mandag 28. juni 2010

Med hjernen i halsen

Etter å ha hatt gleden av å delta på Verdibørsen på NRK P2 med å avlive historiske myter, kan det bli litt nedtur å oppdage at statskanalen har også andre programmer og journalister.

Enten grunnen er at NRK søker seg inn på høstutstillingen med kunstferdige konspirasjonsteorier, eller det bare er agurktid, maler statskanalen igjen på det historiske (etter kanske mer treffende, hysteriske) motivet kirkens kamp mot vitenskapen.

Denne gangen handler ikke kunsten om å tegne hender, men hjerner. Og plasseres hjernen på veggen, er det ikke annet å vente enn at resultatet blir lettere... hjerneløst.

Man trenger ikke legge mange kroppsdeler i bløt for å ane hva som foregår i hodet på journalisten.

Det tikker inn på teleksen en nyhet om at man har funnet noe som noen muligens har holdt skjult for Kirken. Og er det mulig, er det følgelig sannsynlig. For europeisk historie har i så stor grad handlet om Den Store Konflikten mellom Kirken og Vitenskapen, eller i det minste Fremskrittet.

Man starter nyhetskvernen ved å ringe noen eksperter som ikke egentlig har jobbet med denne type stoff. Disse har imidlertid som de flest noe i bakhodet og istemmer med alvorlig mine ett og annet vagt om denne selvsagte konflikten, uten at de egentlig kommer på noen veldig gode eksempler.

Ut av kvernen kommer dermed en dramatisk vri på en egentlig mer pussig enn avslørende forskningsnyhet.
Etter 500 år har forskere oppdaget en menneskehjerne på motivet av Guds hals i det sixtinske kapell. Michelangelo angrep Kirken ved å gjemme forbudte anatomiske skisser i maleriene.
Siden det har tatt 500 år - og vi selv da har måttet ty til forskere med lupe og lorgnett - er dette med andre ord ikke noe som kan ha gitt mening for spesielt mange andre enn maleren.

Men nettopp at det er så vanskelig å oppdage fungerer bekreftende. Hvorfor skulle han ellers skjule det så godt, hvis det ikke var for kirkens vaktsomme og vemmelige blikk?
Forskerne tror dette var et av Michelangelos angrep på Vatikanet. I løpet av hans levetid på 14- og 1500-tallet strammet konflikten mellom vitenskap og religion seg til.
Og hvilke banebrytende oppdagelser var det som måtte holdes unna Kirken? Jo, noe så ukristelig og faretruende som (her er det bare å holde seg fast) menneskets indre organer.
Da han tok fatt på arbeidet med takmaleriene, var Michelangelo allerede en ekspert på menneskets anatomi.

– Man vet at både Michelangelo Buonarotti og Leonardo da Vinci drev med anatomiske eksperimenter som ikke var tillat i Kirken. Ved Santa Maria Hospitalet i Firenze 20 år tidligere studerte de menneskekroppen og dissekerte organer, forteller kunsthistoriker Tommy Sørbø til NRK.no.
Ekspertene som NRK bruker til å portrettere nyheten er helt enige.
Kunsthistorikere har lenge spekulert på hvorfor strukturene i Guds hals er så merkelige, men ingen har kjent igjen konturer av hjernens anatomi, før nå. Kunsthistoriker Mona Pahle Bjerke synes oppdagelsen er interessant.

– Det er ikke usannsynlig at Michelangelo kan ha lagt inn slike koder inn i bildene. Striden mellom vitenskap og religion utspilte seg i bilder og relieffer, på den tiden. Vi finner det også i kirkeutsmykninger allerede fra sen middelalder, sier hun.
Som vanlig uten at noen blir spurt om et eneste eksempel, kilde eller bilde.

Det bare er slik at denne krigen raste, og steg i intensitet til den kulminerte på 15-1600-tallet med slesk kirkekritikk som Michelangelos ugudelige fremstilling av menneskehjernen.
– Michelangelo tilhørte et miljø av malere, forfattere og filosofer som ville forstå de nevrologiske prinsippene bak menneskekroppen og samtidig forsøke å forsone kristendom og det antikke verdensbilde. De opptrådte i en gråsone, på en måte så de Gud i kortene, noe som ikke var populært. Botticelli brente antakeligvis noen av sine egne bilder, for ikke å bli oppdaget, sier Tommy Sørbø.
Går vi til originalnyheten, ser vi at den er noe mer forsiktig. Den nevner ikke en gang noen krig mellom kirken og vitenskapen, kun at Kirken og folk flest hadde et ambivalent synt på disseksjoner.

Når så fotnoten henviser til pave Bonifatius VIII og hans forordning fra 1300 i bullen De Sepulturis, ser vi at dette er basert på en feillesning av pavens ord om at
De som kutter opp de dødes kropper og koker dem på barbarisk vis for at beina skal bli skilt fra kjøttet slik at de kan bli fraktet til hjemlandet for å bli begravet, er bannlyst ved dette.
Som omtalt bl.a. i Da jorden ble flat, er den eneste måten å få dette til å handle om disseksjon, at man er nøye med å lese bare første og siste del av setningen. For ikke å rokke ved Draper og Whites 1800-tallsfresker om konflikten, er det viktig å unngå la seg forvirre av innskutte bisetninger.

Av en eller annen grunn synes kunsthistorikerne ikke kjent med at vi finner offentlige disseksjoner allerede i 1235 i Salerno (som altså ikke ligger spesielt mange hundre mil fra Roma), eller at Mondino av Luzzu både utførte disseksjoner og skrev lærebok om dette rundt 1315.

Som bildet til venstre viser, var altså disseksjoner ikke bare tillatt, vi har flere tegninger av dette fra middelalderen.

Vesalius (se tidligere på Dekodet her og her) sitt store verk om menneskekroppen kom ut uten tegn til pavelig panikk eller bannlysning i 1543 (som bl.a. omtalt av St. Isidors minne her).

Det som var av styr og støy rundt disseksjoner på 1500-tallet handlet ikke om noe kirkelig forbud, men at det ble oppfattet som lite ønskelig av familier av avdøde at noen skar i deres kjæres kropper. Dermed var det ikke lett å få tak i noen på lovlig måte, med unntak av enkelte kriminelle.

I den grad Leonardo, Vesalius og Michelangelo risikerte noe, var det for - den  til dels begrunnede - mistanken om å ha hatt med seg spade og trillebår til kirkegården senkvelds.

Hadde Michelangelo grunn til bekymring, var den rettet mot politiet, ikke paven.

Saken blir ikke mye bedre av at vi også har grunn til å være forsiktige med å trekke for sterke konklusjoner om hva bildene faktisk forestiller.
At the risk of stretching our neuroanatomic interpretation of this fresco too far, we point out that there could be 2 other neuroanatomic structures hidden in God's torso. We recognize, however, that the pictorial evidence in favor of these 2 other structures is not as robust as that associated with the ventral brainstem.
Det viser seg ikke uventet at hele oppslaget er basert på hypoteser og premisser som ikke like lett lar seg forsvare.

For at hypotesen om at Michelangelo skal ha ønsket å tirre kirken ved å male hjerner på veggen skal holde bedre enn akvareller i vestlandsvær, må altså følgende premisser oppfylles

- Forestillingen om en sterk krig mellom tro og vitenskap på 1500-tallet
- Forestillingen om at Michelangelo hadde noe ønske om å gjemme hjerner i sine verker
- Forestillingen om at det faktisk er hjerner - eller deler av hjerner - vi ser

I stedet for å skrive om denne angivelige konflikten, maner tillitsvekkende nok avslutningen på oppslaget i Neurosurgery mer til andakt enn hva NRK har fått for vane.
Being a painter of genius, a master anatomist, and a deeply religious man, Michelangelo cleverly enhanced his depiction of God in the iconographically critical panels on the Sistine Chapel vault with concealed images of the brain and in this way celebrated not only the glory of God, but also that of His most magnificent creation.
NRK-oppslaget minner kort skissert mindre om en kunstner som utforsker rasjonalitet og toleranse, enn om journalister som jakter etter vinkler.

Det er vel heller ikke utenkelig at dette i noen grad handler om forskere som bedriver Rorschach-test. Hva som er forskjellen mellom å se mønstre i skyer og malerier er noe uklart, bortsett fra at sistnevnte holder seg mer i ro.

I motsetning til journalister og forskere med mønstre på hjernen.

5 kommentarer :

Anonym sa...

Fra et fjom av ei lita fjør til fem feite høns, der altså.

Kjellermennesket sa...

Glitrende presist og lærerikt - som vanlig.

Anonym sa...

Jeg tror det kan ha vært en journalisthjerne i maleriet. Det var derfor den var såpass utydelig.

Bjørn Are sa...

Det setter Michelangelo i et enda mer imponerende lys at han også her lå så langt i forkant av utviklingen, for ikke å si bransjevurderingen.

orjanv sa...

NRK flauer seg ut og Bjørn Are må rydde opp i feile opplysninger, glimrende gjort Bjørn Are. Ikke uventet at NRK har et sånt fokus/vinkel på saker.