det fortsatt gjenstår mye, er listen vedlagt i linken over interessant. Med noen tusen programmer å ta av, er det ikke mulig å liste alt som finnes. Samtidig er det slik at NRK og de fleste andre TV-kanaler har slettet mange av sine 60- og 70-tallsproduksjoner for å gjenbruke videobånd og spare lagerplass.

Det mest kjente tilfellet internasjonalt er BBC-serien Docor Who, selv om mye tyder på at man nylig gjorde et stort funn i mer eller mindre bortgjemte lagre i utlandet, særlig Afrika. Dermed kunne man i oktober slippe på iTunes og DVD 9 episoder av de rundt 100 som mangler. Det ryktes at BBC vil annonsere et "hakeslippende lass" til ved en passende anledning, som i påsken, men det får være en hemmelighet mellom oss.

Imidletid hadde NRK pussig nok ikke tilsvarende avsetning av klassiske programmer utenlands. Det er lite trolig at noe finnes på bortglemte lagere. Kanutten ble ingen slager i Kenya. Falkeklubben gikk dårlig på Fiji-øyene. Serien om trollet Storfot ble ikke vist sør for Lindesnes.

Nå er det kjent at en del er borte og ikke bare fordi vi så ofte får akkurat de samme reprisene av 60-tallsprogrammer. For den ikoniske serien Kanutten (1963-68) med Alf Prøysen og Anne Cath Vestly heter det tørt på Wikipedia at "De tidligste episodene er dessverre slettet" - uten at det er nevnt hvilke som er bevart.

Det samme gjelder Erik Byes Vi går om bord som lenge var en fast tradisjon i jula, først på radio, siden på TV.

Men hvor mye av dette finnes bevart? Hva kan vi vente når digitaliseringen er ferdig?

Hva med innspillinger med ulike band fra 60-tallet? Det er kjent at The Nice var i NRK dagen etter konserten på Club 7 (på Kongen) i 1969, men opptaket har vel aldri vært vist.

Hva med Bing og Bringsværds programserie Fantastiske reiser? Med et skummelt innslag på slutten av Dagsrevyen 17. oktober 1970 om en UFO som hadde landet i Slottsparken, skremte første program skremte en halv generasjon inn i fantasy og science fiction og den andre halvparten vekk.

Siden Jon Bing døde i dag er det kanskje på tide å legge ut deres tidligste dramatiseringer av fabelprosa, som om ustillingsdukkene som ble levende etter stengetid.

Når det gjelder miniserier som Den røde pimpernell (1968) er de vist i reprise så sent som i 1987, så det er håp om at noen er tatt vare på. Da er det med uklart med Den sorte tulipan (1964) som kun har vært vist reprise i 1970, mens det lovende nok er nyere datoer for Greven av Monte Cristo (1965, reprise 1986) og Lille Lord Fauntleroy (1966, reprise 1978).

Og så har vi en rekke sportssendinger, fra langrenn til landskamper i fotball, cupfinaler og skøytemesterskap med Knut Bjørnsen og Per Jorsett.

Det hadde vært morsomt å se mer av Norge-Skottland i 1963 enn målene. Kuppern, Maier, Fornæss, Grønvold og de fire S-er fortjener mer enn de vanlige minuttglimtene på autopilot i mimresendinger.

Nå er det sikkert ikke en festlig oppgave for NRK å fortelle hva som mangler. Det kan godt være man har lyst til å bruke tid på annet enn å identifisere hull i arkivene og dele dem med all verden.

Men ikke bare fordi det ikke er en hemmelighet at enkelte av oss har bidratt økonomisk til institusjonen noen tiår, er det altså noen smuler nysgjerrighet etter hva som vil bli digitalisert de nærmeste årene.

Og etter hva som ikke kan, selv om man ville.

Oss blodtrykkpasienter i mellom

Siden TV-serien Gud og vitskapen fortsetter på NRK2 i kveld, skal vi se på noen reaksjoner.

Vi snakker altså om en serie som på ganske kort plass tar opp store spørsmål knyttet til kosmologi, evolusjon (i kveld) og hjerneforskning.

Ikke uventet mener Fri Tanke at dette var For kjapt og lettvint om Gud og universet.

Øystein Elgarøy er kritisk til tv-serien «Gud og vitskapen», som han blant annet synes gir en misvisende fremstilling av Big Bang-modellen. Programmet ville blitt bedre av flere filosofer, mener astrofysikeren.

Nå er det god grunn til å være enig med Elgarøy i akkurat dette. Programmet hadde avgjort tjent på å holde folk som Hitchens og Dawkins unna, siden de ikke har noe å bidra med i slike spørsmål.

Jeg kan også være enig i at William Lane Craig slapp for lite til (med forbehold om det er det som er ment) og at andre filosofer var en mangelvare.

Men så er det ikke sikkert at det er like stor grunn til å være enig i at

Det syntes å bli tatt for gitt at dersom universet har en skaper, så er denne skaperen identisk med den Gud som jøder, kristne og muslimer tilber. Denne forbindelsen er langt i fra opplagt. Fysikeren Paul Davies, som i programmet sier at han mener det må stå en intelligens bak universet, er etter hva jeg vet ikke religiøs i en slik tradisjonell forstand. Jeg lurer på hvor bekvem han føler seg med at denne distinksjonen ikke kom fram. 

I seriøse debatter om dette (som de flere av de involverte i programmet har deltatt mye i) tas dette aldri for gitt. Dette handler om kosmologiske argumenter og designargumenter, og man kan aldri komme lenger med disse enn at universet må være betinget/forklart/grunngitt av en bevissthet utenfor tid og rom.

Hvorvidt dette er "den Gud som jøder, kristne og muslimer tilber" er dermed ikke gitt av dette, noe som bør være en selvfølge for Paul Davies og andre erfarne deltakere i samtalen siden dette er en filosofisk debatt og altså ikke forkynnelse. Men på den annen side taler en eventuelt slik bevissthet, ikke i mot tanken om Gud.

Det er en spennende og viktig diskusjon hvordan vi kan og bør tolke virkeligheten ut fra forhold som Big Bang, fininnstilling og eksistensen av noe vi kaller naturlover. Dermed er det flott at forskere som Elgarøy passer på at vi ikke gjør vitenskapelige bommerter, og at han ønsker at flere filosofer får komme til ordet enn det som skjedde i programmet.

Siden jeg har skrevet og kommentert mye om dette en stund (som i Eksisterer Gud?), skal jeg akkurat nå likevel la den delen av debatten ligge. I stedet er det interessant å se hvordan en oppegående og nøye ateist reagerer.

Vil programmet inspirere til refleksjon? Kanskje, men i meg vekket det mest irritasjon. Jeg kan ikke forstå hvordan produsentene ikke har klart å gi en mer korrekt beskrivelse av Big Bang-modellen, gitt at de har hatt tilgang til kapasiteter som Paul Davies og Steven Weinberg. Av hensyn til blodtrykket vurderer jeg å droppe de neste episodene i denne serien.

Dette er selvsagt forståelig. Vi har alle områder hvor vi sukker og (la oss legge til) stønner mer enn lettere over skjevvinklinger og bommerter. Noen kan ha fått med seg at enkelte av oss har gjort det i ganske mange år, i bøker og blogger, blader og foredrag, tide og utide.

Det mangler ikke akkurat anledninger til å øke pulsen mens man ikke alltid like vellykket forsøker å dempe utestemmen.

Skulle jeg tatt hensyn til blodtrykket ville jeg altså ikke våget å se NRK-viste serier som Civilisation (Kenneth Clark, 1969), The Ascent of Man (Jacob Bronowski (1973) eller Kosmos (Carl Sagan, 1980).

For å nevne noen klassikere der man kan ha "en viss formening om hvilket svar" de ønsker på spørsmål som Guds eksistens.

Jeg ville avgjort også holdt meg unna  Root of Evil? (Richard Dawkins, 2007) og God and the Scientists (Colin Blakemore, 2011).

Ihvertfall burde nok fastlegen min advart meg mot dem.

Men så vidt meg bekjent har ingen reagert på noen av disse i Fri Tanke, tross en rekke opplagte skjevheter, feil og fordommer om historien, tenkere, vitenskapelige og filosofiske synspunkter.

Det har vært lite klager å se på blodtrykk, blåmerker fra haker som treffer brystet eller kramper i øyenbryn. Til tross for påstander som at kirken bekjempet vitenskapen, at man i middelalderen mente jorden var flat, at de kristne ødela antikkens store bibliotek i Alexandria, at evolusjon gjør gudstro overflødig og så videre og så videre.

Så kommer altså et par-tre programmer som et stykke på vei er en reaksjon på nettopp slike skjevfremstillinger. Man forsøker å slippe til flere sider og fremstiller saken mer åpent, selv om man heller ikke her klarer å være helt presis eller balansert.

Nå er det selvsagt en litt fjollete metadebatt å se på hvem som har reagert mest på hva og hvorfor gjennom årtiene. At det dukker opp slike sukk i Fri Tanke bør ikke overraske noen. At Dekodet er ... balansert i motsatt retning bør nok heller ikke være et sjokk.

Om ikke annet bekrefter det hvor vanskelig det er å lage programmer som kan gjøre alle til lags, ikke minst fagfolk.

Særlig når de irriterende nok er på under ti timer.

Eksisterer i Humanist

Da var seneste Humanist i stall og stuen og tradisjonen tro tente den noen lys i vårt mørke hus.

I det minste førte den til en times hyggelig og som alltid tankevekkende lesning, og ikke bare fordi det var en riktig så hyggelig omtale av Atle Søvik og min bok Eksisterer Gud?

Det er ikke helt enkelt for en forfatter å forholde seg til Dan-Raoul Husebø Mirandas drøye påstander som at

Det er fornøyeleg å sjå noko av fruktane av dette lange argumentet av en bok. Gjenomgangen av designargumentet er betre enn noko eg har sett før. Å sjå forfattarane (akkurat her representert ved Davidsen) gå laus på "kreasjonisme" og "intelligent desgn" er svært underhaldande å lese.

Da er det lettere å forholde seg til den konstruktive kritikken av enkelte andre kapitler, selv om det krever en smule eller to kraftanstrengelse ikke å gi noen konstruktive kommentarer tilbake.

Det krever derimot liten innsats å sitere avslutningen på omtalen.

Søvik og Davidsen har gjort ein fantastisk jobb med å dra argumenta ned til eit nivå som er forståeleg for for både ateister så vel som teistar. Faktisk leverer Eksisterer Gud? det beste trusforsvaret eg har vore borti. Den klarer og å vise kvifor folk trur, og korleis det å være kristen og det å tenke rasjonelt kan vere ein grei miks. På mange måtar håpar eg nesten at denne boka sett tona for framtidige diskusjonar - for kristne så vel som ateistar - så med får gjort unna med mange av dei nyateistiske karikaturene ein gong for alle.

Kanskje er den viktigste artikkelen John Færseths presentasjon av en til tider ganske så infam svertekampanje mot sentrale personer i Human-Etisk Forbund, fra det som litt enkelt kan kalles for den konspiratoriske delen av det norske alternativmiljøet.

De fleste medlemmer av Human-Etisk Forbund (HEF) lever nok i den tro at HEF er et humanistisk livssynssamfunn, en interesseorganisasjon og leverandør av seremonier som konfirmasjoner og vigsel.

Her tar de imidlertid feil. I virkeligheten arbeider HEF for å ensrette samfunnet, bannlyse all åndelighet og fremme sosialdarwinisme og seksuelle perversjoner – inkludert pedofili. Om man skal tro stemmene fra de mørkeste krokene på internett, er organisasjonen ikke bare infiltrert, men langt på vei overtatt av pedofile, jødelakeier og satanister.

Mange av disse påstandene er et resultat av HEFs kampanje Ingen liker å bli lurt.

Med Human-Etisk Forbund som skyteskive er såpass viktig at den allerede er lagt ut på nettet.

Så er det også noen artikler jeg stusser over, mest Morten Fastvolds Evolusjonens filosofi - Hvorfor Darwin er viktig for humanister. Ikke fordi han tar til orde for at det er viktig å forstå og forholde seg til evolusjon, men fordi han viderefører en rekke myter om forholdet mellom tro og vitenskap gjennom historien.

Dermed får vi tilløp til anakronismer som at kristne tenkere før Darwin stort sett var kreasjonister (i betydningen trodde jorden var ung og satte Bibelen over vitenskapen), at tanken om at jorden var eldre enn 6000 år skapte en stor konflikt (inntil Lyell kom med sin nye geologi på 1800-tallet) og at Darwin gjorde det umulig med en formålstenkning (teleologi) om naturen.

Dette synliggjør imidlertid en fundamental misforståelse av Aristoteles og Thomas Aquinas' analyser av av at ting i naturen "streber etter et mål".

Det er fort å lese Aquinas i lys av William Paleys metafor om en guddommelig urmaker. Men som en annen filosof med tilknytning til Humanetisk forbund, Anfinn Stigen (Aristoteliske grunnbegreper (Institutt for filosofi, UiO, 1974), 111) sier, er det imidlertid slik at "Forestillingen om en guddommelig plan i naturen er ikke aristotelisk”.

Det vi ser er i stedet en arv fra Spinoza og Humes argumentasjon på 1700-tallet mot en overordnet plan for naturen, og i praksis ikke et angrep på Aquinas. For sistnevnte var saken at mye i naturen er målrettethet i den forstand at epler og elektroner oppfører, utvikler og beveger seg på samme måte som andre epler eller elektroner.

Naturen synes slik at selv 

ting uten intelligens, som gjenstander i naturen, søker et mål, noe som vi ser av at de alltid, eller nesten alltid, opptrer på samme måte, for å nå det beste resultatet (Summa Theologica – Del I, Spørsmål 2, Artikkel 3). 

Poenget er kort sagt ikke at biologien er så innfløkt at den må være designet. Formålsrettheten er like mye til stede om alt som eksisterte var elektroner - siden elektronene alltid (eller "stort sett" som Aquinas sier) opptrer likt.

Det betyr ikke at fosser, fjell og fjorder har en hensikt, men at alt i naturen følger faste regler eller mål - også mekanismene som forårsaker evolusjon. Evolusjon bekrefter dermed at naturen er formålsorientert.

Skulle Gud slutte å styre ting mot mål, ville i følge Thomas finale årsaker (og altså naturlovene) slutte å eksistere.

En som ante noe av dette heter Darwin.

In an appreciation of Charles Darwin published in Nature in 1874, Asa Gray noted "Darwin's great service to Natural Science" in bringing back to Teleology "so that, instead of Morphology versus Teleology, we shall have Morphology wedded to Teleology". Darwin quickly responded, "What you say about Teleology pleases me especially and I do not think anyone else has ever noticed the point."

Når Fastvold skiller mellom formål eller teleologi av type A (forutgående intensjon) og B (effekt av prøving og feiling), er det samme klassiske feilesning av Aquinas som mange filosofer og lærebøker har viderebrakt de seneste par hundre år.

Fastvold synes også å oppfatte også at kristen tenkning før Darwin typisk sett tenkte Gud som direkte og detaljert involvert i biologien slik at oppdagelsen av ulike typer naturlige mekanismer fjernet alt behov for Gud. 

At Gud har gått fra å være uunnværlig til overflødig er en dramatisk forandring.

I realiteten oppfatter Aquinas og andre kristne naturfilosofer naturlovene som sekundærårsaker. Gud griper normalt ikke direkte inn i naturen, men styrer den gjennom naturlover. Naturlovene er ikke et argument mot Guds eksistens, men et argument for.

Så er det en helt annen sak at bibeltolkninger er blitt påvirket av Darwin, selv om dette sitter lengre inne i noen miljøer enn andre og er blitt svært polarisert med kreasjonismen som for fikk vind i seilene fra 1960-tallet. Men det er en klassisk kristen tradisjon fra oldkirken via Augustin og Aquinas til Luther og Kalvin at kristne må lese Bibelen i lys av naturfilofiske demonstrasjoner.

Nesten like klassisk som at det ikke er plass til så bred omtale av Humanist som bladet fortjener.

Eksisterer på NRK

For en som har skrevet bok om Da Vinci-koden er det ikke noe nytt at det er en viss interesse for ting man utgir. Men at høstens Eksisterer Gud? skulle være så aktuell, var en hyggelig overraskelse. 

For Gud var rett og slett ett av fjorårets store debattemaer i Aftenposten, Dagbladet og til og med Klassekampen. Ikke mange oppslag genererte mer klikk og kommentarer.

Dermed er det flott at også NRK2 nå rydder plass til en serie programmer om temaet.

Tegningen er hentet fra denne siden om tro og vitenskap.

Omtalen av Gud og vitenskapen viser at man stiller viktige spørsmål og slipper til flere sider.

Gir moderne vitenskap grunnlag for å avskrive Gud, eller er det rasjonelle argumenter for at det finnes en Gud? Kjente ateister og teologer argumentere for og imot Guds eksistens.

Så er NRK dessverre ikke mer på banen enn at de tror dette handler om "ateister" mot "teologer".

Nå er det selvsagt også noen teologer med, men de utgjør færre enn tiendeparten av bidragsyterne. Noe av det forfriskende med serien - og som NRK virkelig burde markedsført om de ønsker seere - er at den involverer så mange med ulike livssyn fra ulike fagfelt.

Og der det ikke er slik at alle naturviterne er ateister eller alle teologene kristne. I stedet møter vi gudstroende og ateistiske filosofer, gudstroende og ateistiske naturvitere, gudstroende og ateistiske rikssynsere, samt altså jødiske og kristne teologer.

Så kan selvsagt ikke NRK presentere en slik serie uten å sette en negativ tone.

Menneskers ulike oppfatninger om Gud skaper bitterhet og konflikter rundt omkring i verden, spesielt mellom religiøse grupper. Gjennom denne serien får seerne innblikk og forståelse for de viktigste vitenskaplige argumentene for og imot Guds eksistens. 

Hva første setning har med andre setning å gjøre, er et godt spørsmål. Det er tvilsomt om NRK ville presentert en serie der en nyateist som Richard Dawkins så på argumentene for ateisme med at 

Menneskers ulike oppfatninger om ateisme har skapt bitterhet og konflikter rundt omkring i verden, spesielt mellom religiøse og politiske grupper som kommunister. Gjennom denne serien får seerne innblikk og forståelse for de viktigste vitenskaplige argumentene for og imot ateisme.

De som er interesserte i samtaler om spørsmålene serien reiser, har dårligere alternativer enn denne norske nettsiden som Damaris har laget for anledningen.

Første episode går altså 22:30 på NRK2 i kveld og handler om "Vårt uendelige univers".

Ifølge vitenskapelige utregninger er universet 13,7 milliarder år gammelt. Men hvordan ble det til?

Vitenskapen forklarer universets begynnelse med en stor eksplosjon. Men kan universet virkelig komme fra absolutt ingenting? 

Svaret er selvsagt nei, men det forhindrer ikke at slike programmer kan være informerende på så mange måter.

Sensasjon: Alltid katolikkene

I serien katolske konspirasjoner er vi denne gangen kommet til filmanmelder Kjetil Lismoen som kan røpe i Aftenposten at en katolsk lobby hindret en norsk vikingfilm på 1920-tallet, basert på et manus av Tancred Ibsen (barnebarn av Henrik).

Tittelen, A Viking Hero, viser at Ibsen hadde tilpasset seg klassisk Hollywood-dramaturgi. Men ifølge Lillebil Ibsens selvbiografi (og historiker Gunnar Iversen, som har lest den) satte katolske pressgrupper en stopper for prosjektet.

Påstanden om at Eiriksson hadde oppdaget Amerika var tung å svelge for disse gruppene, som mente at Hollywood burde holde fast på den offisielle historien om Columbus.

Pussig nok uten ytterligere kilder, eller mer antydning om hva som var motivet. Hvorfor katolikker på 1920-tallet skulle la seg skremme av en stumfilm om vikinger er ikke helt gitt, men det understreker jo bare hvor urimelige og irrasjonelle de er.

Leser vi hva Gunnar Iversen selv skriver, ser vi da også at han avviser denne teorien. Lismoen gjengir rett og slett en feilerindring fra Tancred Ibsens kone.

I Lillebils selvbiografi, som første gang ble utgitt i 1961, femten år før Tancreds egen selvbiografi, gjør hun et større nummer ut av at det var katolske pressgrupper som stoppet det videre arbeidet med denne filmen. De ville ikke tillate at andre enn Columbus oppdaget Amerika, som hun skriver (Ibsen 1985: 209, 221).

Riktignok er kristendommens seier over hedendommen sentral i filmen, men dette var en følsom tid for filmselskapene i Hollywood. I kjølvannet av flere skandaler hadde filmbransjen i 1922 etablert The Motion Picture Producers and Distributors of America (MPPDA), og svartelisting og selvsensur preget bransjen. Katolske pressgrupper var viktige i en nervøs tid i bransjen, men først i 1934 etablerer det katolske kirken i USA sitt Legion of Decency som starter et ”korstog” mot filmbransjen (Black 1998). Det er dermed lite trolig at dette var årsaken til at filmen ikke ble realisert. 

Siden det er kjent sjanger å gi katolikkene skylden, er det likevel dem som tegnes med sort hatt i dramaet om hvorfor vi ikke har fått utviklet et Northern-sjanger på linje med Western.

Hva filmen kunne ha betydd for vikingtidens plass i kulturhistorien og vikingfilmens videre skjebne som filmsjanger, er det selvsagt fristende å spekulere i.

Så er det selvsagt fristende å spekulere i hva en slik artikkel kan bety for sjangeren filmanmeldelsers videre skjebne.

Hvem er det så Ibsen gir skylden? De som ikke vil spekulere kan finne Gunnar Iversens oversikt over Norges myteomspundne vikingfilm her og her.

Siden vi snakker mellomkrigstiden, er det ikke uventet hvem som er den like mektige som nedrige skurken når Tancred Ibsen får ordet.

At i Amerika er film først og fremst forretning. Den kontrolleres fullstendig av jøder og ethvert forsøk på å skape film med et dypere innhold har vært forbundet med tap. Derfor vil ingen sette penger i sådanne film.

Men noe sånt kan man kanskje ikke sitere en Ibsen på i Aftenposten. Som alltid er det mer stuerent å gi katolikkene skylden.

Så 2014

Siden jeg har skrevet ganske mye i det siste er det blitt skrevet ganske lite, eller rettere sagt null og (la meg legge til) nada på Dekodet.

Det er imidlertid fare for at dette kan bli noe endret de nærmeste dagene, så ikke forbudt å forbli fininnstilt på denne kanalen.

Ellers er det bare å notere seg at killerargumentet siden i går er blitt at vi tross alt lever i 2014.

Det er til og med torsdag én gang i uken.