tirsdag 1. september 2009

Livet er en straff

Det kan ligge mye bak det som kalles livsvalg. Ikke minst fordi det vel så ofte handler om hva man over tid glir inn i av mer eller mindre bevisste syn gjennom et ikke alltid like sammenhengende, velfordøyd eller informert mylder av inntrykk og erfaringer, tanker og følelser, uvilje og sympati.

Derfor er det alltid spennende at nye blogger berører slikt, som Ramadan som den gode Mullahen gjorde meg, for å si det slik, merksam på.

Vi møter her Valgerd som konverterte til islam fra en litt ubestemmelig kristen tro ("Jeg hadde en Gude tro i meg, men jeg hadde aldri praktisert religion som noe mer enn en teori"), ikke minst p.g.a. trosengasjementet og familiefølelsen hun opplevde i møte med norske muslimer.

Her aner vi med andre ord paralleller til det samholdet man finner i mange kristne sammenhenger, som i frimenigheter eller organisasjoner mer eller mindre innenfor Den norske kirke. Vi skal likevel la akkurat det temaet ligge.

For vel så spennende som å se hvordan man beskriver eget ståsted, er det å se hvordan andre oppfatninger beskrives, spesielt når de sies å gjenspeile hva som var med og lede henne i retningen hun gikk.
Da kom det til meg at jeg trodde 100% på Gud. Og hva ville Gud med meg? I kristendommen lærte jeg at Gud ville gi menneskene livet på jorden som straff, men at Jesus kom for å frelse oss og så lenge vi ba om tilgivelse så gikk det greit og vi ble belønnet med himmelriket etter døden.
Vi ser med andre ord en oppfatning som er stikk i strid med kristen tro. Nå er det ikke spesielt nytt at det mange tar avstand fra er vrengebilder, men akkurat dette bildet er av de mer interessante.

Siden det er liten tvil om at det nok ikke bare er Valgerd som tenker slik er spørsmålet hvor i all verden det stammer fra?

Vi snakker rett og slett om noe som er omtrent så motsatt av kristen tro som det er mulig å komme, selv blant seks umulige tanker før frokost. Det inngår ikke i skolens kristendomsundervisning/KRL/RLE. Det fortelles ikke fra en eneste prekestol, i radioandakter eller konfirmasjonsundervisning. Jeg har aldri lest det i noen kristen bok.

Jeg kjenner kort sagt ingen kristne som mener dette - uten at det trenger å forhindre andre fra å tro at dette er vanlig blant kristne.

Og enda mer interessant - for ikke å bruke ordet betenkelig - er at dette synes som en blanding av en gnostisk livsoppfatning (som litt enkelt sagt går på at materien er ond og det gjelder å unnslippe jordelivet - altså den livsoppfatningen som kirken protesterte mest iherdig mot i de første århundrer), et noe skjevt blikk på syndefallsfortellingen (som ikke forkaster skaperverkets verdi eller gjør tilværelsen som sådan til en straff, selv om livet kan være strevsomt og smertefullt) og en pseudoprotestantisk (nåden alene, så du kan i grunnen gjøre hva du vil).

Nå var ikke dette det eneste inntrykket som Valgerd fikk av kristen tro.
Det var ikke nok for meg. Jeg gikk mye i kirken og jeg kikket litt på alternative kristen bevegelser, men det som gikk igjen var at alt var så halvveis. De mente noe, men praktiserte noe annet. I tillegg var det ulogisk at Jesus var Gud og Gud var hellige ånd og Jesus i ett.
Det hele handlet altså om en skuffelse over at de kristne hun møtte i kirken - og i alternative bevegelser - ikke tok troen mer på alvor. Det hjalp ikke at hun syntes treenigheten var "ulogisk" (noe som ikke er veldig underlig, ikke minst når hun beskriver dette som hun gjør).
Jeg har lest religion og historie store deler av livet og jeg er fascinert av tro gjennom alle tider. Men alltid har jeg hatt et sug mot Islam. Da jeg lærte om "fitrah" som vi i Islam sier er en åndelig kontrakt med Gud som ligger i våre hjerter, så vi alltid skal søke Han og aldri glemme - så falt bitene på plass. Jo mer jeg lærte om Islam, jo større og penere ble puslespillet jeg hadde slitt med hele livet.
Med andre ord en ganske klassisk omvendelseshistorie. Etter å ha prøvd og tenkt over ulike alternativer faller brikkene på plass, kabalen går opp og man ser livet i det man oppfatter som et meningsfullt helhetsperspektiv.

Men det er altså tankevekkende at en norsk kvinne som til og med har lest "religion og historie store deler av livet" og er "fascinert av tro gjennom alle tider", klarer å misforstå såpass hva kjente varianter av kristen tro sier om livet.

Eller dette er kanskje den vanlige oppfatningen der ute, særlig blant folk flest?

Selv kan jeg ihvertfall tenke meg vanskeligere livsvalg enn mellom noe ulogisk som ser på livet som en straff og der tilhengerne ikke bryr seg, og ... egentlig hva som helst annet.

27 kommentarer :

Mad Mullah Hastur sa...

Eg skjønner fornuften i det du spør om / etterlys her, men eg veit ikkje om alltid vil vere haldbart i religiøse spørsmål. Er ikkje religiøs tilhøyrighet eit spørsmål om å tru, meir enn rasjonell viten? Handler då ikkje minst like mykje om kva religion ein føler seg heime i, enn i kva grunngjeving ein har for å ikkje høyre seg heime ein annan stad?

Om ho ikkje fann det ho søkte i kristendommen, så er vel det legitimt for henne å påpeike? Sjølv om hennar teologiske forståing av kristendommen ikkje stemmer overeins med kyrkja si. Er det ikkje betre å vere konvertitt enn kjettar?

Anonym sa...

Hei,

Godt at du har en tro som fungerer for deg, slik jeg har en tro som fungerer for meg.

Gud er den Allvitende, og jeg ønsker deg alt godt.

Valgerd

Bjørn Are sa...

Mulle: Ja, religiøse spørsmål er som de aller fleste andre (også) et spørsmål om tro.

Vet ikke helt hvor du fikk det fra av dette innlegget at jeg mente at dette handler om "rasjonell viten" (men jeg har jo skrevet andre innlegg og du kan jo være farget av dem...), men jeg har jo mine synspunkter på noen grader av balanse mellom slik.

Dermed var greia heller å undre meg over hvor det konkrete synet på kristen tro som ble fremlagt kom fra. At noen tar avstand fra den vrien forstår jeg rimelig godt, enten man nå kaller det rasjonell viten eller tro.

Bjørn Are sa...

Guds fred, Valgerd!

Det er ofte bra at noen har en tro som fungerer, men det er - synes jeg - ikke fullt så bra å tillegge andre en tro som de altså ikke har (eller som er svært vanskelig å finne).

Men det gjorde meg mer nysgjerrig enn noe i retning av moralsk forarget;-)

Siden jeg samler litt på ulike myter og misforståelser lurer jeg altså på hvor du (og sikkert mange andre) har dette synet på kristen tro fra?

Mad Mullah Hastur sa...

Det kan vere eg hentar litt inntrykk frå dine andre tekster, ja. Men hovudpoenget er vel som eg seier at det eigentleg ikkje speler så stor rolle kvifor ho ikkje følte seg heime i kyrkja, når Islam oppfyller dei behova ho hadde.

Eller... jo, eg skjønner det tyder noko for deg som kristen, men for meg så... vel, ja, skjønner? ;-)

Bjørn Are sa...

Ikke helt;-)

Hadde jeg vært ateist/muslim/åsatruer/klanmedlem og hørt noen si at de ikke er ateist/muslim/åsatruer/klanmedlem fordi ateister/muslimer/åsatruere/klanmedlemmer mener at månen er en gul ost som kan løse alle verdens sultproblemer, ville jeg blitt lettere nysgjerrig på hvorfor man mente at dette var hva ateister/muslimer/åsatruere/klanmedlemmer mente (selv om jeg ev. nylig hadde sett dette omtalt hos en ateist).

Bjørn Are sa...

Og om dette var et vanlig synspunkt.

Mad Mullah Hastur sa...

Eg antar du meiner medlem i ein litt annan klan enn den eg tenkjer på...

Nyfikenhet kan eg forstå, men det virker litt som om du ikkje godtar hennar grunn til å finne seg til rette i deilige Islam.

Og eg må øve meg på å krangle til neste veke ;-)

Bjørn Are sa...

Ser fram til det!

Ellers godtar jeg selvsagt ingen som drister seg til å være uenig med meg i det aller minste.

Dette går likevel ikke på akkurat det - det handler ikke om islam i det hele tatt (noe jeg mente jeg sa ganske klart fra om) - men hva som menes om andre, og da akkurat dette med at "livet er en straff".

Kort sagt gikk dette ikke på grunner for konvertering til et syn (noe som det helt opplagt som jeg innledet med sa skyldtes maaange faktorer), men på grunner for karakteristikker av andre syn.

Og, ja - VIF-klanen. De som mener at månen er en gul ost.

Didrik Søderlind sa...

Jeg har slitt en del med lignende spørsmål.

Two cents:

Ved valg av et livssyn ligger det vel også en (indirekte) nedvurdering av andre livssyn. Jeg er (ateistisk) humanist fordi jeg synes det har mer for seg enn kristendommen og islam. Men det betyr vel ikke at jeg nødvendigvis må forvrenge hva kristne eller muslimer tror på? Tvert om synes jeg begge religioner har mye bra for seg.

Var det ikke Arne Næss som mumlet noe om at man skulle fremstille andres meninger slik at de ville kjent dem igjen selv?

Didrik Søderlind sa...

Damens framstilling av evolusjonen er jo også litt - spesiell...

"Skaperverket er fascinerende! Når noen sier til meg at mennesker, dyr, natur og økosystemet er en tilfeldighet etter et stort smell, da må jeg trekke litt på smilebåndet. Tror du på det?
At alt dette perfekte som passer så genialt sammen, er en ren tilfeldighet?
Nei, aldri i verden om det er."

Greit at det ikke bare er hva kristne tror på som får gjennomgå her, biologien får tyn den også...

Bjørn Are sa...

En fare for at Næss ville kjent seg igjen der, ja.

Martinbg sa...

For ordens skyld: Mente bloggeren Valgerd at de kristne så på livet, som sådan, som en straff, eller at de så på tilværelsen på utsiden av... sorry at jeg ikke kan min bibel bedre, men det som menneskene ble fordrevet fra sånn helt i begynnelsen... altså, livet på Jorden, som en straff?

Bjørn Are sa...

Martin:

Verken kristne eller så mange andre er i tvil om at vi lever øst for Eden, men det er et godt stykke derfra til å si at selve Livet er en straff.

Den klassiske kristne oppfatningen er at livet/tilværelsen/materien ble skapt god (= etter Guds gode formål, for å si det kort).

Gullstandard sa...

Hun kan muligens ha kommet på den tanken fra å lese Jobs bok, eller enda bedre av å høre teksten utlagt av legpredikanter med en hang til det dramatiske.
Historien om Isaks ofring kan også ha fått henne til å tenke at G-ud er sadist. (Det var i grunn den historien som fikk meg til å ta avstand fra så umoralske ideologier.)

Dersom hun har vanket i NMS (ihvertfall for 30+ år siden), kan hun ha kommet på denne ideen ved å høre forkynnelsen fra enkelte, nå glemte emissærer.

Bjørn Are sa...

GS:

Det er selvsagt mulig at dette kan handle om hva noen sitter igjen med av minner fra enkelte predikanter/miljøer, eller spesielle tolkninger av enkelttekster.

Men skal man si noe om hva "kristendommen sier", er det nok mer greit om man forholder seg til normalvariantene.

Når det gjelder Abraham-/Isak-teksten skapte den motsatt reaksjon hos meg. Her har vi en Gud som faktisk lar livet vinne og utsier en dom over samtidens menneskeofringer.

Da Abraham fikk befalingen skjønte han kanskje ikke helt hva som foregikk (spesielt ikke siden Gud i følge samme fortelling tidligere hadde lovet at Abrahams ætt skulle bli så tallrik), men siden nabokulturenes guder krevde stadige menneskeofre og syntes å opptre etter innfallsmetoden, tenkte han kanskje at det ikke var rart om hans egen gjorde det samme.

Når vi sliter med teksten, er det muligens mer fordi vi leser den i en kultur som er blitt formet så mye av Jesus (enten vi vedgår det eller ei) - og forsåvidt av de store profetene i GT.

Gullstandard sa...

Ja, men spørsmålet ditt var jo ikke var normalvarianten sier, men hva som kunne ha vært opphavet til hennes ideer.

Jeg har selv et blandet forhold til slike miljøer, mine minner er hovedsaklig gode, med noen skrekkopplevelser innimellom.
Det var forresten NLM j(Sambandet) jeg mente å skrive, det er blitt noen år siden...

Teksten om Abraham og Isak kan muligens utlegges på mange måter. En rabbi jeg kjenner hadde en helt annen tolkning.
Men likefullt, i all hovedsak har Abraham blitt fremstilt som en helt FORDI han var villig til å drepe sin eneste sønn. Fordi han stolte på Gud. Javel, har en slik Gud noe krav på respekt eller å bli stolt på ? Kan man stole på noen som beundrer slikt ?
Svarene er Nei og Nei, i denne rekkefølge.

Bjørn Are sa...

Du har rett i at spørsmålet var hva som var opphavet til forestillingen, ja.

Men jeg kjøper likevel ikke helt - ihvertfall ikke direkte - at dette skyldes dypere lesning av Jobs bok, eller dramatiske predikanter. Siden hun ikke selv synes å ha vært borte i noe av dette, må det ev. ha vært annenhåndsrapportering.

Når det gjelder A&I-fortellingen er dette selvsagt ikke noe som vi kan ta lett på, og der det er mange slags tolkninger ute og går.

Men mange av disse er sterkt påvirket av modernistiske, og tildels romantiske/eksistensielle tankestrømninger fra 1800-tallet, ofte med Kierkegaard som det store forelegget.

Det bringer etter mitt syn inn en rekke andre perspektiver om man forsøker å forstå teksten ut fra den opprinnelige forestillingsverden/kommunikasjonssammenheng som dette handlet om.

Saken her går da ikke på om Abraham - i likhet med mange i hans samtid - var villig til å ofre sin sønn (lang parentes: i datidens kultur hadde man ikke mye valg når (man mente at) gudene befalte (mennesker og land stod i et vasallforhold til gudene), noe som fremgår av at menneskeofringer synes ganske utbredt - vi reagerer på fortellingen bl.a. fordi vi har fått en kulturutvikling der vi ser Gud og livet i lys av nettopp den jødisk-kristne kjærlighetstanken), men om han stolte på at Gud var god og hadde en bedre plan man ikke helt forstod eller ville reise Isak opp igjen fra de døde (noe som antydes av at Abrahams utsagn om "Vi vil komme tilbake") siden Gud hadde lovet av Abraham skulle få utallige etterkommere.

Utfordringen her var at det man opererte med av guder i datidens kulturer var (i grove trekk) vilkårlige og brutale tyranner med null forståelse for menneskets behov eller følelser, og som man måtte bestikke med bl.a. menneskeofre. Guder var kort sagt ikke til å stole på, lite nådige, brydde seg lite om rett og rettferdighet, men de kunne blidgjøres med offer.

Det er her Abraham kommer på banen med en Gud som på sentrale punkter skiller seg ut.

Fortellingen kommuniserte inn i datidens kultur bl.a. at

a) Det fantes en Gud som var ganske annerledes enn de andre man hørte om

b) Dette var en god Gud man kunne stole på (ha tillit til/tro på)

c) Dette var en Gud som viste i praksis at menneskeofringer ikke var aktuelt

I samtiden kommuniserte fortellingen så vidt jeg kan forstå noe annet/langt mer enn den eksistensielle "er-det-galt-å-ofre-sitt-barn"-vinklingen vi er vant til, samtidig som den veldig klart understreket at ja, det er galt.

Gullstandard sa...

Takk for utførlig kommentar.

Ja, jeg er klar over at samtiden leste historien på en annen måte, og jeg prøver ikke å dømme A. etter dagens/våre normer.
Det som jeg reagerer sterkt på er den fremstilling av ham som en helt fra (noen av) dagens kristne, UTEN denne tilhensyntagen til tidsperspektivet.

Jeg har forøvrig hatt enkelte aha-opplevelser med venner som har trådt sine barnesko i Philadelfia (pinsevennervenner, altså :) ). Når vi snakket om søndagsskolehistoriene og hvordan de var fremstilt for de søte små, så var det store skilnader. Noen av de verste utskeielsene i lutherske kretser, var ukjente for dem. Jeg antar at St.Peter må ha hendene fulle med å dementere påstandene hans undersåtter har fremsatt :)

Bjørn Are sa...

Nettopp, jeg forstår.

Tror Sankt Peter har atskillig å slite med, ja.

Anonym sa...

Jeg begynte å lese teologi, fulgte hauger med undervisning i form av foredrag, bøker, samlinger da jeg var 14 år, tillegg til å ha hatt kristendomsundervisning på skolen.

Jeg kan med hånden på hjertet si at det jeg fikk av god, oppbyggelig og sunn forståelse av hva kristendommen kunne være var så lite at jeg måte legge alt vekk før jeg dro av gårde for å lete videre utenfor Norge.

Og først de siste årene har jeg hørt forkynnelse, kanskje utenfor retreatbevegelsen hvor man har en kristendomsforståelse som er oppbyggelig, og nettopp møter søking ala det Valgerd på alvor.

Det er jo mange som har beskrevet noe av det samme som du gjør her når man lytter til hva folk søker åndelig og religiøst og tenker ”men det er jo dette kristendommen er for meg” mens personen man lytter til har lett der først, uten å finne, før en vender øyene utover.

Bjørn Are sa...

Skikkelig ille å høre, Beate!

Hvordan denne type mangel på ekte livsverdiforkynnelse har oppstått og spredt seg er sikkert noen studier verdt.

Selv husker jeg fra videregående at de kristne jeg traff (i en Oslo-menighet) nesten ikke snakket om annet når vi kom inn på tro, enn hvor flotte og verdifulle vi var.

Mine egne barn har da også hørt og lært alle disse sangene om "Liten, men ikke et null, liten, men god som gull" etc. i flere normale menigheter de seneste 10-15 årene. Og dette med "gled dere i Herren alltid" har vært sentralt - man kan vel av og til tenke litt vel sentralt - i mange sammenhenger.

Ikke minst har jeg sett hvor fort enkelte kan bli provosert av såkalt "gladkristne", som nå er blitt et nesten verre skjellsord enn "mørkemenn".

Dette med livsrett og menneskverd har forøvrig vært svært sentralt i kristen forkynnelse så lenge jeg har fulgt med (= siden 70-tallet), ikke minst ifm. abortdiskusjonene.

Du aner ikke hvor mange ganger jeg har vært med på samtaler der jeg selv eller andre - ofte ganske fortvilet - har forsøkt å få fram at livet på jorda er verdifullt, selv for barn som ikke er "ønskede".

Å se på livet som en straff har aldri - jeg gjentar aldri - vært hevdet eller i det hele tatt nevnt som en mulig kristen livstolkning i noen av de mange samtalene/diskusjonene jeg har opplevd om dette i over 30 år.

Jeg er dermed veldig interesert i mer infomasjon om hvilke sammenhenger som mente livet er en straff og ikke vektla spørsmål som menneskeverd i teologistudiet eller i noen forkynnelse.

Snakker vi enkelte læstadianergrupper? Lokale og lukkede pietistiske forsamlinger? Jehovas vitner? Menigheter som ledes av personer med legning for å se mørkt og alvorlig på livet og overfører dette til sin teologi?

Anonym sa...

Nei, jeg tenkte ikke på straff spesielt, men en forkynnelse som på ingen måte åpnet for undringen, for mysteriet, for det personlige – gode! Gudsforholdet.

For bak alle sanger om ”om du er liten eller stor” så ligger det samtidig implisitt at det er ting ved deg Gud ikke liker – slik jeg fikk det forkynt. Og nå, ikke minst etter å ha hørt Knut Grønnevik på Korsvei i sommer, og vært på kurs med andre som har jobbet seg igjennom en barnetro, en voksentro og frem til en tillitstro så forstår jeg jo at de som forkynte selv ikke egentlig trodde seg fullt og helt elsket og akseptert. Knut forklarer dette best selv, du kan høre på ham her: http://mp3.dankel.no/ .

Og for første gang i sommer hørte jeg på en talerstol noen si at vi som kristne ikke eier Jesus. (Hær på Ylva, via samme link.)

Jeg har aldri hørt forkynnelse som sier at dette livet er straff, og jeg kjnenr det jo også igjen fra gnostisismen. Men jeg ser ikke den helt store forskjellen fra det jeg føler blir forkynt: ”Dette livet krever ting av oss som ikke er godt for oss” – for slik kristendommen har blitt presentert for de fleste av oss så gjør den det.

Det er tabu å stille spørsmål med kristne dogmer og ”sannheter” (som oftere er myter om hva som er ”sant” enn det man kan få inntrykk av). Det er tabu å ville teste alt, prøve alt og lete seg frem, stille alt på prøve. Man får et liv der man må holde seg innenfor visse rammer for å være en del av ”nåden”.

Bjørn Are sa...

Ah, da snakker vi forbi hverandre. Jeg trodde du mente det som var utgangspunktet i denne tråden, ikke andre forhold eller problemer med (deler av) forkynnelsen.

Jeg hørte en god del på Knut Grønvik på 70- og 80-tallet, så jeg har antagelig mye av den samme forståelsen som han på dette området (hvis han ikke har endret seg mye siden dengang).

Blant dette er dette med den betingelsesløse nåden, altså at jeg ikke på noen måte må eller kan prestere meg inn i et tillitsfullt gudsforhold.

Når jeg vet så godt at jeg ikke klarer å leve opp til min egne idealer, er det dessto viktigere å ha tillit til at jeg selv - som du sier - er fullt ut elsket og akseptert.

Når du ellers føler at det forkynnes at "dette livet krever ting av oss som ikke er godt for oss", tror eller håper jeg det er basert på misforståelser. F.eks. kan livet krevet at jeg ofrer ting for andre - uten at dette er godt (eller feelgood) for meg - for mine barn, foreldre, venner, naboer, kollegaer, enten det handler om å stille opp, støtte, trøste, hjelpe, bruke tid, eller til og med bli skikkelig sliten og noen ganger ganske så utslitt.

Dette opplever jeg imidlertid ikke direkte har så mye å gjøre med "kristendommen", som med allmenn moral.

Kristne "dogmer" og "sannheter" er ellers av mange slag (mye er også ting vi tror er på en bestemt måte, men så viser det seg overraskende ofte at de er litt eller svært annerledes). Blant disse er også at vi alle er underveis, pilgrimer, ser stykkevis og delt, vokser (her kommer vel bl.a. dette med undringen som du nevnte) og er kalt til å prøve (undersøke) alt og holde fast på det gode.

Nåden er uansett større enn mine feiltrinn og manglende forståelse eller ev. enighet i alle detaljer.

Uansett godt å se at heller ikke du har fått høre at livet er en straff!

Anonym sa...

Det han har endret - er at han nå tror på det. I følge ham selv har dette forandret seg de siste årene.

Men nei, det at dette livet er straff, det er det kanskje første gangen jeg hører utrykt på denne måten.

"Når du ellers føler at det forkynnes at "dette livet krever ting av oss som ikke er godt for oss", tror eller håper jeg det er basert på misforståelser."

For meg henger dette samme med ”tabuene” – i det man har slike tabuer, så er det ikke godt. Men ja, jeg mener jo det er basert på misforståelser, men som jo gjennomsyrer det meste av de fleste kristne miljøene jeg kjenner godt til. Og det opplever jeg er de mer ”liberale” delene av Østlandet.

Og så lenge store, og sentrale deler av kristne menigheter og forkynnere mener at det er bedre å dø ”i nåden” enn å leve ”i synden” så tenker jeg det handler om å stå for et liv som ikke er godt for oss. Harald Hauge beskriver det godt her: http://haraldhauge.wordpress.com/2009/06/13/om-arnfinn-nordb%C3%B8s-bok/

For meg handler det mer og mer om at så lenge man som kirke ikke klarer å ta ett oppgjør med slike holdninger (at det er tabu å stille spørsmål, tvile, være i opposisjon og si at man ikke vet eller ikke tror, at det å bekjenne seg som kristen gir en inngangsbillett til en ny tilværelse, og at man ikke gjør det gjør at man er fortapt for all tid) så kan man ikke samtidig være troverdig som et sted som står frem som en institusjon som kan lære en noe om hva det vil si hva som er godt for oss.

Vi har et enormt troverdighetsproblem – med rette. For folk er jo ikke dumme, når de tar avstand fra kristendommen så er det fordi det de får servert, og det de blir gitt såpass ofte er steiner for brød, slik at det å holde seg unna er bedre for sjelefreden enn å forsøke å finne frem til meningen bak alt det som stenger.

Så kommer jo det i tillegg at man skal lete ganske grundig etter det som er oppbyggelig og godt. Og det er jo her Valgerd sitt bidrag er så spennende. Hun skriver:

” Da jeg lærte om "fitrah" som vi i Islam sier er en åndelig kontrakt med Gud som ligger i våre hjerter, så vi alltid skal søke Han og aldri glemme - så falt bitene på plass.”

Dette er jo også helt sentralt i kristen spiritualitet. Men hvor får man undervisning i kristen spiritualitet? Hvor lærer man hvordan man kan søke og bli oppmerksom på denne kontakten? Det meste av forkynnelsen vi får er gjentagelser av ting vi har hørt før, selvfølgeligheter og sjelden veldig oppbyggelige. (Det finnes heldigvis gode unntak! Men man kan gå gjennom mange, mange gudstjenester og sammenhenger før man finner dette.)

Men det positive er at jeg tror dette er i forandring. I alle fall ser det slik ut for meg, som om det religiøse klimaet i kristennorge er i en ganske stor forandring. Og i en sunn forandring. Det blir spennende å følge med på fremover.

Bjørn Are sa...

OK, jeg har trodd på det han har sagt hele tiden, jeg da;-)

Disse tabuene dine om å ta opp tvilsting og slik tror jeg er et viktig poeng, men ihvertfall har jeg nå selv gjort dette helt fra starten, muligens fordi jeg ble kristen i voksen alder.

Siden har jeg vel brukt såpass mye av tiden min på å lese til dels svært så skeptisk tvilslitteratur og bevege meg i tvilsomme sammenhenger, at enkelte sikkert kan tenke at det er for mye av det gode.

Samtidig som jeg altså har opplevd veldig mye av det som du siterer Valgerd på, og som du ser som helt sentralt i kristen spiritualitet.

Vi er sikkert veldig forskjellige, men dette var noe av det første jeg var nysgjerrig på som ny kristen. Så jeg oppsøkte (mest på godt, men også på litt vondt) pinsemiljøer, Guds Fred, Husfellesskap, bibelgrupper, Oase (i starten av dette), Edin Løvås (med Jesus-meditasjoner), L'Abri, Korsvei, Lagsbevegelsen, katolske messer, adventister etc. o.a. og en bråte med biografier fra hele kirkehistorien. Samt C.S. Lewis, Chesterton og andre som på veldig stimulerende måter koblet tro, tanke og liv.

Det eneste jeg fikk ca. null utbytte av var liberale statskirkemenigheter. Selv om disse var veldig velmente, ble det stort sett bare med formuleringer og (litt stygt sagt) svada.

Så jeg håper med deg dette er i positiv utvikling, jeg skal ihvertfall bidra med mitt.

Anonym sa...

For meg var det nok et problem at jeg begynte å lete som 14-åring, og at mye av det man da kommer i kontakt med er eldre ungdommer som underviser de yngre, samt at man har et litt begrensa miljøer å lete blant. Dessuten tar man mye mer for god fisk. Men da jeg endelig var blitt voksen så var jeg vel borte i det meste av det du nevner her som jeg ikke allerede kjente, samt at man jo generelt sett lettere gjennomskuer og kan ta avstand fra ting som dårlige.

Det har også blitt en god mengde svada opp gjennom årene, ikke bare i Dnk, men også i forskjellige andre sammenhenger.