lørdag 19. januar 2013

Biskopens uutholdelige letthet

Når biskop Atle Sommerfeldt skriver på Verdidebatt om noe han kaller for Ateismens letthet, går han dessverre i så mange grøfter at det ikke er enkelt å telle.

Saken blir ikke bedre av at et innlegg som burde vært tiet i hjel, blir redaksjonens lesetips.

I stedet for solid og åpen argumentasjon, der man ryddig viser hvor og hvorfor andres tenkning blir for lett, havner han i noe som vanskelig kan forstås (selv om det garantert ikke er ment slik) som annet enn en nedlatende letthet.

Dermed er det kommet sterke reaksjoner, som Kjetil Hopes forståelige blogginnlegg, der han sier mye jeg er enig i, selv om jeg nok ville valgt noen smuler ... andre toner og metaforer.

På samme måte burde Sommerfeldt valgt en annen tone, hvis ønsket var å få sympati eller å nå fram.

Dessverre er det ikke enkelt å holde seg i skinnet når han åpner med at
Bjørn Stærks fortelling viser hvor forbausende lett veien fra Gudstro til ateisme kan være og at en også som voksen synes å mene at tro på Den Treenige Gud i bunn og grunn skyldes mangel på kunnskap.
Ja, det er selvsagt mulig at det er slik, for noen eller kanskje for ganske mange. Slik jeg er inne på i flere bøker og artikler mangler det ikke eksempler som gjør det fristende å tenke i den retning, og da spesielt om det som ofte kalles nye ateister.

Men det er altså ikke seriøst å konkludere med det på generell basis.

På samme måte som det er useriøst av Richard Dawkins, Sam Harris, P. Z. Myers og andre antiteister å hevde at veien til kristen tro er forbausende lett og i bunn og grunn skyldes mangel på kunnskap. Selv om det ikke er vanskelig å tenke at det muligens er slik, for noen eller kanskje for ganske mange.

Biskopen har i hvert fall forbausende lett vei til konklusjoner.
Rimehaug skriver: «For hans (Stærks) egen del førte kravet om å ta Bibelen på alvor til at han forkastet troen. Han fikk ikke det som sto der til henge intellektuelt sammen. Nå definerer pastorsønnen seg som ateist.» Denne erkjennelsen kom Stærk frem til som 16-åring etter en diskusjon og etterfølgende refleksjon. Den korte veien fra bastant Gudstro til ateisme som Stærk beskriver, er i seg selv en interessant observasjon. Fra mitt perspektiv er det enda mer interessant å registrere den letthet som Stærk og andre ateister, som f.eks. Fragell og Gule, fortsetter å resonnere om religiøs tro generelt og kristen tro spesielt. Det kan faktisk virke som de fortsatt lever i 16-åringens vurdering av forholdet mellom fornuft, intellektuell redelighet og religiøs tro og livstolkning.
Nå er det nok flere av oss som kan reagere på Gule eller Fragell, men skal man bli tatt noenlunde seriøst, må man igjen være konkret. Man må ta debatten. Man må ha belegg. Man må kunne vise til tall hvis man skulle hevde at ateister oftere enn kristne velger livssyn ut fra mangel på kunnskap.

Man må ikke uten eksempler eller argumentasjon bare si at det synes som noen, til og med en navngitt person, lever på 16-årsstadiet. Eller hadde en "bastant gudstro" når han vel ikke har sagt at han hadde det.

Det burde være unødvendig å oppgi noen grunner til dette, men jeg skal likevel gjøre det.

For det første gjør det seg dårlig å låse noen inne i negative båser, enten det er som ekstremister (slik Gule sier om alle gudstroende) eller som 16-åringer, selv om jeg nok ville foretrukket det siste.

For det andre blir ikke saken bedre når en som representerer Den norske kirke bruker noe som vanskelig kan oppfattes som annet enn hersketeknikk. Skal Kirken nå ut til noen, kreves andre holdninger.

En representant for en lenge priviligert majoritetskirke vil allerede før han åpner munnen oppfattes som arrogant og nedlatende. Dette gjelder selv om man ikke er biskop eller over femti.

Skal man motvirke dette bør man lene seg langt i motsatt retning - særlig om man har noe viktig på hjertet.

Inntrykket vil dessverre forsterkes om man synes å stemple andre, ikke svarer ordentlig for seg, slår fast uten argumentasjon, sier man selv er veldig reflektert eller at andre ikke er det, eller bare liker å tenke at svært mange egentlig støtter en.

Ingen av delene motiverer til å ta på alvor andres tvil og spørsmål, innvendinger og antipatier.

For det tredje spiller det ingen rolle. Selv 16-åringer kan ha rett. Spørsmål om "religiøs tro og livstolkning" (hva nå dette er) kan ikke avgjøres ut fra når man landet på hvilke konklusjoner. Det er ikke noe motargument i seg selv å peke på alder eller nivå.

Det hender da også at de som valgte et livssyn som 16-åring både før og etter kan ha lest seg opp og reflektert godt, enten de er biskoper eller bloggere. Selv om de ikke forteller om det.
Det er mange av oss som kan gjenkjenne 16-åringens spørsmål knyttet til intellektuell redelighet og kristen tro. Da jeg vokste opp i Asker på 1960-tallet, var vi en liten minoritet som tilhørte Skolelaget og som levde i disse diskusjonene i ulike varianter gjennom hele skoletiden. Noen av oss holdt fast ved troen, noen forlot den og andre beholdt tilknytningen til kirken uten å ha en høy aktivitet.
Ja, og derfor må vi gi mer enn biografisk informasjon. Den holder ikke overfor Bjørn Stærk som altså selv ikke sa så mye om sine tanker, utover korte stikkord i en lang artikkel om hvorfor man kan og bør ha respekt for folk man er uenige med - selv om de skulle være konservative kristne.

Eller, kan vi jo legge til, selv om de skulle være ateister og til og med ble det som 16-åringer.
For noen av oss som beholdt troen, ble det avgjørende at vi møtte teologer og kirkelig praksis som var åpen for tidens debatt og vitenskapelige innsikter, hadde høyt intellektuelt nivå og formulerte kristendommen og troens kjerne. Noen viktige personer for meg ble generalsekretærene Leif Michelsen og Einar Solli i lagsbevegelsen med den sterke forkynnelsen av lov og evangelium, daværende hjelpeprest i Asker, Sigurd Osberg, som tok seg tid til bibelgruppe om moderne teologi med oss, samfunnsbevisste kristne som Otto Hauglin og Nils Johan Lavik og intellektuelle kapasiteter som Per Lønning og Hallvard Rieber-Mohn.
Skal jeg gå inn i en diskusjon, må jeg gjøre mer enn å markere revir eller henvise til autoriteter, eller opptre som om jeg ... skryter av egen refleksjon. I den offentlige samtalen holder det ikke å nevne navn (det kan mange gjøre, uansett livssyn) eller bare fortelle at man selv har funnet gode intellektuelle svar.

Skal man gjøre det som Sommerfeldt kaller "å frigjøre ikke minst unge mennesker fra falske anstøt for troen" må man gjøre mer enn å slå fast og drive psykologisering av andre. Her som ellers må man lytte aktivt, lære og søke å svare mest mulig konkret, direkte og ærlig på ærlige spørsmål.

Og selv 16-åringer er forskjellige. Hva, konkret, er det akkurat Per eller akkurat Lise reagerer på?

At kristen tro førte til "middelalderens mørke"? At Kirken har vært i en evig strid med vitenskapen? At det er uredelig å være kristen fordi den klassiske bokstavtroen måtte vike for Darwin? At Jesus ikke har eksistert? At det er skrekkelige beretninger i Det gamle testamentet? Nedlatende biskoper?

Og er alt dette falske anstøt? Hvor svikter de? Hva hvis noen av dem er ekte anstøt?

Jeg er enig med biskopen i Borg at det er viktig å ta opp myter om kristen tro, kirkehistorie osv. Det er ikke  tilfeldig at denne bloggen bruker mye plass på det.

Men skal menighetene i Borg (der jeg selv er valgt inn i et menighetsråd) stimuleres til å møte "falske anstøt", hjelper det å vise respekt for at dette kan være vanskelig. Spørsmålet er rett og slett ikke om det kan finnes ateister eller kristne som fortsatt befinner seg på "16-årsstadiet" (det er det sikkert), men hvordan vi kan hjelpe hverandre til nettopp nen voksen vurdering av forholdet mellom fornuft, intellektuell redelighet og religiøs tro og livstolkning.

Hva med å be prestene ha dette som tema i prekener noen ganger i året? Hva med å utfordre til temakvelder? Hva med å invitere noen av oss som ble kristne i voksen alder til å dele noen tanker om dette? Hva med systematisk opplæring - og lytterunder?

Hva med å gå stillere i dørene i den offentlige samtalen inntil noe av dette er på plass?

5 kommentarer :

andreas sa...

Takk for innspill Bjørn Are. Men hva tror du ligger under her? Biskoper i den norske kirke pleier da å ligge ganske lavt i medielandsskapet, også i forhold til nyateister. Hvorfor bruker en biskop så mye energi på å kritisere en person som med sitt innlegg om norske "konservative" kristne, har møtt begeistring, både blant kristne og ikke-kristne?

Bjørn Are sa...

Sannelig ikke sikker, men kanskje ikke verre enn av han over tid er blitt såpass oppgitt over en del nyateistiske utspill som stempler ham og andre kristne som uvitende og ureflekterte osv. at hans tolkning av Bjørn Stærks innlegg ble en slags dråpe som fikk ett eller annet beger til å flyte litt over?

Ellers så er jo Somerfeldt en som ikke akkurat er vant til å ligge lavt i medielandskapet.

Little Man From Another Place sa...

Svært bra innlegg! Har du lest Garborgs slakt av "Vantroends Væsen" av biskop Heuch?

Little Man From Another Place sa...

"Vantroen", selvsagt...

Bjørn Are sa...

Mener jeg har lest den for noen tiår siden, ja.

Skrev i hvert fall i "Da kvinnen fikk sjel" noe om forskjellen i tilnærming mellom Heuch og Pettersen, muligens kan det jeg leste av Garborg ha vært sitater i Mollands ganske så detaljerte kirkehistorie om modernitetens gjennombrudd på 1880-tallet.