En mening i å skifte mening

Det ondes problem er av temaene som ikke akkurat unnlates å nevnes hvis man er dumdristig nok til å stikke hodet fram som kristen på nachspiel.

Dermed er det flott at Espen Ottosen for noen dager siden hadde et innlegg i Aftenposten om filosofen som løste det ondes problem, nærmere bestemt Alvin Plantinga. Selv om artikkelen som så ofte i slike sammenhenger er alt for kort, viser den at dette temaet ikke er uløselig - filosofisk.

Samtidig la nok Espen seg i en litt uheldig og lettere folkelig teologisk tradisjon, som han nå går tilbake på.

Jeg har vokst opp med en forkynnelse som betrakter slike fenomener som et resultat av syndefallet. På grunn av ulydighet i Edens hage, slapp menneskeheten det onde inn i vår verden. Resultatet er et skaperverk i uorden.

Etter å ha lansert en slik påstand i en tilsvarende artikkel ble jeg møtt av protester. Humanetikere hevdet på Twitter at jeg hadde gått fra forstanden. Det har skjedd før og er til å leve med. Mer inntrykk gjorde det at kloke kristne, med mye naturvitenskapelig kunnskap, stilte spørsmålet: Hvis jordskjelv skyldes at kontinentalplatene beveger seg, er det rimelig å tenke at årsaken er menneskers synd mot Gud?

Etter å ha fundert noen dager svarer jeg: Neppe.

Det er til og med slik at kontinentalplatenes bevegelser er viktig for livet på jorden. Dermed er det ikke riktig å se jordskjelv som ensidig uttrykk for noe ondt, selv om de kan føre til mye vondt.

Den kristne fysikeren John Polkinghorne, som har skrevet mye om forholdet mellom kristen tro og naturvitenskap, påpeker i en bok (som jeg burde lest før jeg skrev forrige artikkel!) at kontinentalplatenes bevegelser er sentrale for livet på kloden. Med andre ord: Skal vi ha det positive, altså liv, må vi akseptere det negative, altså jordskjelv.

Slik er det med mye annet i naturen. Ting som oppleves ubehagelig, kan ha positive konsekvenser: En betennelse gjør vondt, men sørger for økt blodgjennomstrømning, og dermed heling. Bakterier skaper sykdom, men er også nødvendige for at maten skal fordøyes.

Slike fakta løser ikke det ondes problem. Men noen viktige spørsmål faller bedre på plass hvis utgangspunktet er at naturen styres av lovmessighet – mest på godt, litt på vondt. Derfor burde jeg ikke ha formulert meg som om alt ubehagelig er et resultat av menneskers synd.

Espen skal ha stor honnør for å vedgå at han hadde tenkt feil i første runde. Han skal også ha ros for viljen til å lese seg opp på filosofiske utfordringer og løsninger. Det styrker inntrykket av at det skjer noe i retning av en tankemessig vekkelse blant enkelte kristne for tiden, muligens inspirert av heller håpløse utspill fra nye ateister.

Hvis jeg da ikke er for overtroisk og/eller blåøyd optimistisk.

Uansett handler dette feltet om å holde tankene rett i munnen. Skal vi først ta opp Det ondes problem må vi skille mellom tre ulike filosofiske/teologiske problemstillinger, og deretter skille disse fra det som nok er det viktigste for mange - det som rett og slett har å gjøre med trøst og støtte, omsorg og hjelp og i det hele tatt medmenneskelig varme.

Ikke minst fordi vi så ofte - i min erfaring så godt som alltid - i en slik diskusjon (antagelig ubevisst) veksler mellom perspektivene og dermed ikke klarer å forholde oss ryddig til problemstillingene, verken prinsipielt eller psykologisk.

Det hjelper ikke å diskutere det logiske problemet hvis det man ser for seg handler om sannsynlighet. Det blir like feil å gi filosofiske svar når noen sliter med sorg som det blir å drive sjelesorg når spørsmålet er tankemessig.

La oss derfor forsøke å skille problemstilllingene fra hverandre, slik vi også var inne på for et par år siden.

Det første filosofiske problemet er det såkalt logiske problemet, er det det ulogisk å kombinere eksistensen av en god og allmektig Gud med eksistensen av lidelse?

De seneste tiårene har en rekke fagfilosofer (som Plantinga) vist at dette ikke er ulogisk, blant fordi det krever at man viser at Gud ikke kan han noen som helst grunn til å tillate lidelse.

Det andre filosofiske problemet går på om det er usannsynlig å kombinere eksistensen av en god og allmektig Gud med eksistensen av lidelse.

Også her er det vanskelig å vise tankemessig at dette faktisk er usannsynlig, ikke minst fordi sannsynlighet handler om kvantifiserbare størrelser som det ikke er enkelt å tallfeste.

Samtidig blir selvsagt dette - særlig sistnevnte - diskutert videre blant filosofene, dels fordi noen så sterkt føler at det er usannsynlig med en god og allmektig Gud i en verden som vår.

Det tredje spørsmålet er dette som kalles for teodisé - altså forsøk på se for seg gode nok grunner til at Gud tillater lidelse.

Dette er en viktig diskusjon (som Atle Søvik gjorde en solid jobb med i sin doktorgradsavhandling fra et drøyt år siden, dels inspirert av Keith Ward), men selv om vi ikke skulle klare å komme helt i mål her, endres ikke de filosofiske konklusjonene fra de to første punktene.

Det er ikke noe rasjonelt selvmotsigende i å tro på en god og allmektig Gud, selv om vi ikke vet hvorfor døden og lidelsen rammer akkurat der og da eller meg og mine nærmeste.

Samtidig er nok dette siste kanskje det vanskeligste for mange. Vi snakker da om det psykologiske området, om reelle møter med lidelse og total meningsløshet i situasjonen.

I slike tilfeller er det det dess viktigere at vi stiller opp og hjelper så godt vi kan, noe som kan kreve en sterk (til tider overmenneskelig) indre motivasjon og offervilje, gavmildhet og raushet.

Jeg har ingen tro på eller erfaring med at vi da kommer nærmere en løsning ved å avskrive de ressurser som ligger i kristen gudstro og det å ha Jesus som forbilde.