Moralisten Myers

Det er ikke bare Sam Harris som forsøker å kvadrere den moralfilosofiske sirkelen, også PZ Myers har kastet seg på bølgen.

Og hos Myers er det som vanlig ikke tvil om motivasjonen. Det handler om å sette disse ufordragelige kristne fast.

Som vanlig er tonen ... klar.

There is a common line of attack Christians use in debates with atheists, and I genuinely detest it. It’s to ask the question, “where do your morals come from?” I detest it because it is not a sincere question at all — they don’t care about your answer, they’re just trying to get you to say that you do not accept the authority of a deity, so that they can then declare that you are an evil person because you do not derive your morals from the same source they do, and therefore you are amoral. It is, of course, false to declare that someone with a different morality than yours is amoral, but that doesn’t stop those sleazebags.

Men at tonen er klar, betyr ikke at tanken er det. Eller at han i det hele tatt har forstått melodien.

Mens Myers synes å tro at det handler om hvorvidt ateister kan være moralske (hvilket de beviselig er), er altså dette vanligvis formulert som et spørsmål om det eksisterer en objektiv etikk som er forpliktende enten vi nå skulle kjenne den eller være enig i den eller ikke.

Det er enkelt sagt to måter å svare på dette, selv om det kan være ulike vinkler og vrier innenfor hver.

Den ene måten er si at det ikke finnes noen objektiv etikk (f.eks. siden det ikke finnes noen høyere moralsk instans som Gud), og vi må dermed gjøre det beste ut av det, finne de reglene og verdiene de fleste er enige om og som vi mener er best egnet til å nå de målene vi mener er best og så videre.

Den andre måten er å si at det finnes en objektiv og forpliktende etikk (f.eks. siden det finnes en moralsk instans som står over kulturer og kjepphester), noe som gjør det mulig å si at noen faktisk handler umoralsk og ikke bare i strid med lovverk, flertallet, kulturelle preferanser, almen rettsfølelse, menneskerettighetene e.l. 

Myers velger en tredje vei, selv om det virker mer som om han kaller den første for den andre. Han hevder at det finnes en objektiv etikk, uten en høyere moralsk instans.

Here’s my objective, ungodly moral reasoning that I use to assess the rightness of an action. Let’s call this the basics of an objective humanist morality.

Når noen sier noe slik er det normalt enten mot bedre vitende (hvilket ikke akkurat er ... etisk) eller så er det fordi man ikke vet bedre, hvilket ikke styrker tilliten til personens kompetanse og dømmekraft.

Nå skal vi likevel være forsiktige med lengdehopp til konklusjoner. La oss gi Myers sjansen. Kanskje han har lykkes i å kvadrere sirkelen, altså gå fra subjektive følelser eller flertallets preferanser til objektiv moral, fra det å peke på hvordan noe er til å konkludere med hvordan noe bør være.

Hvordan begrunner Myers en objektiv moral?

Det første av fem punkter handler om hans interesser.

1.Interest. Am I even interested in carrying out a particular action? There’s a wide range of possible actions I can take at all times, and all of them have consequences. In this realm of possibilities, most options never come up: I have never been in situation where I desire or am compelled to torture a toddler, nor can I imagine a likely scenario for such an activity. It is a non-decision; my default choice is to not torture, and the only time the choice comes up is in bizarre abstract questions by not-very-bright philosophers.

Vi ser altså at det første av hans ... objektive kriterier, er hans personlige preferanser.

Det er ikke meg i mot at Myers ikke har følt interesse for å torturere spedbarn, men det er vanskelig å argumentere for at hans interesser skal gjøres til almen gyldig moral. Like lite som vi kan basere en objektiv etikk på det faktum at vi i historien har hatt mer enn nok av erobrere og voldsmenns med interesse av å plage og drepe spedbarn.

Hva så med det andre punktet? Bringer det oss noe nærmere en objektiv moral?

2.Consent. If I’m contemplating an action, I’d next consider whether all participants agree to engage in the action. If it isn’t consensual, it probably isn’t a good idea.

Where does this value come from? Not gods, but self-interest. I do not want things done to me against my will, so I participate in a social contract that requires me to respect others’ autonomy as well. I also find a non-coercive, cooperative culture to better facilitate human flourishing.

Nei, slett ikke. Han bygger ikke på f.eks. menneskets grunnleggende verdi eller på sterke og klare regler som ikke endrer seg med folkemeningen e.l., men om en (om vi skal se empirisk på dette) flytende serie av konklusjoner som til enhver tid er prisgitt konsensus.

Og han forklarer ikke hvorfor der er objektivt å si at man bør følge en sosial kontrakt som forplikter til å respektere andres frihet. Det er selvsagt et lurt kritierium i mange tilfeller, og en president som gikk i mot dette, ville ikke få mange stemmer, men det er ikke objektivt.

Andre vil kunne tenke at det er bedre hvis jeg fikk bestemme i et samfunn, eller at det er greit å si at jeg følger denne kontrakten, samtidig som jeg i skjul prøver å oppnå fordeler, i beste Machiavelli-stil. Kan jeg komme unna med det, er det vel ikke så farlig?
Det tredje imponerer heller ikke med objektivitet.

3.Harm. I avoid behaviors that cause harm to others.

Again, this is not done because an authority told me to do no harm, but is derived from self-interest and empathy. I do not want to be harmed, so I should not harm others. And because I, like most human beings, have empathy, seeing harm done to others causes me genuine distress.

Ja, å forvolde noen skade kan være til plage for noen og enhver. Men dette handler altså ikke om noe objektivt, det handler om egeninteresse og empati, eller (for å oversette) om egoisme og følelser. Selv om vi igjen snakker om noe mange opplever som bra og forbilledlig, er det altså heller ikke her en objektivt gitt plikt å gå fra er ("jeg vil ikke bli skadet") til bør ("jeg vil ikke skade andre"), uansett hvor mange som måtte like konklusjonen.

Før vi trekker noen konklusjon om Myers (enten man nå skulle like den eller ei), skal vi se på hans fjerde og siste kriterium. Er vi endelig på sporet av noe objektivt?

4.Stigma. This should be the least of my four reasons, but face it, sometimes we are constrained by convention. There are activities we all are interested in doing, that do no harm and may be done with consenting partners, but we keep them private or restrain ourselves to some degree because law or fashion demand it.

These are human and social constraints, not at all divine, and are also not universal or absolute — they can and do change over time. And sometimes, when cultural biases cause harm, I think we have a moral obligation to change the culture.

Vi ender altså ikke i nærheten av den konklusjonen Myers vil ha oss med på. Verken konvensjoner, lovverket eller moter er det man normalt vil oppfatte som noe objektivt - eller etisk. "Hva vil naboene  si?" (eller hvordan man nå skal formulere Myers metode) synes ikke som det mest solide eller reflekterte grunnlaget for moralsk adferd.

Den som gifter seg med tidsånden blir fort skilt, noe som kan forklare hvorfor så mange nøyer seg med samboskap med den.

At Myers tenker vi har en moralsk forpliktelse til å endre det i en kultur som måtte skade andre, betyr ikke at vi faktisk har en moralsk forpliktelse til det. For hvordan vil Myers argumentere for at hans oppfatning av hva som er skadelig, eller uheldig, eller dårlig, eller umoralsk i en annen kultur, ikke bare forteller noe om Myers egen kultur eller interesser eller preferanser?

Han synes å blande det at mange i en vestlig, sekulær kultur kan like eller bli enige om noen prinsipper, med at disse faktisk er objektive og gyldige uansett hva noen måtte mene i en kultur. Skal vi si at noe er objektivt forpliktende for alle kulturer, kan vi ikke begrunne det ved at det bryter med min kultur - eller seneste moralske mote eller hva naboene synes.

Selv om vi av og til ville ha foretrukket at Myers sjekket med naboene hvordan hans språkbruk og argumentasjon oppfattes.

Han burde nok også sjekket med nærmeste moralfilosof om det han bedriver er konsekvensetikk, dydsetikk, naturrett, sinnelagsetikk eller regeletikk.

Er det konsekvensene av handlingene som avgjør? Helliger hensikten målet? Gjelder det å utvikle dyder som gjør oss til bedre mennesker? Har noe en natur og et mål slik at vi kan vurdere hva som er rett og galt ut fra om det strider med naturen eller målet? Eller er alt snakk om natur og mål meningsløst i en gudstom verden?

Er det hvordan jeg føler og tenker når jeg handler som betyr mest? Eller er det reglene som teller? Altså at jeg bør følge faste lover slik at jeg slipper å tenke meg om i timer hver gang jeg skal foreta etiske valg?

Og er etikk lik et lovverk, eller finnes det grunnleggende objektive verdier som lovverket må bygge på?

Myers fremstår kort sagt lite reflektert. Han synes mer opptatt av å angripe andre enn av å vurdere hvor langt hans egne argumenter faktisk fører. Han er mer kreativ i språkbruken enn i tenkningen. Målgruppen er galleriet, ikke meningsmotstandere.

Myers kriterier kan i beste fall være praktiske tommelfingerregler for hvordan vi skal foreta noen typer moralske overveielser. De kan være greie nok for å gjøre noen subjektive vurderinger.

Men sier vi de er grunnlag for en objektivt forpliktende etikk, havner vi i moralisme.

Eller hva vi nå skal kalle det når noen gjør sine egne etiske interesser og preferanser gyldige for alle andre.