Einsteins Gud

Gårsdagens filosofiske smuler av kritikk av Nettavisens misbruk av Einstein, og mine hjertesukk om hans manglende fysiske og filosofiske argumentasjon på feltet, bør nok balanseres med flere sitater av hva Einstein hadde å si om Gud og gudstro.

Det betyr ikke at min konklusjon er annerledes, men at Einsteins blir tydeligere.

For han synes rett og slett å befinne seg i den ikke alltid ubekvemme posisjonen på den ene siden å avvise det han oppfattet som det klassiske bildet av en personlig, teistisk Gud (som altså ikke er en kappekledd mann på en hvit sky), mens han på den andre holdt fast på en slags upersonlig, deistisk skaper av naturlovene.

Einstein selv uttrykte dette med at han ikke kunne tro på en personlig Gud som styrte våre liv eller ville dømme sin egen skapelse.

I believe in Spinoza's God, who reveals himself in the lawful harmony of all that exists, but not in a God who concerns himself with the fate and the doings of mankind. (Telegram til Herbert S. Goldstein, 25. april 1929).

I den grad Einstein hadde et konsistent og endelig standpunkt var han med andre ord verken troende jøde, kristen eller ateist.

Da Einstein fylte 50 fikk han spørsmål om han trodde på Gud.

“I am not an atheist,” he began. “The problem involved is too vast for our limited minds. We are in the position of a little child entering a huge library filled with books in many languages. The child knows someone must have written those books. It does not know how. It does not understand the languages in which they are written. The child dimly suspects a mysterious order in the arrangement of the books but doesn’t know what it is. That, it seems to me, is the attitude of even the most intelligent human being toward God. We see the universe marvelously arranged and obeying certain laws but only dimly understand these laws.” (Intervjuet av George Sylvester Viereck, 26. oktober 1929)

Selv med sin jødiske bakgrunn uttrykte Einstein ved samme anledning at

I am enthralled by the luminous figure of the Nazarene. I accept the historical Jesus. No one can read the Gospels without feeling the actual presence of Jesus. His personality pulsates in every word. No myth is filled with such life.

Året etter understreket han at han avviste troen på en personlig Gud.

It seems to me that the idea of a personal God is an anthropological concept which I cannot take seriously. I also cannot imagine some will or goal outside the human sphere...  (Religion and science, New York Times Magazine, 9. november 1930 (side 1-4).  

Samtidig oppfattet han den religiøse følelsen eller opplevelsen som det sentrale, fri fra dogmer og spesifikke religioner, i tråd med tidens eksistensialistiske filosofer.

The religious geniuses of all ages have been distinguished by this kind of religious feeling, which knows no dogma and no God conceived in man’s image; so that there can be no church whose central teachings are based on it. Hence it is precisely among the heretics of every age that we find men who were filled with this highest kind of religious feeling and were in many cases regarded by their contemporaries as atheists, sometimes also as saints. Looked at in this light, men like Democritus, Francis of Assisi, and Spinoza are closely akin to one another.

How can cosmic religious feeling be communicated from one person to another, if it can give rise to no definite notion of a God and no theology? In my view, it is the most important function of art and science to awaken this feeling and keep it alive in those who are receptive to it.

For Einstein handlet spørsmålet om Gud og religion ikke om mer eller mindre avanserte argumenter,  men om ærefrykt for tilværelsens storslagne sammenhenger. Det var nettopp hans tro på at noe eller noen hadde ordnet det fysiske systematisk og lovmessig (altså den type tro som deismen lånte av teismen, uten dekning i egen bank) som var bakgrunnen for det kjente sitatet om Gud og terninger fra et brev i 1926 til en annen fysiker, Max Born:

Kvantemekanikken trenger seg sannelig på, men en indre stemme sier meg at den ikke er den endelige sannheten. Teorien er omfattende, men den bringer oss ikke nærmere den gamle teoriens mysterier. Under alle omstendigheter er jeg overbevist om at han [Gud] ikke kaster terninger.

Einsteins tro på at vi var styrt av deterministiske naturlover gjorde at han naturlig nok ikke bare avviste et kvantefysisk indeterminert univers, men også all tro på at vi kan ha noen former for fri vilje.

Kilden til dagens konflikter mellom religionens og vitenskapens sfærer ligger hovedsaklig i dette begrepet om en personlig Gud... Vitenskapsmenn sikter mot å avdekke de uforanderlige lovene som behersker virkeligheten, og i og med det må de avvise forestillingen om at den guddommelige vilje, eller for den slags skyld den menneskelige vilje, spiller en rolle som ville krenke denne kosmiske kausaliteten. (Fra en tale på Symposiom on Science, Philosophy and Religion, 10. september 1940, som gjengitt i Walter Isaacsons Einstein - hans liv og univers, Cappelen Damm 2010, side 411).

Skal vi si noe om Einstein og Gud er det kort sagt viktig å forstå sammenhengen, ordbruken og motivasjonen. Når han avviser en personlig Gud som i brevet vi siterte fra i går, er ikke det samme som at han ikke tror på noen form for "Gud" eller mener vi bør fjerne oss fra religiøse opplevelser.

Einstein var en dypt tenkende person, men lot seg på noen områder styre mer av følelser enn fornuft. Og da kunne vi selvsagt hatt en billig avslutning om at det er i likhet med Nettavisen og atskillige som kommenterer der, men la oss heller være så ærlige å si at det gjelder oss alle.

Noe som gjør det dess viktigere å være bevisste hva som påvirker våre oppfatninger.