Mellom kulturarv og kulturkrigere

Når historien kan fremstilles på så mange måter, er én grunn at innflytelser og drivkrefter er mangfoldige, selv om noen er sterkere eller mer langvarige enn andre.

En annen grunn er at mye historieskrivning handler om nåtiden. I stedet for den litt kjedelige jobben å beskrive en utvikling mest mulig korrekt, ønsker man å korrigere en utvikling - ofte med spenstige formuleringer og bred pensel.

Noe som selvsagt kan rettferdiggjøres, spesielt om man ser situasjonen som kritisk. Kjører man mot stupet, gjelder det å dreie rattet ekstra hardt over, selv om det er greit å unngå at bilen velter.

Kort sagt er det en utfordrende øvelse hvis målet ikke bare er å gi innsikt i fortiden, men incentiver i nåtiden. Jo mer man ser historien misbrukt i uheldig politisk retning, jo mer fristende å dytte pendelen hardt i motsatt retning.

Men det er ikke gitt at det er den beste garantien for treffende analyse eller balanserte tankerekker. Eller for å motvirke et større trusselbilde, der mange slags verdier er under angrep i det ytterst vide spekteret fra sinnasekularister til Sharia-forkjempere, eller det atskillig smalere fra Pegida til Jobbik, i noen grad tuftet på myter om historien.

Dette er sikkert en vel så skjev fremstilling som mye annet, men i hvert fall noe som slår meg når jeg leser en så stimulerende stemme som Stefan Fisher-Høyrem ta et oppgjør i Gjentagelser med det han litt vagt kaller kristne apologeter som snakker om en "judeo-kristen kulturarv". Ofte knyttet til Jürgen Habermas som hevder at tanken om universelt likeverd stammer fra den jødiske rettferdighetstanken og det kristne kjærlighetsidealet. 

Nå kan innlegget selvsagt reflekteres over på flere måter. Jeg mener å forstå noe av anliggendet, samtidig som jeg synes tonen og vinklingen kunne vært mer konstruktiv. Dermed skal jeg forsøke å si noe litt utfyllende om grunnen - og da opplagt med stor fare for å oppleves på samme måte selv. 

La oss starte med det jeg litt løst kaller tonen. Enten "apologetene" som er i tankene er Hanne Nabintu Herland, Finn Jarle Sæle eller andre, er den ladet fra første setning.

I et intervju i 1999 lirte den altfor hyppig siterte sosiologen Jürgen Habermas av seg følgende remse:

Det kan rett og slett tenkes en mer nøktern fremstilling enn "lirte", "altfor hyppig siterte" og "remse". Tonen er ikke mye annerledes når vi leser at

Det betyr ikke at Habermas synes kristendom eller jødedom som sådan er noe å samle på, eller at de bør anerkjennes som legitime utgangspunkt for sivilisert diskurs på livssynstorget. No, sir! Han aksepterer simpelthen at jødisk og kristen tenkning har spilt en rolle i vestlig idéhistorie – en banal innrømmelse som ikke sier særlig mye – og fremholder at vi ikke kan velge noen annen historisk arv enn den vi nå en gang har. Ingen kan bruke Habermas som vitne på sin egen overbevisning om at moderne vestlige verdier er grunnløse uten kristendommen, eller jødedommen for den saks skyld. Han sier ikke at kristen tenkning bør spille noen rolle i dag.

 

Ikke alle vil oppfatte det som mer nøytralt å hevde at Habermas mener kristendom og jødedom ikke "er noe å samle på" og bare kommer med en "banal innrømmelse" av at "jødisk og kristen tenkning har spilt en rolle i vestlig idéhistorie".

For Habermas snakker ikke bare om en arv som har "spilt en rolle". Hans poeng er at den har spilt en avgjørende rolle for det han snakker om, den universelle likeverdstanken som mange i dag ser som en helt fundamental verdi.

Muligens ser han denne rollen ekstra tydelig når han som ateist reflekterer over hvor vanskelig det er å komme på, begrunne og forankre en slik tanke hvis alt som eksisterer kun er biologi og fysikk i et dypest sett meningstomt univers.

Enten man er enig med Habermas eller ikke, er det lite saksvarende å hevde at han ikke sier at "kristen tenkning bør spille noen rolle i dag", når han siteres så tydelig på det motsatte.

To this day, there is no alternative to it. And in light of the current challenges of a postnational constellation, we continue to draw on the substance of this heritage. Everything else is just idle postmodern talk.

Ikke bare er det lite saksvarende, men altså tomt postmoderne prat, i følge Habermas.

Når Stefan leser Habermas på denne måten, aner man et dypt og inderlig anliggende. Det er prisverdig å rekke hånden i været hvis rasister misbruker et sitat til å fremme troen på en judeo-kristen kulturarv på en måte som kan stenge grensen for muslimer.

På samme måte sier manifestet til Pegida at den tyske anti-islamske organisasjonen søker å “bevare og forsvare den vestlige kulturens judeo-kristne karakter (punkt 13)”. Her kan det bemerkes at både PVV i Nederland og Pediga er tydelige forsvarere av den sekulære staten og homofiles rettigheter. Det er altså ingen konservativ kristendom slik vi kjenner den fra Norge det er snakk om her. Ifølge Ernst van den Hemel, som har forsket på dette, er det jevnt over laber interesse for kristen eller jødisk tenkning som sådan blant Pedigas medlemmer. Som i Nederland benyttes begrepet “judeo-kristen arv” for å gjøre det utenkelig å inkludere Islam i et sekulært samfunn: siden sistnevnte vokser frem fra en “judeo-kristen” rot, så er ikke Islam kompatibelt med det. Enkelt og greit, altså: Steng grensene!

Dette burde være noe å tenke på for kristne kulturkrigere som ikke egentlig er så lystne på å spille ball med organiserte rasister.

Og det har Stefan selvsagt rett i. Det er forståelig at han ønsker å etablere en annen historie. Ikke minst kristne trenger en motild mot kristen sjåvinisme. 

Samtidig kan logikken oppfattes litt uklar. Å rose en jødisk-kristen kulturarv trenger ikke bety at man mener alt godt kommer fra noe jødisk eller kristent. Å snakke om arven etter farmor betyr heller ikke at man avviser arven etter mormor.

Hvilke eller hvor mange flyktninger og migranter vi bør ta i mot, kan ikke gjøres avhengig av om de kommer fra kulturer eller nasjoner som har del i vår kulturarv eller har påvirket oss positivt i en fjern fortid. 

Legger vi opp til det, er det bare å stenge grensene for alt fra aboriginere til vietnamesere, fra mayaer til mongoler. 

For selv om arven er mangfoldig, faller noen kulturer utenfor og noen er viktigere enn andre.

Men faktisk er det nettopp på historisk grunnlag vi kan bryte illusjonen om en “judeo-kristen” arv som er tydelig avgrenset fra den islamske tradisjonen. Islam er en like sentral ingrediens i den vestlige moderne suppa som kristendom, jødedom og nyplatonisme (dette er de fire store, og størst av disse er nyplatonismen – men den er ikke tema her).

Det er ikke en ny eller radikal tanke at europeisk kultur har mange røtter. Den muslimske påvirkningen har ikke akkurat vært oversett. Tvert i mot løftes den ofte frem svært så positivt. Mens kristne innflytelser ofte fremstilles som noe mørkt og ødeleggende, enten vi leser i bøker og blogger, ser filmer eller TV-serier, går til populærvitenskap eller lærebøker, spesielt i grunnskolen.

Dermed møter vi igjen og igjen påstander som at kristne fryktet kunnskap så mye at de brant det store biblioteket i Alexandria, fortellinger og filmer om at Hypatia ble drept av kristne fordi hun var kvinne og lærd - eller at Kirken i middelalderen forfulgte alle som sa at jorden var flat. 

Og at kristendommen heldigvis ble temmet av opplysningstiden, slik at man sluttet å avvise logikk og vitenskap. 

Fra materialet som brukes til å forberede Nasjonale prøver i norsk skole i 2016.
Takk til Arne Hjorth Johansen for bildet.

For å nevne noen svært så typiske fremstillinger som fortsatt er høyst levende høsten 2016.

Mens det er en motsatt tradisjon for å formidle islam positivt.

Et godt eksempel er stortingsmann og folkehøyskoleforkjemper Viggo Ullmanns firebindsverk fra 1901, Haandbok om verdenshistorien, til «brug for seminarium og ungdomsskolen».

Et i mange maader højtstående materielt og videnskapeligt liv udviklede sig derfor i de nye muhammedanske riger. For vesterlandene blev araberne deres læremestre i matematikk (…) Ligeledes drev araberne det langt i astronomi, geografi, medicin og kemi (…) Ved siden heraf studeredes den gamle græske filosofi, især Aristoteles, og det var endog gjennem araberne, at vesterleden senere fik kjendskab til den græske filosofi… De arabiske riger var udmærkede styret, det hærskede den fuldstændigste frihet for all samfærdsel, og derfor udviklede der sig også en storartet handel og industri.

Dette var ikke et tilfeldig unntak fra en kristen hedersmann, men en ganske gjennomgående tone, fra kiosklitteratur til kirkehistorie. 

Fra Ivar Wells Kirkehistorie, 1928.

Nærmere vår egen tid ser vi tilsvarende i bestselgere som Verdens land og Folk fra Bokklubben Nye Bøker i 1987. 

Og enda mer i populærvitenskapen, som oppslaget på forsiden av Illustrert Vitenskap 2/2004: «Islam la grunnen til moderne vitenskap». Med påfølgende 8 sider artikkel med overskriften «Koranen ble vitenskapens redning». Det slås fast at mens mange i Vesten forbinder den arabiske verdenen med religiøs fundamentalisme, bør vi nå tenke annerledes både om islam og kristendom. For 

da middelalderens mørke lå over Europa, var Arabia en oase for vitenskapen. Den nye religionen, islam, oppmuntret de troende til å studere Allahs verk – og vitenskapen bygger fortsatt på deres resultater. 

At artikkelen slutter med at det etter hvert gikk slik at islam «kvalte vitenskapen» bl.a. fordi Koranen ble tolket på en annen og mer restriktiv måte, får ikke tilbakevirkende kraft på overskriften om Koranen som redningen.

Levende Historie var ikke mye dårligere i 2/2006. Ingressen til 12 sider om islams rike i Europa forteller at 

I nesten åtte hundre år blomstret muslimsk sivilisasjon i Spania. Historiens mest vellykkede samliv mellom kristne og muslimer?.

I 2011 ga professor i kulturhistorie Knut Aukrust og informasjonsrådgiver Dorte Skulstad ut Spansk gullalder og arven fra jøder og muslimer. I 2012 kom en enda tydeligere tittel, Maria Rosa Menocals Lyset fra Al-Andalus - hvordan muslimer, kristne og jøder levde sammen i middelalderens Spania, opprinnelig skrevet i 2002.

Det er bare tre år siden den største vitensenterutstillingen i Norge noen gang, på Teknisk Museum i Oslo om Sultans of Science. Museets nettsider fortalte at målet var å vise hvordan islamsk kultur bidro innen vitenskap, teknologi og medisin, «oppmuntret og støttet av forskjellige sultaner, som anerkjente vitenskapenes nytte og verdi i samfunnet og i kulturen».

Samme høst åpnet utstillingen 1001 Inventions i Karlstad, om et godt stykke på vei samme tema, tidligere vist i New York, London, Istanbul, Los Angeles og Washington DC og rost av Erdogan, Hillary Clinton og Prins Charles Heller.

Budskapet om islams rolle oppfattes som så viktig å formidle at det også var sentralt i årets utgave av spenningsserien Mammon på NRK.

Enten man nå ser slike stadige oppslag som en «banal innrømmelse» av islams rolle eller en kraftig overdrivelse, er altså ikke en positiv påvirkning fra islam spesielt nedtonet i den offentlige samtalen. Det er vanskelig å se at kristen påvirkning er rost spesielt mye, med selvsagt klare unntak i enkelte kommentarfelt. 

Sagt på en annen måte er ikke Habermas-sitatet eller tilsvarende positive fremstillinger av en jødisk-kristen arv en gjenganger i aviser, eller på NRK, i filmer, romaner eller tegneserier. 

Gjennomgangstonen er motsatt. Kristen tro har vært en enorm ulykke for verden. Hadde det ikke vært for islam og opplysningstiden, hadde vi fortsatt vært i middelalderens mørke som bremset vitenskapen i tusen år. 

Samtidig er ikke historisk arv lett å måle og veie. Vi savner formler og måleenheter. Skal vi si noe rimelig fornuftig, trenger vi mest mulig kvalifiserte vurderinger og vektlegginger, solide referanser og argumentasjon, for ikke å si blikk for lange linjer og aha-opplevelser i møter mellom kulturer. 

Hevdes at «Islam er en like sentral ingrediens» for vår kulturarv som noe annet, eller til og med en vesentlig arv og et lysende forbilde, må vi se på grunnlaget for dette. 

På hvilken måte bør vi spesifikt takke islam for hvilke innflytelser? Hvilke reelle forbilder kan vi finne?

Hvilke påvirkninger førte til hva? Hvor avgjørende var de? Ser vi samme effekten hos avsender som hos mottaker?

Eller sagt på andre måter: Hvilke kulturelle holdninger tillot hvilke ideer i det hele tatt å slippe gjennom? Hva slags jordsmonn slo de røtter i? Hva ga dem vekst og næring? Ble de del av en større syntese?

La oss avgrense det til tre forhold som Stefan nevner, i tillegg til et tidligere innlegg om filosofihistorien.

Det første handler om perspektivtegninger i renessansen. Det andre om selve opplysningstiden og sekularismen. Det tredje om allianser og handelsforbindelser.

Ser vi på det første, skriver Stefan at 

De italienske renessansekunsternes innovative sentralperspektiv regnes som karakteristisk for den europeiske moderniteten, noe som skiller den fra kunsteriske tilnærminger i den islamske tradisjonen. Men den ble til på grunnlag av og i samspill med optiske teorier utviklet av den arabiske matematikeren Ibn al-Haitham (Alhazen kalte de ham på latin). Disse teoriene var nok kjent ved de europeiske universitetene fra 1200-tallet av (han skrev dem to hundre år tidligere), men ble ikke “oversatt” til kunsterisk praksis før på 1400-tallet.

Nettopp siden sentralperspektivet skiller seg så ut fra den arabiske tradisjonen, er det et vesentlig spørsmål hvorfor araberne ikke selv tok det i bruk. Har noe påvirket andre kulturer på til dels spektakulære måter, bør det være av betydelig interesse hvorfor det i så liten grad har påvirket egen kultur.

Det vi litt løst kan kalle det judeo-kristne mottaksfilteret der «all sannhet var Guds sannhet» og Augustin og andre tenkere så det som et ideal å bearbeide «egyptens skatter», skapte en stor syntese (eller god suppe, om man vil) av mange innflytelser.

I stedet for å plassere naturfilosofi på sidelinjen for spesielt interesserte, fikk den en institusjonalisert æresplass ved Europas universiteter. I stedet for å avvise billedkunst, sponset Kirken og fyrstene malere og billedhuggere i et omfang det i dag er vanskelig å forestille seg. 

Slik Hans Belting selv vektlegger i Florence and Baghdad: Renaissance Art and Arab Science, synes mye nettopp å handle om ulike tenkesett. 

Noe som bidro til at den nye perspektivmodellen ikke bare slapp gjennom i Europa, den ble omfavnet og revolusjonerte kunsten. 

At modellen ikke slo gjennom i muslimske kulturområder, skyldes at idealet var todimensjonale, abstrakte figurer. Fremstilte man noe levende, gikk man sjelden lenger enn planter og vekster. En sentral tanke var at realistiske malerier "forfalsket livet". Dermed gjorde både de som laget og eide slike malerier seg "skyldige i den synden det er å forfalske Guds skapelse, en form for blasfemi".

To take mathematical perspective and make realistic pictures was inconceivable to Alhazen or other Muslims. For Westerners, however, keen on more human-centered art, depicting the world in art as closely as possible as it did to their own eyes seemed not playing God, but rather a way of getting closer to God.

Vi ser tilsvarende mekanismer når vi for det andre kommer til det Stefan kaller "inspirasjon fra Muhammeds politiske filosofi". Han skriver at i det

som går for å være selve den europeiske (sekulære) gullalderen, den såkalte opplysningstiden, hentet fremstående britiske tenkere inspirasjon fra Muhammeds politiske filosofi (både i Medina og Mekka, for de som er opptatt av slikt) til sitt arbeid med utformingen av den moderne republikanismen - som igjen senere ble eksportert til Amerika. Da den europeiske kristne kirkens korrupsjon og maktbruk var en kilde til frustrasjon, ble Islam sett som et arsenal av spennende ideer om likeverd og fredelig sameksistens, og et forbilde når det gjaldt progressiv likestilling mellom kjønnene.

Det er uklart hva i Muhammeds "politiske filosofi" som ligger til grunn her, enten vi snakker om teori eller praksis. For ikke å si om en slik noenlunde klart uttenkt filosofi faktisk finnes, selv om flere enn Hege Storhaug peker på forskjellen mellom en mild Muhammed i Mekka og en strengere i Medina . Den analytiske politiske tenkning i Islam var i mindre grad knyttet til Muhammed eller ulike Sharia-skoler, enn til diskusjoner om Platons Staten. 

Mens Aristoteles' Politikken som var viktig i Europa, knapt ble oversatt eller lest i muslimske områder. 

Dermed er det begrenset hva man finner av spesielt skjellsettende politisk filosofi hos muslimske tenkere. 

I stedet handler mye igjen om mottaksfilteret. 

Europeere, spesielt engelskmenn, lot seg inspirere av sine forestillinger om "Muhammed", uten mye hensyn til hva Muhammed faktisk sa eller hvordan muslimske stater faktisk fungerte.

På samme måte kunne man i Nord-Amerika henvise til irokeserføderasjonen. 

Når selv de hedenske naturmenneskene kunne ha så gode styresett, hvor mye mer burde ikke kristne land?

Resultatet var høystemte beskrivelser av islam som en religion der likeverd stod spesielt høyt, også for kvinner, sammen med toleranse, rettferdighet og en renere, enklere religion.

I skarp kontrast til England på 16-1700-tallet.

Humberto Garcias Islam and the English Enlightenment, 1670–1840 åpner dermed med at

Islamic republicanism is a term that describes how radical Protestants in eighteenth-century England self-consciously recast Islam in constitutional-nationalist terms, and in this book I argue for this action's crucial difference.

Denne type omstøpninger gjorde at nasjoner styrt av Sharia ble oppfattet som nærmest idealstater, til land styrt av Loven, fremfor av vilkårlige regenter. Mens nære land med synlig dårlig praksis var lite troverdige rollemodeller, kunne fjerne land alltids beskrives som glimrende, i det minste i teorien. Tilsvarende ble stormogulenes India fremstilt som et konstitusjonelt, parlamentarisk monarki i Edmund Burkes polemikk i 1788 mot en grusom britisk generalguvernør.

Når det gjelder det tredje punktet om handel og allianser med muslimske nasjoner, har dette opplagt vært viktig både for maktbalansen i Europa og for kjennskapet til arabisk språk og litteratur. Det førte også til den store fascinasjonen for islam som man finner i den europeiske romantikken, fra Byron til Wergeland.

Noe som ikke hindret Byron fra å kjempe på grekernes side i deres frigjøringskamp fra osmanerne.

Men selv om det ble skapt god poesi og spenstige romaner, er det en sterk overdrivelse å si at denne fascinasjonen påvirket i nærheten av like mye som den lange samtalen i Europa om antikkens filosofi og litteratur, Bibelen og kirkefedrene, reformasjon og motreformasjon. Eller som den gradvise fremveksten av moderne naturvitenskap med røtter lenge før opplysningstiden, tilbake til gresk filosofi og kristen senantikk, via India og islam til skolastikernes tenkning og håndverkernes teknologi. 

Ibn Rush var avgjørende for Albertus Magnus og Thomas Aquinas, men i liten grad for senere islamsk tenkning. Al-Haitham var viktig for renessansekunstens tredimensjonale perspektiver, men påvirket ikke islamsk kunst i naturalistisk retning.

Sharia-styrte stater kunne fremstilles polemisk som sekulært lovstyrte i diskusjonen om Lex Rex (at loven står over kongen) fremfor Rex Lex (at Kongen står over loven). Uten at man var kjent med at muslimsk rettstenkning ikke var helt som i Romerretten. Eller med Ibn Rush’s kritikk av kristne byer fordi de manglet tidløse lover og måtte bestemme ut fra hva som var «mest nyttig til en hver tid».

Sagt på en annen måte var ikke mange muslimske stater spesielt sekulære før Tyrkia på 1900-tallet - da etter europeiske forbilder.   

Skal jeg oppsummere forskjellen, er det ikke enkelt å komme unna elefanten i rommet: Mottakerkulturen. Et aktivt filter og tenkesett som oppsøkte, slapp gjennom og tok opp i seg så mye av arven fra Jerusalem, Aten, Roma og Bagdad. Langt fra alltid uten protester eller justeringer, fobier og fanatisme, men sjelden med total avvisning - og aldri stillestående.

En kultur så romslig at den i dag kan åpne grensene for andre kulturer og religioner, sekularister og antisekularister. Så er det et annet spørsmål hvor mye og på hvilken måte.

Livssynstomme verdier og annen magi

Det er ikke gitt at den beste ideologen skapes av de beste intensjonene. Eller at selv ihuga materialister unngår å lene seg mot magisk tenkning.

For en rimelig sterk og klar tilhenger av sekularisering, burde det avgjort gi håp når SV-stjerner som Bård Vegar Solhjell (stortingsrepresentant) og Ketil Raknes (tidligere statssekretær) så tydelig understreker at vi må holde fast på sekularitetens verdier. Behovet har vært relativt krystallklart i stadig hyppigere møter med religiøse ryggmargsreflekser om det motsatte, hos flyktninger og migranter.

Men at intensjonen er god, betyr ikke at teksten treffer. Dess mer velment og begeistret for egen retorikk, dess større fare for at man ikke ser hull i argumentasjonen eller konsekvensen hvis noen tar den på alvor.

Eller behovet for magiske eller maniske øvelser for å ro seg i land.

Noe handler nok også om å hilse hjem. I SV gir det sikre målpoeng å nikke til det klassisk kulturradikale grunnfjellet som stolt kan peke på arr fra kampen mot fortidens retorisk hjelpeløse biskoper og lekmannshøvdinger.

Dermed er det viktig å vise at kampen ikke var forgjeves. Den må utvides til å gjelde antisekulære holdninger og høvdinger blant også muslimer.

Vi har kjempa mot mørkemenn i kristendomen gjennom hundrevis av år her i landet. No må vi kjempe mot mørkemenn i islam.

På en side er det bra at man ikke generaliserer til vage eller mangetydige begrep som "kristendomen" eller "islam". Man unngår å forkludre debatten ved å svartmale eller stemple hele religioner.

Samtidig som man ved å nevne begge unngår å bli tatt for noe som kan minne om islamofobi.

Dermed er det utenkelig at SV-politikere, fredsforskere eller Human Etisk forbund skulle legge seg på en 1970-tallslinje og gå i bresjen for bøker som Er Islam en fare for verdensfreden? eller Muhammed i konflikt med menneskerettighetene".

Men det er ikke til hinder for å gå i andre grøfter.

Som å kalle dem man ikke er enig med for noe så presist og avklarende som mørkemenn, løsrevet fra tradisjon eller teologi.

Ikke alle ser det som like rimelig å slå vestlandske mørkemenn i hartkorn med morbide islamister. Det er ikke helt det samme å ønske strengere alkohollover som å ønske piskestraff for vindrikking. Det er noen grader forskjell mellom å kjempe mot abort og for dødsstraff for apostasi.

Tilhengere av toregimentslæren og sharia er verken på samme lag eller banehalvdel. De driver ikke engang samme idrett.

Grepet blir ikke bedre hvis det ender med at psykologien kommer i fokus, fremfor substans. I stedet for å analysere teologi eller ideologi, handler det om humør og fargen på hatten eller andre hodeplagg på h.

Solhjell og Rakne overbeviser ikke mer ved å lene seg mot den moderne myten om at det først var i opplysningstiden vi begynte å bruke "fornufta for å ta stilling til rett og galt" slik at vi nå "legg vitskapen til grunn for desse vala". 

Eller når de synes å fremstille opplysningstid som en nødvendig historisk utvikling i alle kulturer bare man maser nok eller er noe man bare kan bestemme seg for. 

For det er og blir altså slik at heller ikke verdier og forestillinger kan oppstå at seg selv uten årsak fra ingenting. De springer ikke som guddinnen Athene ut av Zevs panne, løsrevet fra forhistorie og bærende idéer, ressurser og rasjonalitet i religion og samfunnsinstitusjoner, økonomi og politiske tradisjoner.

Solhjells tidligere feilslutninger gjelder altså fortsatt. 

Opplysningstiden skjedde ikke i vakuum. Den kan vanskelig forstås uten en kultur formet av rasjonell, etisk, naturfilosofisk og juridisk tenkning i over tusen år. Der man oppfattet at universet ikke var irrasjonelt eller meningstomt, men hadde som sin dypeste betingelse noe grunnleggende rasjonelt og formålsorientert.

Altså ikke helt kjemisk fritt fra jødiske, kristne eller andre teistiske røtter fra antikken, med forgreninger og vekst gjennom middelalderen.

Det er likevel ingen grunn til å underslå betydningen av mange og lange kriger om religion og andre revirer på 15-1600-tallet, frem til fredslutningen ved Westfalen i 1648 gjorde livssyn og ideologier til svake konfliktalibier.

I det minste frem til det heller blodige 20. århundre.

I stedet for å snakke om livssyn og lange linjer eller hvordan man kan forankre (og ikke bare definere) verdier, gjør altså Solhjell og Raknes magiske besvergelser Mandrake kunne være stolt av.

Mer presist med trylleordene fornuft og vitenskap.

At "vitenskapen" (hva er den?) skal eller i det hele tatt kan ligge til grunn for våre valg av "rett og galt", høres muligens flott ut, men er dels tåkeprat og dels noe som er litt misbrukt siden 1800-tallet.

For å si det forsiktig.

Hva kommer det så av at slike innlegg applauderes av så mange? Hvor mange tror på ramme alvor at det er "fornuft" og "vitenskapen" som ligger til grunn for likeverd, menneskerettigheter, nestekjærlighet, sekularisme eller annet som bør inngå i et verdifellesskap?

Eller at dette er drevet frem av visjoner som er strengt livssynsnøytrale?

Hvorfor påpeker så få det enda mer umulige i Solhjells prosjekt, når han i sitt første punkt går inn for et livssynsnøytralt samfunn med "religionen tilbaketrekt" og i sitt andre punkt for "Eit norsk verdifellesskap".

Ja, det er greit at ingen livssyn har tyngende privilegier og fortrinnsrett eller oppfattes som det nøytrale utgangspunktet for den offentlige samtalen. Det er nok derfor det er like uproblematisk i NRK-debatter å stå frem som tilhenger av Kristus som av Quetzalcoatl, bekjenne seg som scientolog eller som sekulærhumanist.

Programledere godtar som kjent uten videre argumenter fra alle ståsteder.

Eller kanskje ikke helt. Noe som nok antyder at det ikke er så greit å etablere felles verdier som alle livssyn støtter like helhjertet.

Ellers om Solhjell sier det, defineres: "Felles verdiar bør definerast og gjelde for samfunnet sine institusjonar."

Uten å ta det som nøye med hvem som skal definere? På hvilket grunnlag? Rent flertall eller kreves to tredjedels? Av et utvalg av eksperter som støtter SV? FrP? KrF?

Av det til enhver tid gjeldende Storting? Der partipolitikk veier tyngre enn prinsipper? Og ingen har lov til å nevne det ordet som ikke skal nevnes, livssyn? Eller (her er det bare å holde seg fast) ... religion?

Det hele føyer seg inn i rekken av velmente, men umulige SV-prosjekter, med stort potensiale for utilsiktede konsekvenser. Og livssynsdebatt.

Om det ikke er spesielt metafysisk tenkt, er det dess mer magisk.

Opplysningstiden ikke helt som antikken

Man skal ikke ha fulgt nettdebatter eller NRK mange minuttene for å lære at opplysningstiden temmet kristendommen. I stedet for å bygge på horrible hebraiske verdier, svelget kirken gradvis kamelen, eller altså antikkens verdier den så lenge hadde bekjempet.

Fra å være en religion uten rasjonalitet og medfølelse, begynte man motstrebende å støtte vitenskap og vennlighet.

Dette sitter så fast i ryggmarken, bakhodet, tungespissen og fingrene at det er noen nanometer utfordrende å rekke opp hånden med det kontrære budskap at opplysningstiden ville vært mer enn lettere utenkelig uten den europeiske middelalderen.

Noe som er grunnen til at en opplysningstid sitter ganske langt inn i mange kulturer.

En historiker som har sett mørket er Tom Holland som i NewStateman i dag viser Why I Was Wrong About Christianity.

Holland vokste opp i en kristen familien, men entusiasmen for store skikkelser skapte stadig mer tvil. Det begynte med dinosaurer. Bibellesning forsterket tvilen, ikke minst fordi han oppfattet skurkene og avgudene som mer spennende.

Det hele ble forseglet av opplysningstidens forfattere.

By the time I came to read Edward Gibbon and the other great writers of the Enlightenment, I was more than ready to accept their interpretation of history: that the triumph of Christianity had ushered in an “age of superstition and credulity”, and that modernity was founded on the dusting down of long-forgotten classical values. My childhood instinct to think of the biblical God as the po-faced enemy of liberty and fun was rationalised. The defeat of paganism had ushered in the reign of Nobodaddy, and of all the crusaders, inquisitors and black-hatted puritans who had served as his acolytes. Colour and excitement had been drained from the world.

Han fikk ikke mer sans for kristen tro av å jobbe med sine første bøker, fra Persia til Cæsar. Muligens ble den sterkere av å jobbe med tidlig islam og I Skyggen av Sverden. Kanskje også av stormen han skapte med å vise hvor svakt kildegrunnlaget er for de klassiske fortellingene om Muhammeds liv og Koranens opprinnelse.

Selv om Holland fortsatt holdt fast på hvor ødeleggende kristen tro hadde vært, ikke minst ved å rasere biblioteket i Alexandria. Det var ikke så nøye at det ikke fantes kilder til noen slik rasering fra kristne, for hvordan kunne biblioteket ellers ha gått tapt?

Dess mer Holland leste, dess mer meldte tvilen på tvilen seg, eller i det minste på antikken.

Han måtte motstrebende innse det absurde i at kristenhetens største personer ikke skulle være påvirket positivt av en kristen kultur. Og at antikken nok var mer antikk enn han hadde vendt seg til å tenke.

The longer I spent immersed in the study of classical antiquity, the more alien and unsettling I came to find it. The values of Leonidas, whose people had practised a peculiarly murderous form of eugenics, and trained their young to kill uppity Untermenschen by night, were nothing that I recognised as my own; nor were those of Caesar, who was reported to have killed a million Gauls and enslaved a million more. It was not just the extremes of callousness that I came to find shocking, but the lack of a sense that the poor or the weak might have any intrinsic value. As such, the founding conviction of the Enlightenment – that it owed nothing to the faith into which most of its greatest figures had been born – increasingly came to seem to me unsustainable.

Gradvis gikk det opp for ham hvor annerledes kristen tro var, ikke minst Kristus og korsfestelsen.

“We preach Christ crucified,” St Paul declared, “unto the Jews a stumbling block, and unto the Greeks foolishness.” He was right. Nothing could have run more counter to the most profoundly held assumptions of Paul’s contemporaries – Jews, or Greeks, or Romans. The notion that a god might have suffered torture and death on a cross was so shocking as to appear repulsive. Familiarity with the biblical narrative of the Crucifixion has dulled our sense of just how completely novel a deity Christ was.

Han forstod hvor gjennomført kristen han selv var.

Today, even as belief in God fades across the West, the countries that were once collectively known as Christendom continue to bear the stamp of the two-millennia-old revolution that Christianity represents. It is the principal reason why, by and large, most of us who live in post-Christian societies still take for granted that it is nobler to suffer than to inflict suffering. It is why we generally assume that every human life is of equal value. In my morals and ethics, I have learned to accept that I am not Greek or Roman at all, but thoroughly and proudly Christian.

Holland sier ikke dette for å selge en bok om kristne eller opplysningstiden eller seg selv. Han er i stedet aktuell med en ganske så utilslørt bok om Cæsar og de første romerske keisere.

Selvsagt kan dette likevel være markedsføring, muligens et litt indirekte løfte om enda voldsommere scener enn i Asterix. Der mer enn tidspunktene er ukristelige.

Synd og sånn

Teaterprest har nok lenge vært en atskillig bedre betegnelse enn rockeprest på Bjørn Eidsvåg, en av Norges 252 mektigste mennesker. Hans teft for dramaturgi er like usvikelig som hans empati og engasjement. Han har glimt i øyet, stort sett på de rette stedene. 

Eidsvåg bruker sjelden små bokstaver. Få overgår ham som trubadur, selv om refrenget kan bli noe monotont.  

Eller mer presist hans evige oppgjør med barndommens bedehus.

Evnen til å holde dommedag over trange og fordømmende miljøer er like formidabel som da disse miljøene var lettere formidable for et par generasjoner siden, i hvert fall i Sauda.  Og i det minste for barneøyne, når alt kretset om bedehuset eller frimenigheten, selv om det varierte hvor frie de var.

Det slås kort sagt inn mange slags åpne dører i Dagsavisens oppslag om Bjørn Eidsvåg. Teaterpresten. i forbindelse med hans Jesus-forestilling på Det norske teateret.

– Jeg gjør opp en slags status, hvilket forhold jeg har til Jesus, hvilket forhold jeg har til religion. Religion er liksom ikke det hippeste for tida, det er så mange dårlige assosiasjoner til religion – med god grunn, sier Eidsvåg. 

– Det er noe i religionen som virkelig kan ha en konstruktiv betydning i vår tid. Men da må en kvitte seg med en del tankestoff. En må kvitte seg med tull som handler om underkastelse, at noen står nærmere Gud enn andre. Alt sånn svada, alt som en nå vet: «Dette er tøys!» Det må bare vekk. Og så må vi løfte opp de tingene religionen på godt vis har forvalta opp igjennom årene, det som handler om humanitet, medkjensle og det som gir oss mot i vår tid. Mot til å leve, mot til å møte de utfordringene vi står. Det mener jeg religionen kan gjøre!

Tross kritisk distanse - eller kanskje på grunn av - forstår Eidsvåg at religionen, som om det skulle være mulig å summere noe så mangfoldig i bestemt form entall, også har positive sider.

I bedehusland vil nok mange nikke anerkjennende til at Eidsvåg støtter reformasjonstanken om at vi alle er like for Gud. Noen vil sikkert også glede seg over at han kan leses som et oppgjør med "underkastelsens religion". Selv om det sikkert ikke er ment slik, eller i hvert fall ikke bare slik.

Uansett risikerer nok enkelte pensjonister å få bedehuskaffen i halsen når han også tar et oppgjør med kristen tro og ikke bare bestemte miljøer.

– Men du tror rett og slett ikke lenger på arvesynd, eller «synd» generelt? 

– Ikke «synd» som en skavank som stenger oss ute fra Gud, eller det svære begrepet «synd». Men at vi mennesker gjør vondt, handler galt, at vi er ordentlig slemme – dette vet vi jo, at det fins faenskap.

Dagsavisen holder seg ikke for gode til å preke peke litt tilbake.

Til å være en som avviser synd som begrep, er det påfallende hvor ofte Bjørn Eidsvåg tilsynelatende har framstått som en slags angrende synder i ulike intervjuer i årenes løp.

Noen vil nok også se det som litt påfallende hvor mye retoriske klisjeer en såpass ruvende poet henter frem i oppgjøret med barndommen. 

Det gudsbildet, de bildene vi har av godt og vondt og himmel og helvete, de blei laga i ei tid da folk trodde jorda var flat. Solformørkelse var et fenomen ingen skjønte noe av, sykdom var et resultat av synd og demoner. Nå tror vi ikke på det verdensbildet lenger. Da trenger vi heller ikke det gudsbildet.

Tar man altså feil i noe vitenskapelig, kan man ikke formidle andre sannheter. Visste ikke den antikke matematikeren Euklid at solen går i bane om jorden, er ikke to pluss to fire. Hevder Eidsvåg at kirkefedrene trodde  jorden var flat eller at ingen skjønte noe av solformørkelser to hundre år etter Antikythera-mekanismen, er det altså ingen grunn til å høre på ham. 

Like lite som når en teolog hevder at dette var en tid der alle visste at sykdom skyldtes synd, ikke minst når nettopp hovedpersonen i Eidsvågs nye teaterstykke tar tydelig avstand fra dette. Som når han i fortellingen om den blindfødte i Johannes 9,3 understreker at verken "han eller eller hans foreldre har syndet".

At retorikken svikter er nok likevel ikke tilstrekkelig til at en med Eidsvågs bakgrunn vil endre sine tanker om synd, eller i det minste våge å henge begrepet på "at vi er ordentlig slemme".

Til gjengjeld er det interessant å observere at mens en teolog oppfatter syndsbegrepet som undertrykkende, trekker ateisten Bjørn Stærk i et Vårt Land-intervju "fram synd som ein av dei beste ideane religionen har bidrege med".

Noe han begrunner mer inngående i et oppslag i Dagens Perspektiv om nettopp Eidsvågs teaterstykke.

– Hva synes du er viktig å si om Jesus, som Eidsvåg ikke tok med?

– At syndsbegrepet ikke er dødt og heller ikke bør forkastes. Vi tenker som post-lutheranere. Det er en del av kulturen vår. Vi snakker ikke om synd lenger, men det ligger til grunn for hvordan vi tenker om rett og galt. Ideen om at vi alle er syndere er en av de viktigste ideene i kristendommen. Det virkelige ondskapens problem i kristendommen er ikke hvorfor Gud ikke gjør noe med all lidelsen i verden, men hvorfor du ikke gjør det. Det er det alle de radikale befalingene til Jesus handler om: «Du må leve radikalt annerledes enn du gjør.» Det gjelder ikke bare for radikale prester i Latin-Amerika. Det gjelder oss alle, i vårt personlige liv. 

– Vi kaller det kanskje ikke synd lenger, men vi ser verden på samme måte: at lidelse kommer fra det vi gjør og ikke gjør. At det har med deg og meg å gjøre. Det er et gap mellom hva du gjør og hva du burde gjøre, og at dette gapet er din skyld. Vi som kommer fra en kristen, jødisk eller muslimsk tradisjon har en tendens til å tro at alle mennesker på jorda tenker sånn, det gjør de ikke.

Denne evnen til å stille seg utenfor sin egen bakgrunn, å se den utenfra, er Stærks styrke. Der Bjørn Eidsvåg har for liten avstand til egne opplevelser, tar den andre Bjørn nødvendige steg til siden.

Muligens inspirert av Chesterton som altså er nevnt i Stærks nye bok, om Jesus. 

For Chesterton var tanken om arvesynden frigjørende. Den innebærer at vi er i samme båt.  Den er vår skjebne og vårt ansvar, uansett årsak. Ingen slipper unna. 

Vi kan spille friske, men vakler på vei mot limosinen. Alle er født på like fot.

Ingen er priviligerte som perfekte, aller minst de priviligerte. 

Som Chesterton uttrykte det i Orthodoxy, 

If we wish to pull down the prosperous oppressor we cannot do it with the new doctrine of human perfectibility; we can do it with the old doctrine of Original Sin. 

Mens hans disippel C.S. Lewis forklarte at "I am a democrat because I believe in the Fall of Man".

Nå krever ikke dette at vi må tro på et biologisk syndefall i fortiden. Det holder at vi observerer mennesker i nåtiden. Omtrent slik Paulus gjorde.

Det rare argumentet

Da er fredagens Akademiske Vorspiel på Studentersamfundet i Oslo endelig over (nåja, noen timer siden, tross alt), og altså på tide å legge ut mitt åpningsinnlegg der jeg fikk solide ti minutter til å beskrive Kalam-argumentet og vel stort sett holdt meg til manus og dermed tiden.

Som jeg åpnet med før selve åpningen, er dette argumentet ikke en debattstopper, men en god debattstarter, siden det berører så mange ulike begreper og fagområder. Som jeg ikke sa, fører det til at mange som forsøker å imøtegå Kalam, viser for dårlig forståelse av begrepene eller fagene.

Dermed ikke ugreit at debattpanelet også bestod av en fagfilosof (Einar Duenger Bøhn) og en astrofysiker (Øystein Elgarøy), selv om det aldri er noen absolutt garanti.

Så over til innledningen om

Kalamargumentet

Spørsmålet om Guds eksistens handler om mangt, ikke minst om Gud og eksistens. Hva i all verden er Gud, hva i all verden er eksistens, tid, univers, årsaker og så videre? Det er lett å gå seg vill, uansett hva man mener tid eller univers eller årsaker må eller kan være.

Og lett å undervurdere slike argumenter som diskuteres til dels inngående på høyt nivå i flere sammenhenger.

Kalam-argumentet ble opprinnelig formulert i logisk protest mot rådende vitenskap. Som det heter i reklamen for evenementet er det mest kjent fra arabisk filosofi (derav navnet, «samtale»), men det begynte med den kristne tenkeren Johannes Philoponus i det sagnomsuste lær­doms­sen­te­ret Alexandria på 500-tallet.

Han er også min yndlingskandidat til en tidsreisende.

Ikke bare fordi han var forutseende nok til å motbevise tullepåstanden fra Opplysningstiden om at det store biblioteket i Alexandria ble brent på slutten av 300-tallet fordi kristne fryktet kunnskap, slik at antikkens lærdom gikk tapt og alle lærde rømte i panikk. Men også fordi han foregrep med over tusen år Galileo og andres forsøk på å vise at lette og tunge legemer faller like fort, i motsetning til hva de store greske autoritetene mente.

På samme måte foregrep Philoponus Galileo i å hevde at universet var homogent, altså at det ikke var forskjell på fysiske lover på jorden og i verdensrommet utenfor månens bane.

Viktigere enn det i kveld, var at han også rykket ut mot Aristoteles som hevdet at universet var evig. Det stred i følge Philoponus med all god logikk. Noe som var syklisk eller endret seg på andre måter, kunne ikke være evig, siden en uendelig menge endringer ikke kunne realiseres.

Siden Aristoteles var selveste Filosofen med stor F ble Kalam-argumentet i stor grad oversett i middelalderen. At universet var evig og statisk var sannheten. Dermed gjaldt de gode gamle gudsargumentene, som ikke i det hele tatt krevde at universet hadde en begynnelse i tid. 

Så får vi heller ta en kveld om dem, hvis Einar eller Øystein klarer å vise at universet, eller noe annet fysisk, er uendelig gammelt.

Antagelig forstår flere her i rommet hvorfor Kalam-argumentet plutselig ble aktuelt igjen i løpet av 1900-tallet.

Argumentet er enkelt satt opp som følger:

• Premiss 1: Alt som begynner å eksistere har en årsak utenfor seg selv. La oss i kveld bruke den enklere versjonen Hvis universet begynner å eksistere, har det en årsak utenfor seg selv.
• Premiss 2: Universet (tid og rom, alt det fysiske) begynte å eksistere
• Konklusjon: Universet må ha en årsak utenfor tid og rom og det fysiske

Strukturen på argumentet er logisk gyldig, spørsmålet er om premissene kan forsvares, logisk og empirisk.

Er det mer plausibelt enn ikke at universet har en årsak utenfor seg selv, hvis det begynte å eksistere? 

Jeg oppfatter at det er svært plausibelt, siden noe som ikke eksisterer ikke kan gjøre noe. Ikke bare fordi det er så svakt og skrøpelig at det mangler potensiale for å gjøre noe, men fordi det altså ikke finnes. Selv ikke en sivilingeniør kan sette opp særlig mange excellark før han blir født. 

Med forbehold selvsagt for at det kan være unntak for filosofer og astrofysikere.

Men begynte universet virkelig å eksistere? 

Det kan jo se opplagt ut for et utrent øye å smelle til med Big Bang og 13,8 milliarder år, men jeg mistenker vagt at Øystein kan trekke opp noen professorale protester fra innerlommen, som at det eneste vi kjenner er ekspansjonsalderen, altså hvor lenge universet har utvidet seg.

Big Bang avklarer ikke direkte om universet har en begynnelse i tid. Og så finnes andre kosmologiske modeller. Men de beste modellene synes å implisere en begynnelse, slik det fremgår av Bord-Guth-Vilenkin-teoremet fra 2003 som viser at alle univers som utvider seg over tid ikke kan forlenges uendelig tilbake i tid. Noe som er interessant, selv om heller ikke disse tre herrer er har inside information om lovene som gjaldt da ekspansjonen og Big Bang startet.

Men hvis man så tenker at Big Bang likevel ikke er begynnelsen, må det ha vært noe «før» Big Bang eller et opphav til Big Bang. Hva kan noe så underlig være?

En heller varm og tett suppe av elementær­partikler i mer eller mindre tidløse tilstandsendringer, altså et kvantefelt? En uendelig rekke av andre universer? Skilpadder hele veien ned?

Det er her en lang, men ikke uendelig rekke tenkere fra Philoponus til moderne matematikere argumenterer for at ekte realiserte rekker av like lange enheter, ikke er mulig i den fysiske virkeligheten. På samme måte som du ikke kan krysse et gangfelt med uendelig mange hvite striper, uansett hvor mye astmamedisin du bruker, kan du ikke ha begynt å telle for uendelig lenge siden og være ferdig med å telle til uendelig i går.

Kan ikke fortiden være en ekte realisert uendelighet, må den ha en begynnelse.

Hva så med konklusjonen, hvis premissene er rimelig plausible? Hvorfor kalles det for et gudsargument? 

Det er fordi det ganske stilles klare krav til årsaken i konklusjonen.

1. For det første må årsaken være utenfor tid og rom – og alt det fysiske. 
2. For det andre må den være uforander­lig for ikke å få rødt kort som ekte realisert uendelig mengde tilstandsendringer 
3. For det tredje må årsaken være mektig nok til å frembringe universer
4. For det fjerde må årsaken være noe som kan velge å skape på et tidspunkt, altså har en bevissthet og ikke er en evig naturlov eller noe slik som ville gjort universet uendelig gammelt

Summerer vi, får vi en ikke-fysisk, uforanderlig bevissthet med vilje og stor nok makt til å frembringe universer, kort sagt hva som vanligvis legges i et begrep som Gud med stor G.

Så spørs det hvor stor makt dette argumentet har til å overbevise.

Den rare religionen

Noen publikasjoner kjenner sin besøkelsestid bedre enn andre. Eller sagt på en annen måte, slipper meg løs i en fast spalte på egen risiko - altså ikke på min.

En av disse er avisen Dagen der jeg leverer  Kulturnotat hver måned, dels basert på blogginnlegg her, dels nyskrevet som i går. Siden veien ofte går fra Dekodet til Dagen, kan det være greit å ta den motsatte turen selv om det her ikke er noen grense på 4 000 tegn.

Den rare religionen

Hvis det er én ting religionskritikere er enige om for tiden, så er det at religion er religion. Selv om noen er nøye med å spesifisere at de mener fundamentalisme, er det tydelig at man heller ikke skiller der. Fundamentalisme er fundamentalisme.

En grunn til at man ikke gjør forskjell, kan være at man har for lite innsikt i religion til å skille dem fra hverandre. Det er nesten like vanskelig som å skille mellom kirkesamfunn. En annen grunn er at det opplagt er likheter. Mange har helligdommer og hellige tekster, bønner og skriftlærde, ritualer og munker, selv om ikke like mange har nonner.

En tredje grunn kan være oppgjør med rystende opplevelser som barn eller ungdom, enten de handler om fysiske overgrep eller oppdragelse basert på at man skal tro og ikke spørre, med stadige trusler om helvete.

Kanskje er likevel den viktigste grunnen et ønske om ikke å være for direkte om det mange likevel har i bakhodet, enten det er hovedgrupper innen islam eller ekstrem salafisme.

For ikke å diskriminere noen, slår man all religion i hartkorn med ekstremister.

For mange er likevel den viktigste sannheten at religion handler om tro og ikke tanke. Den er «steining av fornuften», slik komikeren Zahid Ali uttrykte det i årets mediamesterskap, der formuleringer som alltid gir mer poeng enn fakta. Ja, religion kan være til hinder for refleksjoner, litt på samme måte som stand up-komikk. Det er lettere å bedrive demagogi enn å stimulere til debatt.

Det er enklere å skjære alle over én kam, enn å greie ut om nyanser.

Jeg var på samme linja til sent i tenårene. Jeg var stadig innom en butikk i Oslo der man solgte plater og plakater, bøker og symboler fra alternative tradisjoner. Det fascinerte selv en som kalte seg ateist. Ritualer og røkelse vekslet, men kjernen var lik. Alt handlet om urgammel visdom og ny bevissthet.

Bortsett fra den religionen som stod for korstog og kristninger.

At det kanskje ikke var så enkelt eller firkantet, oppdaget jeg første studieåret. Etter å ha møtt noen kristne, leste jeg en bok om kristen tro. Det ble ikke den siste.

Jeg oppdaget en rar religion. Øyne ble store da jeg så den ikke hadde religiøse lover for samfunnet. De ble ikke mindre av at den ikke krevde faste ritualer eller åndelige øvelser. Kjernen var ikke urgammel visdom, men en historisk hendelse. Så sentral, at hvis den ikke hadde skjedd, var troen meningsløs og tom.

Og man kunne bruke hodet. Det var gode argumenter for Jesus oppstandelse. Jeg oppdaget rasjonelle gudsargumenter, og hvorfor det ikke kunne være rasjonelle gudeargumenter.

Kanskje var sjokket størst over å se hvor mye jeg var dratt etter nesen av lærebøker, romaner og populærvitenskap. Jeg hadde lært sunn skepsis til sjøormer og sjarlataner, men uten videre godtatt religionskritikken i alt fra Bjørneboe til bøker om Columbus.

Jeg hadde uten å blunke svelget historien om Kirkens lange kamp mot vitenskapen, og hvordan alle som trodde jorden var rund ble brent på bålet. Om hvor ufattelig bloddryppende og ødeleggende kristendommen var, spesielt før opplysningstiden. Og at kristen moral mest av alt handlet om undertrykking og å ta fra oss gleder.

Hvor mye bedre hadde det ikke vært hvis Romerriket og Norge hadde sluppet kristningen?

Denne rare religionen var i bakhodet da jeg nylig satt i et panel om kritisk tenkning som skolefag. Jeg støttet tanken med at vi da heldigvis var tilbake til middelalderen.

Som på 800-tallet da biskop Agobard angrep folkelig overtro på at uvær og ulykker skyldtes tyver som seilte på skyer fra landet Magonia.

Som på 1100-tallet der Johannes fra Salisbury i verket Metalogicon tok et oppgjør med dilettanter og dårlig logikk.

For ikke å si i all undervisning og videreutvikling av logikkfaget ved universitetene, lenge før opplysningstiden. Dette var til og med et viktig premiss for opplysningstiden.

Som jeg sa i panelet, var problemet med mange som etterlyser kritisk tenkning at de ikke er kritiske nok mot sin egen tenkning.

Folkeopplysning: Døde tyster ikke

Selv om noen kan frykte eller håpe det motsatte, er ikke denne bloggen helt avgått ved døden. Den er kun noen tankestreker halvsovende i skyggen av bokskrivning, artikler og oppussing.

Altså mottar du nå ikke et budskap fra det hinsidige.

Til gjengjeld er andre på den ballen. NRKs eminente Folkeopplysningen har tidligere tatt opp påstander om alt fra alternativ medisin til synskhet. Denne gangen er temaet budskap fra de døde, slik det fremgår av et oppslag i Vårt Land.

Ber seerne ta kontakt med død mann

Før Rolf Erik Eikemo døde av kreft, ble han med på et eksperiment i regi av NRK: Er det mulig å kommunisere med døde? – Prosjektet vil ikke overbevise skeptikerne, mener medium Camilla Johansen.

Houdini avslørte stadig mediumer.

Nå er det ikke bare mediumer med budskap i oppslaget.

Bjørn Are Davidsen, forfatter og skeptiker, tror ikke noe nytt vil komme ut av eksperimentet: 

– Hvis det er noen som treffer, kan det selvfølgelig tas som et tegn på at man er i kontakt med en annen dimensjon. Samtidig kan det også være tegn på at avdøde eller andre har jukset. Det er ikke første gang det er blitt gjort forsøkt på å få kontakt med det hinsidige, sier han og trekker fram tryllekunstneren Harry Houdini som eksempel på en som gjorde noe tilsvarende. 

– Han lovet at etter sin død ville han kontakte folk, og han ga et hemmelig kodeord til sin kone. Dessverre delte hun det i et intervju og åpnet dermed for bløffmakere. Det ble uansett ikke påvist noen klar kontakt med ham, selv ikke i en times seanse direkteoverført på radio i 1936.

Som så ofte var intervjuet atskillig lenger enn det som kom på trykk. Siden resten tydeligvis havnet i den evige papirkurv, er tiden inne for å dele det tapte budskap med jordiske lesere.

Muligens ikke helt uventet ga ikke denne Davidsen seg med Houdini-avsnittet.

– Eksperimentet er typisk for vår vitenskapelige tid: Man ønsker å undersøke også disse litt mer grenseoverstridende fenomenene, naturlig nok. Men siden det tidligere ikke har kommet opplagte tegn på at dette skal være en realitet, er det svært lite trolig at det kan komme tegn nå.

Davidsen forklarer dødekontakt med såkalt ‘cold reading’. 

– Du lytter veldig aktivt til folks reaksjoner og driver et improvisert spill basert på sannsynligheter. «Jeg ser en eldre mann. Er det din far?» kan vedkommende spørre. «Nei, det er min onkel», kan den pårørende si. «Jeg tenker på noe med vann», sier den som påstår å ha kontakt med de døde. «Ja, onkel var glad i å seile i sin ungdom», kan den pårørende gjenkjenne. Dermed fremstår det hele som veldig treffsikkert, men er i virkeligheten et spill med teknikker.

– Dette eksperimentet utelukker ‘cold reading’. Det er en typisk blindtest, og man må prøve å dedusere seg fram i beste detektivstil: Hva kan personen ha skrevet? Dersom Rolf Erik var sånn noenlunde oppegående, vil han nok ha funnet noe helt vilkårlig som ikke har sammenheng med hans interesser eller liv, for eksempel en tilfeldig setning hentet fra en tilfeldig side i et leksikon. Dermed er sannsynligheten også stor for at de ikke treffer. 

– Er dette måten å gå etter alternativbransjen på? 

– Alternativbransjen er så lett å ta uansett. Dette er en veldig emosjonell måte å eksperimentere på. Det rører ved sterke følelser, og på den måten kan den ha en pedagogisk virkning. Samtidig kan dette få en utilsiktet effekt: Man kan få anklager om at man utnytter den døde. Dermed kan man skape martyrer av alternativbransjen, sier Davidsen.

– Hvordan skriver dette eksperimentet seg inn i historien om gudsbevis?

– Dette har null å gjøre med historien om gudsbevis, selv om det er eksempler på at synskhet og spiritisme er sett som bevis for noe mer enn det materielle. Klassiske gudsbevis er rasjonelle, logiske argumenter ofte basert på empiriske data, eller på en forståelse av årsakssammenhenger.

Bokanmeldere og begreper

Alltid spennende når noen anmelder ens bøker, og ikke minst hyggelig når det gjøres så positivt og oppegående som et stykke ned i Dan-Raoul Husebø Mirandas Ein ateismekritikk-kritikk i Humanist 4/2013, nå lagt ut på nett.

Dermed er det bare å bøye seg i tenkehetten for konklusjonen om Eksisterer Gud?, boken Atle Ottesen Søvik og jeg publiserte høsten 2013.

Søvik og Davidsen har gjort ein fantastisk jobb med å dra argumenta ned til eit nivå som er forståeleg for både ateistar så vel som teistar. Faktisk leverer Eksisterer Gud? det beste trusforsvaret eg har vore borti. Den klarar og å vise kvifor folk trur, og korleis det å vere kristen og det å tenke rasjonelt kan vere ein grei miks. På mange måtar håpar eg nesten at denne boka sett tona for framtidige diskusjonar – for kristne så vel som ateistar – så me får gjort unna med mange av dei nyateistiske karikaturane ein gong for alle.

Kort sagt, løp og kjøp.

Det er fristende å sitere enda mer av mange positive kommentarer. Men anmeldelsen er heldigvis også kritisk, siden det da går an å lære noe. Både hva som kunne vært formulert eller argumentert bedre, hvor vi kommer til kort og hvordan stoff kan misforstås.

Om ikke boken kan skrives på ny med det første, kan i det minste anmeldelsen kommenteres, akkurat nå.

Skal man diskutere et tema, er det greit med en dekkende definisjon. En stråmann ingen tror på eller en seigmann som kan strekkes i alle retninger, gjør ingen nytte. Vi forsøkte dermed å forholde oss til en mest mulig klassisk kristen gudsforståelse, med minst mulig konfesjonelle kontroverser.

Vi la vekt på at

Det er en lang tradisjon i Vestens filosofihistorie for å definere begrepet «Gud». Filosofene har typisk hatt som kjernetanke at Gud er første årsak, verdens opphav, den uendelige eller den perfekte – og så strukturert resten av begrepet derfra. Man kan begynne med flere forskjellige utgangspunkter og likevel ende opp med et gudsbegrep ganske likt det som ble presentert i forrige delkapittel: Gud er verdens skaper, allmektig, allvitende, allestedsnærværende osv. Dette er temaet i kapittel 8 som handler om den indre sammenhengen i gudsbegrepet. Det har med andre ord vært et filosofisk gudsbegrep i vestlig historie i flere tusen år som er svært forskjellig fra det man mener når man kaller Tor og Odin eller Zevs og Apollon for guder. Dette er et viktig poeng siden Dawkins og andre sier at ateisme bare er å tro på én gud mindre enn teister gjør.

Mer presist handler dette om om at Gud (ved siden av å eksistere som mer enn en forestilling) er én, personlig, kjærlig, allmektig, skaper, uendelig, perfekt, allvitende og nødvendig. Med atskillige setningers klargjøring av hva som ligger i disse begrepene.

Vi ventet mange slags kommentarer til dette, men nok ikke helt den følgende:

Forfattarane tek utgangspunkt i den lutherske Gud, då dette er den guden som ligg dei nærmast, samt at det er den kristne (i vidare tyding abrahamske) Gud som har vore til gjenstand for størst og mest kritikk frå nyateistar.

Hvordan vår beskrivelse av Gud kunne være spesifikk luthersk er noe uklar, uten å gjøre et stort nummer av det. Ja, Gud er også luthersk, men jeg mistenker at verken anglikanere, pinsevenner eller ungkatolikker føler seg helt fremmed for bokens gudsbilde.

Et godt stykke på vei i likhet med jøder og muslimer.

Hvor er det så Dan-Raol mener vi kommer til kort eller formulerer oss ugreit?

Kapittelet om religiøse erfaringar og mirakel er eit av dei svakare i denne boka. Eg trur at ein del andre enn meg vil ha vanskar med å la dette argumentet ligge:

Når kristne tror at Gud har skapt verden, er det naturlig at verden peker mot Gud, slik at også folk som aldri har hørt om kristendommen, kan ha tanker om en skapergud som står bak.

Det er ikke helt opplagt hva kritikken her går ut på. Forestillinger om en høyere skapergud finnes i mange slags kulturer, og altså ikke bare blant kristne, jøder eller muslimer. Vi presenterer ikke dette som et argument for at Gud må eksistere, sier kun at det passer godt med at Gud finnes. Selvsagt finnes flere grunner til tanker om en skapergud, enn at en skapergud finnes.

Konklusjonen på dette punktet er likevel positiv.

Forfattarane er opne på at religiøse erfaringar handlar om personlege vurderingar, og at dette gjerne er ein av dei større utfordringane med å overtyde ikkje-religiøse. Dermed reddar dei seg greitt inn.

Anmeldelsen redder seg altså greit inn der.

Så har Dan-Raol også noen spørsmål.

Refleksjonen rundt det onde sitt problem er elles strålande med tanke på å slå ned ein del fordommar. Det er likevel noko ein stoppar litt opp ved:

Det viktige poenget her er at hvis Gud kunne skape både en risikofri verden og vår verden i tillegg, var det godt av Gud å skape begge deler. Hvorfor? Det er godt for Gud å kunne ha en annen type fellesskap med oss enn han har med andre i en annen verden, og det er godt for ham å skape en verden der helt unike goder kunne oppstå.

Her (og fleire andre stader) er det refleksjon rundt kva som er «godt for Gud». Det blir ikkje vidare forklart kvifor, og som ikkje-kristen undrar ein kvifor.

Her ser jeg at vi kunne formulert oss annerledes og bedre. Ikke minst blir preposisjonen "for" såpass misvisende at det er naturlig å bruke noen milliliter blekk på det i anmeldelsen. Vi vet lite om hva som er "godt for Gud", selv om det er mulig å argumentere for at det er et gode med fellesskap med også noen som ellers ikke kunne blitt til.

Poenget er ikke hva som er godt for Gud, men hva som det er godt at Gud gjør.

Noe vi heldigvis peker på i de neste setningene.

Først og fremst er det godt for oss som lever i denne verden, siden den eneste muligheten for oss å kunne leve et godt og evig liv med Gud, er at vi først blir til i denne verden, og så kan ta del i den neste verden. Det er altså ikke et mulig alternativ at vi konkrete individer i vår verden hadde blitt skapt rett i en god verden. 

Dette handler om at de spesifikke individene "oss" og "vi" er blitt til i vår verden med våre foreldre, vår barndom, skolegang, fritid, jobb, familie osv., og som noe annet enn hvordan vi ville blitt i en annen verden.

Akkurat du og jeg ville ikke vært akkurat du og jeg.

Neste spørsmål handler om hva som skulle gjort at vi avviste Guds eksistens, noe anmelderen ser som utfordrende også for ham selv.

Kva kunne gjort Guds eksistens så usannsynleg at dei to potensielt måtte revurdera sitt standpunkt? Forfattarane er såvidt inne på det, men eg skulle gjerne sett dette som ein del av oppsettinga av argumentet, heller enn noko som ein endar opp med å avvise undervegs. 

Det skal vere sagt at akkurat dette er noko eg sjølv har store problem med, då dette er å leggje premiss for kva som heilt grunnleggjande hadde gjort at eg måtte revurdere heile mitt livssyn – noko som er svært vanskeleg å vere oppi, og endå verre å postulera før det skjer.

Ja, vi kunne vært tydeligere og satt det opp på en annen måte. Men dette er altså et ganske stort prinsipielt og praktisk spørsmål, med mange momenter - også innen naturvitenskap. Når vinkelen i boken er hvilken hypotese som skaper best mulig sammenheng i flest mulig data (koherens), er det enkle svaret at en avvising av én hypotese krever at en annen hypotese skaper bedre sammenheng.

Så er det opplagt ikke like enkelt å si hva dette konkret innebærer.

Det er likevel ikke til å komme fra at Kristen gudstro vil skape mindre sammenheng hvis noen graver frem Jesu legeme, Tor og Odin viser seg på himmelen, det avsløres at ingen mennesker på noen måte er ansvarlige for sine tanker, ord og gjerninger, eller at universet likevel ikke er fininnstilt, for å nevne noe.

Det er også forståelig at Dan-Raol går lei i det ene kapitlet som på rekke og rad og nok i overkant oppskriftsmessig avviser de relativt korte argumentene i Michael Martin og Ricki Monniers The Impossibility of God (2003).

Det er diverre bare så mange gongar ein kan synast at det er morosamt, og når ein kjem til det tjuefjerde argumentet (tjuetredje, så vidt eg kan telje, dei hoppar av ein eller annan grunn over det tjueførste), er ein ganske lei. 

Mesteparten av avvisinga av argumenta går nemleg på det same: Argumenta er stråmenn for det gudsbilete dei postulerer i boka. Det er vel og greitt, men det gjer eit lite inntrykk av at det ikkje finnest nokon innvendingar mot gudsbiletet deira, i kvart fall ingen innvendingar som held. Eg har vanskeleg for å tru det er tilfellet, og skulle gjerne sett dei ta opp meir relevant kritikk i staden for å bruke eit heilt kapittel for å avvise stråmenn.

Nummereringen skal vi ta med vår mattelærer, men vi kunne nok gjort en bedre jobb med å vise hvorfor akkurat disse argumentene var mer relevante enn bare fordi vi hadde boken for hånden. Grunnen er nok ikke verre enn at den er mer kjent og henvist til blant religionsfilosofer enn mange andre bøker med kritikk av et kristent gudsbilde.

Før jeg kommer til slutten av omtalen av Eksisterer Gud? kan tas en kort runde innom en mer generell kritikk i anmeldelsen.

Det eg saknar i desse bøkene, er refleksjon rundt nyateismen i Noreg. Bøkene tar gjerne utgangspunkt frå utlandet, som er lite talande for korleis det er med nyateisme blant ateistar (og humanistar) her til lands.

Ja, siden vi ikke skrev om nyateismen i noe land, er nok ikke vår bok mest i tankene her. Til gjengjeld er det mer enn en smule underlig at ikke min Svar på tiltale fra året før er omtalt, siden den også berører den norske scenen.

Grunnen er muligens ikke verre enn at Dan-Raol fikk tak i feil bok for oppdraget.

Den siste innvendingen til Eksisterer Gud? peker tilbake på - eller drar teppet litt vekk under - den første kommentaren, om "den lutherske Gud".

Ein kan og meine at refleksjonen rundt kor representativt synet til forfattarane er blant kristne, ikkje er spesielt grundig, og det kan sjå ut som Søvik og Davidsen litt vel fort konkluderer med at gudsbiletet deira er det rådande i Den norske kyrkje – og blant norske kristne generelt. Det er forståeleg at forfattarane vil konkludera slik (og gudsbiletet deira er eit eg absolutt trur Dnk kan vere godt tent med), men høgt uvitskapleg. Søvik og Davidsen er dei første eg har sett med dette konkrete gudsbiletet. Ein kan og håpe at denne boka er med på å gjere noko med det

Oppfatter man bokens Gud som spesielt luthersk, er det underlig å tenke at dette ikke er et ganske vanlig gudsbilde i DnK eller blant norske kristne. Men siden vi ikke oppfatter den som spesielt luthersk, og har hentet mye fra en bredere, klassisk tradisjon, har nok anmelderen et poeng.

Ikke fordi gudsbildet er ukjent i Dnk, men fordi det ikke er vanlig å presentere Gud såpass tydelig og utfyllende, og med den type terminologi.

Vi mistenker uvitenskapelig nok, men mer enn anekdotisk siden en av forfatterne er godt kjent med pensum og undervisning ved teologiske læresteder, at dette gudsbildet ligger til grunn for mange teologers oppfatning av Gud.

Samtidig er ikke religionsfilosofiske vinkler vanlig i hverdagen, spesielt ikke blant folk flest. Snakker noen om Gud, gjelder fort personlige bilder og uttrykksmåter. Det finnes også teologiske tradisjoner for å si minst mulig om Gud (tanken er at vi kun kan si konkret hva Gud ikke er). Noen oppfatter også religionsfilosofiske vinklinger som for rasjonalistiske og/eller abstrakte til å hjelpe i livets utfordringer, uten at det alltid er lett å se alternativene som mindre abstrakte.

Det er uansett ikke vanskelig å støtte at bokens gudsbilde bør bli mer kjent og akseptert i Dnk (og andre steder), og håpe at boken kan bidra til det.

Så får vi håpe og tro at anmeldelsen kan gjøre boken mer kjent.

Filmanmeldere og fakta

For oss som vokste opp på 70-tallet gjorde Olsenbanden at vi leste filmanmeldelser med motsatt fortegn.

Dess mer kritikerne mislikte en film, dess bedre visste vi at vi måtte se den.

Grunnen var ikke bare ulik humor, men utfordringen når anmeldere foretrekker Bergman fremfor Bond, Eisenstein fremfor Egon. I dag har jeg mindre grunn til å lese anmeldelser på denne måten, sikkert også fordi min smak er noen millimeter annerledes enn for førti år siden.

Men selv når anmeldere er utidige nok til å ha en annen smak, er det liten grunn til å blåse seg opp. Derimot øker oksygeninntaket når de bryter med allmenne fakta. Det blir ikke bedre når bakgrunnskompetansen mangler - noe som inntreffer oftere dess mer anmelderen tror han er lommekjent med filmens tema eller sjanger.

Som for sommerens Legend of Tarzan. Altså en person mange anmeldere er sikre på at de kan det meste om. Dermed ingen grunn til å sjekke annet enn hva anmeldere i store aviser skriver.

De vet at Tarzan ble oppdratt av gorillaer, knapt kan snakke i annet enn enstavelsesord og langdryge brøl, alltid går i lendeklede og viser at det må en hvit mann til for å redde svarte og jomfruer i nød.

Kort sagt lavpannet underholdning som ikke blir bedre av sjåvinistiske uttrykk for vestlig kolonialisme og maskulin selvgodhet.

Er filmen annerledes på noe punkt, avslører den en pinlig tidsriktig revisjonisme. Dess større grunn til å slå seg på brystet og brøle.

Man har kort sagt ikke lest en eneste Tarzan-bok. Eller eventuelt gjennom heller fargede briller.

Dermed er det i 2016 like forutsigbart at en Tarzan-film kan slaktes med samme iver som mangani i en Dum-Dum-dans, som at mye av kritikken av - og ikke minst innstillingen til - filmen bygger på myter.

For en anmelder er det selvsagt en fordel. Man slipper å følge så nøye med på filmen. Mye virker skrevet på forhånd. Anlegger man en passe kynisk holdning og sper på med finurlige ordspill, er man garantert friske overskrifter og ingresser.

Og å deise pladask i bakken når folk flest ser filmen.

Dermed er det få nyere filmer der kritikere har skilt større lag med publikum enn denne, i øyeblikket Critics 35% (5 av 10 poeng ) og Fans 74% (4 av 5 poeng) på Rotten Tomatoes. Det er imidlertid et godt tegn at scorene har steget etterhvert som stadig flere faktisk ser filmen.

Likevel farges mange anmeldere av at Tarzan representerer alt vi har lært å forakte.

Like another great English literary hero, James Bond, Tarzan also taps into latent notions of colonialism and Great Britain’s cautiously cozying up to what it considered more exotic cultures.
................. 

In the DNA of the character is the idea that a clever white man can bring order to the “dark continent” through his own brand of clearly delineated, culturally specific morality.

Liker man Tarzan, er man kort sagt ufølsom for imperialisme og europeiske overgrep. Og selv om den nye filmen har svært så positive svarte hovedpersoner, er det bare et spill for galleriet.

En Tarzan-film er egentlig rasistisk, selv når den ikke er det.

Og enda verre (her er det bare å holde seg fast), anakronistisk.

Tarzan encounters African tribes and Samuel L Jackson – the go-to actor for any film that wants to make sure black people buy tickets – is shoehorned in as a real-life historical figure named George Washington Williams. 

So, a story that’s usually about Europeans conquering the untamed wilderness now has a few more black people in it. Does that make Tarzan less anachronistic?

Enten du er svart eller hvit, har du altså latt deg lure hvis du liker filmen. Du er verken oppegående eller oppdatert.

For andre seere skuffer filmen fordi det ikke er den Tarzan de er vante til, enten det er Disney- eller Weissmuller-versjonen. Ikke er den søt, ikke er den nostalgisk, ikke går Tarzan i lendeklede.

Er det ikke en søt tegnefilm, blir stemningen sur. Kommer ikke Tarzan-brølet hvert femte minutt, er det ikke ørens lyd å få. Går han ikke lendeklede, sønderriver man sine klær.

Snakker Tarzan mer enn enstavelsesord, vet man ikke hva man skal si.

Noe som bekrefter at man verken har lest Edgar Rice Burroughs originale bøker, Russ Mannings spenstige serier, eller Joe Kuberts noe mer brutale (eller realistiske for å si det eufemistisk) eller enda mer moderne og ... mindre Disney-inspirerte serier.

Dermed er det en samfunnsplikt å liste noen feller anmeldere av Legend of Tarzan kommer til å gå i, med krok, snøre og søkke.

1: Gamle Tarzan-filmer handler om Tarzan

Nei, de fleste handler om en konstruert figur fra 1930-tallet, i en serie stort sett B- og C-produksjoner med få andre likheter med de litterære foreleggene enn navnet og jungelen. Bøkenes Tarzan er som tegneserienes, intelligent og kunnskapsrik, selvstendig og snarrådig. Han nærer en sterk avsky for alt som smaker av dobbeltmoral og renkespill, noe han stort sett kun finner i de hvite sivilisasjonene han møter, i og utenfor bortgjemte daler i Afrika.

Dette er ikke bare noe man ser 80 år senere. Det var like opplagt på 30-tallet også for Edgar Rice Burroughs. I irritasjon over Weissmullers idiotfremstilling lar han Tarzan i slutten av Tarzan and the Lion Man besøke Hollywood for å bli vurdert i rollen som, ja, Tarzan.

"Hello, Ben!" the casting director greeted Goldeen. "I think I've got just the man for you. This is Mr. Clayton, Mr. Goldeen."
"For what?"
"For Tarzan."
"Oh, m-m-m."
Goldeen's eyes surveyed Clayton critically for an instant; then the production manager made a gesture with his palm as though waving them away. He shook his head. "Not the type," he snapped. "Not the type, at all." 

2: Tarzan er en lavpannet analfabet

Nei, han er intelligent og velartikulert, i motsetning til enkelte regissører av amerikanske B-filmer.

I sin barndom lærte Tarzan til og med å lese på egen hånd ved å studere ABC-bøkene etterlatt i foreldrenes hytte, og senere et utall kjente og høyst ukjente språk.

Tarzans kjennetegnes like mye for intelligens som Sherlock Holmes.

Selv ikke i filmene sies "Me Tarzan, You Jane". Noe så knotete ville uansett vært utenkelig i noen bok, selv ikke i den første der han lærer å skrive engelsk, men snakke ... fransk.

En vri pussig få filmanmeldere plages med at har manglet på lerretet.


3: Tarzan-forfatteren er en lavpannet analfabet

Burroughs er muligens ikke den amerikanske forfatteren med høyest IQ eller utdannelse, men bøkene berører stadig historie og naturfag med mer enn noen knivsegger innsikt, spesielt biologi.

Og ikke alltid uten understatements og humor som biologen i Tarzan and the Lion Man.

"I had always been intrigued by Lamarck's investigations and later by Darwin's. They were on the right track, but they did not go far enough; then, shortly after my graduation, I was traveling in Austria when I met a priest at Brunn who was working along lines similar to mine. His name was Mendel. We exchanged ideas. He was the only man in the world who could appreciate me, but he could not go all the way with me. I got some help from him; but, doubtless, he got more from me; though I never heard anything more about him before I left England.

Noe som altså løser gåten om hvor Mendel fikk troen på arvelæren fra. Og understreker hvor nærmest religiøst opptatt Burroughs var av evolusjonslæren og udødelighet.

"I determined that heredity could be controlled through the transference of these genes from one individual to another. I learned that the genes never die; they are absolutely indestructible—the basis of all life on earth, the promise of immortality throughout all eternity. 

Og hans evne til å la gale vitenskapsmenn rable som bare de kan.

"I was certain of all this, but I could carry on no experiments. Scientists scoffed at me, the public laughed at me, the authorities threatened to lock me up in a madhouse. The church wished to crucify me.

For krimlesere kan det også være interessant at fingeravtrykk er et sentralt poeng i de første to Tarzan-bøkene, noe ingen filmanmeldere kommer til å nevne.

4: Tarzan er propaganda for kolonimakten

Mens filmanmeldere nok heller burde vært propaganda for research. Det er få skikkelser det er lettere å skrive fantasier om enn Tarzan. Det blir ikke vanskeligere hvis man føler seg forpliktet på - eller viktig av - analyser i nymarxistisk ånd.

Og ikke kjenner Tarzan fra mer enn gamle filmer man har lest om.

I realiteten har Tarzan i bok etter bok, i tegneserie etter tegneserie, og i opptil flere filmer, kjempet mot imperialisme og inntrengere.

Enten de er russere eller tyskere, japanere eller arabere.

Enten de er på safari eller gulljakt, fra USA eller enda mer bortgjemte sivilisasjoner med gale og grusomme etterkommere av alt fra romere til korsfarere.

Burroughs skrev bøkene et godt stykke på vei som sivilisasjonskritikk, inkludert oppgjør med brutale og selvgode hvite, brune, svarte eller gule, langhalete eller langhårete, mytterister eller adelsmenn, filmteam eller forbrytere, kvinner eller menn.

Tarzans sympati er ikke på sivilisasjonens side, men sin egen.

Han er friest når han er alene i jungelen.  Hans mest heroiske medspillere er de i aller høyeste grad innfødte svarte Waziriene, den eneste større gruppe mennesker han trives med.

Men her har faktisk norske filmanmeldere en liten unnskyldning. På første side i første Tarzan-bok på norsk, kan vi lese at John Clayton sendes i "et bestemt oppdrag til en av koloniene" i Afrika. Den forkortede norske teksten røper imidlertid ikke hva oppdraget er.

Dermed er det fritt frem for norske lesere å spekulere i hvilke grufulle overgrep mot de innfødte Tarzans far skulle utføre.

Vi må til originalteksten for å finne svaret.

From the records of the Colonial Office and from the dead man’s diary we learn that a certain young English nobleman, whom we shall call John Clayton, Lord Greystoke, was commissioned to make a peculiarly delicate investigation of conditions in a British West Coast African Colony from whose simple native inhabitants another European power was known to be recruiting soldiers for its native army, which it used solely for the forcible collection of rubber and ivory from the savage tribes along the Congo and the Aruwimi. The natives of the British Colony complained that many of their young men were enticed away through the medium of fair and glowing promises, but that few if any ever returned to their families. 

The Englishmen in Africa went even further, saying that these poor blacks were held in virtual slavery, since after their terms of enlistment expired their ignorance was imposed upon by their white officers, and they were told that they had yet several years to serve. 

And so the Colonial Office appointed John Clayton to a new post in British West Africa, but his confidential instructions centered on a thorough investigation of the unfair treatment of black British subjects by the officers of a friendly European power. Why he was sent, is, however, of little moment to this story, for he never made an investigation, nor, in fact, did he ever reach his destination

Den første Tarzan-boken er altså like revisjonistisk som den seneste filmen. Og det er vanskelig å unngå konklusjonen at den nettopp refererer til den belgiske Kong Leopolds overgrep i Kongo fra
1880-tallet, der første bok starter.

5: Tarzan forsvarer Europa mot hedendom eller gudløshet

Hvis det er en form for tro bøkene forsvarer, er det Burroughs' usvikelige tro på evolusjonslæren med den britiske overklassen som dens ypperste uttrykk. 

Bøkene mangler ikke oppgjør med religion, inkludert kristne sekter. Det er en naturlov at religion handler om gale yppersteprester (eller enda oftere prestinner) som ofrer mennesker til gudene, særlig unge damer. Muslimer driver slavehandel. Kirken forfølger vitenskapsmenn.

Heldigvis gjennomskuer Tarzan ved sin intelligens renkespillet, ondskapen og uvitenheten.

6: Tarzan ble oppdratt av gorillaer

Det følger full garanti med at filmanmeldere flest vil fortelle at Tarzan vokste opp med gorillaer. Noe som igjen bekrefter at man ikke har lest en eneste Tarzan-bok eller ikke er kjent med hvor opptatt Burroughs er av evolusjon.

Myten blir ikke mindre av at gorillaer fremstilles som Tarzans livsfarlige fiender.

I første bok gjøres det klart at han i stedet vokser opp med en ukjent apeart, mangani, På noen områder nærmere mennesker enn gorillaer, med både språk og enkle former for kultur, inkludert den allerede omtalte dansen om Dum-Dum-trommene.


7: Hylet er typisk og talende for Tarzan som figur

Siden det ikoniske Tarzan-hylet ikke dukket opp før i 1932, altså etter den sekstende boken og tyve år etter første fortelling, og det kun på film, kan nok tenkes mer typiske trekk.

Ja, det stemmer at Tarzan i bøkene noen ganger istemmer noe som kalles hanapenes seiersbrøl, men det er verken særegent for ham eller for å påkalle oppmerksomhet.

Hylet er en filmeffekt som tok så mye av at den nå brukes i helt andre filmer, ofte som comic relief. Altså typisk og talende for filmregissører.

8: Bøkene er barn av sin tid

Denne myten er nok nærmere sannheten, på samme måte som mange filmanmeldere er barn av sin tid.

Men at noe er barn av sin tid, betyr ikke at alt er høyst ukorrekt eller at alle påstander man hører om dette er rett. Og siden de fleste lesere i dag er barn av en annen tid, skal det godt gjøres å la seg rive med av mer eller mindre skjeve syn på kvinner, gorillaer og russere, med et lite forbehold om sistnevnte.


9: Tarzan-fans tror dette er stor litteratur

Nei, men de vet at Tarzan er stor myte.

Noe som ikke er carte blanche for at filmanmeldere sprer myter om Tarzan.

Alarmerende kreasjonisme

Da legger jeg ut mitt mitt svar til Kaare Skulands alarmerende kreasjonistiske tekst i Korsets seier.

Som så ofte er motivasjonen for kreasjonisme å redde kristen tro. Med andre ord så velment at det kan være vanskelig å diskutere, uten å misforstå eller mistro hverandre.  

Er man opptatt av frelse, er det ikke enkelt å være objektiv til vitenskap. Den må i tillegg per definisjon være feil eller feiltolket, siden Bibelen er sann. All kristen tro ramler om noen forlater den smale vei der verden er skapt på seks dager og biologisk død kom med Adam. 

Kristne som sier noe annet er dratt etter nesen av en ateistisk vitenskap og blinde for hva som står på spill.

Med et slikt utgangspunkt er det vanskelig å ta kritiske innvendinger rolig og i beste mening. Det er ikke enklere å endre syn hvis man har investert mye prestisje og personlig autoritet i slike tolkninger. Eller av andre grunner har falt for den kreasjonistiske fristelse, slik jeg selv gjorde i min ungdom.

Korsets Seier har forøvrig bekreftet at innlegget er mottatt, men så langt er det ikke satt på trykk eller lagt på nett, så vidt jeg kan se.  Vi får håpe de gjør det om ikke for lenge, siden Kaares nå har ligget ute i to uker uten annen kritikk enn i kommentarfeltet.

Skapelse og frelse

Kaare Skuland hevder i Korsets Seier 17. juni at «hele den kristne tro og bekjennelse forvitrer» hvis vi ikke tror på en skapelse på 6 dager for mellom 6-10 000 år siden. For slik har «bibellesere forstått teksten opp gjennom hele den jødiske og kristne historien». Hvis fossilene stammer fra før Adam ble skapt «kan vi ikke lenger snakke om at døden kom ved Adams syndefall. Og da blir jo Jesu frelsesverk bare en liksom-gjenopprettelse». 

Men dette er problematisk på så mange måter at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. For det stemmer verken med kirkehistorien, Bibelen eller vitenskapen. Mye kan i stedet knyttes til en reaksjon på moderniteten, slik vi spesielt ser i kreasjonistbevegelsen som vokste frem i USA på 1960-tallet.

Det er kort sagt ikke tilfeldig at verken paven eller ortodokse patriarker, den anglikanske kirken, mange evangelikale eller pentekostale kirker står for dette. I likhet med flere av forfatterne av det sentrale verket for amerikanske fundamentalisme, «The Fundamentals» fra hundre år tilbake.  

For ikke å si en så sentral kristen leder i Norge som Ole Hallesby. 

Saken blir ikke bedre av at dette bidrar til å dra teppet vekk under kristen tro. Får ungdom høre at de enten må tro på skapelse på 6 dager eller bli ateister, er valget dessverre lett når de setter seg inn i naturvitenskap.

Hva er så realitetene?

1) Sentrale kristne bibellesere har ikke tatt 6 dager bokstavelig gjennom historien

Den mest toneangivende tenkeren i senantikken var kirkefaderen Augustin (354-430). I hans bok om den bokstavelige betydningen av Første Mosebok, tar han ikke med den største selvfølge alt bokstavelig. I stedet åpner han med å spørre om alt må tas billedlig.

«Når noe fremstilles som fortellinger, må vi spørre om alt kun skal tas billedlig, eller om det også må bli utlagt og forsvart som en nøyaktig rapport om hva som skjedde. Ingen kristen vil våge å si at fortellingen ikke skal tas billedlig». 

Han ser det også som viktig å tolke teksten i lys av hva selv ikke-kristne vet «av fornuft og erfaring». Ellers kan vi misforstå og dumme oss ut. Vi fremstår uvitende og mister troverdigheten når vi skal snakke om sentrale ting som Jesu oppstandelse. 

Når Augustin ikke tok skapelse på seks dager bokstavelig, var grunnen at en allmektig Gud ikke trengte så lang tid som seks dager. Dermed tenkte Augustin at alt var skapt på en gang, som potensiale. På samme måte som man kunne skape trær ved å lage frø som vokste over mange år, hadde Gud lagt frøene til videre utvikling inn i skaperverket.

Augustins poenger var kjente og sentrale hos middelalderens største filosof, Thomas Aquinas (1225-1274). Han henviser med den største selvfølgelighet til Augustins prinsipper for bibeltolkning. På den dagen Gud skapte himmelen og Jorden «skapte han også alle planter på marken, ikke fullt ferdig, men før de hadde “grodd fram”, altså potensielt». 

Poenget er ikke om Augustin eller Aquinas hadde rett i sine tolkninger, kun at langt fra alle bibellesere i historien har lest Bibelen slik at den krevde en tro på skapelse på seks dager.

2) Bibelen sier ikke at biologisk død kom med Adam

Et motiv hos mange kreasjonister er bekymringen for at evolusjon gjør frelsen meningsløs. Uten noe syndefall, kan det ikke ha vært behov for at Jesus kom til jorden og beseiret synden og døden slik Paulus sier i Romerbrevet. 

Skal man bruke dette til å avvise naturvitenskap og de største kirkesamfunnene, må man være helt sikker i sin teologi. Dermed er det viktig å forstå at dette bygger på flere forhold som langt fra er sikre og ikke støttes av Bibelen. 

For det første døde ikke Adam og Eva den dagen de spiste frukten av kunnskapens tre, til tross for at Gud tydelig hadde sagt at «den dagen du spiser av det, skal du dø». Enten kan vi ikke ta ordet «dø» bokstavelig, eller ikke ordet «dagen» - eller ikke begge deler. Det gjør seg ikke å spørre «Har Gud virkelig sagt?».

Tolker vi i stedet «skal du dø» som «skal du bli biologisk dødelig», leser vi ikke teksten som den står. Dermed er det vanlig å forstå dette som «åndelig død», altså at synden førte til et brudd, at Adam mistet livet med Gud. En parallell kan være at Jesus ikke avskaffet biologisk død i denne verden for to tusen år siden, men ga oss alle muligheten til liv med Gud her og nå. 

For det andre avviser ikke Bibelen biologisk død før syndefallet. Tvert i mot er det tydelig at Adam og Eva var skapt dødelige, ellers ville ikke Gud stengt dem ute fra Livets tre, i bekymring for at mennesket bare «ikke strekker hånden ut og tar av livets tre også, så det spiser og lever evig!»

For det tredje avviser ikke Bibelen at dyr døde før Adam. Slik Paulus sier i Romerbrevet 5 handler dette om at døden rammet «alle mennesker fordi alle syndet».

For det fjerde er et sentralt poeng allerede fra første kapittel i Romerbrevet at vi alle er ansvarlige for våre egne tanker, ord og gjerninger. Selv om Paulus etter noen kapitler henviser kort til Adam, kan det leses som et pedagogisk grep, en symmetri for å formidle betydningen av hva Jesus gjorde, som (i Bibelens billedspråk) «den andre Adam».

Den historiske sannheten i Jesu oppstandelse avhenger ikke av om Adam førte biologisk død inn i verden. I likhet med at det er sant at vi kan få tilgivelse av Gud, for Jesu skyld.

3) Normal vitenskap støtter ikke at jorden er 6-10 000 år gammel

Det finnes mange og overbevisende argumenter for at jorden er milliarder av år gammel, noe ikke minst ungdom fort vil oppdage. Som tidligere kreasjonist er jeg kjent med motargumenter, men de holder ikke i møte med seriøs forskning. En aktuell bok om dette er den rikt illustrerte gjennomgangen kristne fagpersoner har gjort i Grand Canyon - Monument to an Ancient Earth, Solid Rock Lectures, Tulsa Oklahoma, 2016. 

Det er flott at Kaare Skuland formidler kristen tro i spenstige romaner og prekener. Men det hadde også vært flott om han var mindre avvisende til andre måter å forstå Bibelen og vitenskapen på enn kreasjonisme.