Mellom kulturarv og kulturkrigere

Når historien kan fremstilles på så mange måter, er én grunn at innflytelser og drivkrefter er mangfoldige, selv om noen er sterkere eller mer langvarige enn andre.

En annen grunn er at mye historieskrivning handler om nåtiden. I stedet for den litt kjedelige jobben å beskrive en utvikling mest mulig korrekt, ønsker man å korrigere en utvikling - ofte med spenstige formuleringer og bred pensel.

Noe som selvsagt kan rettferdiggjøres, spesielt om man ser situasjonen som kritisk. Kjører man mot stupet, gjelder det å dreie rattet ekstra hardt over, selv om det er greit å unngå at bilen velter.

Kort sagt er det en utfordrende øvelse hvis målet ikke bare er å gi innsikt i fortiden, men incentiver i nåtiden. Jo mer man ser historien misbrukt i uheldig politisk retning, jo mer fristende å dytte pendelen hardt i motsatt retning.

Men det er ikke gitt at det er den beste garantien for treffende analyse eller balanserte tankerekker. Eller for å motvirke et større trusselbilde, der mange slags verdier er under angrep i det ytterst vide spekteret fra sinnasekularister til Sharia-forkjempere, eller det atskillig smalere fra Pegida til Jobbik, i noen grad tuftet på myter om historien.

Dette er sikkert en vel så skjev fremstilling som mye annet, men i hvert fall noe som slår meg når jeg leser en så stimulerende stemme som Stefan Fisher-Høyrem ta et oppgjør i Gjentagelser med det han litt vagt kaller kristne apologeter som snakker om en "judeo-kristen kulturarv". Ofte knyttet til Jürgen Habermas som hevder at tanken om universelt likeverd stammer fra den jødiske rettferdighetstanken og det kristne kjærlighetsidealet. 

Nå kan innlegget selvsagt reflekteres over på flere måter. Jeg mener å forstå noe av anliggendet, samtidig som jeg synes tonen og vinklingen kunne vært mer konstruktiv. Dermed skal jeg forsøke å si noe litt utfyllende om grunnen - og da opplagt med stor fare for å oppleves på samme måte selv. 

La oss starte med det jeg litt løst kaller tonen. Enten "apologetene" som er i tankene er Hanne Nabintu Herland, Finn Jarle Sæle eller andre, er den ladet fra første setning.

I et intervju i 1999 lirte den altfor hyppig siterte sosiologen Jürgen Habermas av seg følgende remse:

Det kan rett og slett tenkes en mer nøktern fremstilling enn "lirte", "altfor hyppig siterte" og "remse". Tonen er ikke mye annerledes når vi leser at

Det betyr ikke at Habermas synes kristendom eller jødedom som sådan er noe å samle på, eller at de bør anerkjennes som legitime utgangspunkt for sivilisert diskurs på livssynstorget. No, sir! Han aksepterer simpelthen at jødisk og kristen tenkning har spilt en rolle i vestlig idéhistorie – en banal innrømmelse som ikke sier særlig mye – og fremholder at vi ikke kan velge noen annen historisk arv enn den vi nå en gang har. Ingen kan bruke Habermas som vitne på sin egen overbevisning om at moderne vestlige verdier er grunnløse uten kristendommen, eller jødedommen for den saks skyld. Han sier ikke at kristen tenkning bør spille noen rolle i dag.

 

Ikke alle vil oppfatte det som mer nøytralt å hevde at Habermas mener kristendom og jødedom ikke "er noe å samle på" og bare kommer med en "banal innrømmelse" av at "jødisk og kristen tenkning har spilt en rolle i vestlig idéhistorie".

For Habermas snakker ikke bare om en arv som har "spilt en rolle". Hans poeng er at den har spilt en avgjørende rolle for det han snakker om, den universelle likeverdstanken som mange i dag ser som en helt fundamental verdi.

Muligens ser han denne rollen ekstra tydelig når han som ateist reflekterer over hvor vanskelig det er å komme på, begrunne og forankre en slik tanke hvis alt som eksisterer kun er biologi og fysikk i et dypest sett meningstomt univers.

Enten man er enig med Habermas eller ikke, er det lite saksvarende å hevde at han ikke sier at "kristen tenkning bør spille noen rolle i dag", når han siteres så tydelig på det motsatte.

To this day, there is no alternative to it. And in light of the current challenges of a postnational constellation, we continue to draw on the substance of this heritage. Everything else is just idle postmodern talk.

Ikke bare er det lite saksvarende, men altså tomt postmoderne prat, i følge Habermas.

Når Stefan leser Habermas på denne måten, aner man et dypt og inderlig anliggende. Det er prisverdig å rekke hånden i været hvis rasister misbruker et sitat til å fremme troen på en judeo-kristen kulturarv på en måte som kan stenge grensen for muslimer.

På samme måte sier manifestet til Pegida at den tyske anti-islamske organisasjonen søker å “bevare og forsvare den vestlige kulturens judeo-kristne karakter (punkt 13)”. Her kan det bemerkes at både PVV i Nederland og Pediga er tydelige forsvarere av den sekulære staten og homofiles rettigheter. Det er altså ingen konservativ kristendom slik vi kjenner den fra Norge det er snakk om her. Ifølge Ernst van den Hemel, som har forsket på dette, er det jevnt over laber interesse for kristen eller jødisk tenkning som sådan blant Pedigas medlemmer. Som i Nederland benyttes begrepet “judeo-kristen arv” for å gjøre det utenkelig å inkludere Islam i et sekulært samfunn: siden sistnevnte vokser frem fra en “judeo-kristen” rot, så er ikke Islam kompatibelt med det. Enkelt og greit, altså: Steng grensene!

Dette burde være noe å tenke på for kristne kulturkrigere som ikke egentlig er så lystne på å spille ball med organiserte rasister.

Og det har Stefan selvsagt rett i. Det er forståelig at han ønsker å etablere en annen historie. Ikke minst kristne trenger en motild mot kristen sjåvinisme. 

Samtidig kan logikken oppfattes litt uklar. Å rose en jødisk-kristen kulturarv trenger ikke bety at man mener alt godt kommer fra noe jødisk eller kristent. Å snakke om arven etter farmor betyr heller ikke at man avviser arven etter mormor.

Hvilke eller hvor mange flyktninger og migranter vi bør ta i mot, kan ikke gjøres avhengig av om de kommer fra kulturer eller nasjoner som har del i vår kulturarv eller har påvirket oss positivt i en fjern fortid. 

Legger vi opp til det, er det bare å stenge grensene for alt fra aboriginere til vietnamesere, fra mayaer til mongoler. 

For selv om arven er mangfoldig, faller noen kulturer utenfor og noen er viktigere enn andre.

Men faktisk er det nettopp på historisk grunnlag vi kan bryte illusjonen om en “judeo-kristen” arv som er tydelig avgrenset fra den islamske tradisjonen. Islam er en like sentral ingrediens i den vestlige moderne suppa som kristendom, jødedom og nyplatonisme (dette er de fire store, og størst av disse er nyplatonismen – men den er ikke tema her).

Det er ikke en ny eller radikal tanke at europeisk kultur har mange røtter. Den muslimske påvirkningen har ikke akkurat vært oversett. Tvert i mot løftes den ofte frem svært så positivt. Mens kristne innflytelser ofte fremstilles som noe mørkt og ødeleggende, enten vi leser i bøker og blogger, ser filmer eller TV-serier, går til populærvitenskap eller lærebøker, spesielt i grunnskolen.

Dermed møter vi igjen og igjen påstander som at kristne fryktet kunnskap så mye at de brant det store biblioteket i Alexandria, fortellinger og filmer om at Hypatia ble drept av kristne fordi hun var kvinne og lærd - eller at Kirken i middelalderen forfulgte alle som sa at jorden var flat. 

Og at kristendommen heldigvis ble temmet av opplysningstiden, slik at man sluttet å avvise logikk og vitenskap. 

Fra materialet som brukes til å forberede Nasjonale prøver i norsk skole i 2016.
Takk til Arne Hjorth Johansen for bildet.

For å nevne noen svært så typiske fremstillinger som fortsatt er høyst levende høsten 2016.

Mens det er en motsatt tradisjon for å formidle islam positivt.

Et godt eksempel er stortingsmann og folkehøyskoleforkjemper Viggo Ullmanns firebindsverk fra 1901, Haandbok om verdenshistorien, til «brug for seminarium og ungdomsskolen».

Et i mange maader højtstående materielt og videnskapeligt liv udviklede sig derfor i de nye muhammedanske riger. For vesterlandene blev araberne deres læremestre i matematikk (…) Ligeledes drev araberne det langt i astronomi, geografi, medicin og kemi (…) Ved siden heraf studeredes den gamle græske filosofi, især Aristoteles, og det var endog gjennem araberne, at vesterleden senere fik kjendskab til den græske filosofi… De arabiske riger var udmærkede styret, det hærskede den fuldstændigste frihet for all samfærdsel, og derfor udviklede der sig også en storartet handel og industri.

Dette var ikke et tilfeldig unntak fra en kristen hedersmann, men en ganske gjennomgående tone, fra kiosklitteratur til kirkehistorie. 

Fra Ivar Wells Kirkehistorie, 1928.

Nærmere vår egen tid ser vi tilsvarende i bestselgere som Verdens land og Folk fra Bokklubben Nye Bøker i 1987. 

Og enda mer i populærvitenskapen, som oppslaget på forsiden av Illustrert Vitenskap 2/2004: «Islam la grunnen til moderne vitenskap». Med påfølgende 8 sider artikkel med overskriften «Koranen ble vitenskapens redning». Det slås fast at mens mange i Vesten forbinder den arabiske verdenen med religiøs fundamentalisme, bør vi nå tenke annerledes både om islam og kristendom. For 

da middelalderens mørke lå over Europa, var Arabia en oase for vitenskapen. Den nye religionen, islam, oppmuntret de troende til å studere Allahs verk – og vitenskapen bygger fortsatt på deres resultater. 

At artikkelen slutter med at det etter hvert gikk slik at islam «kvalte vitenskapen» bl.a. fordi Koranen ble tolket på en annen og mer restriktiv måte, får ikke tilbakevirkende kraft på overskriften om Koranen som redningen.

Levende Historie var ikke mye dårligere i 2/2006. Ingressen til 12 sider om islams rike i Europa forteller at 

I nesten åtte hundre år blomstret muslimsk sivilisasjon i Spania. Historiens mest vellykkede samliv mellom kristne og muslimer?.

I 2011 ga professor i kulturhistorie Knut Aukrust og informasjonsrådgiver Dorte Skulstad ut Spansk gullalder og arven fra jøder og muslimer. I 2012 kom en enda tydeligere tittel, Maria Rosa Menocals Lyset fra Al-Andalus - hvordan muslimer, kristne og jøder levde sammen i middelalderens Spania, opprinnelig skrevet i 2002.

Det er bare tre år siden den største vitensenterutstillingen i Norge noen gang, på Teknisk Museum i Oslo om Sultans of Science. Museets nettsider fortalte at målet var å vise hvordan islamsk kultur bidro innen vitenskap, teknologi og medisin, «oppmuntret og støttet av forskjellige sultaner, som anerkjente vitenskapenes nytte og verdi i samfunnet og i kulturen».

Samme høst åpnet utstillingen 1001 Inventions i Karlstad, om et godt stykke på vei samme tema, tidligere vist i New York, London, Istanbul, Los Angeles og Washington DC og rost av Erdogan, Hillary Clinton og Prins Charles Heller.

Budskapet om islams rolle oppfattes som så viktig å formidle at det også var sentralt i årets utgave av spenningsserien Mammon på NRK.

Enten man nå ser slike stadige oppslag som en «banal innrømmelse» av islams rolle eller en kraftig overdrivelse, er altså ikke en positiv påvirkning fra islam spesielt nedtonet i den offentlige samtalen. Det er vanskelig å se at kristen påvirkning er rost spesielt mye, med selvsagt klare unntak i enkelte kommentarfelt. 

Sagt på en annen måte er ikke Habermas-sitatet eller tilsvarende positive fremstillinger av en jødisk-kristen arv en gjenganger i aviser, eller på NRK, i filmer, romaner eller tegneserier. 

Gjennomgangstonen er motsatt. Kristen tro har vært en enorm ulykke for verden. Hadde det ikke vært for islam og opplysningstiden, hadde vi fortsatt vært i middelalderens mørke som bremset vitenskapen i tusen år. 

Samtidig er ikke historisk arv lett å måle og veie. Vi savner formler og måleenheter. Skal vi si noe rimelig fornuftig, trenger vi mest mulig kvalifiserte vurderinger og vektlegginger, solide referanser og argumentasjon, for ikke å si blikk for lange linjer og aha-opplevelser i møter mellom kulturer. 

Hevdes at «Islam er en like sentral ingrediens» for vår kulturarv som noe annet, eller til og med en vesentlig arv og et lysende forbilde, må vi se på grunnlaget for dette. 

På hvilken måte bør vi spesifikt takke islam for hvilke innflytelser? Hvilke reelle forbilder kan vi finne?

Hvilke påvirkninger førte til hva? Hvor avgjørende var de? Ser vi samme effekten hos avsender som hos mottaker?

Eller sagt på andre måter: Hvilke kulturelle holdninger tillot hvilke ideer i det hele tatt å slippe gjennom? Hva slags jordsmonn slo de røtter i? Hva ga dem vekst og næring? Ble de del av en større syntese?

La oss avgrense det til tre forhold som Stefan nevner, i tillegg til et tidligere innlegg om filosofihistorien.

Det første handler om perspektivtegninger i renessansen. Det andre om selve opplysningstiden og sekularismen. Det tredje om allianser og handelsforbindelser.

Ser vi på det første, skriver Stefan at 

De italienske renessansekunsternes innovative sentralperspektiv regnes som karakteristisk for den europeiske moderniteten, noe som skiller den fra kunsteriske tilnærminger i den islamske tradisjonen. Men den ble til på grunnlag av og i samspill med optiske teorier utviklet av den arabiske matematikeren Ibn al-Haitham (Alhazen kalte de ham på latin). Disse teoriene var nok kjent ved de europeiske universitetene fra 1200-tallet av (han skrev dem to hundre år tidligere), men ble ikke “oversatt” til kunsterisk praksis før på 1400-tallet.

Nettopp siden sentralperspektivet skiller seg så ut fra den arabiske tradisjonen, er det et vesentlig spørsmål hvorfor araberne ikke selv tok det i bruk. Har noe påvirket andre kulturer på til dels spektakulære måter, bør det være av betydelig interesse hvorfor det i så liten grad har påvirket egen kultur.

Det vi litt løst kan kalle det judeo-kristne mottaksfilteret der «all sannhet var Guds sannhet» og Augustin og andre tenkere så det som et ideal å bearbeide «egyptens skatter», skapte en stor syntese (eller god suppe, om man vil) av mange innflytelser.

I stedet for å plassere naturfilosofi på sidelinjen for spesielt interesserte, fikk den en institusjonalisert æresplass ved Europas universiteter. I stedet for å avvise billedkunst, sponset Kirken og fyrstene malere og billedhuggere i et omfang det i dag er vanskelig å forestille seg. 

Slik Hans Belting selv vektlegger i Florence and Baghdad: Renaissance Art and Arab Science, synes mye nettopp å handle om ulike tenkesett. 

Noe som bidro til at den nye perspektivmodellen ikke bare slapp gjennom i Europa, den ble omfavnet og revolusjonerte kunsten. 

At modellen ikke slo gjennom i muslimske kulturområder, skyldes at idealet var todimensjonale, abstrakte figurer. Fremstilte man noe levende, gikk man sjelden lenger enn planter og vekster. En sentral tanke var at realistiske malerier "forfalsket livet". Dermed gjorde både de som laget og eide slike malerier seg "skyldige i den synden det er å forfalske Guds skapelse, en form for blasfemi".

To take mathematical perspective and make realistic pictures was inconceivable to Alhazen or other Muslims. For Westerners, however, keen on more human-centered art, depicting the world in art as closely as possible as it did to their own eyes seemed not playing God, but rather a way of getting closer to God.

Vi ser tilsvarende mekanismer når vi for det andre kommer til det Stefan kaller "inspirasjon fra Muhammeds politiske filosofi". Han skriver at i det

som går for å være selve den europeiske (sekulære) gullalderen, den såkalte opplysningstiden, hentet fremstående britiske tenkere inspirasjon fra Muhammeds politiske filosofi (både i Medina og Mekka, for de som er opptatt av slikt) til sitt arbeid med utformingen av den moderne republikanismen - som igjen senere ble eksportert til Amerika. Da den europeiske kristne kirkens korrupsjon og maktbruk var en kilde til frustrasjon, ble Islam sett som et arsenal av spennende ideer om likeverd og fredelig sameksistens, og et forbilde når det gjaldt progressiv likestilling mellom kjønnene.

Det er uklart hva i Muhammeds "politiske filosofi" som ligger til grunn her, enten vi snakker om teori eller praksis. For ikke å si om en slik noenlunde klart uttenkt filosofi faktisk finnes, selv om flere enn Hege Storhaug peker på forskjellen mellom en mild Muhammed i Mekka og en strengere i Medina . Den analytiske politiske tenkning i Islam var i mindre grad knyttet til Muhammed eller ulike Sharia-skoler, enn til diskusjoner om Platons Staten. 

Mens Aristoteles' Politikken som var viktig i Europa, knapt ble oversatt eller lest i muslimske områder. 

Dermed er det begrenset hva man finner av spesielt skjellsettende politisk filosofi hos muslimske tenkere. 

I stedet handler mye igjen om mottaksfilteret. 

Europeere, spesielt engelskmenn, lot seg inspirere av sine forestillinger om "Muhammed", uten mye hensyn til hva Muhammed faktisk sa eller hvordan muslimske stater faktisk fungerte.

På samme måte kunne man i Nord-Amerika henvise til irokeserføderasjonen. 

Når selv de hedenske naturmenneskene kunne ha så gode styresett, hvor mye mer burde ikke kristne land?

Resultatet var høystemte beskrivelser av islam som en religion der likeverd stod spesielt høyt, også for kvinner, sammen med toleranse, rettferdighet og en renere, enklere religion.

I skarp kontrast til England på 16-1700-tallet.

Humberto Garcias Islam and the English Enlightenment, 1670–1840 åpner dermed med at

Islamic republicanism is a term that describes how radical Protestants in eighteenth-century England self-consciously recast Islam in constitutional-nationalist terms, and in this book I argue for this action's crucial difference.

Denne type omstøpninger gjorde at nasjoner styrt av Sharia ble oppfattet som nærmest idealstater, til land styrt av Loven, fremfor av vilkårlige regenter. Mens nære land med synlig dårlig praksis var lite troverdige rollemodeller, kunne fjerne land alltids beskrives som glimrende, i det minste i teorien. Tilsvarende ble stormogulenes India fremstilt som et konstitusjonelt, parlamentarisk monarki i Edmund Burkes polemikk i 1788 mot en grusom britisk generalguvernør.

Når det gjelder det tredje punktet om handel og allianser med muslimske nasjoner, har dette opplagt vært viktig både for maktbalansen i Europa og for kjennskapet til arabisk språk og litteratur. Det førte også til den store fascinasjonen for islam som man finner i den europeiske romantikken, fra Byron til Wergeland.

Noe som ikke hindret Byron fra å kjempe på grekernes side i deres frigjøringskamp fra osmanerne.

Men selv om det ble skapt god poesi og spenstige romaner, er det en sterk overdrivelse å si at denne fascinasjonen påvirket i nærheten av like mye som den lange samtalen i Europa om antikkens filosofi og litteratur, Bibelen og kirkefedrene, reformasjon og motreformasjon. Eller som den gradvise fremveksten av moderne naturvitenskap med røtter lenge før opplysningstiden, tilbake til gresk filosofi og kristen senantikk, via India og islam til skolastikernes tenkning og håndverkernes teknologi. 

Ibn Rush var avgjørende for Albertus Magnus og Thomas Aquinas, men i liten grad for senere islamsk tenkning. Al-Haitham var viktig for renessansekunstens tredimensjonale perspektiver, men påvirket ikke islamsk kunst i naturalistisk retning.

Sharia-styrte stater kunne fremstilles polemisk som sekulært lovstyrte i diskusjonen om Lex Rex (at loven står over kongen) fremfor Rex Lex (at Kongen står over loven). Uten at man var kjent med at muslimsk rettstenkning ikke var helt som i Romerretten. Eller med Ibn Rush’s kritikk av kristne byer fordi de manglet tidløse lover og måtte bestemme ut fra hva som var «mest nyttig til en hver tid».

Sagt på en annen måte var ikke mange muslimske stater spesielt sekulære før Tyrkia på 1900-tallet - da etter europeiske forbilder.   

Skal jeg oppsummere forskjellen, er det ikke enkelt å komme unna elefanten i rommet: Mottakerkulturen. Et aktivt filter og tenkesett som oppsøkte, slapp gjennom og tok opp i seg så mye av arven fra Jerusalem, Aten, Roma og Bagdad. Langt fra alltid uten protester eller justeringer, fobier og fanatisme, men sjelden med total avvisning - og aldri stillestående.

En kultur så romslig at den i dag kan åpne grensene for andre kulturer og religioner, sekularister og antisekularister. Så er det et annet spørsmål hvor mye og på hvilken måte.