Kulturdebatt. Ultudebattkur. Dekulturbatt. Debattkultur.

Så setter vi igjen over til Tour de Culture.

Ved siden av innslagene i feltet opp motinnleggsbakken av velment virrvar er det ikke til å unngå at det også dukker opp slagkraftige team av akademisk tunnelsyn.

Mens det første laget ikke har spesielt god oversikt over fakta eller fornuftig lesning av andre (eller av seg selv for den slags skyld), har det andre en egen evne til ikke å se skogen for bare trær når man ikke er opptatt med å skyve deler av fakta til side i den gode saks navn.

Mistanken er sterk om at i det minste deler av denne gode saken handler om ikke å forære det man oppfatter som eurosentriske sjåvinister eller bent fram kristne propagandister engang lillefingeren.

Følgebiler med nyateistiske horn i sidespeilet og vognhjulene til alt som lukter av kristenmannsblod, har utvilsomt i stedet lyst til å vise helt andre fingre.

En av de mer innsiktsfull på det akademiske laget (og med lite nyateistiske trekk) finner vi på Plinius-bloggen i oppslaget Europeisk høysang .

Men ved siden av å peke på opplagte svakheter, for ikke å si brister hos Hansen (som at korstogene skulle ha stanset noen islamisering av Europa), viser dessverre også en ellers oppegående Tord Høivik (førsteamanuensis i bibliotek- og informasjonsfag ved Høgskolen i Oslo) både egne blindfelt og en lesemåte som mer forsterker enn svekker Hansens poenger.

Det hele blir et lærerikt eksempel på hvordan man kan utnytte manglende fotnoter og plass i en opprinnelig bevisst fokusert artikkel til nærmest et karakterdrap av forfatteren.

Det er kort sagt ikke vanskelig å fremstille hvem som helst som lettere undermåls ved å måle en kronikk i Aftenposten som om den skulle være en doktorgradsavhandling. Saumfarer man setninger med leksikon i hånden, er det sjelden vanskelig å finne noen som ikke kunne, eller burde, vært tre ganger lenger.

Denne type lesning blir imidlertid langt mer sjenerende enn generøs. En slik pedantisk polemikk er ingen god reklame for biblioteksfaget, som når Hansen korrigeres som i det følgende:

Jeg møter ledere fra Norden som ikke vet at vårt alfabet er latinsk, men at vårt tallsystem er arabisk.

Jeg ville nok heller sagt at de tre viktige alfabetene i Europa – det latinske, det greske og det kyrilliske – har en felles fønikisk – altså semittisk bakgrunn.

Eller som her:

Jeg møter høyt utdannede skandinaver, politiske ledere, som ikke vet at de ortodokse kirker ikke er katolske.

De ortodokse kirkesamfunnene (“Øst-kirken”) regner selvsagt seg selv som den rette katolske kirke. Det er Pavekirken som har brutt med tradisjonen ved å opphøye seg selv til kirkens sentrum.

Ja, det er en klar 6'er.

Men det blir likevel helt feil, hvis man da ikke foretrekker å lese Hansen som en viss fyr leser en viss boksamling.

For vi vet godt hva Hansen mener, om han ikke alltid sier det like bokstavelig eller leksikalt. Å late som noe annet er å kokettere for galleriet.

Men, siden det er kulturdebatt, får vi si det rett ut. For galleriet.

"Katolsk" er altså kortform for "Pavekirken" og/eller "Vatikanet", også hos høyt utdannede skandinaver og politiske ledere. Å opptre som om Hansen ikke vet dette, og at han ikke skriver sånn ca. for folk flest, er et dårlig tegn på leseevne - eller vilje.

Men det blir verre.

Jeg møter ledere som ikke vet at Kristus var jøde, og at Luther var katolikk. Jeg møter dem her i Roma hvor de følgelig ikke forstår noe særlig av alt det fantastiske de ser. De vet ikke at de er i den byen, midt i den romerske verden, hvor den jødisk-kristne impuls fra Jerusalem smeltet sammen med den politisk-akademiske arv fra Athen.

Den romerske eliten anerkjente og bygget på den greske kulturen, men så generelt ned på gresk politikk. Det klassiske Athen var en borgerlig republikk med relativt små klasseforskjeller. Det romerske keiserriket (og den sene republikken) var et elitistisk klassesamfunn med enorme forskjeller mellom rik og fattig.

Skal vi først kjøre leksikonleken, bør det nok nevnes at bystaten Athen var et klassisk slavesamfunn. Og at det i tillegg var mer enn relativt små forskjeller mellom filosofer, politikere, kjøpmenn, offiserer og soldater. Selv om det nok ikke er til å komme fra at det var enda større forskjeller i det enorme romerske riket.

Det gir nok heller ingen 6'er i historie å hevde at

Å framheve Roma som smeltedigel blir også skjevt. Nytestamentet ble skrevet på gresk – ikke på latin. Det tette samspillet melllom jødisk, kristen og gresk kultur fram til år 400 foregikk hovedsaklig i den tett befolkede, gresk-talende delen av Romerriket – med Alexandria, Antiokia og senere Konstantinopel som hovedpoler. Det romerske senatet fortsatte å kjempe for sin gamle religion etter at kristendommen ble statsreligion (380).

For det første snakker Hansen om "den romerske verden" som altså omfattet mer enn byen Roma, selv om han gjør et litt skjevt pedagogisk grep ved å fokusere på midtpunktet.

For det andre begrenser ikke Hansen perioden til "fram til år 400".

For det tredje kommer vi ikke forbi at mye også skjedde i byen Roma - til tross for at den ikke for alvor begynte å gjenvinne sin politiske eller kulturelle betydning før fra 1000-tallet. Vi kan - ikke minst på grunn av bredden og mangfoldet i denne - vanskelig se bort fra arven etter en Justin Martyr (103-165), Tertullian (160-220), Konstantin (272-337), Boethius (ca. 480 - 525) og Cassiodorus (ca. 485 - 585).

At senatet fortsatte å kjempe for sin gamle religion, er ikke helt det samme som å si at Roma ikke var noen smeltedigel. Det bidrar vel heller muligens til å understreke Hansens poeng.

Så begynner noen katter å komme ut av sekken.

Det er dette fenomenet som gjennom 2000 år har formet det vi kaller Europa eller den vestlige kulturkrets.

Skal man vite hva Europa er og bør være, må man vite dette.

Skal man vite hva Aftenposten er og bør være, må man lese morgenutgaven

Enten den gode Plinius her viser at han ikke forstår, eller ikke har sans for, Hansens anliggende, blir det like ille. Men siden det er vanskelig å tro at han ikke skjønner at Hansens poeng er at at Europa er en kultur der den "jødisk-kristne impuls fra Jerusalem smeltet sammen med den politisk-akademiske arv fra Athen", er det mer nærliggende å tenke at han ikke er enig i denne beskrivelsen, eller ikke liker den.

Eller kanskje rett ut sagt mener at Europa ikke har noen essens, noen kulturell kjerne, eller ikke i betydelig grad har tatt opp i seg og videreutviklet viktige verdier.

For slik han skriver her er det umulig å lese Plinius på andre måter enn at Europa er og bør være kun det som til enhver tid menes eller skjer i Europa. En mer tilbakelent akademisk  holdning skal kort sagt godt gjøres. Europeiske ideer (som frihet, likhet og brorskap for å holde oss til noen av Hansens poenger) skal kun oppfattes deskriptivt, ikke normativt.

Dessuten er de (som vi skal ta opp over helgen) ikke bare europeiske.

Det krever ingen spesielt lite generøs lesning av Plinius å oppsummere med at det ikke finnes noen europeiske verdier å ta vare på eller videreutvikle.

I tillegg til at kristne tanker har hatt liten, eller i beste fall aksidensiell, effekt på disse verdiene.

Selv om de altså muligens mangler. Mer om dette i neste bolk av dekulturbatten.

Kultur - ingen debatt

Så er det bare en dag igjen til avreise for å la seg henføre sammen med noen hærskarer brave kulturkjempere på HV-festivalen.

Det hele innledes med oppvarming i mer intime omgivelser fredag kveld, på The Boom Boom Club som kulturelt nok tilhører fotballklubben Sutton United. 

Noddy's Puncture, verdens antagelig ledende ELP-tribute band, inviterer venner og kjente, for ikke å si tilfeldig forbipasserende, til å feire søndagens headline. Ellers som de sier i forhåndsomtalen:

The UK's foremost Emerson Lake & Palmer tribute band, complete with a wild stage show featuring daggers and pyrotechnics!

Det hører med å nevne at Keith kommer til å bruke en av Noddys Hammond-orgler til hans lettere amok-adferd på omtalte søndag.

Behovet for reparasjoner vil bare høyne instruments verdi, i følge såpass informerte kilder som eieren.

Etter neste kulturblogg tar Dekodet som man forstår en ny sommerpause noen dager.

Kulturdebatt og kjepphester

Som nevnt i går er det nærmest en naturlov at vi i kulturdebatter snakker forbi hverandre, omtolker, forvrenger og forvirrer.

Det handler om å forsvare våre revir og kjepphester. Det dreier seg om å be for våre kulturpolitiske mødre.

Det går på å forsvare alt vi opplever truer vår evne til å leve greit sammen uten å påføre andre skyldfølelse, mindreverdighetskompleks og/eller kulturell underlegenhet. Og angrep er ofte det beste forsvar.

Etter Jan E. Hansens heller... sterke kronikk som vi beskrev i går, har det altså ikke manglet tilsvar. Vi skal i dag se på det feltet som vi kan plassere i den kjente båsen velment virrvar.

Dette er hentet fra Nils Krister Larsens artikkel Arabernes bidrag er soleklart, på ABCNYHETER 11. juli.

I hans - og la det virkelig være uthevet - velmente bidrag etterlater Larsen ingen tvil om hvilken sammenheng Hansen må settes inn i.

Det kan se ut til Ola Borten Moe ( ”Vi har ikke noe å lære av den arabiske verden”) har fått sin medsammensvorne i Jan E. Hansen ( ”Heller ikke islam har bidratt til Europa med vesentlige verdier, selv om arabisk kultur har gjort det, enten den var islamsk eller ikke").

Et slik eurosentrisk, sjåvinistisk tunnel vision-perspektiv på "det kristne" Europas vegne kan bare skyldes dumhet og uvitenhet.

Hva er det som foregår? Er dette en slags sammensvergelse i idioti? For meg som har vokst opp med eventyrene om ”Tusen og en natt” blir arabernes bidrag soleklart.

Selv om Larsen i avsnittet før nettopp siterer Hansen på at arabisk kultur har bidratt til Europa med vesentlige verdier, angriper han ham likevel for ikke å anerkjenne soleklare arabiske bidrag. 

Når han så følger med å snakke om praktfull arkitektur, virker det i stedet som en slags sammensvergelse i virrvar.

For det første fordi 1001 natt (for å si det med arabertall)  i liten grad var basert på noen "islamske" forelegg (vi finner mange av fortellingen før Muhammed), og for det andre fordi den omtalte arkitekturen heller ikke var så veldig "islamsk" (foreleggene var i stor grad persiske, indiske og bysantinske). At sistnevnte heller ikke har bidratt til Europa med vesentlige verdier, gjør ikke forvirringen mindre om hva Larsen egentlig mener er galt med Jan E. Hansen på dette området.

Så fortsetter han å misforstå.

Hva er det som er på gang? Har vi mistet all vår kultur? I perioden 700 – 1100 befant Europa seg i mørkeste middelalderen og araberne sørget for at gresk filosofi og tenkning ble ivaretatt. I tillegg var egne bidrag originale og betydningsfulle. Araberne bidro i høyeste grad innenfor naturvitenskapene og matematikken og banet vei for renessansen. Ingen er i tvil om at araberne er store innenfor poesi. Problemet er mest at bare at de færreste av oss forstår dette vidunderlige språket. Selv har jeg hatt stor glede av arabisk poesi oversatt til fransk.

Vi hopper over spørsmålet om "den mørkeste middelalder" i denne omgang (interesserte kan i stedet søke på middelalder på denne bloggen), og ser heller på hva som var det genuint muslimske bidraget i dette og på hvilken måte arabernes poesi bidro til Europa med vesentlige verdier.

Det er likevel riktig å understreke at islamske (men også kristne og jødiske) tenkere blant arabere/syrere/persere/maurere tok vare på og videreutviklet deler av den greske naturfilosofien, noe Hansen burde ha nevnt. Selv om dette noen ganger kan fremstilles litt vel ensidig andre veien, slik vi berører lenger ned.

Men dette handler altså ikke om en historisk presis fremstilling, men om namedropping i kulturkampens navn. Dermed er det ikke uventet at Bruno-kortet spilles ut.

Hvordan kan vi i "Det kristne vesten" slå oss på brystet med vår frihet og fornuft når vi tok knekken på selveste Bruno, brent på bålet i år 1600?

Jeg sitter ikke som Hansen i Roma, men på en liten øy i Atlanterhavet,og undrer meg over Hansens artikkel i Aftenposten. Her kjører han fram vår kulturs overlegenhet med stor bravur og hoverer med eleganse – ingen Ibsen i India, ingen Strindberg i Saudi-Arabia, ingen musikk som den europeiske eller amerikanske noe annet sted i verden. Hvorfor er vi så proppende full av geni? Jo, fordi ”kristendommen like fram til renessansen og reformasjonen hadde beredt grunnen for å erkjenne at alle mennesker er født frie. Derfor oppstår en Gallileo, en Mozart, en H.C. Andersen”. Hvordan kunne Hansen glemme Giordano Bruno som ble brent på et bål (som så uendelig mange andre) eller Mozart som døde fattig og elendig.

Det vi ser her er den vanlige sammenblandingen av et idehistorisk poeng ("beredt grunnen for å erkjenne at alle mennesker er født frie") og en politisk realitet (det tok tid før erkjennelsen av at vi er født frie fikk gjennomslag). Og uansett om vi nå skulle mene at vi alle er født frie, er det ikke det samme som at det aldri kan være konsekvenser av våre handlinger.

For Bruno var en problematisk personlighet som la seg ut med ganske mange over hele Europa. Det er uklart hva han faktisk ble dømt for, men det er godt mulig at det ved siden av hans okkultisme også skyldtes mistanker om spionasje og farlige politiske allianser. Noe som altså fortsatt straffes selv i land som hevder at vi er født frie.

Larsen forteller ellers ikke hva Mozarts (dels selvforskyldte) fattigdom har å gjøre med forestillingen om at vi er født frie.

Nå er det forsonende at Larsen etter en del motbør (typisk nok ikke alltid fra like informert hold) i et svar på en kommentar til artikkelen hans skriver at

Jeg tror det er bra at denne diskusjonen er kommet igang.Her rår utvilsomt mange fordommer. Og håpet er at noen av våre professorer kommer på banen. Jeg har bare i begrenset grad tid til å sette meg inn i problemstillingene

Utvilsomt. Som så mange i slike kulturdebatter. Man mener mye, man mener mye sterkt og man mener det vel. Uten at det alltid hjelper på perspektiver og etterrettelighet.

Mens vi venter på professorene, kan vi som et siste eksempel nevne at Larsen i en kommentar snakker om medisinsk historie og hevder om arabiske lærebøker at det

er ikke tvil om at vi her finner utgangspunktet for vår moderne medisin ( i vår del av verden var for eksempel obduksjon forbudt i århundrer etter at araberne hadde begynt med det).

Siden det ikke har vist seg enkelt å finne en eneste kilde som viser at araberne i det hele tatt tillot obduksjon av mennesker, og/eller at dette var forbudt i vesten, hadde det vært svært interessant for flere enn professorene å høre hvor dette er hentet fra.

For realiteten var altså motsatt. Obduksjon var forbudt i de muslimske kulturområdene, men tillatt i Europa i Middelalderen.

Som en parentes kan nevnes at vestens syvmilssteg lenger enn araberne i utviklingen av moderne anatomi på 15-1600-tallet, også er uløselig knyttet til boktrykkerkunsten som ble nærmest folkeeie i Vesten, men som ble forbudt innen islam (i Det ottomanske riket).

Dermed var det mulig å gjengi anatomiske tegninger i store opplag, etterhvert som man i Vesten frigjorde seg fra alle lærebøker (greske, arabiske og latinske) som bygget på den hellenistiske medisinergiganten Galenos' verker fra 200-tallet.

Men det er altså en parentes.

I morgen skal vi se nærmere på en mer professoral motbør. Selv om det nok ikke vil komme som en bombe å oppdage at det i en kulturdebatt ikke er nok å ha noen fakta på plass.

Kulturdebatt i en agurktid

Så var vi i gang igjen, med kulturdebatten.

Og er det noe som er sikkert i en slik situasjon, er det at man snakker forbi hverandre, når man ikke er travelt opptatt med å omtolke, forvrenge og forvirre.

Saken blir ikke mer oversiktlig av at alle har sine revir og kjepphester, for ikke å si båser. Selv om det gjør det lettere å sette motinnleggene i bås.

Siden det er sommer, agurktid og litt småtravelt med annet, som en viss weekend i London med en viss konsert eller nitten, skal vi ta dette i etapper.

Vi starter med utgangspunktet, Jan E. Hansens kommentator i Aftenposten 5. juli om Hva vil Europa være?

Den er, for å si det forsiktig, sterk kost. Selv om starten er rolig nok.

Å forsvare europeiske verdier er umulig uten å stå fast ved en viss gresk-romersk og jødisk-kristen arv.

Akkurat dette innledende utsagnet kan nok de fleste godta. Det er passe rundt og forbeholdent, uten å ekskludere noe. Men så kommer... fortsettelsen.

Først fortsatt forsiktig. Så noe mindre forsiktig.

Jeg møter ledere fra Norden som ikke vet at vårt alfabet er latinsk, men at vårt tallsystem er arabisk. Jeg møter høyt utdannede skandinaver, politiske ledere, som ikke vet at de ortodokse kirker ikke er katolske. Jeg møter ledere som ikke vet at Kristus var jøde, og at Luther var katolikk.

Jeg møter dem her i Roma hvor de følgelig ikke forstår noe særlig av alt det fantastiske de ser. De vet ikke at de er i den byen, midt i den romerske verden, hvor den jødisk-kristne impuls fra Jerusalem smeltet sammen med den politisk-akademiske arv fra Athen. Det er dette fenomenet som gjennom 2000 år har formet det vi kaller Europa eller den vestlige kulturkrets.

 Denne type kulturell tabula rasa i hodet på en del næringslivsledere og politikere er ikke spesielt overraskende. Likevel må jeg med lettere sammenbitte tenner vedgå å ha møtt opp til flere som ikke er helt ukjente med historien.

Men det er ikke spesielt oppløftende om mange av de som presumptivt skal representere en europeisk kultur og forvalte nasjonale interesser, ikke er helt trygge på hvor vi kommer fra.

Skal man vite hva Europa er og bør være, må man vite dette. Men det er altså de som ikke engang aner det, som skal styre Vesten gjennom finanskrisen, som skal bestyre vårt forhold til innvandring, islam, terrorisme, som skal ordne opp i Afghanistan. Lykkes de? Ingenting tyder på det. De så ikke engang at finanskrisen måtte komme, de vet ingenting om religionsfrihet og kulturelle standarder, de har hatt sine styrker stående i Afghanistan og Irak det siste tiåret og skal fortsatt løse et problem som de ikke engang synes å kunne definere.

Selv om Hansen utvilsomt står i fare for å se mørkere, for ikke å si mer ensidig, på situasjonen enn enkelte andre av oss har for legning, kan det ikke skade om man bremser noe ned iveren etter å sage over grenene vi sitter på.

Og tar seg noen minutter, eller rettere sagt måneder, på å studere kulturelle kjerneverker, fortrinnsvis uten de rituelle kjappe og kyniske vitsene om bronsealderstammer og aller mørkeste middelalder.

Disse lederne har gått på de samme typer offentlige skoler og universiteter i de vestlige land, de har studert statsvitenskap, økonomi, militærstrategi og jus. Men de har ikke lest Bibelen, de har ikke lest Odysseen av Homer, Aeniden av Vergil, Den guddommelige komedie av Dante, kanskje de eneste fire verker man trenger å lese for å forstå all annen vesterlandsk litteratur, for å forstå hva Europa er.

Hansen er ikke ferdig med å blåse i basunene med dette.

Sekulariseringens velsignelse er deres mantra. Men de vet ikke at det vitenskapelige og demokratiske verdigrunnlag for Vestens verdslige statsdannelser er utenkelig uten kristendommen og Kirkens innstilling til menneskeverd og maktfordeling. De vet ikke at solidaritet, frihet, likhet, brorskap, toleranse og sivile rettigheter bare har kunnet oppstå i en kultur som var kristen. De vet således ikke at Olof Palme satte seg nøye inn i pave Leo XIIIs sosiale encyklika fra 1890-tallet da han studerte seg til sosialist.

Neste avsnitt er noe av det mest sjåvinistiske på Europas vegne som er skrevet i en normal norsk avis på en generasjon eller to.

Det finnes ingen Ibsen i India, ingen Shakespeare i Kina, ingen Strindberg i Saudi-Arabia. Hvorfor finnes denne dramatiske litteraturen og lignende kunst og musikk bare i Europa og det europeisk inspirerte USA? Fordi kristendommen like frem til renessansen og reformasjonen hadde beredt grunnen for å erkjenne at alle mennesker er født frie. Derfor oppstår en Galileo, en Mozart, en H.C. Andersen.

Denne aggressive verdsligheten må skyldes en angst for det som er større og mer krevende enn å regulere prisen på olje og utbetale pensjoner. Slik som hatet mot Kirken, eller hatet mot Israel, lyner av angst for en lengre tradisjon, en grunnleggende religiøs og kulturell arv som endog har gitt grobunn for demokratiske styresett.

Hansens grausame salbe er ikke... helt over.

Hvorfor skal ikke Europa, som unektelig føler seg truet, vedkjenne seg sin gresk-romerske og jødisk-kristne arv når det er dette arvegodset som gjorde det mulig å skape det opplyste og siviliserte Europa?

Våre ledere formidler en selvforakt av mangel på innsikt og kan følgelig ikke redde et Europa de ikke kjenner. På de skoler hvor de har gått, har de ikke lært at europeisk kolonialisme, brutal som den var, i sin tur skapte USA, den frieste forfatning verden har sett, og at områder i Østen og Afrika vant fremgang og goder i politisk, økonomisk og sosial utvikling nettopp i kraft av et europeisk nærvær. Hvorfor skulle Vesten ellers ha sine militære ungdommer stående i Afghanistan og Irak?

Det er i utgangspunktet hverken amerikansk eller orientalsk kulturinnflytelse som har skapt det Europa som ble verdensledende i human retning. Det er omvendt. Heller ikke islam har bidratt til Europa med vesentlige verdier, selv om arabisk kultur har gjort det, enten den var islamsk eller ikke.

Slutten er sterk, streng, sta og stri. Vi formelig føler det skvetter i kaffebarer, blogger og redaksjoner. Det rykker i både den ene og andre muskelen, enten vi snakker panne og munnvik, eller fingre og knyttenever, når Jan E. Hansen (og husk vi lever i 2010) konkluderer med en heller passende punch line.

Hvis europeiske ledere ikke ser og sier dette, finnes det ikke noe Europa som er verd deres forsvar.

Når Roma på denne måten taler vår stilltiende kulturelle korrekthet midt i mot, går det ikke direkte upåaktet hen. Jeg vet ikke hvor mange motinnlegg Aftenposten og andre media har mottatt, men de som er trykket er både forståelige (Hansens mangel på måtehold bidrar ikke direkte til å bremse lysten til motsigelse) - og forvrengende.

Vi skal ta for oss flere av disse i tur og orden.

Med Bigfoot i bakgården

Synes du det kan bli litt slitsomt med lange familiebesøk i ferien? Da kan det være en trøst at du nok likevel er bedre stilt enn en amerikansk krigsveteran.

Vi setter igjen over til vår reporter på Skepsis-bloggen.

På sporet av den tapte undring

Om ikke annet så for å berolige de som måtte tro at jeg har konvertert til humanetikken (The Horror), kan nevnes en annen av disse utallige av årets publikasjoner med dunkle og dype betraktninger fra undertegnedes fingre.

Boken loved undring _om Gud og sånn inneholder ikke mindre enn nesten to sider om evolusjon og sånn.

Ida Therese Rygge Vesteraas i Acta - barn og unge i Normisjon har nylig fått den nye boken Loved undring_om Gud og sånn fra trykkeriet.

- Vi ønsker at boken skal være et verktøy for å åpne opp for samtaler vi tror ungdom gjerne vil ha, spesielt i konfirmasjonstiden, sier hun.

For ordens skyld kan nevnes at det hele er - slik en grundig eksegese av tittelen bør antyde for et trenet øye - ingen samling av ferdigtygde fasitsvar på det som ofte har hedersbetegnelsens livets store spørsmål (eller små for den saks skyld).

- Dere sier boka skal være et sted for undring, men får man også noen svar når man leser boka?

- Det kan nok hende at noen finner svar, og det er fint, men i hovedsak er boken full av godt materiale for mye refleksjon og undring, svarer Rygge Vesteraas.

Så kan man undre seg over et forlag som tror at konfirmanter i det hele tatt stiller spørsmål og leser bøker og sånn for tiden.

 

På sporet av den mørke fortid

Det begynner å bli en stund siden seneste skamros omtale av Humanist, men siden sommernummeret er kommet og inneholdet er heller interessant, er det vanskelig å holde tastene tilbake.

Formatet har i det seneste nærmet seg bok, uten at det gjør det vanskelig å gjenkjenne smaken for layout og innhold. Redaktøren er ikke blitt dårligere til å finne gode tekster og bilder, for ikke å si bildetekster.

Temaene strekker seg fra kritikk av en høyst problematisk presentasjon av norske "sekter" til en gysende gjennomgang av Snåsamannens evne som profet. Siden sistnevnte nå er slått ned i fotballstøvlene av en blekksprut, er det mindre behov for artikkelen, men stoffet er interessant, lell.

Ikke minst siden Ronnie Johanson slår noen slag for telepati som en mulig forklaringsmodell.

Den store sektfaren er det liten fare for at ikke er aktuell med Audhild Skoglunds presise kritikk av en politisk bestilt rapport fra 2008, der man ikke er så nøye med verken definisjonene, at det er til dels store forskjeller mellom disse "sektene" eller hva i kildegrunnlaget som egentlig er representativt for Norge.

Øyvind Strømmen skriver ikke uventet knakende godt om høyreekstremisme i Belgia, et land som muligens foregriper - eller kan virke som en advarsel mot - mulige utviklingstrekk her på knausgårdene.

En viss Bjørkelo tar dialektisk for seg Den store panda ML-boka i en analyse av norsk maoisme sett fra gølvet.

Bladet har til og med plass til en finurlig hjernvask om Mørkest makt - hvorfor faller vi så lett for mytene om kristendommen? skrevet av en mektig, mørk og mytisk mann.

Samme skikkelse får sitt pass påskrevet i en anmeldelse av Da jorden ble flat. Boken rises lettere grufullt på det sentrale feltet korrektur og plassering av litteraturliste(r), men roses for mer perifere ting som stil og innhold.

Alt sammen høyst fortjent, om noen skulle finne på å spørre.

På sporet av den tapte fremtid

Så var endelig berømmelsens tindrende tinde besteget.

Hvis noen lurer på hva som vil få fram krigstypene i media denne uken, så er det at Dekodets opphavsmann og fullender, har skrevet forordet til den seneste Årgangsboken med selveste ... Donald Duck.

Nærmere bestemt den sagnomsuste bok nr. 3 fra 1966-årgangen. 

De to første av åtte sider kan beundres her.

Bare å albue seg fram i køen.

Med scientists i høyrekolonnen

Selv om man selvsagt aldri kan få for mange høyrekolonister på Dekodet, tar jeg den litt ut i dag med å legge til to nye linker, fra noe så avansert som h.h.v. en dekanus og en professor.

Dette dreier seg om standhaftige Stig Slørdahls ukentlige tanker fra universitetsliv og helsesektoren og Sverre Holms relativt nye blogg med tanker om teknologi og vitenskap.

Mest fordi de fortjener det, men det skader ikke å være studiekamerat, invitere i 50-årsdager og/eller kommentere her på bruket.

Her er det bare å ta heed, som det heter seg i enkelte kretser i Shropshire.

(Oppdatering 10:45. Da ble Stig fjernet, fordi linken i høyrekolonnen settes opp til en index-side på forskning.no og ikke til den aktuelle bloggen. Skal forske videre på saken, hvis det ikke går utover helsen).

Med scientisme i halsen

Det kan bare komme som en bombe at jeg av og til har fornøyelsen av å diskutere tro og vitenskap. Etterhvert har det da også blitt noen artikler og kapitler om dette i ulike sammenhenger.

Det forhindrer ikke at det fortsatt ender med opptil flere millimeters heving av øyenbryn, for ikke å si senking av haken, når jeg ikke alltid like utydelig mumler noe om at det ikke trenger å være noen motsetning mellom dette, eller (hold dere fast) at de gjensidig kan styrke hverandre.

Spesielt skjer dette, når jeg bumper borti noen - spesielt nye ateister - som fremstår med en eller annen variant av scientisme, eller litt enkelt sagt en form for vitenskapstro som hever og/eller totaliserer naturvitenskapelige forklaringsmodeller (det finnes altså flere) til å omfatte tilværelsen som helhet.

Gis naturvitenskapen forståelses- og forklaringsmonopol på alle områder, ender dette for noen med at det som ikke har dekning i naturvitenskapen (og man tenker da gjerne på det litt ladete ordet "tro"), ikke er virkelig.

Man tror til og med at alle som er uenige i at vitenskap er det avgjørende "says it all" for alt, tror at virkeligheten tilpasser seg min tro. Men virkeligheten er nå engang ikke slik at den danser etter min pipe - eller etter scientistenes tro.

Uansett hva vi mener, må vi prøve våre oppfatninger mot nettopp denne virkeligheten, hva den nå er.

Etter et foredrag i Forum Berle om Rudolf Steiner og sanseløs forskning fikk jeg spørsmål fra en kjent høyesterettsadvokat og antroposof om hvordan en lutheraner (ettersom jeg nå engang tilstod å være medlem av Statskirken) kunne angripe et annet livssyn for mangel på rasjonalitet og etterprøvbarhet.

Underteksten var klar: Kristne i alminnelighet, og muligens lutheranere i særdeleshet, lå tynt an i en rasjonell diskusjon.

Ettersom jeg har et visst engasjement også som det som kalles skeptiker, tenker nok noen uvilkårlig at jeg må leve i to forskjellige verdener. Hvordan kan man ellers være både kristen og skeptiker? En opplagt løsning er å dele verden i to - en skeptisk del og en religiøs.

Det er imidlertid kanskje ikke så opplagt at dette er en todeling som jeg er klart uenig i.

I stedet for å dele verden i ulike sfærer (som ikke overlapper), oppfatter jeg det som mer fruktbart å se på verden og våre forestillinger om den, som noe som ligger på ulike nivåer. Jeg ønsker rett og slett et livssyn som bunner i dypere og mer fundamentale forhold enn etterprøvbar vitenskap.

Det betyr ikke at jeg ser på vitenskap som noe som det krever ekstremt mye å tro på. Tvert i mot er vitenskap såpass egnet til å finne ut av den fysiske virkeligheten, at den forsvarer seg selv.

Men vitenskap reiser også spørsmål. Hvorfor fungerer metodene? Hva kan de brukes til? Hva er ulike vitenskapers avgrensninger? Kan de misbrukes? Og er det noe galt med misbruk?

Vi lever alle i en virkelighet som må tolkes. Det hjelper ikke om hvor sterkt vi opplever at det er selvsagt at vitenskapen er det som gjelder, og at det liberale norske samfunn, eller fargerike fellesskap, er et selvfølgelig ideal.

For selvfølgelighetene skifter.

En azteker på 1400-tallet hadde andre selvfølgeligheter enn en fjortis fra Stovner. En tradisjonalistisk hinduist som mener at verden er en illusjon, oppfatter naturvitenskapens verdi, for ikke å si virkelighet, annerledes enn en empirist fra England.

Nettopp fordi vi styres så mye av selvfølgeligheter, trenger vi en (unnskyld uttrykket) bærekraftig tro på vitenskapens mulighet, verdi og viktighet - og på at dette handler om et umistelig og ikke-selvfølgelig prosjekt.

Enten vi utsettes for budsjettrunder, postmoderne vrier eller en tro på at vi er biologiske roboter uten evne til selvstendig refleksjon og frie valg, er vi avhengige av noe som får oss til å tro på og støtte vitenskap som prosjekt.

Men det betyr nettopp at vi må lene oss på noe dypere (eller høyere, enhver får velge metaforen som man trigger mest på) enn vitenskapen.

Vi befinner oss i et sammensurium av hendelser, data, opplevelser og antagelser. Dess mer en virkelighetsforståelse eller livstolkning kan skape sammenheng (eller koherens som det heter på filosofisk) mellom disse dataene, dess større grunn er det til å feste lit til denne forståelsen eller tolkningen.

Noen av disse dataene kan vi finne i vitenskapelige modeller, eller i det som ligger til grunn for disse modellene. En annen type data er den som peker på at vitenskap faktisk er mulig.

Vi lever i en verden med så stor grad av konsistens og regelmessighet at empirisk forskning faktisk gir mening - og resultater. Kan dette antyde noe om hva som eventuelt kan ligge bak den fysiske verden, eller er den bare det som på språket kalles et "brute fact".

En tredje type data er mine egne (fenomenologiske) opplevelser av meg selv, av min bevissthet, mitt jeg, min frie vilje, min erkjennelse av rett og galt etc. Er dette realiteter eller illusjoner, folkepsykologi eller fakta? Og hvis det er illusjoner, hvor rasjonelt er det da å si at vi er rasjonelle eller har viten?

En fjerde type data er eksistensen av ulike typer livssyn og religioner. Disse kommer i såpass mange farger og fasonger, begrunnelser og bastantheter, at det blir meningsløst å låse alle inne i én bås som "religion" der alt i prinsippet er prikt likt, siden det angivelig bygger på (blind) "tro" og ikke på "viten".

Livstolkninger må omfatte alt dette, ellers er det ikke livstolkning.

En grunn til at jeg er kristen er at det gir en helhetlig virkelighetsforståelse som omfatter både verdier og vitenskap. Det kan til og med argumenteres for at varianter av denne virkelighetsforståelsen har vist seg egnet til å stimulere fremveksten av moderne vitenskap. En begrunnet tro på en Lovgiver bak naturen styrket og begrunnet troen på lover i naturen.

Først mot et bakteppe der Gud generelt sett opprettholdt naturens aktiviteter rytmisk og regelmessig, ga det mening å snakke om mirakler. Disse var sjeldne spesialtilfeller av Guds inngrepen i en natur som ikke oppførte seg vilkårlig eller etter innfallsmetoden. Vi levde ikke i et "freak universe".

Når jeg har sagt dette, er det fordi jeg ikke ser noen motsetning mellom tro og viten. Ordet tro er rett og slett ofte et villspor. Mange tenker uvikårlig at tro = "finne på" eller "blind tro". Dermed er det er mer presist å bruke uttrykket begrunnet tro og/eller tillit til noe eller noen.

Og være tydelig på at noen former for tro står sterkere enn andre.

Med full ydmykhet overfor at dette kan være mer eller mindre begrunnet både når det gjelder hvilke felt vi berører og hvem det er som eier denne troen (vi er - hvis vi ser nøye etter - ikke alle Thomas Aquinas, Isaac Newton, G.K. Chesterton eller Alvin Plantinga).

Sagt i overkant enkelt er viten en berettiget tro på noe som er sant. Det motsatte av tro er ikke viten, men mangel på tro. Blind tro er ikke tro, men diktning og etterdilting.

Når jeg er skeptiker, er det fordi jeg som kristen har en begrunnet tro på vitenskapens viktighet og verdi (det betyr ikke at jeg avviser at andre også kan mene å ha en begrunnet tro på dette). For å si det lettere religiøst er det Gud som krever av meg at jeg skal være skeptiker (eller for å si det med Paulus: Prøv alt og hold fast på det gode).

Og som skeptiker er jeg opptatt av å fokusere på rasjonalitet og etterprøvbarhet, av sannsynligheter og konsekvenser, av kvakksalveri, kultarkeologi og kreasjonisme, i tillegg til livssyn – og livssynskritikk.

Og det er her jeg opplever at enkelte medskeptikere kanskje tar sin vitenskapsentusiasme litt vel helt ut. Når jeg leser Martin Gardners pionerbok innen skepsissjangeren, Fads and Fallacies in The Name of Science, er det forbilledlig hvordan han avgrenser seg.

Temaet er ikke fads and fallacies i seg selv, men de som hevder å ha vitenskapelig støtte for sine påstander.

Nå berørte han ikke scientisme i denne sammenhengen (han har skrevet mer om sitt livssyn og vitenskap andre steder). Men å bruke vitenskapelige resultater - eller mangel på vitenskapelig støtte - som argument for eller mot et livssyn er problematisk. Noen ganger trekkes tankene i retning av både fads og fallacies, ikke minst når vi også har i bakhodet hvordan ulike typer vitenskapelige konklusjoner (som senere er blitt endret) er blitt misbrukt til dette (både av ateister og kristne).

Selvsagt kan man bruke det på vitenskapelig etterprøvbare spørsmål (som hvorvidt, når og hvordan livet utviklet seg eller Jerikos murer falt), men å falsifisere, eller så tvil om, deler av tekster (eller teksttolkninger) er ikke det samme som å vise at null og niks av noe i disse tekstene har noen form for realitet.

Selv har jeg i mange år holdt foredrag der jeg advarer mot å lese Første Mosebok med stoppeklokke. Det var ikke slik den ble lest opprinnelig, eller engang i antikken, middelalderen eller reformasjonen.

De som forfattet tekstene forsøkte ikke å formidle noe vi ville kalt for biologi eller geologi. De var opptatt av vår verdi, våre evner og vårt ansvar overfor skaperverket og hverandre. De uttrykte seg polemisk overfor omgivelsenes syn på astrologi og ansvar. De ikledde fortellingen en jødisk hellig tradisjon med en syvdagers syklus for å understreke betydningen av sabbaten.

Muligens tenkte de at det måtte ha skjedd på seks dager, men det var ikke det som var i fokus verken for de som skrev tekstene eller tolket dem. Kirkefedre som Augustin oppfattet da også en diskusjon om dager som noe sekundært.

Men selv om vitenskapen kan hjelpe oss til å forstå eller avvise tekster, og man som jeg kan støtte evolusjon, betyr ikke at vitenskapen dermed skal - eller kan - være et livssyn.

Samtidig er det ikke til å komme fra at det er et fristende prosjekt å lene seg til vitenskapens prestisje og hevde at mitt livssyn bygger på dette. Eller motsatt, fnyse og fnise over alle "troende" og all "tro" som hevder noe som ikke kan begrunnes strengt vitenskapelig (og som dermed ikke kan være virkelig).

En grunn til at det er rimelig enkelt å avvise scientisme i betydningen totalisering av vitenskapen som forklaringsmodell, er at den slår tilbake på seg selv. For det er ikke noe vitenskapelig resultat som forteller oss at naturvitenskapen skal ha monopol på forklaringer. Mener vi dette, har vi i stedet inntatt et valgt, filosofisk ståsted.

Skal vi vurdere om dette er et rett eller galt ståsted, går vi ikke til labben og sjekker empiri.

Veien går rett og slett til filosofien, til vurderinger av rasjonalitet, induksjon, etikk, epistemologi og hva som konstituerer ulike former for og nivåer av viten. Og gjør vi dette, har vi allerede vedgått at naturvitenskap ikke er alt.

Nå innebærer ikke dette at religion skal rydde opp der en litt hjelpeløs vitenskap ikke helt strekker til. For også "religion" må vurderes filosofisk rasjonelt. Noe blir ikke virkelig bare fordi en eller annen "tror" noe. Vi må løpende vurdere ulike livstolkninger og hvilke prinsipper - og premisser - de legger til grunn.

Blant en mangfoldig mengde litteratur om temaene kan anbefales to bøker som både er rimelig korte og som henger sammen. Vi snakker på den ene siden om Roger Triggs Rationality and Science: Can Science Explain Everything? (fra 1993)og på den andre om hans Rationality and Religion: Does Faith Need Reason? (skrevet som en slags oppfølger i 1998).

Som Trigg viser betyr en avvisning av scientisme ingen underkjennelse av vitenskapens verdi. Det handler rett og slett om mavemål på vitenskapens vegne.

Og, for å holde fast i noen tråder i denne drøftingen, om å anspore til å søke en mest mulig helhetlig virkelighetsforståelse som kan begrunne og gi mening og motivasjon for vitenskap og verdier.

Spørsmålet for meg er dermed mindre om vitenskapen kan begrunne min tro, enn om troen kan begrunne vitenskapen.