Fossile forestillinger

Typisk alpepositur. Hentet fra her

Behovet for å stålsette seg i møte med populærvitenskap blir dessverre ikke mindre. Jeg har ofte lurt på hvorfor oppspinn om europeisk historie blir formidlet som selvfølgelige sannheter i tiår etter tiår, uansett hva slags kanal eller program man sveiper innom.

Enten grunnen er at man ikke vet eller ikke vil bedre, klarer jeg ikke helt å bestemme meg for hva av de to som er verst.

Selv om det er en stund siden jeg har sett History Channel var det dermed ikke akkurat overraskende at tirsdagens program om alpenes historie (det trettende i en serie om hvordan jorden ble til) var like forsteinet som før.

Noe som synes vanskelig å unngå når noen nærmer seg vitenskapshistorie, enten vi altså snakker HC, NRK2 eller Nasjonal digital læringsarena.

Altså igjen bare å himle høyt med øynene i møte med History Channel der kommentatoren kunne røpe for millioner seere at mens de fleste andre lærde på 1500-tallet trodde jorden var flat, forsket Leonardo da Vinci på fossiler i alpene. Han kunne ikke godta at disse stammet fra syndfloden, slik Den katolske kirke hardnakket hevdet.

Mens kameraet panorerte ... talende (ikke minst siden det ikke var bygget den gangen) mot Peterskirken.

Og da hadde man i grunnen ikke mye annet valg enn å gi seg.

Forståelsen er enkel og grei. Siden Kirken var en sterk maktfaktor og kulturell premissleverandør, og dessuten (for å si det som femåringene i enkelte debattfora) slem og dum, var all vitenskap egentlig umulig så lenge Kirkens klamme hånd bestemte.

Og dermed var det slik at det var Bibelen som gjaldt som urokkelig naturvitenskap i Middelalderen (for å si det med Terje Nordby i Mytekalenderen), og alle tilløp til innvendinger ble brutalt slått ned.

At det i realiteten var omtrent motsatt, har vist seg vanskelig å formidle. For det som gjaldt som urokkelig naturvitenskap i Middelalderen var ... urokkelig naturvitenskap.

Var noe demonstrert naturfilosofisk - enten av Europas egne lærde, hos de gode gamle grekerne eller mer moderne arabere - tolket Kirken Bibelen i lys av dette, så lenge det ikke begrenset Guds allmakt (som mye av debatten på 1200-tallet handlet om, som spørsmålet om vakuum var mulig).

Slik tradisjonen hadde vært siden i hvert fall 200-tallet og de som var involvert i Galilei-saken også ga uttrykk for, skriftlig (som Bellarmine i et brev i 1615).

Men, og dette er et viktig men: Hvis det ikke fantes noen naturfilosofisk demonstrasjon på et område, brukte man andre kunnskapskilder. Og der var det en god tommelfingerregel å følge Bibelen, selv om man ikke leste den fundamentalistisk.

Som når det gjaldt jordens alder. 

Selv om Aristoteles og andre greske tenkere hevdet at universet var evig, noe som selvsagt var tatt hensyn til i middelalderens gudsbevis, var dette omdiskutert (det var sterke logiske grunner til å avvise en slik tanke) og ikke på noen måte demonstrert.

Men hvordan forholdt man seg så til fossiler? Var ikke de - som hadde vært kjent i tusener av år - et umisforståelig bevis både på evolusjon og jordens alder? Og dermed noe som nettopp avslører Kirkens undertrykkende makt?

Og er barnelærdom, slik det nesten uten unntak fremkommer i dagens lærebøker for grunnskolen, som i "Naturfag for alle", om jordens og livets historie.

Middelalderen i Europa var dominert av Aristoteles' statiske verdensbilde sammen med Kirkens krav om at enhver observasjon skulle tolkes på en måte som stemte med Bibelens ord. Med renessansen kom de direkte observasjoner og eksperimenter inn i bildet, men fortsatt var det om å gjøre at enhver tolkning skulle stemme med skapelsesberetningen i Det gamle testamente, noe som rammet dette fagfeltet særlig hardt. Jorden skulle ikke være eldre enn knapt 6000 år og fossiler ble avfeid som naturens spill.

Selv om det er litt uklart for meg hvorfor det er så dumt å oppfatte fossiler som naturens spill.

Siden det nærmer seg minnedagen for sakseren Albertus (1316-1390) kan det med andre ord være på tide med en liten leksjon i geologihistorie, for ikke å si fossilforståelse.

Fjell og fossiler hadde lenge vært av interesse for naturfilosofene. I middelalderen leste man i det hele tatt slike med lyst og lykt. Selv om noen tenkere i perioder kunne møte motstand (som Aristoteles på deler av 1200-tallet), ble de som en hovedregel nærmest omfavnet for mye.

Utfordringen var ikke noen monolittisk, kirkelig lære. I stedet handlet den mer om at det var mange ulike teorier i omløp.

Noen mente at siden fossile skjell lignet på dem på stranden, måtte de en gang ha vært levende dyr. Den største tenkeren, Aristoteles, syntes å ha ment at fossiler ble dannet av gasser og dermed var etterligninger (og ikke spor) av levende organismer.

Noe som ble tatt som god fisk i en tid der man var vant til statuer og ikke hadde noen god teori om hvordan noe organisk kunne forvandles til stein.

På 1000-tallet forklarte Ibn Sienna at fossiler skyldtes spontant forsteinende væsker.

If what is said concerning the petrifaction of animals and plants is true, the cause of this (phenomenon) is a powerful mineralizing and petrifying virtue which arises in certain stony spots, or emanates suddenly from the earth during earthquake and subsidences, and petrifies whatever comes into contact with it. As a matter of fact, the petrifaction of the bodies of plants and animals is not more extraordinary than the transformation of waters.

Når vann kunne fryse til is på sekunder, var det ikke underlig om levende organismer kunne bli til stein.

Siden de beste naturfilosofene, enten de var kristne eller ei, mente dette skjedde spontant, trengte man ikke noen lang forhistorie for å forklare fenomenet.

Men hvordan hadde fossilene havnet på toppen av fjell?

En mulighet var selvsagt Storflommen kjent fra fortellingen om Noa. Siden vannet dekket også fjellene, var det ikke annet å vente enn at man fant sjødyr høyt oppe.

Men man vurderte også geologiske årsaker.

Dermed slipper vi inn Albertus som altså ikke er noen perifer figur, men både ble rektor ved universitetet i Paris og biskop. Som elev av selveste Buridan gikk han ikke av veien for heller dristige tanker, som at riktige konstruerte maskiner kunne holde seg oppe i luften, på linje med hvordan skip kunne flyte i vann.

Og han var heller ikke dårlig som geolog.

The erosion produced by rivers constantly draws terrestrial particles from the continents to the bosom of the sea. This erosion, which, by scooping out the valleys, has shaped the mountains, constantly displaces the centre of gravity of the terrestrial mass, and this mass is in motion to bring back the centre of gravity of the earth to the centre of its figure. Through this motion the submerged portions of the earth constantly push upwards the emerged parts, which are incessantly being eaten away and afterwards replaced by the submerged parts.

Det var nettopp Albertus' teorier som fengslet Leonardo.

At the beginning of the sixteenth century this theory of Albert's strongly attracted the attention of Leonardo da Vinci and it was to confirm it that he devoted himself to numerous observations of fossils.

Nå ble ikke Leonardo hørt så mye på siden han ikke offentligjorde noe, men gjemte det hele bort inntil hans private notater i kode ble oppdaget på 1800-tallet.

Selv om tenkere som Girolamo Fracastoro (1480-1533, også kjent som opphavsmannen til syfilis, i hvert fall begrepet) og Bernard Palissy (1510-1590) leverte interessante bidrag, må vi altså dermed vente til 1600-tallet for å finne gjennombruddet.

Og vi snakker ikke da om en radikal, ateistisk tenker langt unna noe kirkelig maktsenter. I stedet skjedde det hele ved en nyfrelst katolikk. I Italia, der Galilei var idømt hussarrest få tiår tidligere.
 

Det hele handler til og med om en danske. Niels Stensen (1638-1686) studerte i Italia og konverterte i 1667 til katolisismen (og tok det mer internasjonale navnet Nicolaus Stenonis eller Nicolas Steno, en skikk som forøvrig Holberg parodierte i Erasmus Montanus).
 
Selv om Steno på mange måter ble mer katolsk enn paven (eller kanskje til og med derfor?), ønsket han fremfor alt å tenke selv fremfor bare å godta påstander som kunne etterprøves.
 
Selv om norsk Wikipedia synes å holde fast på en heller fossil forståelse av at arbeidsformen normal var blind aksept av antikke autoriteter, understrekes at dette ikke var påtvunget av dogmer.

På en tid da forskning i faget naturvitenskap innebar granskning av de gamle antikke autoriteter, hadde Stensen mot til å stole på sine egne øyne, selv når det han observerte avvek fra tidligere etablert innsikt.

Dermed kunne han både lage nye teorier om hvordan fossiler ble dannet og hvordan sedimenter kunne aldersbestemmes.

Stensen var den første som kunne vise hvordan sedimentære lag ble avsette [sic] i havet, slik at yngre bergarter ble liggende oppå eldre.

Steno var på mange måter en ensom røst. Hans store geologiverk fra 1668 (utgitt året etter) slapp gjennom sensuren som alle offisielle utgivelser var underlagt (noe kan til en viss grad også betraktes som datidens peer review, uten at vi skal overdrive dette poenget), men hans teorier ble først bredt akseptert på 1700-tallet (selv om Robert Hooke (1635-1703) selvsagt var på sporet også her og så for seg en lang jordisk forhistorie).

Stenos forståelse av elvenes betydning måtte vente enda hundre år på aksept, til man hadde studert steder som Grand Canyon.

For den nyomvendte Steno var imidlertid hans tro viktigere enn å studere bergarter. Han ble utnevnt som ansvarlig for katolsk misjonsvirksomhet overfor de lutherske nordområdene og brukte sine siste år på dette.

I dag kan vi kanskje reagere på prioriteringen (enkelte av oss har tilsvarende blandete følelser overfor Pascal), men det blir fort anakronistisk.

Steno ble ikke stanset av paven. Han ble verken forfulgt eller anklaget. I stedet er han i ettertid blitt saligkåret.

1600-tallet var en tid der religion og rasjonalitet hang sammen. Det man eventuelt opplevde av motsetninger mellom tro og vitenskap kunne handle mer om moral enn meninger, mer om tidsbruk enn tanker.

Idealistiske personer måtte dengang som nå prioritere mellom å hjelpe og jobbe.

I en tid der det ikke var godt å se den helt store nytten av geologisk forskning, var valget kanskje ikke så vanskelig for Steno.

Men i vår tid er det ikke lett å se unnskyldninger for å overse forskningen på vår nære fortid.

Kritiserer man andre for ikke å forstå fossiler, eller være underlagt fastlåste autoriteter, kan det nok tenkes noe mer passende enn selv å spre forsteinete forestillinger - uten hensyn til kildene.