Hva snakker vi fanatikere om her?
Jo, 200 Greatest Keyboard/Piano Performances
Noen høydepunker:
1) Tarkus – Keith Emerson (ELP)Ikke helt halvgærnt.
3) Karn Evil 9 (Suite) – Keith Emerson (ELP)
7) Toccata – Keith Emerson (ELP)
9) Trilogy – Keith Emerson (ELP)
22) The Barbarian – Keith Emerson (ELP)
27) Take A Pebble – Keith Emerson (ELP)
36) The Three Fates – Keith Emerson (ELP)
57) Knife-Edge – Keith Emerson (ELP)
113) America – Keith Emerson (The Nice)
195) Lucky Man – Keith Emerson (ELP)
Vi bør nok (så byder meg en stemme i sjelens dyp, - og jeg vil følge den) kanskje også løst nevne The 15 Greatest Keyboards/Piano Albums:
1) Brain Salad Surgery – Keith Emerson (ELP)Bare sånn for ordens skyld. Hvis noen var i tvil, liksom.
5) Tarkus – Keith Emerson (ELP)
Men det er nok ikke noen.
7 kommentarer :
Vel, som mange andre slike lister sier de jo egentlig bare særlig om forfatteren selv, som her virker å ha overdoset på 70-talls britisk progrock og aldri helt kommet seg etter dette. Siden jeg selv har fortrengt mange av disse traumatiske barndomsminnene får jeg stole på hans autoritet innen dette feltet. Men resten av listen levner jo liten tvil om store hull i kunnskapen hva andre genrer angår.
La oss som eksempel ta Zappa, som jo levnes hele fire spor. Peaches en Regalia er naturligvis en strålende komposisjon, men kan et såpass enkelt orgelriff kalles en ypperlig performance sammenliknet med fx George Duke's to minutter med ekstase i Eat That Question (se, flere kristen-referanser) fra Grand Wazoo. Ditto for Won't Get Fooled Again, som jo til tross for sin ikoniske synthintro jo bare er et par enkle orgelakkorder gjennom et filter som Townsend iflg eget utsagn slumpet til å finne når han lekte seg med synthen.
På den annen side er det jo også mange glimrende keyboardister som er utelatt. Hva med Wendy Carlos, som spilte inn hele Switched-On-serien for hånd, rett på tape, uten andre hjelpemidler enn en metronom, mens man i dag lager hitlåter med samples som følger med datamaskinen? Ok, kanskje ikke akkurat rock, men Clockwork Orange er vel like mye moderne kultur som Tommy.
Eller organisten Alan Hawkshaw som lagde library music, hvor man ofte komponerte et helt score ut fra et par stikkord (fx pike i sportsbil) og dagen etter spilte inn direkte etter kun én gjennomspilling for å øve. Originalplatene selges i dag for store summer, hvilket jeg anser er bevis nok for deres kvaliteter som performere. Selv om de altså ikke roterer i lufta mens de spiller.
At prog er overrepresentert, kommer nok av at de fleste store instrumentalister valgte denen sjangeren.
Så kan man selvsagt etterlyse mer jazz og fusion, for ikke å si klassisk (hvor er Leif Ove Andsnes?!).
Selv om den ikke er helt på feil jorde kan vi være enige om at den har opp til flere svakheter. På den annen side er den langt mer seriøs og etterrettelig enn lister enkelte andre har presentert, f.eks. fra Blender, for selvsagt å ta et helt vilkårlig valgt eksempel.
Skal jeg dele noe av det jeg hengte meg opp i selv her, er for det første Kerry Minnear sterkt underkjent - han fortjener langt flere og høyere plasseringer.
For det andre savnes Dave Greenslade, både fra Colosseum og bandet Greenslade (som hadde to tangentførere).
For det tredje er det ingen ting med Procol Harum...
For det fjerde glimrer Chick Corea og Keith Jarret med sitt fravær.
Og for det femte er det en drøss av andre som jeg kunne tenkt å ha med (Hvor er Neal Morse? Pete Knudtsen? Ken Hensley? Vincent Crane? Rod Argent? Jimmy Smith? Dave Brubeck? Monk?)
Carlos er nok ikke med fordi han/hun primært er å betrakte som en innovatør, ved å fremførte kjente verker på et nytt instrument. Han er altså mer en tolker (på linje med Andsnes) enn en som skaper ting selv, enten det er komposisjon eller solo. Det er ikke spesielt annet interessant ved ham enn at han var en pioner på et instrument.
Når det gjelder uttrykket performer går vel dette tydelig i sammenhengen ut på at det er noe mer ved stykket enn at det er komponert på sparket dagen før.
Ellers er det ingen som faktisk har spilt på et roterende piano. Instrumentet er bygget slik at det er både vanskelig og ganske farlig å kjøre noe så tungt rundt. Det hele er altså et trick.
Det er ikke veldig vanskelig å gjette hvordan det faktisk ble gjennomført. Eller hvorfor det ikke er med på listen.
Pøh. Denne lista var ren propaganda.
Pøh selv.
Men jeg tar gjerne din liste over de beste på dette området.
Propagandafri.
I det hele tatt: ædabæda.
Hm... George Cziffra...?
Javel, han er kanskje for klassisk, og det gjelds åpenbart ikke.
Men... Bill Evans, anyone? Oscar Peterson? Joe Zawinul? Art Tatum? Larry Young? McCoy Tyner? Brad Mehldau?
(Jeg liker riktignok Keith Emerson - godt mulig han kunne sneket seg inn på en topp 50...)
Takk for den, kjære mystiske mann.
Topp 50 lar seg høre. Din personal bog står til gjengjeld høyt på listen over mine topp 50 bogger.
Legg inn en kommentar