søndag 7. juni 2009

Bør Aftenposten skamme seg?

[Opp på prekestolen]

Det er ikke bare Amundsen som får boltre seg i dagens avis. Muligens som en kompensasjon for hans fryktløse forsvar for kristen tro, har Cathrine Hellesøy tre sider der hun synes å se det som nærmest kirkens vesen å påføre andre skam - i oppslaget Du burde skamme deg.

Vi leser fra dagens tekst.
"Skam er noe du føler når noen tramper inn i ditt inneste. Derfor reagerer vi så sterkt på filosof Nina Karin Monsen. Og derfor kan gjøre vondt å gå i kirken".
Vi ser dermed at det ikke bare er Amundsen som sprer myter.

Konklusjonen er ikke til å misforstå. Jeg bør føle skam og skyld over å være noe så menneskefiendtlig, klamt og knugende som kristen. Og enda mer hvis jeg prøver å dele dette med andre, spesielt med uskyldige barn.

Noe som kanskje leder oss på sporet. Det er vanskelig å fri seg fra mistanken om at oppslaget bør leses som et ubevisst (eller kanskje rettere svært så bevisst) oppgjør med en oppvekst i "Indremisjonens bastion Vestlandet, avdeling Bergen". Nå er jeg lite kjent med hva som egentlig forkynnes der, men hvis det er i nærheten av hva Hellesøy hevder, er det lite som tyder på at vi snakker om noen kristen organisasjon.

Men det er kanskje vel så mye som tyder på at journalisten ikke er hundre prosent rettferdig.

Mistanken om at den kristne forståelsen av synd og oppgjør, lov og evangelium, er massivt misforstått, blir ikke redusert av spørsmålet om det ikke er slik at vi ville fått barnevernet på døren om vi fortalte et barn at "du er skikkelig fæl i utgangspunktet, men hvis du virkelig anstrenger deg, så ordner det seg kanskje".

At det å være kristen er å tro at man a) "er skikkelig fæl", men kanskje kan komme ut av det (og da antagelig kun med et nødskrik) hvis man b) "virkelig anstrenger seg", er så motsatt av realitetene at det er vanskelig å vite hvor det kommer fra.

Det er ihvertfall ikke en del av pensum i KRL eller RLE eller hva faget heter i Bergen.

Det hjelper ikke ar dekanus ved Det teologiske fakultetet ved universitetet i Oslo, Trygve Wyller, forsøker å imøtegå journalistens vinklinger, når han ikke er (eller fremstilles) klarere i sin tale. Selv om han er frimodig nok til å si at "Kirken må selvsagt kunne snakke om synd uten å bekymre seg om at dette skaper angst".

Wyller synes likevel mer opptatt av politiske og psykologiske poenger knyttet til at "det er feil folk som skammer seg i dagens samfunn". Og at "Talen om synd er en religiøs tale som prøver å sette ord på at liv mange ganger går galt og at mennesker ikke alltid er de beste". Kanskje han også dras litt etter nesen fordi han nok er på hennes side i å ta avstand fra deler av "den konservative kristendomstolkningen".

Muligens forstår han dermed ikke helt hva journalisten egentlig legger opp til.

Hadde han gjort det, ville nok Wyller sagt noe tydelig om sin lutherske tradisjon der det sentrale nettopp er troen og nåden alene - og ikke noen form for prestasjon. Poenget for Luther var å komme seg vekk fra nettopp det han opplevde som en misforståelse av evangeliet, muligens den samme som Aftenposten gjør seg skyldig i.

Likevel er det fortsatt det at man skal "bli frelst" ved gode gjerninger og prestasjoner som folk flest mener kristen tro handler om. Dermed er det bare å vente at mange opplever at de kommer til kort, ikke er gode nok og er heller brydde og beklemte når samtalen nærmer seg Jesus.

Noe som man kanskje kan se som et tegn på at kristen tro ikke er laget i vårt bilde.

Hva er så kristen tro, hvis vi vinkler det i skam/ære/skyld/soning-perspektivet?

Skal vi si noe kort på en prekensøndag om dette, innebærer kristen tro for det første at jeg er ekte og grunnleggende verdifull. Jeg er ikke bare et produkt av en formålsløs evolusjon i et univers som dypest sett er uten hensikt, noe ondt eller godt, og bare er blind, nådeløs likegyldighet. Selv om jeg kan oppleve meg som liten og mislykket, er jeg likevel ikke et null, men "god som gull", som det heter i sangen.

Fordi det virkelig finnes noen som kan sette og opprettholde en gullstandard.

Jeg er skapt i Guds bilde og så høyt elsket at selv om jeg ikke har gjort meg fortjent til det (det er et hovedpoeng at det er toppen av innbilskhet å satse på å "virkelig anstrenge" meg inn i Guds rike), tok Jesus på seg skylden for alle mine tanker, ord og gjerninger som jeg bare må vedgå ikke alltid er spesielt imponerende eller udelt gode.

I kristen tro - slik vi finner den i Det nye testamentet - er poenget dermed det motsatte av hva journalisten legger opp til. Poenget er rett og slett at det er Jesus som fikk oppleve skammen, spotten og fornedrelsen, ikke jeg. Skylden ble lagt på ham, ikke på meg. Alt som jeg følte lå på mine skuldre (enten dette var innbilt eller ekte skyld) er løftet vekk.

Det som klinger fra landets prekestoler i dag - eller bør gjøre det - er at jeg skal slippe å prestere noe for å bli, eller fortsette å være kristen. Jesus har gjort alt.

Jeg kan slappe av, hvile i evangeliet. Selv om jeg for andre menneskers skyld, oppfordres og stimuleres til å gjøre godt. Siden Gud gjorde og gjør godt mot meg, først.

Nå er det liten tvil om at det er flere enn Aftenposten som bommer her. Det mangler ikke fortellinger om miljøer der mange har følt at de må gjøre seg fortjent i Guds øyne. Dette har ført til alt fra en følelse av at man ikke er verdig å gå til nattverd (altså det motsatte av hva nattverden handler om), til at man ikke er verdt noe som menneske.

Nettopp slike forhold er klare tegn på at man eller miljøene er på kollisjonskurs med Gud. En av grunnene til at kristen tro vokste fram i Romerriket var nettopp at man opplevde den som så frigjørende i datidens ære/skam-kultur.

I stedet for at kirken som Wyller hevder er "en bærer av den gamle ære/skam–kulturen. Det samme er islam", er det riktigere å si at Jesus undergravde denne kulturen. I motsetning til Islam - og dermed en av grunnene til at det var utenkelig for Muhammed at den store profeten Jesus døde på korset.

Jesus hadde dødd den mest vanærende død som kunne tenkes. Så var han blitt reist opp igjen fra de døde. For min skyld. For at jeg kunne glede meg i Herren - alltid.

For at jeg kunne slippe skylden og skammen.

Og nettopp derfor trenger jeg heller ikke i dag å skamme meg over evangeliet. Eller over å dele det med andre.

Selv om jeg av og til kan skamme meg over måten kristen tro synes å ha blitt formidlet i noen miljøer.

[Ned fra prekestolen]

5 kommentarer :

svein sa...

Amen!

Håvard sa...

Takk for innlegg - og ja, Aftenposten bør definitivt skamme seg! Jeg leste dette selv i dag tidlig, og ble ganske provosert. Et mer tendensiøst og rotete innlegg er det lenge siden jeg har sett. Merkelig at Aftenposten kan være bekjent av å trykke et slikt makkverk. Jeg trodde det journalistiske håndverket i hvert fall ble holdt i en viss hevd hos tanta.

Det jeg reagerer spesielt på er hvordan journalisten lar sine personlige antipatier så til de grader styre presentasjonen. Jeg kan ikke huske å ha sett maken. "Reportasjen" er jo ikke noe annet enn en gjennomgang av journalistens vrengebilder av kristen tro, ispedd hatefulle karakteristikker og tendensiøs vinkling. Bunnpunktene i artikkelen må være følgende:
- Biskop Kvarme blir nærmest beskyldt for å være en ond sadist, gjennom journalistens insinuasjoner om at han bevisst ønsker å få folk til å skamme seg (!) ("Vil han det[påføre andre skam]?")
- Skårderuds utsagn av typen "gudstro er feighet" og at han visstnok må "rydde opp etter kirken". Jeg har lest flere av Skårderuds bøker med stort utbytte, men en slik ensporethet som han viser her er svært skuffende. Jeg vet ikke om det er journalisten eller Skårderud selv som må stå til ansvar for dette, men jeg synes det er utrolig at voksne mennesker kan henfalle til den slags grove fortegninger. Hva skal Skårderud si til sine religiøse pasienter etter dette? De vil med god grunn være skeptiske og kjenne seg skamfulle etter slike usaklige angrep på deres tro og integritet.
- Den vanvittige selvrettferdigheten det er i å angripe kirken som institusjon i forbindelse med dette. Journalisten overser glatt at skam er et relasjonsfenomen. Det er ikke institusjoner som skaper skam. Det er i relasjoner at skam skapes. Institusjoner kan selvsagt være en premissleverandør, men hvor er det saklige grunnlaget i å henge ut kirken spesielt? Hva med medias rolle i å skape skam? Hva med skolen, helsevesenet og staten?

Cathrine Hellesøy - skam deg!

Bjørn Are sa...

Mulig vi bør minne henne om skamvettreglene.

Håvard sa...

Ja, særlig den siste: Det er ingen skam å snu

Anonym sa...

Det var vel noe i NT om "død tro"; i brevet fra Herrens bror, om jeg ikke helt tar feil. Og Luther kunne vel ikke helt like den delen av NT.