Den kreasjonistiske fristelse

Da er min bokanmeldelse av Skapelse og/eller evolusjon trykket i Vårt Land. under tittelen Feilslått om Bibel og vitenskap.

Som antydet ville det bli en del om om dette temaet i juni (og søker du på evolusjon, finner du mye på bloggen fra andre måneder og år, som her og her og her).

Noen synes sikkert anmeldelsen er lang, men den er altså en forkortet utgave av en lenger tekst som legges ut her med den opprinnelige tittelen.

Den kreasjonistiske fristelse

Skapelse og/eller evolusjon – hva sier Bibelen? er blitt den beste boken på norsk om at universet er skapt for 6 000 år siden. Men lurer du på om universet er skapt for 6 000 år siden, må du gå andre steder.

I følge boken står mye på spill. Det handler om bibeltroskap. Der går det et avgjørende skille i synet på skapelse. Avviser man ikke evolusjon, har man ikke grunnlag for å tro at Jesus stod opp fra de døde eller er verdens frelser. Da ender man i normoppløsning. Da er man for alle praktiske formål ateist.

Forfatterne Andreas Årikstad, Jogeir Lianes og Johan Samuel Årikstad-Nielsen skal ha ros for ikke å være skuddredde. Selv om de har en teologisk bakgrunn vedgår de at de taler som «ufaglærte vanlige mennesker». De kan ikke henvise til «doktorgrader, avhandlinger og lange studier i den ene og andre vitenskapen». I stedet for normalvitenskap lener forfatterne seg til Bibelen, for der er det «Gud selv som taler». Er man uenig med forfatterne, er man uenig med Gud. Man er på feil side i «åndskampen om Skaperen» (side 226). At intensjonene sikkert er gode, forhindrer ikke at det er vanskelig å finne bedre eksempler på hersketeknikk.

Og det handler ikke engang om ærlige feil. Nei, man spotter Gud om man argumenterer for mer enn én istid og for at naturlovene var de samme i fortiden som i dag (side 140). Dette er ut fra en besynderlig lesning av 2. Petersbrev 3,3. En refs av dem som avviser Guds dom i fremtiden med at tingene har gått sin vante gang fra begynnelsen, og altså ikke tror på syndfloden, blir lest som et oppgjør med det naturvitenskapelige premisset at «nåtiden er nøkkelen til fortiden».   

Boken er full av slike besynderlige lesninger. Forfatterne må stadig strekke tekster for å komme i mål. En tekst om hvem som har skapt isen («hvilket morsliv er vel isen gått fram fra», Job 38,29) handler selvsagt om en isbre som «går frem».

Har man først valgt å sette Bibelen over normalvitenskapen, må man argumentere svært godt for at man leser den rett. Man må tilsvarende vise at andre måter å lese på helt sikkert er feil. Dess mer kontroversielle påstander man vil fremme, dess viktigere å drøfte dem i lys av nettopp doktorgrader, avhandlinger og lange studier av den ene og andre vitenskapen med relevans for bibelforståelsen, fra hebraisk til tenkesett i Midtøsten. 

Noe forfatterne altså ikke gjør.

Litteraturlisten speiler bokens antiintellektuelle profil. Fjerdepartene av bøkene er av den australske ungjordkreasjonisten Ken Ham, uten høyere akademisk utdannelse. Det er ikke referert til et eneste seriøst vitenskapelig verk. Det henvises ikke til forskere på GT eller andre relevante fag. 

Inntrykket blir ikke bedre av at det blant de tjue bøkene på listen er en lærebok i historie for videregående og Marco Polos reiser.

Den kreasjonistiske fristelse

Det er den kreasjonistiske fristelse i et nøtteskall. I motsetning til andre kontroversielle posisjoner som intelligent design, slipper man å jobbe med forskning og fagdetaljer. Møter man innvendinger kan de avvises med at naturlovene var annerledes før, at jorden på noen områder ble skapt fiks ferdig, definere alle endringer som egentlig innenfor arter og dermed "mikroevolusjon", eller at premissene for forskning og datering uansett er usikre.
Noen enkle judogrep og vips er vitenskapen på ryggen. 

Med slike verktøy kan enhver bibeltolkning gis et «vitenskapelig» alibi. Dermed stiller de seg på linje med nye ateister som Richard Dawkins. Fremfor å sette seg inn i motargumenter, avviser man dem ut fra livssynspremisser, når man ikke skaper seg dem i sitt eget bilde.

Velment, men nærsynt 

Boken er delt inn i fire deler. I første del spør de om hva som står på spill. Det handler om normer. Tror vi ikke at hele Bibelen er sann historie, kan ikke Bibelens etikk være sann. Det handler om Jesus. Kan vi ikke tro Bibelen på at alt er skapt på seks dager, kan vi ikke tro den på at Jesus har stått opp fra de døde. Det handler om frelsen. Kom ikke fysisk død med Adam, kan ikke Jesus frelse oss. 

I andre del imøtegås kort et høyst selektivt utvalg innvendinger «fra teologi og fornuft». Del tre bruker ikke stort mer plass på «innvendinger fra naturvitenskapen». Resten av boken presenterer enda kortere tilleggsargumenter. Og når jeg sier kort, er ikke det fordi stoff som fortjener hundre sider får ti. Nei, det brukes sjelden mer enn tre sider med stor skrift, enten temaet er Big Bang eller hvordan lys fra stjernene kan ha nådd jorden hvis de er milliarder av lysår unna.

Det blir ikke bedre av at forfatterne ikke alltid synes å forstå hva de snakker om, som når de skal si noe om relativ tid og lyshastighet. Eller stadig slår fast eller bare foreslår løsninger som «kristne» (hvem nå det er) har tenkt. Nei, det er bare én måte å lese Bibelen, og det er som om universet er rundt 6000 år gammelt og Adam og Eva førte fysisk død inn i verden. 

En god Gud kan ikke ha skapt ved lidelse og død. Sier man noe annet, undergraver man kristen tro og fører folk på avveier. Det er ikke rart med avkristning, når kristne har en ateistisk teologi og altså mener det har skjedd en evolusjon. At man ikke diskuterer et eneste forslag til løsning av Det ondes problem er like lite overraskende som at man ikke diskuterer hva slags Gud som kan tillate så mye lidelse og død i dag.

Lite gjennomtenkte formuleringer øker ikke tilliten til refleksjonsnivået. Det klinger dårlig at Israelfolkets forlot Egypt «ca. 1446 f.Kr.» og altså ikke «på midten av 1400-tallet». Mangelen på kontakt med fag og forskermiljøer er påtagelig. Dermed blir beundringen for forskere man kan lene seg til bare overgått av ringeakten for forskere forøvrig. Og man leter med lys og lykte etter noe man kan få støtte til. Selv banale konklusjoner må støttes av fremragende fagfolk.   

Det må dermed gjøres et nummer av at «bind 1 i et verdenshistorieverk skrevet av fremtredende historikere» kan fortelle at det er først med skriftlige kilder vi kan kalle noe for historisk tid. «Historikerne er med andre ord klar over at det går et skille mellom det historiske og det forhistoriske» (side182). Denne enkle og velkjente definisjonen tas så til inntekt for at mennesket egentlig ikke kan være eldre enn historisk tid. Funn av bygninger, tegninger og symboler eldre enn 6 000 år berører forfatterne ikke. 

Må omtolke Bibelen uansett 

       Siden det er et så sentralt spørsmål for kreasjonister, skulle man tro at forfatterne ville legge seg i selen for å argumentere for at fysisk død ikke fantes før syndefallet. I stedet bruker de også her knappe tre sider med stor skrift. Alternativer avvises med at de «ikke holder mål» og at vi må «fastholde» at døden kom med Adam. Samtidig tar de lett på at verken Adam eller Eva faktisk døde den dagen de spiste av treet til kunnskap om godt og ondt, selv om de ble advart med at de skulle nettopp «visselig dø» den dagen.
       Så kunne man tenke at en logisk løsning var å avvise at ordet «dag» her betyr 24 timer eller at ordet «dø» betyr fysisk død, eller begge deler. I sted blir løsningen noe Bibelen ikke sier, nemlig at de «ble dødelige» den dagen.

Dette understreker at boken handler mer om kreasjonistisk tradisjon enn nødvendig bibeltolkning. Det virker til tider som de foretrekker lesninger som gir størst utfordringer. Hadde de tolket «visselig dø» (eller «dø dø» som grunnteksten sier) som åndelig død og altså brudd med Gudsrelasjonen, ville de sluppet å avvise så mye naturvitenskap. 

Det ville også gitt en bedre symmetri med at Jesus, i Det nye testamentet kalt den andre siste Adam, så langt ikke har avskaffet fysisk død. Forfatterne ville sluppet å bortforklare at Gud ble bekymret for at Adam og Eva skulle spise av «livets tre» i Eden og dermed leve evig. Mens en enkel lesning tilsier at de altså allerede må ha vært dødelige, presenterer forfatterne enda en besynderlig logikk. Gud holdt dem unna livets tre fordi «virkningen av syndefallet kunne ha blitt sementert, det vil si permanent, om mennesket hadde spist av livets tre og levd evig i sin falne tilstand» (side 81).

Forfatterne unnlater opplagte motspørsmål som hvor mange insekter og bakterier som hadde eksistert uten død. Dermed slipper de å svare på hvor fort det hadde gått før Adam og Eva ville svømt i maur og mygg, om de ikke hadde reddet situasjonen ved å bringe død inn i verden.

Argumentasjonen blir ikke bedre av å gå i sirkel. Forfatterne bare hevder at Bibelen er Guds Ord til mennesker. Universet er 6 000 år gammelt og Jesus stod opp igjen fra de døde «fordi det står i Bibelen» (side 41). Forfatterne forklarer ikke hvorfor andre skal tro dette. 

Muligens gjør de det i andre sammenhenger, men her er det eneste de sier at det svekker Bibelens troverdighet hvis den «begynner med eventyr og mytiske fortellinger» (side 16). Fløt ikke Arken på vannet, kan ikke Jesus ha gått på vannet. Hvis ikke Adam var det første biologiske mennesket og syndet, er det ikke noe poeng i å tro at Jesus døde for alle mennesker. 

Boken synes ikke skrevet for å gjøre noen kristne, men for å hindre kristne fra å tro på evolusjon og altså dermed gradvis miste troen. Hvorvidt langt flere kan miste troen av krav om tilslutning til kreasjonisme, berøres ikke.

Men hvorfor i det hele tatt tro at Gud eksisterer, at Bibelen er Guds ord og Jesus stod opp, hvis man ikke kan argumentere for det?  Dette er blind tro. Man kan like gjerne tro på Mormons bok, selv om ikke noe tyder på at israelitter var i Sør-Amerika.

Forfatterne synes lite kjent med hvordan kristne har lest Bibelen gjennom historien. For det hjelper ikke å argumentere med at kreasjonisme er nødvendig ut fra Bibelen. De må også argumentere for at det er riktig å tolke og avvise vitenskap i lys av Bibelen. De viser ikke at dette er den klassiske kristne tradisjonen vi finner i alt fra urkirken til Luther. De er ikke klar over at det er en moderne tanke at Bibelen uten videre skal overprøve vitenskapen. Augustin advarte mot det på 400-tallet i hans verk Den bokstavelige tolkningen av Første Mosebok. Vi ville miste troverdighet når vi snakket om Jesu oppstandelse, hvis vi snakket tull om vitenskap. 

Luther og Kalvin tolket selvsagt ikke Bibelen i strid med samtidens vitenskap. De hevdet ikke at jorden var flat eller at månen var større enn Saturn. De tolket Første Mosebok som at stjernene ble festet på en himmelhvelving som roterte om jorden, også det på linje med datidens astronomi. Og selvsagt leste de Bibelen bokstavelig på områder der vitenskapen ikke hadde sagt noe. James Orr, en av forfatterne bak The Fundamentals som for hundre år siden ga navnet til fundamentalistene, hevdet like lite som Hallesby og Wisløff at jorden var 6 000 år.  

Kunstig skille mellom empirisk og historisk naturvitenskap 

  

For forfatterne er det et sentralt poeng å skille mellom det de kaller for empirisk vitenskap og historisk vitenskap. Den første er basert på observasjoner og er etterprøvbar. Den andre krever at man må bruke funn i nåtiden til å tolke fortiden. Mens empirisk vitenskap «på ingen måte motsier Bibelen», er det motsatte tilfelle med historisk. Den krever at vi forstår premissene og velger de rette. Det som er sant i dag, trenger ikke være sant om fortiden.  Historisk vitenskap krever at vi må forutsette at naturen har gått sin gang i milliarder av år, at lyshastigheten ikke endrer seg og så videre. Siden vi ikke kan vite dette, er kreasjonismen ikke dårligere vitenskap enn evolusjon.

Det man glemmer er at også «empirisk vitenskap» motsier Bibelen. Bibelen fremstiller flere steder jorden som flat. Det er ingen vitenskapelig tvil om at solen går i bane om jorden. Verre enn det er at «empirisk vitenskap» blir historisk etter ett sekund. Hvorfor stole på at naturprosessene som ga empiriske resultater i går, fortsatt er de samme - gårsdagen er jo historie? Uansett hva slags vitenskap vi driver med, må vi stole på at naturprosessene var de samme i går som i dag. Hadde forfatterne for alvor trodd på denne type premisser som er nødvendige for å få kreasjonismen til å gå opp, ville de også ha hevdet at fjorårets vitenskap er like usikker som evolusjonslæren.

Det blir ikke bedre av at dette åpner for hva som helst. Vi ser dette når forfatterne selv argumenterer med at «nåtiden er nøkkelen til fortiden».  Selv om de mener at solen og stjernene først ble skapt på den fjerde dagen, hevder de at de første tre dagene selvsagt er på 24 timer, altså den tiden jorden bruker på å dreie rundt sin egen akse i forhold til lyskilden solen i dag. Men hvis naturlovene var annerledes i fortiden, kan jo jordkloden ha dreid f.eks. ti ganger raskere. Da blir 365 dager, altså ett år, en drøy måned basert på vår tidsregning. Det kan forklare hvorfor Adam og Eva og andre ble så gamle. Eller kanskje roterte jorden tusen eller en milliard ganger langsommere? Kanskje de fem første dagene egentlig var 5 milliarder år? Kanskje isen var tyngre i gamle dager? Kanskje friksjonen var større? Det hadde gitt raskere dannelse av morener og V-daler. Da får man alle istider til å gå opp på få år for få tusen år siden. Hevder man som forfatterne at naturlovene var annerledes i fortiden, er det bare fantasien som setter grensen. Det er ingen måte å finne ut av hvordan naturlovene eller noe som helst annet var.

Det blir ikke bedre av at de noen steder foreslår å løse vitenskapelige dateringer med at jorden er skapt slik at den ser gammel ut (side 137). Siden det ville krevd svært lang tid å danne f.eks. dagens enorme mengde av olje og gass naturlig, lener forfatterne seg på teorien om at universet er «skapt modent». I likhet med metaller er de en del av skapelsen for 6 000 år siden. Mens vi tror at de er blitt til over svært lange tidsperioder, er de altså skapt fiks ferdige. Gud lurer oss, på samme måte som han lurer oss ved å skape universet og stjernene på fjerde dag på en slik måte at det ser ut til at det er 13,75 milliarder år. Men forfatterne av boken gjennomskuer dette.

Men hvis dette stemmer, er det ingen grunn til å tro at jorden er 6 000 år gammel. Den kan like gjerne være skapt fiks ferdig i fjor. Eller for fem minutter siden. Med Bibel og fossiler.

Uheldig utvikling

Skapelse og/eller evolusjon viser en uheldig utvikling norsk kristenhet. I stedet for innføring i seriøs teologi og trosforsvar, holder man seg til besnærende og populistisk argumentasjon. I stedet for klassisk kristen tenkning, importerer man modernistisk tankegods fra USA. For å komme i mål, må man både innføre en ny teologi og en ny vitenskap. Det ville være feil å si at de lykkes med noen av delene.

Andreas Årikstad, Jogeir Lianes og Johan Samuel Årikstad-Nielsen: «Skapelse og/eller evolusjon - Hva sier Bibelen?», Hermon forlag 2014.