Den Store Anmeldelsen

Det sier noe om en bok at den er mer omtalt før den gis ut enn etter.

Etter å ha lest Stephen Hawking og Leonard Mlodinows The Grand Design for noen uker siden hastet det ihvertfall ikke så mye med å omtale den. Boken er rett og slett verre enn jeg fryktet.

Med respekt og beklagelse å melde avsanner den dessverre alle håp om at krigstypene i media om at "Gud ikke var nødvendig" og at "universet kan komme fra ingenting" takket være ikke minst... tyngdeloven, kun var en forlagshype, slik da også denne anmeldelsen ikke la veldig skjul på.

Saken blir ikke bedre av at boken har uvanlig store pretensjoner.

Nå kan man jo si at Stephen Hawking, en vitenskapelig banebryter som med rette kan oppfattes som en legende, har noen kvantesprang rett til å bruke store ord.

Men det ville være å overdrive om vi skulle si at han kommer godt ut av forsøket på å bevege seg i filosofiens verden uten særlig innsikt, og å overselge en  fysisk modell som både er teoretisk omstridt og savner den lille detaljen som heter empiri.

Selvsagt er det flott når forskere begir seg inn på de helt store spørsmålene, som hva er virkelighetens natur, hvor kommer alt fra og - ikke minst - trengte universet en skaper. Det er likevel ikke fult så flott når man gjør det ved å disse fagfelt uten synlig forståelse.

Traditionally these are questions for philosophy, but philosophy is dead. Philosophy has not kept up with modern developments in science, particularly physics. Scientists have become the bearers of the torch of discovery in our quest for knowledge (side 5).

Jeg vet ikke helt hva som er verst. Kanskje er det like beklagelig med filosofer som ikke følger med på fysikk som med fysikere som ikke følger med på filosofi.

Til Hawking og Mlodinows unnskyldning kan det være at de muligens har fulgt filosofien fra avisoverskrifter eller bestselgere og dermed har i tankene popfilosofi, postmoderne pådrivere og/eller eksistensialister fra de seneste generasjoner.

Altså i stor grad folk som har erklært analytisk filosofi, for ikke å si systemfilosofene, for døde og maktesløse. Og som ikke er mindre kritiske til muligheten for å finne sannhet og helhetsforståelse enn Bjørn Eidsvåg.

Men det er en misforståelse som vel ikke akkurat tyder på å ha fulgt med i timen å tenke at dette er selve filosofien eller alt som kan krype og gå av filosofer eller filosofering.

Selv har jeg de seneste årene både hatt glede av å lese fysikere som er bevandret i filosofi og filosofer som ikke er direkte ukjente med fysikken, eller teologer som kobler begge felter.

Etter å vært innom en og annen bok av folk som Barr, McGrath, Polkinghorne, Spitzer, Ward, Collins og co i mange sammenhenger (som også her i en heller omfattende samling redigert av Craig og Moreland, dette er i det hele tatt ganske standard i det jeg har sett av nyere lærebøker i både religions- og vitenskapsfilosofi (inkludert fra Hawkings eget universitet), samt hos både lettere fundamentalister og folk med noe mer liberalteologisk legning), for ikke å si enda tyngre vektere som Puntel og d'Espagnat, er det noe pussig å høre av anerkjente forskere - som gladelig trykkes til medias bryst og forsider - for sine... filosofiske konklusjoner, at oppegående filosofer ikke finnes.

Påstanden gjør det bent fram vanskelig å skrive korte setninger.

Dermed er det ikke annet å vente enn at The Grand Design havner i kjente filosofiske grøfter. Ikke minst når boken begår kunststykket å underminere egen posisjon nettopp ved ett av de retoriske grepene som anvendes for å legitimere den.

Vi ser dette når forfatterne går inn for en "modellavhengig realisme" der fysiske modeller ikke har en realitet utenfor en instrumentell funksjon (altså at vi kun kan se dem som ståsteder og briller). Og holder man seg til dette, er det ikke enkelt å forstå hvorfor modellers konklusjoner skal være reelle.

Eller må generere krigsoverskrifter i avisene.

Forfatterne illustrerer poenget med at det er som å leve i en gullfiskbolle. Vi ser det vi ser, uansett hvordan verden er. Saken blir ikke bedre om vi i den store sammenheng har kognitive evner, for ikke å si konsentrasjon, som gullfisk.

Hawking og Mlodinow er dermed ærlige nok (selv om det nok er med noen Newton tongue in cheek) til å si at siden Første Mosebok og Big Bang begge i en viss forstand er modeller, hjelper det ikke at sistnevnte er mer nyttig vitenskapelig enn den første.

Still, neither model can be said to be more real than the other (side 49-51).

Det kan hende vi likevel må vente litt på medieoppslag om at Hawking ser Første Mosebok som like reell som Big Bang.

Sagt mer filosofisk blander boka epistemologi (hva/hvordan vi kan vite) og ontologi (hva/hvordan noe egentlig er) så mye at det ikke er godt å vite hvor man er.

Forfatterne er kort sagt på dypt vann hvis de mener at vi befinner oss i en gullfiskbolle.

Skal jeg ta stilling til om vi snakker om noe mer allmengyldig om universet, hjelper det å ha orden på begrepene. Eller ha mer referanser til f.eks. Kants erkjennelsesteori, eller kritikk av og alternativer til denne.

Og kan vi ikke vite hvordan noe er, har vi ingen grunn til å rope fra takene at vi "ikke trenger Gud". Er alt modell er det ikke mulig å si hva som er virkelighet.

Grepet med "modellavhengig realisme" gir da også mistanke om å være en (... modellavhengig?) metode. Det bidrar til å dra leseren etter nesen fordi det gis inntrykk av at siden M-teori er en modell, er den egentlig like realistisk som andre.

Dermed er det kanskje ikke alle som får med seg at forfatterne diskret dropper å nevne at denne teorien ikke tilfredstiller noen av kravene de selv stiller til gode modeller, slik Peter Woit omtaler her.

Likevel er det befriende å se at forfatterne er humoristiske nok til å vedgå at ingen helt vet hva M'en i denne M-teorien som skal være den beste forklaringen på universet egentlig står for...

No one seems to know what the ‘M’ stands for, but it may be ‘master,’ ‘miracle’ or ‘mystery.’ It seems to be all three. People are still trying to decipher the nature of M-theory, but that may not be possible. 

Boken blir ikke en mer forbilledlig modell når den i god populærvitenskapelig tradisjon stadig bringer irrelevante og til dels feilaktige påstander om hva ulike religioner eller filosofer har sagt eller ment gjennom historien.

Muligens er tanken at det underbygger egen posisjon hvis andre har kommet med uvitenskapelige eller motbeviste forklaringer. Dermed løftes flere av modernitetens ikoner med stor glød. For de som kjenner bedre til historien enn forfatterne virker det imidlertid mer forstyrrende enn forklarende.

I stedet for å vise at Gud ikke er nødvendig, beviser boka at filosofi er nødvendig.

De som er interessert i grundigere omtaler kan finne mer enn nok å bite i under.
 
The Galilean Library

Fred Bortz

Not even Wrong