søndag 21. oktober 2012

Anden og Ånden

Man skal høre mye før fjærene faller av, men Øyvind Holens analyse av hvordan Donald Duck & Co førte til avkristning og alternativbevegelse er av de lettere å ribbe.
I 1991 advarte den kristne avisa Dagen sine lesere: «Disney-imperiet er infiltrert av Satans hjelpere! Donald Duck & Co serverer små ’drypp’ av satanisme og okkultisme for å lokke barna bort fra Jesus Kristus.»
Det er nok ikke så mange barn som falt for Magica fra Trylls okkultisme og eventuell satanisme hos Hekla Heks, men det er derimot liten tvil om at hverdagslivet i Andeby viste sine unge lesere at et samfunn uten religion ikke bare er mulig, men også ønskelig.
Et klart kjennetegn på noen som er ute etter å skyte på sittende ender er om de bruker 90-tallsutgaver av Dagen som sannhetsvitne for kulturandanalyse og tidsa... eh... tidsånd.

Et annet kjennetegn er å blande sammen årsak og virkning, for ikke å si ta korrelasjon som kausalitet.

Selv om det kan ha hendt er det ikke normalt slik at populærkultur skaper samtiden. I stedet handler den stort sett om å reflektere samtiden. Når noe slår and blant folk flest, er det fordi de kjenner seg igjen, enten de freser eller fryder seg over situasjonene.

Tungrock skapte ikke drabantbyene. Drabantbyene skapte tungrock.
Oppslutningen rundt Den norske kirke har falt i takt med at Donald-leserne er blitt voksne. Der polakkene oftest går i kirken og portugiserne anser seg som mest religiøse, ligger svensker, finner, dansker og nordmenn på bunn av begge listene. Det er neppe tilfeldig at interessen for kirken er lavest i nettopp de nasjonene der Donald Duck har stått sterkest i over seksti år.
Regnestykket går selvsagt fint opp om man utelukker forhold som krigen og kommunisme, velstandsutvikling og monopolavviklinger, eller ikke vet at Donald faktisk er ganske så populær også i Sør-Europa, takket være en omfattende produksjon med utgangspunkt i Italia.

Skal man først hevde at noe har hatt effekt i Norge fordi det er populært bør man nok også sikte nebbet mot Olsen-banden og Flåklypa, 20 spørsmål, VG og Sportsrevyen, Kruttrøyk, Norsk Ukeblad og Stomperud, Mot i Brøstet og Se og Hør.

Eller et utall norske filmer, folkeeventyr og folkeskolebøker som fremstiller kirken og prester, for ikke å si kristne lærere, foreldre og tanter, som hyklerske og usympatiske, dumme og drepende.

I motsetning til i Donald.

Hvis det var slik at populære amerikanske serier og filmer - som ikke er, eller i hvert fall er langt mindre, kritiske til kristen tro enn norske - førte til sekulariseringen og alternativbevegelsen, burde det vært enkelt å se det ut fra amerikanske tall.

Hollywood og andre mytefabrikker (inkludert Carl Barks' serier på 40-, 50- og 60-tallet) både stimulerer og speiler en amerikansk virkelighet der man forsøker å unngå å blande religion med underholdning, samtidig som det skjer en holdningsmessig utvikling, fra eksistensialisme til Hippi-bevegelsen, fra antikommunisme til New Age.

I perioden vi snakker om er det ikke enkelt å se noen sammenheng mellom dette og (en vedvarende høy) deltagelse i kirker og forsamlinger. Det er først fra perioden Donald mistet sin innflytelse i USA, litt enkelt sagt da Barks sluttet å tegne i 1966, at alternativ religiøsitet blomstret for alvor og først etter hans død at vi fikk nyateisme.

Med andre ord kunne vi sikkert skrevet noe fryktelig festlig om at det er fraværet av Donald og Carl Barks som har ført til avkristningen i USA.

På samme måte som vi kunne bruset med fjærene over Holens noe ensidige research (med forbehold om at den er grundigere i boken, det gir i hvert fall snev av håp når Øystein Sørensen er intervjuet, ikke fullt så mye med enkelte av de andre).
Med unntak av katedralen Notre Duck, som dukker opp i én Carl Barks-tegnet historie, finnes det verken prester eller gudshus i Andeby. Men fravær av religion til tross, i Andeby finner vi også røttene til vår moderne tørst etter noe åndelig som kan holde liv i troen vår, etter at statskirken har mistet grepet på oss.
For det som er tydelig er at Holen i for stor grad synes å blande Donald med universet til tegneren Carl Barks. Ser vi på noe bredere analyser av Donald, som den syntetiske donaldismen (altså forskningsvarianten der man blander hummer og and kanari av fortellinger) vi finner her (se også flere bilder av Notre Duck her), oppdager vi at det dukker opp gudshus og templer på både det ene og både det andre stedet, til og med hos Barks.

Donald er kort sagt mer enn Andeby og enkelttegnere.

Skal man først anvende religionsvitenskapelige briller på Donald, er det lettere å støtte Jon Gisle i at Hakkespettboken er hellig skrift ("Den Umåtelig Store Kunnskap") og Hakkespettbevegelsen presteskapet, selv om den har fått konkurranse fra spinnesiden og Meisene.

Hva er så eksemplene Holen bruker?

For det første kronismen, for det andre Klodrik. Altså noe av det mest sære og minst fristende i fortellingene.

Holen ser likevel her røttene til Snåsamannen og Märtha, alternativmesser og engleskoler (og altså ikke i klassiske healere som Marcello Haugen eller engleseende som Sylvia Browne og resten av feltet).
Røttene til denne grenseløse spirituelle jakten finner vi, som så mye annet i norsk samfunnsliv, hos Donald-tegneren Carl Barks. Allerede i Donald Duck & Co nummer 6, 1954 kaster Donald seg over kronismen.
Hva er så denne kronismen (eller flipism på engelsk)? En fristende filosofi besettende beskrevet? Nei, en absurd posisjon i en skurkerolle, på linje med kommunismen på 60-tallet uten at sistnevnte påvirket SV eller AKP (m-l) i nevneverdig grad.
Kronismen kan minne om en kult, men det er riktigere å kalle det en nøkkel til å mestre livet, på linje med selvhjelpsbøker som «The Secret» (2006). Der Rhonda Byrnes hemmelighet enkelt kan oppsummeres ved at positiv tenkning kan få positive følger for helse, lykke og formue, er professor Bløffs tese også forbløffende enkel. «Ved alle livets korsveier la kronisme vise kursen», sier han, og viser hvordan filosofien gjennomføres i praksis. Velg deg to alternativer for alle livets problemer og utfordringer og la et enkelt kron eller mynt-kast avgjøre. Livsvarig medlemskap, medlemsnål og boka «Om kronismen» koster bare to kroner.
Men dette er som Holen viser ikke akkurat noe ... ideal.
Donald finner raskt ut at kronismen har betydelige svakheter. Selv en enkel biltur ender i blindveier og frontkollisjoner, mens Donalds bot fra øker fra 40 til 200 kroner fordi han «bruker et pengestykke istedenfor tankene». Kronismen er til bare et stykke selvhjelpslitteratur for de ubestemte, de viljesvake, de lite religiøse, de late, de lite smarte og de problemsky.
Barks bidrar kort sagt ikke med propaganda for kronismen, men med vaksinasjon i mot.

Det samme gjelder 60-talls-ikonet Klodrik, et navn det ikke akkurat er blitt hyggelig å bli kalt her til lands. For, som Holen sier, dette handler om latterliggjøring.
Der Carl Barks som regel latterligjorde det alternative Andeby, vokste Donalds fetter, Klodrik, seg raskt ut av sine parodiske røtter. Han ble et viktig forbilde for Donald-lesere da de gikk inn i ungdomsårene, og det var ikke bare fordi han hadde lengre hår enn The Beatles.
Sagt enkelt: Jeg vokste opp med å lese Klodrik fra det året jeg begynte på skolen, 1965. Han ble ikke et viktig forbilde for Donald-lesere.

Klodrik var i stedet et eksempel på nettopp hvor naive og monomane alternativtenkende kunne være, og hvorfor man burde ta sånt med noen klyper salt. Enten vi snakker krystaller eller selvhjelp, eller selv kunstneriske produkter som Hair og Imagine.
Klodrik er preget av en evig søken etter nye hobbyer og livsstiler basert på bøker og tv-programmer han snubler over. Han er én del energisk beatnik, én del sympatisk hippie, én del hyperaktivt new age-hode og én del virkelighetsfjern kløne. Og husk at det fortsatt er 15–20 år til den kulturell-religiøse syntesen kalt new age så smått begynner å feste seg i Norge. Flere av de første norske newagerne leste sannsynligvis om Klodrik som barn.
I så fall har de forstått like lite av figuren som Holen.

Klodrik fremstilles ikke som Petter Northug, men som Rakel Rummelfiold.

Det hele minner i overkant om forskningsfleipene vi disputerte i dannet lag i Jon Gisles and  ånd som medlemmer av Gammeldonaldismens venner på 70-tallet.

Men man trenger ikke være innbilt klarsynt for å se Holens heller kreative vinkel vil selge. Og komme på Skavlan.

Uten at vi dermed skal lage teorier om sammenhengen mellom Gullrekka og avkristning.

Oppdatering klokken 15.25: En mer spesifikk religionshistorisk analyse av Carl Barks (takk til Linda Bernard Langemark).

5 kommentarer :

Anonym sa...

Er det jeg som ikke forstår at du og Holen har en spøk gående, eller er det du som ikke ser humoren til Holen? Uansett, jeg ler og ler!

Bjørn Are sa...

Takk for den, som det heter;-)

Ja, dette med humor ser jeg veldig alvorlig på. Særlig når det handler om Donald.

Etter å ha lest Donaldismen da den kom, vært med i GDV og lest ett og annet nummer av Donald - og til og med mer lødig litteratur - mener jeg å kunne kjenne igjen humor sånn noenlunde på gangen.

Det jeg oppfatter som morsomt hos Holen er vel mer vinklingen enn gjennomføringen. Skal man parodisere sekulariseringsteorier bør man vise at han kan noen kvekk om dem. Skal man parodiere hysteriske medieoppslag bør man vel være noen fjær mer overdreven.

Skal man selge Donald-bøker på humor bør man være morsommere enn dette.

Som sagt oppfatter jeg dette som en av disse "forskningsfleipene vi disputerte i dannet lag i Jon Gisles ånd" på 70-tallet, men altså uten de ufattelig morsomme vriene vi gjorde den gang.

Lars sa...

Tarvidonaldismenforalvorligismen er ikkje død.

Tydelegvis.

Bjørn Are sa...

Jeg prøver bare å unngå at Krf forbyr Donald, Lars.

Lars sa...

Betimeleg, betimeleg. Donaldismen må ikkje forbydast - so lenge det ikkje er snakk om vulgærdonaldisme, sjølvsagt