Vassnes og virkelighet

Som en av Norges bedre vitenskapsjournalister mangler ikke Bjørn Vassnes interessante og ofte kunnskapsbaserte perspektiver.

Men som så mange med sterke oppfatninger har han også blindfelt og antipatier.

Nå gjør ikke akkurat det at man gisper etter luft eller må lete med lys og lykte for å finne andre med samme tilbøyeligheter. Men her snakker vi altså om en som stadig står fram i offentlige rom med en  opptatthet av vitenskap som "en systematisk måte å søke kunnskap på", som " ikke en tro, men en metode".

Dermed kan det være greit å si fra når Vassnes formidler tro og systematisk ikke-kunnskap. For det han trekker fram i dagens Klassekampen er ikke kildebaserte fakta, men mer enn lettere tendensiøse feil.

Hva vi snakker om? Jo, Den Mørke Middelalderen, Biblioteket i Alexandria og resten av de vanlige mistenkte med Kirken i hovedrollen.

Når jeg sier det med såpass mange decibel er det fordi Vassnes bruker dette ideologisk. Det er en ærlig sak å ta feil, men verre når man bygger en argumentasjon på feilene. For dette er blitt en del av hans forestillingsverden om historiske helter og skurker, og med ringvirkninger inn i dagens debatt. Han ser det som typisk og talende.

Det er sørgelige sannheter om historien som ikke bare krever en forklaring, men en motstand mot alt som smaker av noe så vitenskapsfiendtlig som (og her er det bare å holde på reagensrøret) skriftbaserte religioner.

Foranledningen er ikke uventet utstillingen Sultans of Science om naturfilosofi og teknologi i islamske kulturer i middelalderen.  

Vassnes skriver i dagens Klassekampen at

Utstillingen har nemlig provosert mange, som mener den maler et for rosenrødt bilde av islam. Mange har forsøkt å tone ned betydningen av den islamske gullalderen, og har vist til hvor dårlig det står til med vitenskapen i dagens islamske verden (se sidesak).

Men de som er skeptiske til dagens islam, burde heller hilse denne utstillingen velkommen. De burde bruke dette eksemplet til å si til muslimer og andre troende: Se, vitenskapen er ikke en vestlig, kristen oppfinnelse. Vitenskapen er rett og slett en systematisk måte å søke kunnskap på, og derfor universelt menneskelig. Den er ikke en tro, men en metode.

Så langt greit nok. Men så kommer han inn på det interessante spørsmålet om den videre historien.

Hvorfor ble vitenskapen upopulær, etter at den i flere hundre år hadde innehatt en så høy status, og den islamske verden faktisk hadde vært verdensledende på dette feltet? Dette er et spørsmål utstillingen burde ha tatt opp, mener noen av kritikerne, som Eirik Newth i Aftenposten. Men dette er et spørsmål det ikke er lett å gi noe svar på. Man kunne like gjerne ha spurt: Hvordan klarte vitenskapen å få en så viktig posisjon i en kultur som var dominert av en tekstbasert religion, der sannheten skal finnes i en bok?

Nå er ikke dette akkurat et nytt spørsmål. Men i stedet for å se på kildebaserte vurderinger (som denne og denne, basert på Closing of The Muslim Mind) lander altså Vassnes i mytemyra med begge beina.
Dermed er mellomoverskriften ikke overaskende Tusen år med mørketid.

De samme spørsmålene kan stilles vis-à-vis vitenskapen og kristendommen. I perioden da den «islamske» vitenskapen hadde sin gullalder, lå vitenskapen i Europa med brukket rygg, på tross av grunnlaget som ble lagt av grekerne.

Den hellenistiske kunnskapsarven ble systematisk ødelagt etter at kristendommen ble statsreligion, blant annet ved at biblioteket i Alexandria (datidas store kunnskapsbase) ble rasert og mange av forskerne der drept. Og i løpet av tusen år ble ikke et eneste vitenskapelig eksperiment utført! Kirkefedrene, med den «opplyste» Augustin i spissen, sa nemlig klart fra at alt man burde vite, sto i Bibelen.

Vassnes bygger altså på fem klassiske myter:

1: Kirken raserte systematisk den hellenistiske kunnskapsarven

2: Kirken ødela biblioteket i Alexandria ("datidas store kunnskapsbase")

3: Kirken drepte "mange av forskerne der".

4: Dette førte altså til at "i løpet av tusen år ble ikke et eneste vitenskapelig eksperiment utført!"

5: Fordi "Kirkefedrene, med den «opplyste» Augustin i spissen", nemlig klart sa "fra at alt man burde vite, sto i Bibelen."

Som vanlig løftes disse fram uten snev av belegg. Nå er det forståelig i en kort omtale av noe annet, men jeg har heller ikke sett noen historiske kilder til påstandene hos Vassnes ellers.

Grunnen er nok såpass enkelt som at det ikke finnes kilder som støtter noe av dette, om vi ser bort fra tolkninger og ekstrapoleringer på 17-1800-tallet fra løsrevne enkelthendelser.

Når vi kommer til den første myten er realiteten at hvis Kirken gjorde noe systematisk her, var det i stedet å ta vare på den naturfilosofiske kunnskapsarven, i klostre og biblioteker. I Vest-Europa gjaldt dette primært de latinske tekstene, så langt man hadde råd og anledning under serien av pestbølger, folkevandringer og invasjoner fra 400-tallet til 1000-tallet.

Dette skapte et sug etter også greske tekster, noe som ble dekket med omfattende oversettelser fra slutten av 1000-tallet og de nærmeste århundrer, ofte fra arabiske versjoner og videreutviklinger.

For det andre er Biblioteket i Alexandria omtalt så mange ganger på Dekodet (som her) at det ikke er noen grunn til å gjenta det. Det er nok å nevne at det ble ødelagt over lang tid og ved mange anledninger. Ingen kilder forteller imidlertid om at det ble ødelagt av kristne.

Ingen.

Nå har jeg som nevnt i Overtroiske impulser sagt fra til ham om dette personlig, men slikt gjør tydeligvis ikke inntrykk.

Dermed vil det nok heller ikke gjøre inntrykk om det hevdes at dette biblioteket ikke var det eneste store i antikken eller engang var det største så veldig lenge og at det altså fantes flere kunnskapsbaser. Det er rett og slett uklart hva som gikk tapt for alltid ved de ulike ødeleggelsene i Alexandria.

Videre er det for det tredje slik at Kirken ikke drepte noen forskere ved Biblioteket, selv om det stemmer at naturfilosofen Hypatia ble drept av en kristen fraksjon. Grunnen er ikke bare at Biblioteket var borte på hennes tid, men at hun ikke ble drept av "teologiske" grunner.

For det fjerde er påstanden om at det "i løpet av tusen år ble ikke et eneste vitenskapelig eksperiment utført!" svært vanskelig å forsvare. Med forbehold om hva Vassnes definerer som "vitenskapelig eksperiment" er det ikke vanskelig å finne eksempler på dette mellom år 500 og 1500 (eller når han regner "middelalderen"), enten vi tenker naturfilosofer på 500-tallet, paver rundt år 1000 eller ordensbrødre på 1200-tallet.

Nå kunne man sikkert ønsket seg flere eksperimenter, men Vassnes' poeng er altså ikke at det var for få, men at det var ingen, og det med utropstegn bak.

Den femte påstanden handler om Augustin. Som altså angivelig skal ha hevdet at man ikke trengte naturfilosofi, siden alt står i Bibelen.

Nå kan man jo sikkert si noe hysterisk morsomt om at Vassnes ikke trenger historiske kilder, siden alt står i populærvitenskapen han har lest, men det er nok mer passende å vise til de første.

Dermed gjentar vi et sitat fra Augustins bok om Første Mosebok, De Genesi ad litteram (Bok I, Kapittel 19) som vi har trukket fram noen ganger før.

Vi tar med mer denne gangen og gidder ikke oversette til norsk fra den engelske utgaven.

Usually, even a non-Christian knows something about the earth, the heavens, and the other elements of this world, about the motion and orbit of the stars and even their size and relative positions, about the predictable eclipses of the sun and moon, the cycles of the years and the seasons, about the kinds of animals, shrubs, stones, and so forth, and this knowledge he holds to as being certain from reason and experience. Now, this is a disgraceful and dangerous things for an infidel to hear a Christian, presumable giving the meaning of Holy Scripture, talking nonsense on these subjects; and we should take all means to prevent such an embarrassing situation, in which people show up vast ignorance in a Christian and laugh it to scorn.

Så kan man sikkert si noe om hvordan det oppfattes når noen snakker nonsens om historien, men vi fortsetter med Augustins angrep på de som nettopp mener det holder med Bibelen og man ikke trenger naturvitenskap.

Reckless and incompetent expounders of Holy Scripture bring untold trouble and sorrow on their wiser brethren when they are caught in one of their mischievous false opinions and are taken to task by those who are not bound by the authority of our sacred books. For then, to defend their utterly foolish and obviously untrue statements, they will try to call upon Holy Scripture for proof and even recite from memory many passages which they think support their position, although they understand neither what they say nor the things about which they make assertion.

I stedet for å si at "at alt man burde vite, sto i Bibelen", ikke bare markedsførte den opplyste Augustin naturfilosofen, han så den som en så solid kunnskapsbase at vi måtte lese Bibelen i lys av den.
Har så Vassnes noen anelse om hvorfor det gikk som det gikk i islamske kulturer og noe annerledes i vesten?

Nei, men leser vi mellom linjene, kan det være vi få med oss noen poenger selv om han altså leter etter medisin mot en feilstilt diagnose om mørketid.

Fra et vitenskapelig ståsted, er det ingen tvil om at disse tusen årene var en «mørketid». Men hva var det som fikk oss til å «se lyset» igjen? En forklaring har vært at det var via kontakt med muslimske lærde at europeerne fikk fornyet sitt kjennskap til den greske arven. Men dette er for det første å nedgradere de islamske forskerne til «formidlere», mens mange av dem faktisk var nyskapere. Det er også å undervurdere betydningen av den indiske/arabiske matematikken, kanskje den viktigste forutsetningen for den vitenskapelige revolusjonen.

Mens Vassnes fullstendig overser elefanten i rommet, en annen type teistisk tenkning enn den som dessverre etterhvert fikk gjennomslag i den islamske verden. En tenkning som oppfattet Gud som ordens Gud, som en konsistent Lovgiver utenfor naturen og som hadde åpenbart seg i to bøker, Bibelen og naturens bok.

Slik Vassnes faktisk et stykke på vei synes klar over at Galilei tenkte.

«Naturens bok er skrevet i matematikkens språk,» sa Galilei. Som nok ville ha ment at det var meningsløst å snakke om vitenskapen som «islamsk» eller «kristen». For som «Sultans of Science» viser, er vitenskapen ikke bundet til noen bestemt religion eller kultur, men et utslag av menneskets naturlige nysgjerrighet.

Men i stedet for å vise at han forstår Galilei, rir Vasnes sine egne kjepphester. Og lander på en posisjon ingen kjent vitenskapshistoriker står for.

For man kan si mye om bakgrunnen for utviklingen av den antikke naturfilosofien og moderne vitenskap (som altså dels henger sammen og dels er ulike forhold), men det er ikke enkelt å finne noen som konkluderer med at utviklingen av dette primært skyldes vår nysgjerrighet.

Hva er så Vassnes' sine kilder? Antagelig er noe basert på Daniel Boorsteins The Discoverers og muligens mer på Charles Freemans Closing of The Western Mind, altså et verk som ikke er skrevet av en spesialist på feltet og som har fått svært mye kritikk.

Nå kan det sikkert være flere kilder, siden disse mytene florerer i mange sammenhenger. Men det hadde vært svært nyttig om Vassnes benyttet seg av mer systematiske måter å søke kunnskap på og altså ikke fulgte sin tro, men en metode.

Ikke minst for den offentlige samtalen om ikke helt perifere temaer som vitenskap og virkelighet.