Som julenissen en Sankthans

Siden skrytelisten er på plass (i det minste før jeg begynner å ro og slette i erkjennelsen av at dette kan bli litt vel mye opp som en bjørn, og ende med mest tegneserier i heten, kun avbrutt av quizzer på Facebook), er det tid for enda et av disse temaene som så mange lurer på en Sankthans.

Kort sagt, hvem er julenissen?

Spesielt dukker slik opp på disse utallige paneldebattene om tro og vitenskap. Og hver gang virker det som om noen tror dette er både banebrytende og morsomt. Og at det har et viktig polemisk poeng. Mens det altså i virkeligheten synliggjør mangel på forståelse for hva man snakker om.

Colin McGinn dove right in, taking issue with the statement: “Atheism is a position of faith…as is religious belief,” by deploying the analogy that no one would say it’s irrational to deny the existence of Santa Claus.

Nei, men hva i all verden dette har å gjøre med spørsmålet om tro og vitenskap, nevnes ikke. Poenget er med andre ord underforstått, og gir som alltid en god latter.

Likevel er det ikke veldig tillitsvekkende når en filosof bruker denne type analogier. Man undrer seg over evnen eller viljen til å tenke prinsipielt, for ikke å si filosofisk.

Hvis noen oppfatter at grunnlaget for å være ateist er på linje med ikke å tro på julenissen (altså den tradisjonelle juledebatten i atskillige diskusjonsfora), har man på mange måter meldt seg ut av debatten.

Den eneste likhet mellom Gud og julenissen er at ingen av delene lar seg bevise, empirisk - selv om sjansen for dette er langt større med julenissen. Deretter er det slutt. Dess mer man likevel forsøker seg på å konstruere likheter (omtrent som med våre velduftende venner spagettimonsteret og tekannen i bane rundt Mars), dess mindre blir det julenissen - og dess mer Gud.

Det eneste man lykkes med er å vise at julenissen (eller flyvende monstre/tekanner), er fundamentalt forskjellige fra det man ønsket å bruke analogien til å vise.

Tilliten til prinsipiell tenkning blant paneldeltakerne blir dessverre ikke bedre senere i debatten.

Lawrence Krauss (known for his writings on physics, especially via Star Trek) said that he doesn’t label himself an atheist—because like most scientists, he doesn’t think about God enough to even talk about the issue. Krauss never sat very deeply in this chair, as if to remind the audience of his discomfort and frustration over sitting on a panel on science and religion. “I’m frustrated that there’s a panel” on the topic, Krauss said, wringing his hands at the thought that such an event “unduly elevates religion.”

Sier en som altså blankt innrømmer at han ikke har tenkt nok på Gud til engang å uttale seg. For så å uttale seg med pauker og basuner.

Krauss distinguished his lack of interest in religion from the more strident position of Richard Dawkins. The question of whether God exists doesn’t matter, Krauss said—he just wants people to learn science and use it to make the world better.

Selv om jeg leser Krauss med større glede og respekt enn nye ateister (hans bok om fysikken i Star Trek er fin), er det ikke fullt så morsomt når han uttaler seg nesten like kategorisk.

Spørsmålet om det spiller en rolle om Gud finnes, eller om man tror at Gud finnes, er rett og slett for viktig til å avfeies med pragmatisk prat om heller å ville spre vitenskap. Akkurat der har nye ateister et poeng som mer vennlige agnostikere kan overse.

Jeg føler likevel en viss sympati for Krauss fordi han så tydelig ikke var i sitt rette element. Kanskje kunne panelet dermed ha tjent på enkelte innspill fra sidelinjen (for ikke å si ovenfra), som disse spørsmålene fra salen, altså meg.

Hvis spørsmålet om Gud finnes ikke spiller noen rolle, hvordan kan det da ha seg at Star Trek er så full av gudelignende vesner? Antyder ikke det noe om at det faktisk spiller en rolle i den eneste sjangeren som har oppdaget at vi lever i det tredje årtusen, science fiction?

Og enda viktigere: Antyder det ikke noe om betydningen, at såpass mange ser en og annen sammenheng mellom en positiv gudstro i vestens kultur og utviklingen av netopp den vitenskapen som Krauss og så mange andre av oss er så glad i?

Ville det kort sagt i det hele tatt blitt noe Star Trek uten middelalderens teologi og naturfilosofi?