Ferdig betalt lunsj - Del 1

Det er alltid utviklende å møte innvendinger, så en takk til Øystein Elgarøy for kommentarene i Fri Tanke 16.september til mine hjertesukk om mediafremstillingen av Hawkings nyeste bok.

En åpen og kritisk samtale kan forhåpentligvis være til gjensidig nytte og bidra til at vi begge lærer noe.

Ikke minst kan det være nyttig å forstå hverandre så godt at vi vet hvor vi faktisk er uenige og ikke bare snakker forbi hverandre på hvert vårt stammespråk.

Dessverre kan det i slike situasjoner fort bli mye å komme inn på. Selv lange kommentarer som her kan likevel oppleves i korteste laget, både for den som skriver og den som leser.

Perspektiver og premisser

Før jeg tar tak i hva Øystein Elgarøy skriver, bør jeg gjøre oppmerksom på at Hawkings bok også er berørt i et annet blogginnlegg der jeg har trukket inn bl.a. én tung fysiker (Peter Woit, meg bekjent ikke teist) som er vel så kritisk til Hawking som meg – og det fra et fysikkperspektiv.

Det er generelt sett klokt å overlate det fysiske til fysikere, men når Hawking (eller hans forlag) leverer utspill som at Gud ikke er nødvendig for å skape universet, er det viktig å stanse litt opp. For det er ikke gitt at dette er et spørsmål som fysikere har mer kompetanse på enn andre. Det må rett og slett argumenteres for i hvilken grad spørsmålet om Guds eksistens handler om fysikk og om sistnevnte kan si noe om Gud er ”nødvendig” eller ikke.

Og argumenter knyttet til dette handler mer om filosofi enn fysikk.

Kritisk tenkning omfatter også å stille spørsmål ved egne premisser og tenkemønstre. Dess mer jeg har jobbet med et fag eller et livssyn, dess mer blind eller enøyd kan jeg være for alternative perspektiver. Selv en størrelse som Hawking kan ha tunnelsyn, kanskje er det nettopp en makeløs (det er fristende å si grenseløs) evne til dette som har ført ham dit han er?

Det var dermed nødvendig å rekke opp hånden når forhåndsomtalen i media var såpass forvirrende. Setninger som ”Because there is a law such as gravity, the universe can and will create itself from nothing” fører til spørsmålet om hva som menes med “ingenting”. Det var rett og slett umulig å lese dette på andre måter enn at Hawking mente at ingenting ikke var ekte ingenting. Jeg klarer ikke å se det som et meningsfullt utsagn å trekke eksistensen av noe som helst – som naturlover – inn i en definisjon av ingenting.

Uansett hvilken konklusjon vi lander på i et så viktig spørsmål som Guds eksistens, trenger vi kritisk tenkning og gode spørsmål. Behovet blir ikke mindre når media verden over blir mikrofonstativer for forlagets markedsstrategi.

Det er også viktig å unngå denne type livssynsmessig oversalg av en vitenskapelig teori. Hvis ikke kan man som Woitt er inne på komme i miskreditt, når det viser seg at det ikke er dekning for uttalelsene eller at de i for stor grad bygger på spekulasjoner og matematiske muligheter fremfor empirisk uttesting.

Dermed bør det være et tankekors etter alle mediaoppslagene at Hawkings teori verken er bredt akseptert blant fysikere eller en gang lar seg falsifisere på meningsfulle måter. Som det nevnes i New Scientist 8. september:

it seems highly unlikely that this mathematically beautiful theory can be put to any kind of meaningful test for decades, if not generations. Until there is empirical evidence for M-theory, Hawking's suggestion that it has all the answers is just a matter of faith.

 Så mer konkret til Elgarøys kommentarer. I stedet for å løfte dette opp til noen personlige og dermed sikkert i overkant fargede oppsummeringer, tar jeg det omtrent setning for setning. På den måten er det også mer sannsynlig at viktige poenger ikke blir borte.

Hva forklarer en forklaring?

Elgarøy innleder med at

Gud er ikke nødvendig for å forklare universet. Stephen Hawkings modell er omtrent så nær vi kan komme en fullstendig forklaring av universets eksistens.

Hvis vi nå legger til side en diskusjon om akkurat denne matematiske modellen er mer sannsynlig eller troverdig enn andre, kan vi bruke mer tid på hva vi legger i ulike begreper.

Når vi bruker uttrykket forklaring er det viktig å være tydelig på hva vi mener. Det er forskjell på naturvitenskapelige forklaringer og forklaringer i videre forstand (for eksempel vitenskapsfilosofiske eller personlige). Førstnevnte er knyttet til lover, betingelser og årsaker, og forklarer med dette en effekt, slik vi finner uttrykt i Hempels klassiske modell for deduktiv-nomologisk forklaring.

Men det finnes andre og noen ganger videre og større forklaringer om hvordan saksforhold henger sammen. Er vi åpne for også andre typer forklaringer enn det vi litt enkelt kan kalle kvantiative, eller får ikke mer kvalitative forklaringstyper en gang komme til start?

Må en godkjent forklaring holde seg kun til lover, matematikk og repeterbare eksperimenter knyttet til målbare størrelser, eller er det mulig å trekke inn andre forhold?

Generelt sett vil en vurdering mellom større hypoteser – som om universets tilblivelse og multiverset – også fort omfatte spørsmål om koherens, om hvilke hypoteser som har størst og bredest forklaringskraft, hvis de ikke kan avgjøres direkte med empiri.

For her er vi ved et avgjørende poeng. Hvis Gud ikke er en del av fysikken kan Gud per definisjon ikke være en fysisk forklaring. På lik linje med annet som ikke kan forklares med Hempels modell, men som det kan tenkes at det er forklaringer på i videre forstand (for eksempel hvor naturlovene kommer fra, og hvorfor vi har disse og ikke andre). Her handler det om å finne den beste helhetsforklaringen, den forklaringen som omfatter flest typer data og skaper mest mulig sammenheng mellom dem.

Selv om slike forklaringer ofte handler om kvalitative forhold, er det vanskelig å se at det i seg selv grunn til å diskvalifisere dem.

Dermed er det en mer fruktbar vei å sammenlikne ulike typer totalforklaringer, som teistiske perspektiver i forhold til ateistiske. Her er vi imidlertid på filosofiens og ikke naturvitenskapenes kompetansefelt, selv om naturvitenskapen er og må være viktig for filosofien. Vi må da vurdere alt fra forhold som hvorfor noe eksisterer i det hele tatt og hva som er grunnlaget for troen på vår fornuft og erkjennelse (og dermed også for naturvitenskap som prosjekt), via opplevelser av fri vilje og bevissthet til hvordan vi skal tolke våre moralerkjennelser.

Er dette reelle forhold eller illusjoner? Kan alt dette forklares kun ut fra fysikk, eller blir det mer å bortforklare? Hvilket helhetsperspektiv er best egnet til å skape sammenheng i og forståelse av alle slike fenomener og data?

For å være mer positiv enn det kanskje er fare for å virke ellers i denne kommentaren er det i hvert fall hyggelig at Elgarøy støtter et av mine poenger når han sier at Hawkings nye bok

representerer egentlig ikke noe nytt i forhold til ”A Brief History of Time”. Men det er klart det er mye krutt i påstanden om at Gud ikke kan ha skapt universet.

Ja, det er mye krutt i en slik påstand. Kanskje det er derfor selv Hawking nøler med den? Hvis jeg har forstått ham rett sier han ikke at Gud ikke kan ha skapt universet (altså at det er umulig), men at Gud ikke trengs for å forklare universet. Altså at vi ev. kan kutte ut Gud fordi det i følge Hawking er en overflødig forklaring.

Men dette reiser igjen spørsmålet om hva vi mener med en forklaring. Slik Elgarøy beskriver dette, ser det ut til at dette primært må handle om fysiske forklaringer:

Universet vi ser rundt oss i dag er komplisert. Det inneholder strukturer som galakser, stjerner, planeter og, i hvert fall på minst ett sted, organisk liv. Denne kompleksiteten er nok en av grunnene til at mange har vanskelig for å forestille seg at universet kan ha blitt til av seg selv. Stephen Hawking lanserer imidlertid en fysisk forklaring på dette.

Ja, og det er Hawkings oppgave som fysiker å finne nettopp fysiske forklaringer. Men spørsmålet er det om vi dermed kan argumentere for at en slik forklaring nødvendigvis er hele forklaringen, eller den beste forklaringen på helheten.

Bruker vi Hempels forklaringsmodell, altså ser på de fysiske betingelser og matematiske sammenhenger knyttet til vårt univers (ev. med en del teoretiske antagelser og kreativ bruk av transformasjoner og imaginære størrelser), lander vi på nettopp fysikk og matematikk. Dette ligger innebygget i metoden, det er rett og slett betingelsen for at den skal virke.

Det er en viktig og avgjørende vitenskapelig vinkel, men den kan da kun si noe om det fysiske.

Om ingenting

Elgarøy fortsetter:

Universet, argumenterer Hawking, kan ha startet fra vakuum. Her er det verken masse, tid eller rom. I et slikt vakuum - ingenting - finnes det heller ikke gravitasjon.

For mange vil nok uttrykket vakuum oppfattes, som Elgarøy sier, som ingenting. Men her er det fort gjort å blande kortene. Er dette vakuumet virkelig et ekte, et reelt ingenting? Er det noe, eller er det ikke noe? Hvis det inneholder noe som kan beskrives fysisk er det ikke ingenting.

Så vidt jeg forstår Hawking er kvantevakuum et fysisk fenomen. Det eksisterer noe, noen former for naturlover og felt, altså noe som har et innhold, noe der det skjer noe. Og noe er kort sagt ikke ingenting.

Med dette i bakhodet fremstår det Elgarøy skriver videre i et annet lys: ”Til tross for dette, observerer vi at ting oppstår spontant i slike vakuum.” For dette handler altså ikke om at noe oppstår av absolutt ingenting. Det handler om fysiske fenomener knyttet til eksistensen av noe fysisk.

I tillegg er det vanskelig å se dette med ”oppstår spontant” som annet enn uttrykk for en tolkning av data, og det til og med en ganske fri sådan.

For en legmann er det naturlig å spørre hva som er grunnen til at vi tror dette oppstår spontant, altså uten noen som helst grunn? Og hvor allment akseptert dette er blant fysikere, inkludert hvilke mer grunnleggende premisser det er basert på (ref. diskusjonen om for eksempel København-tolkningen)?

Kjenner vi virkelig dette feltet så godt at vi kan utelukke noe? Hvorfor er det ikke mer fruktbart å anta at det kan være årsaker vi ennå ikke kjenner (for eksempel enda mer elementære partikler enn vi er kjent med i dag), kontra garantert absolutt ingen årsaker?

Uansett dette, er det viktig å forstå at Elgarøy fortsetter med en noe som det ikke er opplagt at er ingenting:

Dette kalles kvantefluktuasjoner. Dette er ikke fantasi. Det er hendelser med målbare effekter. Hawking argumenterer for at vårt univers har oppstått spontant i et slags ur-ingenting - et vakuum - som en kvantemekanisk fluktuasjon.

Alt som trengs for å lage universet vi ser rundt oss i dag er et ekspanderende rom av rette sorten.

Det høres rimelig ut, men da har vi forlatt begrepet (ekte) ingenting, altså uten noen kjente eller ukjente elementærpartikler eller noe som helst annet tilstede. Noe fysisk blir ikke mer ingenting av å benevnes som et ”ur-ingenting”. Men jeg har ingen problemer med å ta fysikerne på ordet når det hevdes at noe eksisterende – som et ekspanderende rom av rette sorten (som i snitt har en Hubble-ekspansjon større enn null) - er godt egnet til å lage universet vi ser rundt oss.

Ferdig betalt lunsjbord

Elgarøy skriver videre at

Dette koster ikke noe energi. Summerer man energien som driver ekspansjonen og energien til gravitasjonsfeltet i et slikt baby-univers er resultatet lik null.

Det er sikkert riktig, gitt definisjonene av energier og retningene på dette, men vi ser igjen at dette ikke handler om ingenting. At summen er lik null, betyr ikke at det er null former for energi til stede. Og når dette handler om bevegelse, om endring, om noe som ekspanderer, er det vanskelig å komme fra at dette krever at de fysiske betingelsene er på plass. Uten eksisterende fysiske betingelser kommer ikke fysikken av gårde. Det holder ikke med en matematisk mulighet, vi trenger noe som reelt eksisterer fysisk for at noe skal kunne skje. Matematiske formler kan som kjent ikke forårsake noe som helst.

Elgarøy fortsetter:

Energien som driver ekspansjon vil raskt henfalle til en suppe av stråling og partikler, og i tidens løp vil strukturene vi ser rundt oss vokse fram av suppa.

Hawking viser at det er mulig, innenfor anerkjent fysikk, å se for seg at noe har blitt til av ingenting uten innblanding utenfra. Han viser sågar at noe slik må skje.

For å holde oss til matmetaforen kan vi beskrive dette som å koke spikersuppe på noe som ikke er ingenting. Det smugles atskillig inn i suppen uten at man er det bevisst. Når vi ser at ”ingenting” inneholder vakuum, lover, felt og muligens andre, ukjente størrelser, noe med potensial til noe, er det ikke enkelt å se dette som ingenting uten å ta i bruk heller spesielle definisjoner.

At dette (som kanskje vel så gjerne bør kalles for et komplisert noe) dermed ikke trenger innblanding utenfra er ikke uventet, siden det allerede synes å inneholde betingelsene for at universer kan vokse fram.

Dermed blir Elgarøys konklusjon litt vond å fordøye: ”Universet blir dermed en gratis lunsj uten vert.”

For meg høres dette tvert i mot ut som å komme til et ferdig betalt lunsjbord basert på forbløffende riktige råvarer. Det er forskjell på et måltid betalt av ingenting uten noen konto og et måltid som har kostet 1 million i utgifter mot 1 million i betaling, og det på en konto som avgjort eksisterer.

Selv om det matematisk sett skulle konstanteres at det er null kroner på kontoen, ble ikke måltidet til uten transaksjoner.

Del 2 og Del 3  følger i morgen.