Minneverdige bøker

Det hender også at vi idrettsfolk leser bøker.

Siden enkelte sliter med å velge hva de skal lese fremover, kan nevnes de tre som nok er nærmest at blir ferdige av de ti som det veksles mellom på bane og buss i øyeblikket.

Som så ofte, ikke minst fordi det tar litt tid hvis man kun setter av 20 minutter om dagen, snakker vi da blant annet om seneste bok av den britiske SF-forfatteren Peter F. Hamilton. Igjen med en heller appetittvekkende tittel, denne gang The Dreaming Void .

Vi befinner oss heldigvis i samme fremtidsunivers som i hans forrige tobindsserie, Judas Unchained , men drøyt 1000 år senere.

Og ting er så avgjort i ferd med å skje. Hamilton skriver kanskje litt vel monumentalt, men klarer å veksle mellom kjapp action (James Bond kan gå hjem og legge seg), humor (selv om Wodehouse fortsatt ikke trenger å gå hjem), samfunnsforhold (ikke minst er mulighetene på samlivsfronten blitt atskillig større - noe Hamilton liker å skildre, selv om han så langt muligens ser litt vel naivt på dette, men vi får vente og se), styrt og ustyrt evolusjon/biomanipulering/downloading/transcendering, for ikke å si teknologiutvikling generelt (der hans fantasi setter færre grenser enn hos mange, enten vi tenker maskiner eller mennesker) og - i det hele tatt - selveste galaksens fremtid.

Slike bøker må leses selv. De er umulige å beskrive kort, noe vi aner av setningslengden over.

God science fiction strekker tanken på måter ingen annen litteratur makter. Det kan løst nevnes at Hamilton er av de aller beste.

Why There Almost Certainly Is a God: Doubting Dawkins av den britiske filosofiprofessoren Keith Ward er en morsom (Ward er vittig) og minst i dobbelt forstand meningsfull bok fra en av de mer oppdaterte på filosofi og moderne vitenskap, for ikke å si koblingen mellom disse.

Samtidig hører det med å nevne at Ward skriver så tettpakket og med perspektiver som er såpass uvante, at det nok er mer krevende å forstå ham enn hva hans lettleste stil skulle tilsi.

Selv om boka er på snaue 200 sider, nøyer ikke Ward seg bare med å vise hvor mye på villspor Dawkins er i sine forsøk på filosoferinger. Han argumenterer også for hvorfor det "nesten sikkert finnes en Gud".

Når han formulerer seg på den måten, er det selvsagt både fordi Dawkins hevder det motsatte, og fordi Ward har opptil flere gode poenger. Han er likevel en gentleman som ikke flyr direkte i strupen på Dawkins, noe som heldigvis ikke skaper mangel på velrettede spark mot skinnleggen.

Coveret alene er verdt kjøpet.

I disse Dark Knight-tider hører det også med noen brede glis over Nordsj Batman: The Sunday Classics 1943-1946 , selvsagt av Bob Kane.

Nå var det vel ikke før mot slutten av 60-tallet at Lynvingen nærmet seg storslagne mytiske proposjoner, men krigsepisodene er morsomme lell. Og allerede med gode gamle skurker som Joker på plass - selv om han nok ennå ikke er helt moden for Arkham asylum.


I motsetning til de som prøver å følge boktipsene i denne bloggen.