Hyllest av skeptikere

Som noen muligens kan ha merket kan det gå noen uker mellom hver gang jeg blogger om noe som i det minste tradisjonelt sett kan regnes som skeptisk, både her og på skepsisbloggen.

Grunnen er ikke at jeg er blitt mindre "skeptiker" (hva nå dette er), men at andre er blitt flere.

Ikke minst har facebook-gruppen Ingen liker å bli lurt vært viktig. En serie utrettelige individer har i snart to år frontet behovet for kritisk og kildebasert refleksjon overfor udokumenterte påstander i sin alminnelighet og med spesiell oppmerksomhet om hvorvidt alternativbehandling har noe for seg.

Dette har til og med vært støttet av enkelte av den arten som går under navnet ... troende.

Nå kan selvsagt noen tenke at dette kan ta overhånd. Begynner man først å ta livsløgnen fra noen, kan man  begynne å ta den fra alle.

Og kan ikke folk som driver med aromaterapi eller homeopati få lov til å gjøre det uten å føle seg dumme eller anklaget for juks og fanteri?

Vel, tilbyr noen behandling mot betaling er det nok greit om jeg vurderer om den har effekt. Skal noe kunne kalles medisin bør det være fordi den har vært testet godt nok til at den sannsynligvis har mer positive enn negative effekter på sykdommen jeg lider av.

Dermed er ordet alternativ medisin feil. Den burde i stedet vært kalt utestet medisin eller enda mer presist ikke-medisin.

I det hele tatt kunne vi si mye om dette og har gjort det noen ganger (som her og her og her). Men poenget nå er ikke å argumentere for behovet for skeptikerbevegelsen. Det bør være klarere enn noen gang etter stormen rundt Folkeopplysningen med mer eller (oftere) mindre innsiktsfull kritikk.

Poenget er rett og slett å rose de som holder ut i kampen.

For hvis det er noen som har imponert meg de seneste par årene, så er det de som har møtt all kjeften, sjikanen og demoniseringen (vi skal av hensyn til leserne ikke sitere mer av hva folk som Even Gran, Didrik Søderlind, Asbjørn Dyrendal, Gunnar Roland Tjomlid og Torgrim Eggen har møtt, enn denne ... milde bloggposten), for ikke å si alle forsøk på å sette dem og andre (som John Færseth, Kjetil Hope og Øystein Hagland Hansen) inn i konspirasjonsteorier eller forsøke å få dem utestengt fra facebook eller muligens mer fordekt sensurering av linker til bloggartikler (som Dagbladet synes å ha gjort med denne i et kommentarfelt i helgen).

Dermed en ganske så uforbeholden hyllest til denne gjengen, der selvsagt noen har vært enda mer i stormen enn andre, selv om slikt vanskelig kan fanges på vindmålere.

La dette være til inspirasjon. Det offentlige rom trenger flere iherdige og humørfylte slitere som er sta nok til å lytte mer til berettiget kunnskap enn uberettiget kritikk.