Kosedrepe?

Noen ganger må man gni seg mer i øynene enn ellers.

Jeg har forståelse for at norske media kan være unyanserte og bastante (og ikke bare i retning av unnfallenhet) i omtalen av ytringer knyttet til Hamas, sinte muslimer og danske karikaturtegninger. Og at det kan være greit å forsøke seg på noen presiseringer.

Men det blir vel ikke helt troverdig når forstanderen for Det islamske forbundet i Norge, Basim Ghozlan, mener at nordmenn feiltolker Hamas´ barne-TV-program der kaninen Assud snakker om å ta livet av dansker.

De fleste leser dette på engelsk og norsk, og hvis du oversetter på den måten, så er det skremmende. Men jeg som araber tolker det annerledes. Språket har forskjellige grader, og dette er ikke så skremmende som man tror, sier Ghozlan.

Kanskje har han sett for mye på Åpen Post og innslaget Dette er boka mi! Jeg ser ikke automatisk bort fra at kosedrepe i Steinkjer kan bety å late som om man vil drepe noen for i stedet å kose med dem (forhåpentligvis er det ihvertfall ikke motsatt).

Men det høres allerede i utgangspunktet ikke helt troverdig ut at Hamas - som nok er mer kjent for andre ting enn barne-TV - ikke tar sterkere i enn litt ertende kos mot angivelig blasfemiske karikaturtegnere.

Heldigvis modifiserer Ghozlan seg på direkte spørsmål.

Basim Ghozlan mener ord som å drepe kan bety helt andre ting på arabisk.
- Ord som å drepe og knuse barn kan være det samme som å kose med sine barn, sier han.
- Var det vi hørte på innslaget en mellomting mellom å kose og drepe?
- Nei, det var ikke det heller. Det er en måte å si at man er sint på, at man er uenige og krangler, sier Gohzlan.

Det er også godt å se at informasjonsleder George El Jeries i Palestinsk forening i Norge ikke direkte støtter at det er rom for tolkning.

- Jeg har sett innslaget på arabisk, og det blir oppfordret til drap. Kvinnen sier «De skal betale prisen i blod» - og kaninen svarer «Ja, vi skal drepe dem», sier El Jeries.
- Er det noen tvil, mener du?
- Det er ikke rom for tolkning av dette. Hadde mine barn sett denne, hadde de skjønt at de skulle drepe danskene, sier El Jeries. Han tar sterk avstand fra barnetv-programmet som ble sendt på den Hamas-drevete tv-kanalen Al-Aqsa TV 22. februar.
- Det er helt forferdelig, og jeg skammer meg. De som ikke legger seg flate for dette, ødelegger for det palestinske folk, sier El Jeries.
- Vi i foreningen fordømmer dette på det sterkeste, og vi er overrasket over at det kommer sånne uttalelser. Det er veldig skadelig for de palestinske folk, legger han til.

Det gir nok mer håp om å løse konflikter hvis man viser større evne til legge seg flat, enn til å bringe litt vel ivrige bortforklaringer.

Larry

Jeg liker mange slags musikk, men det er ikke mange musikere som virkelig har betydd noe for meg. Larry Norman var av de få. Kanskje var han den største.

Etter å ha dyrket progressiv rock, heavy og Jimi Hendrix fra tidlig i tenårene, må jeg innrømme at møtet med kristen musikk ble en nedtur. En av de første gangene jeg som ny kristen i 1978 var på konsert med en "gospelgruppe" (country og western med oppbrettet krave), måtte jeg forlate lokalet. Jeg hadde fysisk vondt.

En venn fortalte meg om Larry. Jeg lånte noen plater. Det ble en ahaopplevelse.

Larry hadde en musikalitet som til tider kunne minne om en blanding av Beatles og Dylan, i brodd, varhet og ren og skjær rockeglede. Iblant også om Keith Emerson på sitt mest rolige. Og en humor som gikk utenom dem alle. Det er ikke tilfeldig at han fikk spille inn en plate i Abbey Road - med George Martin som produsent.

Til tross for ujevne perioder, noen ganger til og med med anslag av krave, skilte han seg alltid ut. Du visste at han ville overraske. Og ikke legge noe i mellom, enten han skrev sanger om situasjonen i USA, blant kristne - eller om kjærlighet og savn.

Jeg vet ikke helt hva som betydde mest. Hans selvfølgelige autoritet, lekende melodier, uforutsigbare tekster, absurde standup eller rett og slett ærlighet. En rocker som var for opptatt av Jesus til å bli anerkjent som rocker. En kristen som var for glad i rock til å bli anerkjent som kristen. I hvertfall i deler av USA.

Første gang jeg så Larry i konsert var i Molde i 1979. Deretter hadde jeg gleden av å oppleve ham mange ganger. Han skilte seg alltid ut. Ikke bare fordi han ofte tok seg tid til å snakke med vanlige folk etter konsertene, selv om han mange ganger må ha vært sliten. Han var en kristenrocker som tok både rocken og troen på alvor.

Siste gangen jeg så ham var på Skjærgårdsgospel, i 2005. Hele familen kjørte ned, vi kom et par timer før han skulle spille og reiste straks etter. Bildet over tok vi den kvelden.

Vi visste at han var dårlig etter langvarige problemer med hjertet. Vi ante at dette kunne være en avskjed. Og han spilte i perioder nesten som om det skulle være 1979. DVD'en som kom i fjor viser hvor bra det var, selv om han innimellom tydelig var redusert.

Selvfølgelig betydde det noe at han var kristen. Larry Norman kunne som ingen andre varme hjertet og styrke troen - uten at jeg følte meg flau. I tunge stunder har jeg flere ganger satt på en plate med Larry. Det er ikke sikkert jeg hadde vært kristen i dag uten ham.

Vi som har fulgt ham ganske tett i noen år har vært overrasket over hvor lenge han klarte seg, tross de alvorlige hjerteproblemene. Vi har takket Gud for å ha ham i blant oss. Nå er tiden kommer for å takke for alt han har betydd.

Larry har i dag slått seg sammen med G.K. Chesterton, C.S. Lewis og "the rest of the boys in the band", som han selv kaller dem på flere av sine album.

Mange har minner. Det varmer ikke minst at Arnfinn hilser ham.

Vårt Land har selvsagt en lang omtale og mer kommer i avisen i morgen.

Noe av det varmeste så langt er denne tributen her

Mange vil slutte seg til i dagene fremover.

Og så var det vinterferie

Eller ihvertfall om et par timer.

Mer fra tidlig blogger

Denne gang om sjarlataner og kvakksalvere. Men ikke helt som du tror - eller liker.

Satanister før satanismen

Det er sikkert et satanistisk komplott at Kjettersk Kjeller har en tendens til å falle sammen med mine utferder langt inn i Norges mørkeste skoger.

Vi er likevel storslagne nok til å anbefale en tur til kjelleren under Den Gode Café i Fredensborgveien 13, Oslo, 21. februar, klokken 19.

Temaet er intet ringere enn Mørkets apostler: Satanister og Lucifer-beundrere før Church of Satan, og det er Per Faxneld som foredrar. Han er forøvrig doktorgradsstudent ved Universitetet i Stockholm og forfatter av boken Mörkrets apostlar: Satanism i äldre tid.

Det blir som vanlig skråblikk på Kjellerens gjengangere som teosofimoder Helena Blavatsky og antroposofiens far Rudolf Steiner, og selvsagt ”The Great Beast 666” selv, Aleister Crowley.

For ikke å si en person som høres som han er hentet fra Torstein Bugge Høverstads polske oversettelse av Necronomicon, forfatteren Stanislaw Przybyszewski, gift med Dagny Juel og venn av Munch og Strindberg.

Det borger altså for en kveld som viser hva som egentlig ligger bak Skrik.

Radikal vri

Dekodet har ikke tenkt å la det gå sport i å hylle Erik Solheim. Men i dag fortjener han honnør.

Ikke fordi han overrasker noen med å bruke retorikk fremfor argumenter i et tilsvar til Frps utspill mot det som de forsåvidt like retorisk kaller "klimahysteriet", og der man aner en rekke av partiets kjepphester klaprende i bakgrunnen.

Grunnen er rett og slett at Solheim gjør en uvant retorisk vri. Han trekker inn middelalderen (noe som i og for seg er normalt når man skal skjelle ut noen i politikken), men til en forandring handler dette ikke om å si at man i middelalderen mente at jorda var flat, men nå vet vi bedre.

I stedet gjør han en spennende snuoperasjon.

- Hadde det vært valg i middelalderen, så hadde det sikkert vært mulig å vinne velgere da også med å si at jorda var flat, avslutter Solheim.

Finurlig og flott! For ikke å si fabelaktig! Dette betyr med andre ord at Solheim anerkjenner at et overveldende flertall av middelalderens lærde støttet at jorda var rund. Selv om han mener det kunne ha vært mulig å få et visst gehør for populistiske påstander om at den var flat.

Dermed kan vi elitistisk følge opp med å håpe at det ikke blir siste gang at en offentlig person, for ikke å si politiker, faktisk gir uttrykk for en viss kunnskap om middelalderen.

Og så er vi spent på hvor mange som tar poenget i den videre debatten. Det ender nok imidlertid fort med at slike subtiliteter overskygges av selve saken.

Om ikke annet kan det likevel åpne for replikker om at middelalderen var omtrent like varm som vår tid, selv uten omfattende CO2-utslipp. En saksopplysning som nok krever en anelse mer enn retoriske tilsvar.

Religiøs reklame

Behov for en religiøs appell?

Ta den som en kommentar til siste overskrift du lest i avisen. Eller nest siste.

Kjør ikke på stolpen

Noen av oss har vokst opp lettere fargeblinde og kulturåpne. Selv har jeg vært naiv nok til å tro at forutsetningen for å gjøre en god jobb handler om kompetanse, egenskaper og interesser. Selv for norske ministere.

Det betyr ikke at jeg er fremmed for tanker om flaks og albuer, og (for enkelte i blant oss) mistanke om en og annen fordomsfri eller desperat arbeidsgiver for å få jobben.

Overfladiske som vi er, har vi dermed ikke tenkt på Manuela Ramin-Osmundsen som representant for noe annet enn jurister (selv om vi kan ha klare synspunkter på den gruppen), eller til nød en fransk elite (som vi forsåvidt også har klare synspunkter om).

Men nå får vi høre at saken handler om personer med minoritetsbakgrunn. I stedet for å se det hele som uttrykk for personlige tabber hos en enkeltperson, eller som uttrykk for psykologiske mekanismer knyttet til visse nettverk og elitemiljøer på vestkanten, plasserer man det i et etnisk skjema.

Og bidrar dermed til å stemple hele grupper. Uten at noen sier i mot, selv ikke i beste sendetid på NRK. Når dette til og med synes først og fremst å gjøres av folk som selv har en "minoritetsbakgrunn", er det et sjelden eksempel på enøyd fokusering. Den sikreste måten å treffe en stolpe er som kjent å gjøre noen oppmerksom på den.

SV-toppen Akhtar Chaudhry, som var en varm forkjemper for at den rødgrønne regjeringen skulle få en statsråd med minoritetsbakgrunn, beklager statsrådens avgang sterkt.

- Det var helt riktig av Ramin-Osmundsen å trekke seg. Vi kan ikke [ha] en statsråd som ikke klarer å fatte beslutninger som er uhildet og transparente, sier Chaudhry til Nettavisen.

- På den andre siden har vi alltid ønsket en statsråd med minoritetsbakgrunn. Dette prosjektet har nå fått et alvorlig tilbakeslag. Men selv vi er enige at hun bør gå, sier han.

"Selv vi" er på den ene siden godt å høre, på den andre siden ganske så ille.

Muligens har saken ført til et visst tilbakeslag for minoriteter. Og da ikke bare for kvinnelige jurister fra franske eliteskoler. Men inntil noen begynte å snakke om noe annet, trodde vi det handlet om en enkeltperson med talent for tabber.

Nå vet vi bedre.

Erkebiskoper og sharia i et sekulært samfunn

Siden Haralds strøtanker har lenket til meg noen ganger, er det på tide å gjøre det samme fra denne kanten.

Ikke minst fordi Harald har et reflektert og lærerikt innlegg som river vekk grunnlaget for mine slengbemerkninger (for ikke å si en ganske så stormfull mediakritikk fra mange hold) om den engelske erkebiskopen Rowan Williams og sharialovgivning.

Anbefales!

Det hele understreker at erkebiskoper ikke er de som tas i mot med mest velvilje i en sekulær og sensasjonslysten presse. Akkurat der stiller de nok litt på linje med sharia.

Oppdatert 14.02.: Harald utdyper - Om det erkebiskop Williams egentlig sa

Gentle Giant - neste økt

Andre runde med Geir Hasnes sin gjennomgang av Gentle Giant er nå lagt til onsdag 5. mars.

I skrivende stund er det ikke lagt ut på nettet, men ser du her, kommer det nok noe om noen dager.

Vi snakker nå om perioden fra 1972, altså fra Octopus og utover.

Så får vi se hvor langt Geir rekker denne gangen. Vi tar gjerne en tredje kveld, ikke minst siden jeg selv er bortreist denne onsdagen i mars.

La Fe del Ateo

Det filosoferes i flere land enn de som det vanligvis siteres fra i norske media. Min venn Jose har imidlertid nå heldigvis oversatt et interessant sitat fra Gustavo Bueno, en av Spanias fremste filosofer.

Og som flere gamle ateister, er han ikke bare lettere oppgitt over de nye.

Fastetid

For fastetiden som vi nå er inne i, oppfordrer to biskoper i den anglikanske kirken til å kutte ned på karbonforbruket og ikke bare på sjokolade.

Om ikke annet, er det bedre enn å promotere varianter av Sharia-lovgivning.

Moral med Gud?

Diskusjon kan være en blandet fornøyelse. Selv er jeg vel av de mindre skuddredde som stikker hodet frem i tide og utide, noen ganger noen håndsbredder for lagelig til for hogg.

Dermed kom det vel ikke uventet noen kommentarer fra en noe mer kantete ateist enn Arnfinn Pettersen til Den tvilsommes oppslag om moral uten Gud.

Det er da kanskje grunn til å ta et steg tilbake og gjøre mer enn å sitere meg selv eller stupe inn i hastige og sikkert dels forhastede ordvekslinger.

Arnfinns poeng var det klassiske fra en av Platons tidlige dialoger, Euthyfron, der Sokrates spør om "gudene velger det gode fordi det er godt eller om det gode er godt fordi gudene velger det".

Han (altså Arnfinn) lander da ikke uventet på at

Det første impliserer at det finnes grunner til å hevde at det gudene velger faktisk er godt. Det andre innebærer at hva som helst er godt, bare gudene velger det. Hvis gudene bestemmer seg for at tortur er en god ting, vel så er det det.

Eksempelet viser hvorfor den andre varianten er absurd: Vi anser tortur som noe ondt og selv ikke gudene kan gjøre det til noe godt. Vi aksepterer ganske enkelt ikke at gudene (eller Bush-administrasjonen) kan opphøye det onde til noe godt, utelukkende ut fra sine egne innfall. Det må altså finnes separate etiske argumenter, uavhengig av gudene, for hva som er godt og ondt.

Med andre ord må det første alternativet være det rette: Gudene velger det gode fordi det er godt, og grunnen til at det er godt kan argumenteres for på fornuftig vis. Det er ikke slik at drap er en ond ting fordi gud forbyr det. Det må være omvendt – gud forbyr drap fordi det er en ond ting. Hvis ikke kunne han like godt besluttet at drap er en god ting.

Det finnes med andre ord etiske argumenter som er uavhengige av religion. Hvilket igjen innebærer at det kan finnes moral uten gud/er.

Det er ingen tvil om at en befalingsmoral har en rekke utfordringer. Vi har vel alle lekt kongen befaler. Noe er ikke godt bare fordi noen befaler det.

På den annen side er det heller ikke helt uproblematisk å si at "grunnen til at det er godt kan argumenteres for på fornuftig vis". Hvis det faktisk eksisterer noe som kan kalles "det gode", er spørsmålet rett og slett i hvilken forstand noe slik eksisterer.

For det som her ofte gjøres, snikes inn bakdøren så og si, er mer eller mindre metafysiske (unnskyld uttrykket) begreper. "Moral" og "godt" er minimum å oppfatte som noe abstrakt. Spørsmålet som vi finner hos Platon, henger da også sammen med hans egen filosofiske vinkling.

Men selv om vi ikke skulle mene at "Det gode" har en reell eksistens som en idé (i likhet med Det Sanne og Det skjønne), handler dette om begrepsmessige kategorier som vi ikke kan hente fra nøytrale observasjoner av naturen, av menneskets hjerne, fra evolusjon, psykologi og adferdsbiologi.

Uansett hva vi måte lande på av slike studier (som viser at mennesket, for å si det forsiktig, er en sammensatt og mangfoldig art med kryssende interesser, ønsker og behov både i det enkelte mennesket og i det mellommenskelige) er vi nødt til å innføre en eller annen målrettethet (teleologi som det heter på fint) for ahem... å komme i mål.

For å si om noe er "godt" eller "moralsk", må vi rett og slett i en slik sammenheng se det relativt til noe annet. Vi kan ikke bruke uttrykk som "godt" uten noen former for målestokker. Et psykologisk sett opplagt mål i vår kultur er å bevare menneskeheten, eller jordkloden med flest mulig arter (som i og for seg kan være i en viss spenning til å bevare menneskeheten).

For en humanist (sekulær eller ei) er det selvsagt mennesket som er perspektivet. Vi har imidlertid også varianter av ateistiske syn som oppfatter humanisme som en slags umoralsk speciesism , altså å favorisere én art (vi skal her ikke ta opp at også arter er et metafysisk begrep, en abstrakt og valgt kategori, siden ingen enkeltindivider er identiske) over en annen (jeg skal heller ikke ta den "internateistiske" debatten her, men humanister har nok bedre svar på dette enn Myers og andre synes å tro). Det er i det hele tatt mangt vi ikke tar opp.

Selv uten å knytte moral til en spesifikk religion, eller til spesifikke befalinger fra noe guddommelig, er det vanskelig å unngå en form for metafysisk forankring for moral.

Så er spørsmålet i hvor stor grad en slik befalingsmoral er hva man litt enkelt kan kalle for kristen moral. Ser vi etter, oppdager vi at det finnes flere varianter, enkelte til og med mer toneangivende.

For det første har vi forståelsen av at dette ikke handler utelukkende om Guds vilje (eller voluntarisme som det ofte kalles). For hvis vi først trekker inn en størrelse som Gud, kan vi i en kristen sammenheng ikke isolere Guds vilje fra Guds vesen (en grunn til at jeg ikke er muslim, er at jeg oppfatter hovedretninger i islam som for opptatt av Guds (vilkårlige?) vilje). Det er ikke slik at Gud "vil" Det gode, fordi Det gode er godt og Gud dermed bare må bøye seg for noe annet enn Gud, men fordi Gud er god. Guds vilje er koblet til Guds vesen.

Når Gud på ulike måter (det finnes atskillige koblinger mellom moral og eksempler, bud og formaninger i Bibelen) viser hva som er rett og galt, er det vel slik at jeg som skapning ikke helt er uten forpliktelse overfor dette.

Men en annen grunn til at jeg ikke er muslim, er at jeg er bekymret for religiøse lover. Moral (og samfunnslover) begrunnes i en bred kristen tradisjon i en kombinasjon av fornuft, samvittighet og åpenbaring (der Det nye testamentet på de fleste punkter erstatter Det gamle).

I en kristen forståelse er det også slik at mennesket er skapt i Guds bilde. Dette er ikke å oppfatte som en nødvendig overnaturlig kategori eller sett av egenskaper, men som en beskrivelse av både vår verdi og vårt rasjonelle, kreative og etiske vesen - alment tilgjengelig for observasjon.

Og så har vi alt som handler om naturretten. Jeg skal ikke ta opp den her, men det er liten tvil om at dette er en ganske tung (også kristen) tradisjon. Jeg har mine øyeblikk der øynene er vanskelige å få vekk fra den tradisjonen.

Det byr seg sikkert atskillige anledninger til å komme tilbake til mer om dette. Stoffet fortjener atskillig mer refleksjon enn det mange synes å tro. Det vil garantert også være innvendinger til min litt vel korte og sikkert mange steder lemfeldige omgang med viktige filosofiske og teologiske tradisjoner.

Men om ikke annet bør jeg vel ha vist at det å oppfatte moral - med Gud/religion - som et spørsmål knyttet til "Guds vilje" blir for snevert.

Det ender da også fort med en ganske så snever moral.

En uamerikansk kjetter og falsk profet

Temaet er med andre ord Pat Robertson.

Tidlig blogger

Står verden til påske, er det fare for at badblog greier å følge opp en ukentlig oppsummering av en hundre år gammel blogg.

Tro og vitenskap

En kort henvisning i lunsjen til en henvisning til en debatt knyttet til dette.

Moral uten Gud?

Litt travel i disse dager, men det hindrer meg ikke helt fra å henvise til et spennende bloginnlegg om moral uten Gud, på Den tvilsomme humanist.

Dette er dels en kommentar til hva jeg skrev om "Kjempende humanister?" som dels på sin side var en kommentar til noe annet fra Arnfinn. Og, som jeg påpeker i kommentarfeltet hos den tvilsomme, er det dels en feillesning (eller feilerindring) av meg.

Siden temaet er både spennende og viktig, er det kanskje greit å si litt om det, selv om denne bloggen aldri har vært ment for de utførlige filosofiske debattene. Uansett må jeg akkurat nå dessverre nøye meg med å sitere litt av hva jeg skriver om dette i "Svar skyldig - om nye ateister og New Age", der temaet behandles i kapitlet om Dawkins.

Dawkins har interessante betraktninger om hvordan såkalt ”altruisme” - å opptre ikke-egoistisk, uten gjenytelser - kan oppstå evolusjonært. Det er ikke umulig at slike atferdstrekk kan ha blitt en del av vår biologiske natur. Man kan argumentere for at det i flere situasjoner kan være lønnsomt for individer og arten å opptre altruistisk - selv om man da nok sier at det egentlig er en skjult form for egoisme. Men uansett hvilke forklaringer man måtte finne på hvorfor vi har en tendens til å opptre på den ene eller andre måten, hjelper det oss ikke til å svare på om det er rett eller galt. Har jeg en plikt til å være altruistisk? Og er vi i det rette lunet, kan vi jo også spørre om hvem som eventuelt har gitt meg denne plikten. Det er flott om jeg ikke har en plikt overfor alle mine biologiske tendenser.

Det virker som om Dawkins selv heldigvis ser på moral som mer enn tendenser og kalkyler av hva som ”lønner seg”. Han opptrer som om vi lever i et univers der det faktisk er forskjell på rett og galt. Han er takknemlig for at tidsånden er blitt stadig bedre. Men han problematiserer i liten grad om det kan være noen utfordringer ved å flyte med strømmen. For ser vi på historien, er det atskillig empiri som tyder på at tidsånden kan være farlig å følge.

Spørsmålet er rett og slett om vi lever i et univers der ting bare er, eller om vi lever i et univers som også handler om hvordan ting bør være. Har alt utelukkende naturlige forklaringer, er det ikke mye plass for noen ”bør”, uansett hvor sterkt vi skulle ønske det. Det er ikke enkelt med moralske pekefingre, hvis den til enhver tid gjeldende etikk kun er uttrykk for en foreløpig enighet, konsensus (eller oftere en flertallsavgjørelse) om hvordan samfunn og mellommenneskelige forhold skal fungere akkurat nå.

Men i praksis er det ikke slik moral fungerer, eller kan fungere. Det er heller ikke slik vi opplever moral i vårt indre. For konsensus handler mer om lovverk enn moral. Dawkins krasse angrep på Det gamle testamentet, synes ikke kun å handle om at han selv støtter en annen konsensus. Han mener ikke noe nøytralt om at vi i dag har andre preferanser. Han synes i stedet faktisk å finne det moralsk opprørende og galt. Men det er uklart hvordan han mener vi kan kritisere tidligere tider, uten å vise til en høyere moral som gjelder til alle tider.

Når jeg skriver dette, er det ikke med noen sterk følelse av å sitte på en høyere etisk hest. Mange gode mennesker i de fleste livssyn har høye moralske idealer - og praksis. Det er ingen tvil om at ateister har moral. Og kristen tro handler ikke primært om etikk.

Men når Dawkins i sin kritikk av gudstroende opptrer med en påtagelig mangel på prinsipiell tenkning i moralske spørsmål, koblet med et opplagt sterkt moralsk engasjement, var det ikke til å unngå å ta opp også dette temaet.

Så får vi se om dette kan heve det moralske nivået på denne bloggen.

Kjempende humanisme?

Jeg vokste opp med en stor sympati for humanismen, ikke minst etter å ha levd meg inn i Bronowskis fantastiske TV-serie The Ascent of Man som tenåring i 1973. Jeg har fortsatt boken fra TV-serien og tar den av og til fram som et minne om en av de mest avgjørende opplevelser for min fascinasjon for historie, vitenskap og verdier.

Sammen med Kenneth Clarks Civilisation som også gikk på NRK, utgjorde dette lenge mitt møte med erklærte humanister. For meg handlet humanismen om mennesker som kjempet med de store spørsmålene, med varme og innsikt. De kunne sin historie og så de store linjene.

I et univers uten noen egentlig eller høyere mening, for ikke så si grunnleggende fundament for moral og erkjennelse, gjorde humanistene det beste ut av det. Man var hensynsløst ærlig og kjempet heroisk for å gjøre livet bedre for sin neste. Man laget seg sin egen mening med livet, og strebet etter det gode. I det hele tatt har jeg lenge vært en uforbederlig romantiker.

Så begynte jeg å møte humanister.

Å si at det var et aldri så lite sjokk, er et understatement. I stedet for følsomme filosofer, møtte jeg aggressivitet og arroganse. Spesielt overfor noe så hårreisende som kristne. Og jeg var uheldigvis nettopp blitt en slik som følge av selv å ha kjempet med opptil flere spørsmål.

På den annen side synes jeg nok at det førte til ikke helt uinteressante diskusjoner. Det var lettere lærerikt for en 19-åring å lytte til hva de såkalte humanistene hadde på hjertet. Spesielt når de innså at det var en kristen de snakket med. Da stod munnen sjelden stille.

Når jeg skriver dette i dag, noen (for å si det forsiktig) år senere, henger det sammen med at Arnfinn Pettersen har tatt opp et tema som tangerer (inspirert av Haralds strøtanker), og det på en av de få humanistiske blogger som faktisk minner om Bronowski.

Hans erfaringer er langt på vei mine. Mange ateister (uten at det nødvendigvis er synonymt med humanister) synes mer drevet av protest mot kirken, og et oppgjør mot det man oppfatter som urettferdige privilegier, skadelige dusterier og en fryktelig historie, på en heroisk vei mot dagens tross alt rimelig opplyste samfunn, enn av dype refleksjoner over erkjennelse, etikk og eksistens.

I en kommentar til en kommentar kommer da også Arnfinn med et ekstra hjertesukk om forestillingen om de heroisk, modige humanister som tror at meningsuniverset er tomt, og stirrer tomheten i hvitøyet – før han konstruerer sin egen mening.

Det overordnede poenget er at vi ikke er så modig som Hauge vil ha det til, bare late og flinke til å overse elefanter.

Nå er det ingen grunn til å havne i motsatt grøft. Min erfaring med kristne miljøer er at heller ikke flertallet der akkurat har kjempet spesielt mye med livsspørsmålene, som det heter på fint. I det hele tatt er det vel bare å innse at også kristne er mennesker.

Jeg har mer enn én gang (ulempen med å være en utålmodig energiker) gått litt oppgitt fra en prat med en predikant eller andre kristne. De kan være både hyggelige og ganske så oppegående. Men det betyr ikke at de nødvendigvis har et reflektert forhold til hva eller hvorfor de tror og mener det som de tror og mener.

Noe som fort fører til at kristne kommer til kort i møte med nettopp arrogante og aggressive ateister. Det er ikke underlig om denne verdens Dawkinser kan oppleve mang en walkover i klinsj med alminnelige kirkegjengere, for ikke å si amerikanske predikanter.

Så er spørsmålet hvem det er enklest å få til å tenke - jevne kristne eller ikke helt kjempende humanister?

Jeg ønsker ihvertfall Arnfinn lykke til med oppgaven.

Klimapaneldebatt - 2

Fjerning av snø i 1,60 meters dybde (ny rekord fra de seneste 30 år) fra et noe vel stort hyttetak i Trysil i helgen, bidro ikke til å styrke tilliten til usikkerheten i FN's klimapanels scenarier.

Nå handler vitenskap ikke om personlige anekdoter, men det er interessant at debatten har nådd universitetet.

Dermed kan tipses om et seminar førstkommende torsdag.

"Next seminar: Thursday February 7, 14.30.

Room: Nye auditorium 13
Title: IPCCs klimamodeller, statistikk og prognoser

Speaker: Kjell Stordahl, Seniorrådgiver, Telenor, Norway, Finance
Discussant: Lars Holden, Managing Director, Norwegian Computing Center

Abstract: Det går ikke en dag uten at en registrerer klimadebatten i ulike media. Debatten har i lengre tid nå gått fra å være en diskusjon om klimamodellene og FNs klimapanels (IPCC) resultater til bli en diskusjon om hvilke tiltak som må gjøres for å ivareta en rimelig klimautvikling. Dette foredraget går et steg tilbake og setter søkelyset på klimamodellene og IPCCs resultater.

Første del av foredraget gir en oversikt over noen fundamentale forutsetninger i klimaprosessen på jorden. I tillegg gis det noe informasjon om IPCCs klimamodeller og det sees spesielt på de viktigste variable som påvirker klimautviklingen. Utgangspunktet vil i hovedsak være en av de tre hovedrapporter til IPCC: "The Physical Science Basis", Fourth Assessment Report (2007), http://ipcc-wg1.ucar.edu/wg1/wg1-report.html.

Klimaprognosene blir gjennomgått og resultater fra IPCCs modellkjøringer (simuleringer basert på "ensamblekjøringer") vil bli vist. Det vil bli lagt vekt på å diskutere usikkerheten i temperaturprognosene. Her henvises det også til kronikk på http://www.forskning.no og videre debatt."

Gardermoen er åpen for trafikk igjen, så det er ingen unnskyldning for ikke å komme.

Gentle Giant - låt for låt

Mobilvideoen under gir bare et vagt inntrykk av progkjellerkvelden, men beviser i det minste at den fant sted.

Geir valgte å spille - og kommentere med anekdoter og analyser, for ikke å si sang og luftperkusjon - hver eneste av Gentle Giants låter i sin helhet, inkludert de første studiosesjonene før første LP. Likevel rakk han frem til halvveis i deres fjerde album, Octopus fra 1972.

Stemningen blant de drøyt tjue i salen (altså fullt) vekslet mellom storlagen og nesegrus hyllest.

Vi får håpe Geir kan fortsette helt frem til utgangen av 1974 ved en senere anledning.

Middelalder og media

Vi rekker også et nostalgisk tilbakeblikk på korstogene før helgen braker løs.