Om, men lite men

Hvis noen lurer på hvorfor det har vært noen manglende prikker over i-ene, eller i det hele tatt i-er på Dekodet i det seneste, så er det altså fordi prikker og i'er har vært opptatt enkelte andre steder, fra artikler i alt fra Hedningesamfunnets gjenoppståtte blad til Dagen, St. Olav og Agenda 3:16, for ikke å si arbeid med en og annen bok, foredrag, debatt og intervju.

Og slik går no dagan, eller i hvert fall kveldan.

Siden det nærmer seg påske og lettere velfortjent rekreasjon i New York, kan vi legge ut linker til en del av stoffet som altså denne gang er (her er det bare å holde seg fast) ... religiøst.

Om det finnes noe moralsk som gudstroende kan gjøre, men ikke ateister - Dagen og Damaris Kulturvinduet.

Om at kirken har skylden også for skiføret i påsken - St. Oav 2/2012 - side 27.

Om en samtaledebatt på Blindern om ateisme og kristendom - Korsets Seier.

Om Gud og guder, for ikke å si om engler og engler i Agenda 3:16.

Om en Bjørn Are Davidsen i IMI-kirkens pastorblog i forkant av et helgeseminar i Stavanger (13.-14.april).

Velment for videregående

Lærere har det ikke lett for tiden. Ikke bare får de pepper for egen og elevenes sviktende motivasjon og mattekunnskaper, i tillegg må de forholde seg til websider som dessverre formidler mer hjelpesløshet enn hjelp.

Vi ser dette når vi for eksempel kan lese i noe som kaller seg for VGskole at Barokken på 1600- og begynnelsen av 1700-tallet kan knyttes til oppgjøret med ... pavens ufeilbarlighet.

Fram til 1517 hadde paven vært Guds stedfortreder og den ufeilbarlige leder for den katolske kirken. Det var fastslått allerede i 1075 av pave Gregor VII i form av det såkalte "Dictatus papae". Her fikk paven enerett på å innsette og avskjedige biskoper, samt avsette keisere. Paven selv sto kun under Gud i rang, og han kunne da selvsagt heller ikke dømmes eller kritiseres av andre enn Gud. Det ble videre slått fast at kirken aldri på noe vis hadde tatt feil og aldri ville komme til å gjøre det. Det sier seg selv at med et slikt utgangspunkt er det kun paven som alltid har rett i saker som dreier seg om tro og moral. Men da den tyske munken Martin Luther slo opp sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg 31. oktober, 1517, og blant annet stilte seg tvilende til pavens ufeilbarlighet, startet han et opprør som fikk store konsekvenser.

Nå kan man si mye om historiske linjer, men hvorfor en presentasjon av barokken (som altså i stor grad var en del av den katolske motreformasjonen) fokuserer på Luthers teser er noe uklart. Og selv om reformasjonen hadde stor betydning for utviklingen av kunst og litteratur, var det i begynnelsen mest i retning av en kunsterisk puritanisme, der alt for mye av middelalderens kunst ble ødelagt både i Norge, England og andre protestantiske land.

Luther førte oss kort sagt ikke inn i barokken, det var det motreformasjonen som gjorde - med andre ord den katolske motbevegelsen som begynte i andre halvdel av 1500-tallet.

Og som altså ikke er omtalt på en hjelpeside om barokken.

Det hører med at "pavens ufeilbarlighet" ikke ble noen offisiell læresetning i Den katolske kirke før i ... 1870.

Likevel ble temaet diskutert i forbindelse med Luthers 95 teser (som altså verken ble slått opp på noen kirkedør eller tok opp pavens ufeilbarlighet), fordi de utfordret pavekirkens autoritet, slik det fremgår av en presentasjon som ikke er fra VGskole.

Selv om doktrinen av pavens ufeilbarlighet var blitt satt fram tidligere, hadde den ikke fått alminnelig gjennomslag, og var ukjent i Tyskland.

I det hele tatt demonstrerer denne barokke fremstillingen hvordan det kan gå når websider overlates til de velmenende og ivrige, eller i hvert fall de som i en periode hadde tid til å oppdatere sidene - som deretter i årevis og med rødt får deler av teksten markert som uferdig. 

Noe som med fordel kunne vært tydeliggjort også for resten av teksten.

I stedet for en pedagogisk og prinsipiell presentasjon som samler linjene, får vi et oppsamlingsheat av delsannheter som visker ut linjene.

Det er kort sagt et godt spørsmål hvorfor skoler ikke i større grad samarbeider om websider - og kjører kvalitetskontroll. Skal vi styrke motivasjon og kunnskap i videregående, hjelper det med lærere som også er motiverte for å dele genuin kunnskap på web.

Ehrman fem på igjen

Man kan si mye om Bart Ehrman. Normalt pleier han å kunne sine kilder og fakta, men når han skal skrive populært forsvinner mye av dette i oversellende og polemiske soundbites, som i Misquoting Jesus - The Story Behind Who Changed the Bible and Why.

Denne gang handler det om Jesus-myterne, altså gjengen innen New Age og nye ateister som hevder at Jesus ikke har eksistert. Siden vi her møter mer enn ett likhetstrekk med kreasjonister og konspiranoikere er det ihvert fall én ting som bør unngås.

Rett og slett feil i detaljer.

Det vil bli brukt mot deg like mye som trutherne (de som mener at 9/11 helt eller delvis var orkestrert av amerikanske myndigheter) ville gjort om du skulle sagt at flybensin brenner ved høy nok temperatur til å smelte stålbjelkene i Twin tower.

Dermed er Ehrmans i overkant arrogante sloms og plassering av foten i munnen i Huffington post takknemlig bytte for mytenerder som Richard Carrier. Artikkelen er nok det beste som har hendt dem noen gang.

Heldigvis begynner det å komme anmeldelser som tyder på at boka er bedre - her er en rimelig grei, men vi får nå avvente til Did Jesus Exist?: The Historical Argument for Jesus of Nazareth dukker opp i postkassene rundt omkring og myterne selv gyver løs på den med gafler og håp.

Selv om Ehrman nok ikke vil omvende den harde kjernen av mytere, kan han nok medvirke til at konspirasjonsteorien om at Jesus er en ren myte ikke blir like utbredt som om 9/11.

Stay uansett trygd tuned.

Nye ateister fem på igjen

Hvis det er noe som kjennetegner nye ateister er det evnen til å godta påstander som støtter egen sak, uten å sjekke.

Vi ser dette enten vi snakker Dawkins eller Harris, Hitchens eller Dennett, eller alle blogger, fora og kommentarer som fortsetter å spre faktoider (eller, for å si det mer presist, fordommer og fiendebilder) om tro og vitenskap gjennom historien.

Bildet er klart: Kirken har til alle tider ført en innbitt kamp mot alt som smaker av kunnskap og naturvitenskap.

Dermed er det som forventet at en nyateist som Donald Prothero har falt for filmen Agora, om den kvinnelige naturfilosofen Hypatia og ødeleleggelsen av Biblioteket i Aleksandria.

Og siden mannen er geolog, er han selvsagt en stor autoritet på ... vitenskapshistorie. Igjen ser vi altså at skepticblog dessverre driver mer forkynnelse enn forskning.

Most of the historical events portrayed in the film as as accurate as historians can know them, from the religious tension to the destruction of the Alexandrian library (and its priceless collection of the works of the ancients) by a black-clad Christian mob who viewed philosophy and learning as pagan and idolatrous, to the eventual subjugation of the Roman Empire by Christian leaders.

Prothero har med andre ord ikke lest en eneste historisk kilde til begivenhetene. Han aner ikke at ingen av de fem kildene som forteller om ødeleggelsen av Serapistempelet (som er hva dette i realiteten handler om, ikke det opprinnelige biblioteket) nevner at en eneste bok gikk tapt.

Og så tror han en hel masse om hva Hypatia drev med.

The movie has her character questioning Ptolemaic astronomy and investigating the heliocentric model of Hipparchos of Samos, and coming up with Kepler’s elliptical orbits as a solution to the problem of heliocentrism. This last part is probably fiction, but then Hypatia has been such a symbol of science and feminism for centuries that nearly every author has embellished our ideas of her. And the ending, where her Christian former slave suffocates her to save her from a painful death for being a pagan and a witch, was not nearly as harsh as reality. According to historical records, a Christian mob kidnapped her from her chariot, stripped her naked, flayed her alive with sharp potsherds, and then dragged her skinned body through the streets.

La oss ta dette punktlig.

1) Ingen kilder forteller at Hypatia stilte spørsmål ved den ptolemaiske modell.

2) Hipparkos beskrev ikke noen solsentrert modell, det var det Aristarkos som gjorde. Modellen ble avvist fordi den stred med observasjonene (bl.a. parallakseproblemet, man kunne ikke se at fiksstjernenes posisjon endret seg, noe de burde hvis jorden beveget seg).

3) Hypatia tenkte som Prothero forstår ikke at planetene gikk i elliptiske baner, men i sirkelbevegelse.

4) Hypatia ble ikke flådd levende med keramikkskår (den forestillingen er hentet fra Gibbon på 1700-tallet, ikke kildene), men antagelig steinet - med takstein (som riktignok er av keramikk).

5) Han har rett i at "Hypatia has been such a symbol of science and feminism for centuries that nearly every author has embellished our ideas of her", men ser likevel ikke at det han siterer av Hypatia i innledningen av bloggen og filmen han anmelder nettopp er det - diktning uten dekning i annet enn samtidens trosforestillinger.

Men det blir verre. Prothero hopper rett over i kokoland med sin videre fremstiling av historien.

But although the historical details could be quibbled over, the main point of the movie rings true, especially in this current age where religious dogmatism is still attempting to suppress science and free inquiry. Late Roman Alexandria was  indeed a tolerant place where the Egyptian, Greek, and Roman gods were still worshipped. It had the largest Jewish community in the world, where the Hebrew Bible was translated into Greek (the Septuagint). This tolerance was soon overpowered by lower-class Christian mobs who first destroyed the pagan temples, and then drove out the Jews, and finally destroyed the centuries of learning built up in Hellenistic Alexandria since the time of Alexander the Great some 700 years earlier.Many scholars still consider the murder of Hypatia and the conversion of the Roman Empire to Christianity (with the destruction of nearly all Greek and Roman scholarship) as the beginning of the “Dark Ages” in the west.

For det første er det sikkert slik at hovedpoenget "rings true", men spørsmålet er ikke hvilke faktoider som klinger sant, men hvilke fakta som er sanne - og mulige å belegge med kilder. At nye ateister knapt gjør dette når de skriver om historien, understreker at de ikke er drevet av etterprøving, men ideologi og myter.

For det andre var antikkens Aleksandria ikke en tolerant plass, men en sydende vulkan med stadige gatekamper, opprør og forfølgelser av etniske og religiøse grupper. Byen yrte av gjenger som kunne drepe for et godt ord, det var ikke så nøye om offeret var naturfilosof eller biskop, jøde eller kristen, mann eller kvinne.

For det tredje ble ikke århundrers kunnskap rasert av kristne mobber, eller av ideologiske grunner. Biblioteker kom og gikk, like mye som intoleranse, branner, kriger og opprør. Biblioteket i Aleksandria var muligens ødelagt før det i det hele tatt eksisterte kristne og i hvert fall før kristne hadde noen makt (mer om dette i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø).

For det fjerde fantes det hedenske lærde, også kvinnelige, i byen i generasjoner etter Hypatia, som en annen nyplatoniker - Aedisia. Vi finner forøvrig nyplatonikere i Østromerriket og Bysants gjennom hele middelalderen.

For det femte oppgir han ikke hvilke disse many scholars er - han bare tror blindt det er mange og forventer at leserne også bare tror det blindt. Antagelig foregår det noe oppe i hodet hans der han som mange nye ateister har fått det for seg at siden tro og vitenskap per definisjon er fiender (det finnes jo ... kreasjonister!), slipper man å sjekke empiri eller påstander om empiri, altså historiske kilder.

Dermed trenger han for det sjette ikke oppgi noen som helst kilder eller eksempler på at kristningen av Romerriket førte til ødeleggelsen av nesten all gresk og romersk lærdom. Dette er bare en sannhet vi må godta i blind tro, siden den ... klinger sann.

For det syvende levde altså Hypatia i Østromerriket. Hvordan hennes død (selv om den skulle ha fått konsekvensene han fantaserer om) kunne være begynnelsen på "mørketida" i Vestromerriket, er dermed noe uklart.

For å si det kort og klart og krast. Og kommentarfeltet er til tider enda verre.

Skulle noen tro jeg tar hardt i, er det lov å flytte seg i retning av en ateistisk historiker som legger langt mindre i mellom i en knusende kritikk av sine "rasjonalistiske" meningsfeller.

Husk pute og popcorn.

Ingen konspirasjon

Skulle noen være i Bergen på tirsdag kan tipses om at noen hekto saumfaring av konspirasjonsteorier av undertegnede og Asbjørn Dyrendal.

Vi siterer fra forhåndsomtalen

Konspirasjonsteoretikere sverger på at de har avslørt onde hensikter og hvem som står bak dem. Hvor tilbøyelige er vi til å konspirere, og hvordan avsløres en konspirasjonsteori?

Konspirasjonsteorier florerer, og forsøk på å motbevise dem fører ofte bare til at troen på dem forsterkes. For tilhengere finnes det alltid forklarende logiske mønstre. Samfunnsforskning viser at mennesker har en trang til å finne mening og forklaring til ethvert fenomen. Dette står sentralt for skapelsen av konspirasjonsteorier.

Men hva er egentlig en konspirasjonsteori og hva kjennetegner den? Og kan en sammenligne religion med konspirasjonsteorier? Teoriene kan være både omfattende og fantasifulle, og karakteriserer ofte det gode og det onde. Samtidig kan de også være mer eller mindre troverdige.

Selvsagt en ond plan bak det hele, men du vil ikke avsløre den uten å møte opp.

Eksisterer religion?

Noen ganger blir man mer enn et par smuler oppgitt over ordbruk, og ikke bare fordi setningene blir i overkant tendensiøse.

Ikke minst ser vi dette når noen snakker om religion. For ordet er ikke bare en nøytral og noen ganger praktisk betegnelse på noen typer tradisjoner og trosforestillinger. Det er blitt en hoggestabbe for ideologiske økser.

Ofte er det mer fruktbart å snakke om livssyn og virkelighetsforståelser enn ”religion”, siden forskjellene kan være større enn likhetene. Ordet brukes mange ganger om noe som ikke lar seg sette på en formel. Det sier vel så mye om modernitetens behov for definisjoner som om noe avgrenset fenomen.

Religion er et ikke-eksisterende universal.

Begrepet bidrar til at vårt perspektiv styres vel så mye av definisjoner som av data. Det fungerer mer som en tankefelle enn til å skjerpe tanken. Vi ser dette når noe som gjøres eller tenkes i regi av én religiøs retning eller som et engangstilfelle tas til inntekt for all religion til alle tider.

Det gjør at vi stadig hører om ”religionens lange kamp mot vitenskapen” eller som på en feministblogg at ”de store grunnleggende problemene” (fra kvinnefiendtlighet til manglende likeverd) skyldes fenomenet religion.

Og da

Ikke en bestemt religion, men religion som sådan. Alt vi har av kulturelle nedarvede forskjeller mellom kjønn og hva det betyr for samfunnsposisjon skrives til syvende og siste tilbake til vår religion.

Dette følges friskt opp på twitter med at ”Religion er roten til alt vondt, også dårlig barneoppdragelse".

Konklusjonen er grei: ”Det beste vi kan gjøre for fred og menneskeverd er å kutte ut religion på alle barnas arenaer”.

Holdningen er sterk, klar og kvelende på all diskusjon. Religion er ikke bare en bås der man plasserer svært ulike fenomener, det er et fengsel for forbryterske synspunkter.

Selv om det er fint at ”gladkristne og andre snillreligiøse” hevder at de er for likestilling og menneskeverd, viser det bare at det er ”ingen regel uten unntak.”

Mens regelen i enkelte kretser er at religion uten unntak er negativt.

Og siden det selvsagt er et hundre prosent irrasjonelt fenomen, kan det like selvsagt ikke vurderes rasjonelt.

Litt på samme måte som enkelte politiske synspunkter.

Menn er fra Mars

Som tenåring lærte jeg fort at evolusjon var fortryllende og religion fiendtlig og fornuftstom.

En av mine store læremestere het Edgar Rice Burroughs. Hans skildringer av kampen for tilværelsen mot løver og prestinner i Afrikas jungel ble til tider bare utkonkurrert av det hektiske livet i jordas indre, Pellucidar, som yrte av pirater og psykiske flyveøgler bak hver busk og sky.

Og av storslagne, men døende sivilisasjoner på planeten Mars, eller Barsoom som den heter blant kjentfolk.

Den første av Barsoom-føljetongene begynte i et amerikansk blad for 100 år siden, i februar 1912. Etterhvert skulle de bli samlet i ti romaner om sterke menn og vakre kvinner, onde herskere, sleske prester, tapte siviliasjoner, gale vitenskapsmenn og besynderlige teknologier.

Med covere som fikk enhver gutt til å sikle.

Alt i beste Burroughs-stil med febrilske forfølgelser og forelskelser, forkledninger og fengslinger, kidnappinger og tvekamper, lykketreff og overtro.

Eller altså religiøse kulter som styrer med bløff og radioaktive børser.

Det hele åpner i A Princess of Mars med at den nylig hjemkommede borgerkrigssoldaten John Carter under jakt på apasjer i Arizonas ørken på mystisk vise transporteres til en helt annen ørken, for ikke å si planet.

Her er det ikke bare luft, men en heller krigersk atmosfære som dunster av firearmede og selvsagt grønne krigere, hvithårete apemonstere og mangt annet som kan krype, bite og skyte.

Heldigvis er det også andre ting å feste blikket på når den mer enn overfladisk fagre Dejah Thoris dukker opp i øyekrokoen. Det er ikke til å undres over at John viser seg villig til å gå over atskillige lier og lik for til stadighet å befri henne fra de ymseste kulter og kreaturer. Selv om hun også selv slår seg løs med iver og eleganse.

Det er kort sagt ikke akkurat Jane vi møter.

Siden fortellingen er blitt overført til opptil flere tegneserier (ofte brukbart som til venstre, se forøvrig her) og en famlende film (altså elendig), var en av inspirasjonene for Avatar, og nikkes til i League of Extraordinary Gentlemen, Babylon 5 og Star Wars-filmene, er det på tide at en mer storslagen John Carter-film havner på kino.

Ikke minst i en tid med armslag for spesialeffekter som kan yte sånn noenlunde rettferdighet til Burroughs vyer.

Da er det ikke så nøye om fortellingen sikkert kan bli noen tødler cheesy - selv om trailerne så langt heller har økt enn fjernet forventningene. Den kan i hvert fall ikke bli verre enn snittet på manus fra Hollywood for tiden.



Ikke minst den aller seneste, et ti minutters klipp og intet ringere enn eksklusivt.

Disse amerikanerne.

Gudskrigene i eplehagen

Tapp ... tapp ... hallo...?

Ah, der var det én.

Siden dette er et tema som alltid trekker mye tilskuere, lenkes til Bryan Appleyards hjertesukk om nye ateister, altså Dawkins og resten av guttebandet Bright Boys, nærmere bestemt artikkelen The God Wars i tidsskriftet New Statesman.

Selv om vi ikke er enige i alt (dette er jo skrevet av en agnostiker, så han kan jo ikke ha rett i alt) viser åpningen at dette er verdt å få med seg.

Two atheists - John Gray and Alain de Botton - and two agnostics - Nassim Nicholas Taleb and I - meet for dinner at a Greek restaurant in Bayswater, London. The talk is genial, friendly and then, suddenly, intense when neo-atheism comes up. Three of us, including both atheists, have suffered abuse at the hands of this cult. Only Taleb seems to have escaped unscathed and this, we conclude, must be because he can do maths and people are afraid of maths.

Say no more. Og les.