Larry

Jeg liker mange slags musikk, men det er ikke mange musikere som virkelig har betydd noe for meg. Larry Norman var av de få. Kanskje var han den største.

Etter å ha dyrket progressiv rock, heavy og Jimi Hendrix fra tidlig i tenårene, må jeg innrømme at møtet med kristen musikk ble en nedtur. En av de første gangene jeg som ny kristen i 1978 var på konsert med en "gospelgruppe" (country og western med oppbrettet krave), måtte jeg forlate lokalet. Jeg hadde fysisk vondt.

En venn fortalte meg om Larry. Jeg lånte noen plater. Det ble en ahaopplevelse.

Larry hadde en musikalitet som til tider kunne minne om en blanding av Beatles og Dylan, i brodd, varhet og ren og skjær rockeglede. Iblant også om Keith Emerson på sitt mest rolige. Og en humor som gikk utenom dem alle. Det er ikke tilfeldig at han fikk spille inn en plate i Abbey Road - med George Martin som produsent.

Til tross for ujevne perioder, noen ganger til og med med anslag av krave, skilte han seg alltid ut. Du visste at han ville overraske. Og ikke legge noe i mellom, enten han skrev sanger om situasjonen i USA, blant kristne - eller om kjærlighet og savn.

Jeg vet ikke helt hva som betydde mest. Hans selvfølgelige autoritet, lekende melodier, uforutsigbare tekster, absurde standup eller rett og slett ærlighet. En rocker som var for opptatt av Jesus til å bli anerkjent som rocker. En kristen som var for glad i rock til å bli anerkjent som kristen. I hvertfall i deler av USA.

Første gang jeg så Larry i konsert var i Molde i 1979. Deretter hadde jeg gleden av å oppleve ham mange ganger. Han skilte seg alltid ut. Ikke bare fordi han ofte tok seg tid til å snakke med vanlige folk etter konsertene, selv om han mange ganger må ha vært sliten. Han var en kristenrocker som tok både rocken og troen på alvor.

Siste gangen jeg så ham var på Skjærgårdsgospel, i 2005. Hele familen kjørte ned, vi kom et par timer før han skulle spille og reiste straks etter. Bildet over tok vi den kvelden.

Vi visste at han var dårlig etter langvarige problemer med hjertet. Vi ante at dette kunne være en avskjed. Og han spilte i perioder nesten som om det skulle være 1979. DVD'en som kom i fjor viser hvor bra det var, selv om han innimellom tydelig var redusert.

Selvfølgelig betydde det noe at han var kristen. Larry Norman kunne som ingen andre varme hjertet og styrke troen - uten at jeg følte meg flau. I tunge stunder har jeg flere ganger satt på en plate med Larry. Det er ikke sikkert jeg hadde vært kristen i dag uten ham.

Vi som har fulgt ham ganske tett i noen år har vært overrasket over hvor lenge han klarte seg, tross de alvorlige hjerteproblemene. Vi har takket Gud for å ha ham i blant oss. Nå er tiden kommer for å takke for alt han har betydd.

Larry har i dag slått seg sammen med G.K. Chesterton, C.S. Lewis og "the rest of the boys in the band", som han selv kaller dem på flere av sine album.

Mange har minner. Det varmer ikke minst at Arnfinn hilser ham.

Vårt Land har selvsagt en lang omtale og mer kommer i avisen i morgen.

Noe av det varmeste så langt er denne tributen her

Mange vil slutte seg til i dagene fremover.