Håp for Hall of Fame?

Nei, det er ikke Dekodet som er nominert, men Genesis

Og dermed er det fristende å fabulere som Los Angeles Times over hvike andre lenge savnede band kan komme etter.

Is the impending induction of Genesis the beginning of progressive rock getting its long-denied due from the Rock and Roll Hall of Fame?

Or is this just tokenism, a one-time exception made because of all the pop hits Genesis scored long after it had forsaken the arty, theatrical-rock strangeness and literary-mythic inspirations of the early 1970s, when Peter Gabriel was fronting the band?

Antagelig er det det, men det er lov å håpe.

If the Rock Hall’s voters want to put their ears to work in their future deliberations, rather than accepting on faith the commonplace critical disparagement of prog rock as a pompous, pseudo-intellectual perversion of the earthy rock ‘n’ roll aesthetic, here are some names and recordings for them to consider.

Selv om det er tvilsomt om Hall of ShFame er interessert i å la seg forvirre av noe så mundant som fakta og forslag.

Juleevangeliets julehilsen

På en dag som denne kan vi gjøre dårligere enn å sitere et sitat fra dagens Quodlibeta.

"Any comparison of Matthew 1-2 and Luke 1-2 to pagan divine birth stories leads to the conclusion that the Gospel stories cannot be explained simply on the basis of such comparisons. ... For what we find in Matthew and Luke is not the story of ... a divine being descending to earth and, in the guise of a man, mating with a human woman, but rather the story of miraculous conception without the aid of any man, divine or otherwise. As such, this story is without precedent either in Jewish or pagan literature."

Skulle nesten tro de hadde lest Dagbladet.

Aftenpostens julehilsen

Aftenposten overrasker og begeistrer med et gjensyn med en viss pub i Oxford og bra omtale av to vise menn og noen av deres fortellinger.

Med det ørlille unntak at Lewis vel ikke akkurat var professor i Oxford,  men ble det først senere i Cambridge, er det bare å svinge seg i kretsen og bukke og neie.

Avisjulen blir ikke dårligere av kronikken om en julefortelling på en runestein rundt 1040.

Ikke minst fordi den synliggjør både sterke kristne kvinner og et betimelig juleoppgjør med den germanske maktideologien som det skulle vise seg så vanskelig å riste seg løs fra.

Dekodets julehilsen

A Christmas Carol
av G.K. Chesterton (1900)

The Christ-child lay on Mary's lap,
His hair was like a light.
(O weary, weary were the world,
But here is all aright.)

The Christ-child lay on Mary's breast,
His hair was like a star.
(O stern and cunning are the kings,
But here the true hearts are.)

The Christ-child lay on Mary's heart,
His hair was like a fire.
(O weary, weary is the world,
But here the world's desire.)

The Christ-child stood at Mary's knee,
His hair was like a crown.
And all the flowers looked up at Him,
And all the stars looked down.

Dagbladets julehilsen

Årets tradisjonelle julehilsen er det Dagbladet som står for.

@HumanistiskUng (aka HumanistiskUngdom) oppsummerer ikke uventet på twitter artikkelen Her er Jesu' storebrødre med

Jomfrufødte gudesønner som døde og gjenoppsto før Jesus

Siden vi har vært innom temaet i flere sammenhenger, var det ikke helt til å unngå at oppsummeringen skapte noen snev av nysgjerrighet. Og noen gram skrivekløe.

Siden det er en såpass oppegående og produktiv journalist som Astrid Meland som står bak, snakker vi om bruk av etterettelige kilder, til og med stoff av undertegnede. På mange måter sies det ikke noe direkte galt i artikkelen, selv om antydningens kunst brukes flittig.

Astrid legger til og med ikke skjul på at

Når man finner likheter mellom mysteriereligioner og kristendommen kan påvirkningen også ha oppstått motsatt vei, fra kristendommen.

Hovedkilden Einar Thomassen understreker at man ikke kan forklare religioner som utelukkende påvirkninger av noe annet.

- Også kristendommen tar i bruk innarbeidede ritualer. Det er lite som er radikalt nytt. Men forestillingen om at kristendommen egentlig er noe annet, eller har lånt og stjålet fra andre religioner gir lite mening siden ingen religioner blir til i et vakuum. Man kan ikke forklare religiøse forestillinger bare ved å si hvor de kommer fra, det er det de faktisk betyr for dem som tror på dem, som er viktig, sier professor Einar Thomassen ved Universitetet i Bergen.

Tross religionshistorikereres forbehold blir utfordringen likevel det etterlatte inntrykk. Hva er det leserne egentlig blir sittende igjen med av bilder og sound bites?

Skal vi nærme oss noen formodninger om dette, må vi ikke overse at dette for mange leses mot nyateistiske og new age orientert baktepper som har frembrakt filmer som The God Who Wasn't There og  Zeitgeist - samt bøker som Jesusmysteriene.

Astrid Meland ser da også dette og er nøye med å ta avstand.

Kristendommen har likheter med de hedenske religionene, selv om konspirasjonsteoriene om kristendommen i populære fenomen som Zeitgeist og bøker om Jesusmysterier, er useriøse. Det vanlige i slike produksjoner er å «avsløre» at Jesus aldri ikke har eksistert, påstanden er gjerne at han er identisk med en førkristen gud.

Hvordan kan man påstå slikt når forskerne er enige om at Jesus var en historisk skikkelse? Dårlige kilder og juks, for det meste.

Men her er det vanskelig ikke å gå rett i en tolkningsfelle. Skal vi kontre denne type konspirasjonsteorier, er det avgjørende at vi ikke bare vrir på flisa eller forkynner det samme bare med litt andre ord og toner.

Det som Zeitgeist og Jesusmysteriene hevder er, kort sagt, at Jesus aldri har eksistert og er konstruert ut fra tidligere tradisjoner som mysterieligion og astrologi. Alt det historiske ved Jesus - enten vi nå snakker "religiøst" eller "reelt" (selv om dette i og for seg er to forskjellige ting, må vite) - er lett gjennomskuelig oppsinn. Bare man tar på seg de rette brillene.

Selv om Dagblad-artikkelen fjerner grunnlaget for dette i sin rendyrkede form, er det ikke spesielt vesentlig når den likevel altså ender med samme etterlatte inntrykk.

Ja, Jesus (eller en som ligner på det vi vil godta fra evangeliene) har eksistert, men alt av religiøs betydning er egentlig akkurat det samme som i andre tradisjoner og inntolket i ettertid av ivrige tilhengere.

Nå hadde det nok vakt noe... oppsikt om Dagbladet julaften i 2009 skulle fjernet seg fra sin nisje som (tross alt, og ingen fnising i krokene) kulturradikal og religionskritisk. Samtidig er det interessant å se det doble budskapet som skinner gjennom, muligens ufrivillig. Det tas på den ene siden avstand fra tøvet i Zeigeist og Jesusmysteriene, men på den andre aner vi at disse to på sett og vis egentlig har rett.

Resultatet er dermed at i stedet for å vise hvor tynt og tendensiøst tilrettelagt materiale tøvet bygger på, ender man opp med å nøre opp under det.

Men for å lykkes med dette, må man oppsummere hva man snakker om som både helt forskjellig og samtidig helt likt foreleggene. I antikkens mysteriereligoner var det få jomfruer som ble besvangret, og sjelden gjort noe poeng av om de faktisk var akkurat det, i tillegg til at det hele ikke akkurat var preget av vennlige forespørsler før gudene satte i gang ymse unnfangelsesaktiviteter. Men samtidig er det egentlig helt likt, særlig i egyptisk tradisjon om faraonenes tilblivelse.

At dette er en problematisk sammenligning spiller uansett liten rolle.

En kristen apologet vil kanskje innvende at tidligere jomfrufødsler ikke er som den i Bibelen. Sammenligningen er likevel relevant:

- Det er det samme fenomenet som er tenkt fremhevet. Det dreier seg om en person er født på overnaturlig vis og er et guddommelig nærvær i vår verden, sier Thomassen.

Ved siden av det klassiske grepet å omtale de som argumenterer for kristen tro som apologeter og dermed indirekte male kritiske alternativer som ærlige og nøytrale (og redusere behovet for å diskutere argumenter), omdefinerer man begrepene slik at parallellkabalen uansett går opp.

Samtidig som man ikke spør hvis det nå - rent hypotetisk - faktisk var kommet "et  guddommelig nærvær i vår verden", hvor sannsynlig noe slik ville vært uten at personen var "født på overnaturlig vis". Men siden den type hypoteser verken er vitenskapelige eller akseptable i det gode juleselskap, skal vi ikke trekke dem inn i stua.

Vi ser samme grepet når man kommer til oppstandelsen. Selv om alt egentlig er forskjellig, fra måten man dør på, til måten man (ikke) gjenoppstår på (ingen førkristne guder gjennomgikk noen kroppslig oppstandelse til jordisk liv (kroppen var så likevel å betrakte som noe negativt i mange tradisjoner), men ble i beste fall satt til å herske i dødsriket), er det egentlig helt likt.

Mønsteret med en Gud som gjennomgår en ublid skjebne og blir gjenreist er en grunnleggende historie som finnes i mange religioner.

- De samme type motiver slår an blant folk, guder som overvinner døden.

Øynene blir nærmest gnidd av skaftet når så klare ulikheter som det følgende blir fremstilt som egentlig det samme:

Når det gjelder Dionysos finnes det paralleller til kristendommen i skapelse- og frelsesmytene. I den orfiske myten er Dionysos blitt kidnappet at titanene som spiser ham. Faren hans Zevs redder hjertet hans og smadrer titanene til aske. Dionysos blir gjenskapt fra hjertet og menneskene blir skapt av sotet fra titanene. Slik sier myten at vi har både guddommelig og titansk natur i oss, og det gjelder å bli kvitt den titaniske naturen og bli ett med Gud.

Gjenoppstandelsen blir noe menneskene kan få del i, som i kristendommen, hvor vi blir delaktige i Jesu død og oppstandelse.

Godtar vi at Jesu død på korset egentlig er parallelt med å bli kidnappet og spist, er det i grunnen ikke mange grenser for hva vi kan godta. Underteksten synes å være at i religionenes verden kan alt gå an, for der er de like tullete og rare alle mann.

Dermed rynkes det ikke på brynene over at Jesu oppstandelse og kristen frelse egentlig er det samme som at Zevs reddet hjertet til Dionysos og smadret de slemme titanene til aske, for så å gjenskape Dionysos fra hjertet og skape mennesket fra titanenes aske.

Dette er - for å si det mildt - understreket i en artikkel som Dagbladet linker til.

Når vi først er i gang, kan det også nevnes at Dionysos ikke feires med noe brød og vin som skal symbolisere [hans] legeme og død. Muligens henger denne påstanden sammen med at Dionysos som guttunge ble plassert på Zevs sin trone, for å leke universets herre. Der ble han etter et renkespill drept av de grufulle titanene som kokte, stekte og spiste ham. Da Zevs fikk høre om dette, drev han dem vekk med noen velrettede lyn. Dionysos ble heldigvis brakt tilbake til live av gudinnen Rhea, siden hjertet hans ennå ikke var spist. Uansett er det ikke imponerende likt hva vi kjenner av Jesusfortellinger.

Er man først på parallelljakt, er det imidlertid ikke vanskelig å tilrette stoffet prinsipielt slik at det likevel er likt,  mytisk og religiøst.

Men her er det samtidig ikke enkelt å bestemme seg for hvilket ris man skal bruke. For i følge Dagbladet er det kanskje likevel ikke parallellopplegget som var det viktigste motivet. I stedet kan dette ha handlet om det kristne synet på sex.

Jesus synes heller ikke opprinnelig å være barn av en jomfru, Markusevangeliet, som er det eldste, nevner ikke det. Forestillingen dukker først opp i de senere evangeliene, sannsynligvis for å understreke Jesu status som Guds sønn og på grunn av det negative synet på sex hos de tidlige kristne.

Dette belegges med en lengre artikkel med klassiske uttalelser som at "Kristendom og buddhismen er opprinnelig negativ til alle former for sex" og dermed at

I kristendom og buddhisme skal man aller helst ikke ha sex i det hele tatt, som Buddha, Jesus og Paulus. Sistnevnte mener ekteskapet bare er en siste, praktisk utvei for å unngå hor. Religionene har fortsatt å bære preg av dette synet, med prester i sølibat, kloster og nonnevesen.

At kristne i skrift og tale iherdig angrep nettopp det negative synet på sex, forplantning og den materielle verden som vi finner hos gnostiske grupper, og det fra ihvertfall det andre århundre, nevnes ikke.

Skal vi identifisere kristen tro (slik den altså med dette berømte ordet egentlig er) med en praksis som - med unntak etterhvert for katolske prester og klosterboere - ble regnet som kjetteri og avvisning av Guds gode skaperverk, må vi nok ta på oss heller enøyde og bakvendte briller. Uten at vi dermed trenger å være blinde for ulike typer asketiske retninger og gnostiske og nyplatonske tendenser hos flere kirkefedre.

Ja, ved finurlig lesing av bibeltekster og prinsipielle formuleringer på rett abstraksjonsnivå kan man få beskrevet kristen tro slik at det passer ulike typer agendaer (selvsagt både positivt og negativt). Men det betyr ikke at all lesning er like god og grei. Eller egnet til å legge noen dempere på øyenbrynene.

Som også får fart på seg når artikkelen ikke engang antyder at påståtte jomfruparalleller knyttet til Zevs og egyptisk religion på sin side kan ha sin årsak i noe eventuelt negativt syn på sex i disse kulturene. Nei, i religionenes verden er det kun interessant med mistenkeliggjøring av levende religioner, i tillegg til at det er opplest og vedtatt at kristen tro er så ille at den fortjener å være den største hakkekyllingen.

Å være kritisk til Tor og Odin, eller blasfemisk mot Zevs blir uansett kjedelig i lengden.

La oss dermed ta det som et godt tegn at noen ønsker å avsløre dårskapen i kaste lys over Jesus og kristen tro i julehøytiden.  Uten å være naive om det etterlate inntrykket i en tidsånd preget av Zeitgeist.

Knokkelklang is coming... to town

Etter disseksjon er det tid for knokler.

Seneste nummer av selveste Knokkelklang er på nett, for de som våger å rasle seg fram hit.

Hva vi har å by på denne gang?

- Novelle!

- Vampyrer!

- Drømmer!

- Målekikkertduellen om Jordens påståtte krumning!

- Desmond Child & Rouge!

- Gjendiktninger fra polsk!

- Sist (og dermed muligens først), men ikke minst: Fungi from Yuggoth!

Skulle ikke dette gi julestemning, kan det ihvertfall berike førjulsmarerittet.

Dissekert påfunn

Og så var det over og ut for alle som, i sin iver etter å bevise at enhver historisk Jesus er et påfunn, hevder at Nasaret ikke eksisterte på Jesu tid.

Bedre å bruke tiden på å tenne et lys i advent. Eller lese her.

Dissekert gartner

I en tid der Guds eksistens og egenskaper diskuteres hardt og høyt i analytisk filosofi (selv var jeg som nevnt på en disputas på MF senest på tirsdag om dette), er det litt duft av noe fordums når den gode (nåja) gamle hagelignelsen fra 1944 bringes opp i dagen, som sitert hos Astrid Meland.

Utgangspunktet er en kommentar fra Anthony Gottlieb i Intelligent Life (kvartalsmagasinet til The Economist).

Opplegget er altså at siden Gud er like usynlig og umulig å måle som en usynlig gartner, er det meningsløst å snakke om Gud. Det mest ærlige må da være å si at hvis det ikke gjør noe til eller fra om Gud finnes, så er det like greit ikke å tro på en slik størrelse.

Og dermed hevder altså Gottlieb - til tross for navnet - at

de troende har malt seg inn i et hjørne med sine forsøk på å avvise ny-ateister som Dawkins, Hitchens og Harris’ harde angrep.

Mens andre av oss nok heller synes det er nyateistene som har malt seg inn i et hjørne, eller rettere sagt havnet i et villniss uten gartner, med deres spredning av tøv, karikaturerog grove bommerter i omgang med alt fra kirkehistorie til gudsbevis.

At Gud ikke kan måles og veies i hagen eller på laboratoriet er noe helt annet enn spørsmålet om det finnes gode argumenter for Guds eksistens eller ei. Og da knyttet også til ulike typer empiriske størrelser, som at det i det hele tatt finnes et fysisk univers.

Det hører her med at mannen som er mest kjent for lignelsen om The Invisible Gardner, Anthony Flew, er blitt teist på sine eldre dager, basert mer på aristotelisk orienterte argumenter enn senilitet.

Nå betyr ikke min (som jeg antar enkelte kan ha registrert) noe... avvisende holdning til nye ateister, at Karen Armstrong fortjener større applaus. Men det er vanskelig å vite om det skyldes feillesning av Dawkins eller feil lesning av kritikere når Gottlieb synes å tro at

But in writings such as Richard Dawkins’s “The God Delusion” (2006), the New Atheists have undermined the idea that the state of the world points compellingly to the existence of a God.

For mens de som trekkes fram til støtte for denne udokumenterte påstanden stort sett kun er gode postmodernister som Armstrong og Eagleton, har nyateistene blitt behandlet ganske så grundig i en andre rekke bøker av folk og fe filosofer som ikke er redde for å diskutere og forsvare begreper.

Gottlieb er selvsagt unnskyldt for ikke å ha lest min Svar Skyldig. Men at han ikke arresterer Dawkins for tabbene om  Thomas Aquinas eller synes å ane noe om alle rasjonelle refleksjoner om Gud i nyere filosofi, er vanskeligere å akseptere fra en som har skrevet en av de bedre bøkene om filosofihistorien fram til renessansen (selv om han der hopper merkelig lett over gudsbevis og Thomas).

Når Gottlieb slipper til i The Economist med denne type innspill, er det med andre ord - tross all julestemning - vanskelig å tenke annet enn at årsaken mer er at han er tidligere redaktør, enn at han har vært gjennom noen form for peer review.

Har man ikke lest bøker av typen som vi omtalte i forrige uke under Filosofi og virkelighetsforståelse her (og dette er kun lite antall bare av årets utgivelser) , er det ikke enkelt å ane at det finnes fundamentalt bedre alternativer enn Armstrong og Eagleton.

Siden vi er kommet så godt i gang og kredittkortene sitter løst i høytiden, kan også nevnes en av de bedre - og enklere - bøkene på feltet.

Gregory E.Ganssles Thinking about God: first steps in philosophy fra 2004 er ment for førsteårsstudenter og modne (uten at vi kan bevise at slike eksisterer) i videregående skole. Den er ikke bare en introduksjon til gudsargumenter, men til tenkning som sådan - og så vittig og vis at man til tider glemmer man leser filosofi.

En mer grundig analyse av nye ateister, spesielt Dawkins, finner vi i enda en av denne spennende gruppen årets bøker, Peter S. Williams's A Sceptic's Guide to Atheism: God is Not Dead.

At Williams også i en del bøker har forsvart ID, forhindrer ikke at han er relevant og rasjonell - for ikke å si detaljert - i imøtegåelsen av klossete omgang med Thomas og andre tenkere.

Sagt på en litt annen måte: Det er interessant å observere at såpass mange har falt for nye ateister og i den grad man bryr seg kun leser korte oppgjør eller grunnleggende lettvektere (det kom en del de første månedene etter Harris og Dawkins sine utfall) - eller postmoderne pølsevev (pardon my french).

Men det gir ikke spesielt mye håp for samtalen om disse spørsmålene om man stanser der.

Dissekert Prosa

Siden det nærmer seg jul, sitter varmen og vennligheten løst nok til at vi stort sett holder knivene unna når vi leser bokanmeldelser.

Stort sett.

For det går en og annen blandet følelse gjennom kroppen i møte med Prosas anmeldelse i 06/09 av dikter og litteraturkritiker Espen Stuelands Gjennom kjøttet - Disseksjonen og kroppens kulturhistorie.

Anmelderen Kjerstin Aukrust er for det første opptatt av at dette er en historisk bok.

Gjennom kjøttet slår meg som en gjennomført historisk orientert bok. Alle analyser blir satt inn i en større historisk og kulturell sammenheng; dette gjelder også disseksjonsbegrepet.

Og for det andre ikke i stand til å se hva som er historie og hva som er dikt.  Dermed klarer hun like lite som Stueland å skjære gjennom fordommer og feilslutninger fra 1800-tallets ideologiske historieskrivning.

Stueland viser også til det problematiske forholdet mellom Kirken og medisinen: mange så på praksisen som en vanæring av den døde. Kirkens menn reagerte, ikke overraskende, med skepsis da det ble avdekket at kvinner ikke har et ribbein mer enn mannen.

Det er vanskelig å si hva som oppfattes som verst. Den bunnløse idiotien i forestillingen om at det var et sjokk for kirken at kvinnen hadde like mange ribbein som mannen, eller den kritikkløse troen på kirkens kamp mot medisinalsk forskning.

Fremstillingen er kort sagt helt på høyde med salige Erich von Däniken som for mange år siden så det som sensasjonelt avslørende at det eksisterte årtusen gamle statuer som hadde rett antall ribbein - lenge før røntgenstrålene var oppfunnet. Tanken om at fortidens mennesker ikke var helt ukjente med død og skjeletter - og kunne telle - sitter like langt inne for sveitsiske hotelleiere som for litteraturkritikere og anmeldere i Prosa.

At offentlige disseksjoner ble utført i Europa i mange hundre år før Vesalius og at kirken aldri la ned noe forbud mot slik, sitter enda lenger inne, antagelig mest takket være Andrew Dickson Whites diktning om krigen mellom tro og vitenskap fra slutten av 1800-tallet.

Nå er det ikke bare Aukrust som har latt seg dupere av Stueland. En rask kikk på anmeldelser på nettet, viser at ingen - ingen - viser antydning til å se etter selv i anatomihistoriens teater, selv ikke oppegående størrelser som Trond Berg Eriksen i Morgenbladet.

I stedet oppfører man seg nesten som vrengebildet av middelalderen. Siden det er utenkelig at noen i våre dager svelger autoriteter blindt (det skulle tatt seg ut), er nok forklaringen at det fortsatt er lett å la seg forføre av lange og lærde verk som gnir falske forestillinger om fortiden med pelsen.

Dermed er det bare å holde seg for øynene og ikke kikke her.

Nærmer seg

Tenk(t)om

Siden han nå er blitt like ustoppelig på blogg som facebook og twitter, er det med andre ord ikke til å stoppe at Tom Arne Møllerbråtens blogg Tenk(t)om legges til lenkelisten.

Det kan altså komme noe godt fra Gvarv.

Lyn, torden og av De Bedre Blogger

Siden Den tvilsomme nå engang er blitt involvert i denne verdens Jag Etter Vind (TM), kan tipses om hans omtale av noen av Norges bedre blogger.

Jeg kan vel ikke si annet enn at det liker jeg svært godt. Takk for det.

Kort sagt fredag kveld fra Langhus.

Årets bøker

Selv om Atle Søviks svært koherente og autentiske doktoravhandling om Det ondes problem er i hus, tilhører den strengt tatt ikke årets bøker. Vi lover å komme tilbake til saken når den dukker opp på et forlag i selveste utlandet, altså neste år.

I mellomtiden spilles inn et og annet... annet av det som er blitt luktet på og smakt i løpet av året.

At det bare blir på engelsk er et symptom. 

Romaner

The Temporal Void (bind to i The Void Trilogy) av Peter F. Hamilton. En mer storslagen og spenstig space opera er vanskelig å finne. Det måtte være i Hamiltons tidligere bøker.

Ellers er nye romaner oppskrytt.

Tegneserier

The League of Extraordinary Gentlemen: Century 1910 av Alan Moore og Kevin O'Neill. Serien med den mest ambisiøse og poetiske spin off på kiosklitteratur noen gang, fortsetter. Bare å gi seg ende over.

Grandville av Bryan Talbot. Forrykende, flott og fabelaktig eh... fabel med en heller hardtslående grevling som Sherlock Holmes.

Logicomix: An Epic Search for Truth av Apostolos Doxiadis og Christos Papadimitriou. Skal du lese om Bertrand Russells søken etter matematisk logikk, passer ingenting bedre enn en tegneserie.

Historie

The Historical Jesus of the Gospels av Craig S. Keener. Keener oppsummerer egen og andres forskning på en uvanlig konsis måte. 349 sider engasjerende og oversiktlig tekst, 480 sider appendixer, fotnoter og ulike typer registere. Bedre kan det ikke gjøres.

The Grand Strategy of the Byzantine Empire av Edward N. Luttwak. Fascinerende blikk på Bysantinsk historie, dette glemte keiserriket som gjenoppdages i tre fire større bøker hvert år.

God's Philosophers: How the Medieval World Laid the Foundations of Modern Science av James Hannam. Kan ikke anbefales ofte nok.

Darwin's Sacred Cause: How a Hatred of Slavery Shaped Darwin's Views on Human Evolution av Adrian Desmond og James Moore. Siden det er Darwin-år.

Filosofi og virkelighetsforståelse

A Reasonable God: Engaging the New Face of Atheism av Gregory E. Ganssle. Dere visste jeg måtte komme til noe slik. Av de mer edruelige og innsiktsfulle, selv om Ganssle her demper sine øyenglimt og lener seg bakover så ryggen knaker.

Aquinas: A Beginner's Guide. Edward Feser - say no more.

When Athens Met Jerusalem: An Introduction to Classical and Christian Thought av John Mark Reynolds. Hvorfor Aten og Jerusalem ikke bare har noe med hverandre å gjøre, men hvor vitalt det er at tradisjonene henger sammen.

Philosophy of Religion: Thinking About Faith av C. Stephen Evans og R. Zachary Manis. En klassiker i ny utgave - de av oss som leste denne som studenter ble aldri helt den samme. Ikke at vi noen gang var det.

The Recalcitrant Imago Dei: Human Persons and the Failure of Naturalism av J.P. Moreland. Av de tyngre, selv om den også er av de korteste. Krever atskillig bevissthet og vilje - jeg vet, siden jeg har prøvd.

The Blackwell Companion to Natural Theology, redigert av William Lane Craig og J. P. Moreland. Omfangsrik, grundig og rimelig i spydspissen på feltet. Synes godt i de fleste hyller. Ja, jeg skal også lese den en gang.

Teologi og kirke

Atheist Delusions: The Christian Revolution and Its Fashionable Enemies av David Bentley Hart. Årets mest betagende og betydelige populærfremstilling av en kjødelig kirkehistorie og nyateistisk nonsens.

Justification: God's Plan and Paul's Vision av Tom Wright (a.k.a. N.T. Wright). M.a.o. bare å løpe til nærmeste bokhandel på nettet når Wright svarer sine amerikanske kritikere.

The Lost World of Genesis One: Ancient Cosmology and the Origins Debate av John H. Walton. Opplysende og oppklarende om Første Mosebok. Kort, grei og dypsindig.

I Love Jesus & I Accept Evolution av Denis O. Lamoureux. Siden hans langt mer detaljerte/omfangsrike/fotnotbefengte Evolutionary Creation: A Christian Approach to Evolution kom ett år for tidlig.

A Case for Historic Premillennialism: An Alternative to "Left Behind" Eschatology av Sung Wook Chung og Craig Blomberg. Noen oppgjør kan det aldri bli for mange av.

Disputas

Selvsagt alt for sen beskjed, men skulle du mot all formodning ha tid å avsette i julerushet, finnes det dårligere alternativer enn å få med deg Atle Søviks prøveforelesninger og doktorgradsdisputas tilknyttet feltet religionsfilosofi og Det ondes problem.

Den første prøveforelesningen (disse akademiske uttrykkene) skjer i dag 16:15 over oppgitt emne ´Hva er religionsfilosofi?´ og den andre 17:15 over selvvalgt emne, ’Hvilke premisser bør ligge til grunn for at det skal bli god religionskritikk?’.

I morgen braker det så løs 10:15 når doktoranden (disse akademiske uttrykkene) i usminket offentlighet forsvarer sin avhandling ‘The Problem of Evil and the Power of God: On the Coherence and Authenticity of some Christian Theodicies with Different Understandings of God’s Power.’

Skulle det ikke være nok med Atle, bys blant opponentene på Mikael Stenmark fra Uppsala universitet, mannen bak en av de aller beste bøker om tro og vitenskap, How to Relate Science and Religion: A Multidimensional Model (Eerdmans, 2004).

Alt på MF, i Aud. I, Gydas vei 4.

Sammendrag av avhandlingen finnes her.

Perler for svin?

Vi får likevel håpe at ikke healeren Eric Pearl oppfatter det slik etter sitt foredrag ved Psykologisk institutt på UiO.

Kroningskrigeren

Hovedutstillingen på British Museum i disse dager er intet mindre enn Mocetzuma - Aztec Ruler.

Og ja, det var akkurat så visuelt, voldsomt og tildels vemmelig som vi hadde trodd, også etter forrige aztekerutstilling i London.

Ikke bare fordi vi havnet midt i en klasse 10-åringer som først ble stille da de oppdaget det heller prangende "Skull gallery" på tempelplassen (i en ørliten modell, dog), men fordi vi noe mer voksne også så det og atskillig annet som ikke overlot mye til fantasien ("i dette store ørnekaret la man hjertene til de som ble ofret...").

Blant andre fjærprydede fenomener var dette med kroningskrig. Nye azteker-konger markerte innledningen på sitt... virke med å angripe nabostammer og derigjennom erobre sitt eget folks og - bokstavelig talt - andres hjerte.

Med andre ord vel verdt et besøk.

Vi får imidlertid håpe at Håkon og Mette Marit holder seg unna.

Åpent til 24. januar, men billetter må forhåndsbestilles.

Tilbake fra London

Fortsatt ikke lei av livet.

LONDON

Sensasjon: Jesus i advent

Så var det advent, gløgg, frostroser, lysestaker i vinduene og atskillige bankende hjerter. Vi snakker med andre om den tradisjonsrike tiden med alle oppslagene om at Jesus ikke var Jesus.

Først ute i år er Illustrert Vitenskap Historie #18/2009, med et temanummer om Den historiske Jesus. Nå er det en stund siden jeg forventet at man vinklet stoff i slike blader spesielt historisk, men populærvitenskap er alltid en god kilde til hva som sitter i ryggmargen til redaksjoner.

Kort sagt sies - og her er det stort sett bare å heie - at Jesus var ortodoks jøde og at vi må basere oss på en – riktignok svært så kritisk – lesning av NT.

Bortsett fra korte avsnitt hos Josefus og Tacitus er det slik at ”Resten av infomasjonen må historikerne utlede av de fire evangeliene i Det nye testamentet”.

Men så gjør man et hopp. Forestillingen i et historieblad er muligens at ”teologi” ikke handler om noe historie, og at det dermed er fritt fram for hvilke som helst grupper å påstå hva som helst – ”teologisk” - om Jesus. Dermed spiller det ingen rolle når skrifter stammer fra. Selv om de ikke i det hele tatt kan knyttes til en historisk Jesus i første århundre, er den eneste grunn til at de ikke kom med i Det nye testamentet at de var uenige med kirken - "teologisk".

Og vi vet hvordan denne kirken er.

Dermed er spillet klart. At kirkefedrene i stor grad argumenterte historisk da de valgte skrifter, er ikke interessant å nevne for et historieblad.

Likevel henger man seg på så tidlige dateringer man kan. Dermed omtales det uskyldige, lettere mystisk orienterte Tomasevangeliet som ”trolig et av de tidligeste”, antagelig basert på teorien om at siden noen av de 114 utsagnene er tidlige (79 av dem er kjent fra NT). Siden enkelte skoleretninger mener at det første som ble samlet inn av stoff var utsagn, må deler av evangeliet være tidlig.

At tenkesettet er vel så ofte gnostisk som jødisk bekymrer ikke, enda Jesus i følge bladet skal ha vært en ortodoks jøde. Det nevnes heller ikke at skriftet har nada beskrivelser av noe historisk eller noe preg av Palestina tidlig i første århundre.

I stedet legges det opp til at Tomasevangeliet ble utelatt fordi ”Gnostikernes søken etter selvinnsikt og sannhet falt ikke i god jord hos kirkefedrene som arbeidet med å utpeke skriftene til Det nye testamentet”. At denne selvinnsikten og sannheten handlet om å finne første og beste nødutgang vekk fra dette livet, er ikke interessant stoff.

Historie ser ingen selvmotsetning mellom egen påstand om at Jesus var ortodoks jøde, og skrifter som knapt fremstiller ham som jøde i et hele tatt. Historiske hint er uinteressant stoff.

Det samme skjer når vi kommer til et av de mest ultragnostiske og livsfiendtlige skrifter vi kjenner. Det merkelig usympatiske Judasevangeliet (som det oppgis er fra rundt år 150) ”ble trolig utelukket fra Det nye testamente fordi beretningen kom i veien for kirkefedrenes interesse av å gi jødene skylden for korsfestelsen”. Oppslaget er med et friskt Mythbuster-grep stemplet ”Avvist: FEIL HELT”.

Man tar heller ingen hint fra at heller ikke kristne skrifter fra etter apostlenes tid ikke kom med. Den eneste mulige grunnen til at slikt droppes, er nemlig politisk. Dermed leser vi at den fromme kristne legenden Paulus og Teklas gjerninger (bladet dropper Paulus i tittelen) fra rundt år 170, fremstiller Tekla som en sterk og handlekraftig kvinne. Siden bladet Historie kun finner forklaringer i innhold, kan utelatelsen utelukkende skyldes kvinnesyn. ”Senere dominerende kretser innenfor kirken var imidlertid sterkt i mot likeverd for kvinner og stempler fortellingen om Tekla som et falsum”.

Det sistnevnte høres da også ut som en svært så riktig historisk vurdering av kirken. Ikke overraskende nevner da heller ikke bladet noen historikere som mener at denne helgenfortellingen er ekte. Oppslaget er i stedet stemplet ”Avvist: STERK KVINNE”.

Det populære Maria-fromme Jakobsevangeliet fra midten av det andre århundre kom ikke med, sies det, fordi ”forfatteren kan ikke være Jesu biologiske bror hvis Maria forblir Jomfru” – altså for så vidt overraskende nok et historisk argument. Stempelet lyder ”Avvist: LITE TROVERDIG”.

Heller ikke når vi kommer til det gnostiske Maria Magdalenas evangelium fra slutten av det andre århundre (seks generasjoner etter Jesus) er Historie opptatt av historie. Siden slikt ikke er med i regnestykket, lander bladet på at utelatelsen skyldes dels en politisk og dels en religiøs skepsis ”overfor en kvinnelig hovedperson og skriftets vekt på selvransakelse”.

Igjen uten engang å nevne det fullstendige bruddet som den gnostiske drømmen om å flykte fra en ond og vond materie var i forhold til en ortodoks jødisk tro på en god Gud som har skapt en god materie. Hvis kirkefedrene i likhet med Historie mente at den historiske Jesus var ortodoks jøde, var det lettere utelukket å ta med skrifter som beskrev ham som gnostiker. Men når historiske argumenter sitter så langt inne, blir stempelet ”Avvist: FOR LIBERAL”.

De to siste evangelier som omtales hevder Historie at blir avvist fordi det ene (Filipsevangeliet fra slutten av det tredje århundre) var for uforståelig, og det andre (den heller groteske beskrivelsen av helvete i Peters åpenbaring fra slutten av det andre århundre) fordi Jesus ble beskrevet ”som et menneske atskilt fra Gud” og altså var ”blasfemisk”.

Her er det altså bare å gni seg rituelt i øynene, som seg hør og bør i advent.

Bortsett fra i politiske og religiøse taler er det sjelden å se stoff som tydeligere lener seg til bare én skoleretning, her med kun referanser til Barrie Wilsons historisk ustøe ”How Jesus Became Christian” og Bart Ehrmans ikke helt... tendensfrie ”Lost Scripture” og ”Lost Christianities”.

Ah, den søte adventstid. Bare å henge opp kransen og vente på neste oppslag.

Number One

Godt at noen i familien følger med.

Number Nine

Og så var bind 9 av Disney's "Hall of Fame" med Don Rosa i heimen, med Korsfarerkongens krone som høydepunktet, for ikke å nevne den aller første episoden med Petter Smart, Petters første suksess, eller episoden der Magica får Donald og Skrue til å glemme alle betydningen av alle substantiver som nevnes rett etter navnet deres, eller Tre lystige fyrer rir igjen basert på Three Caballeros.

Eller i det hele tatt.

Kort sagt bør flere sivilingeniører lage tegneserier. Og være Barks-nerder.