Den bokstavelige Augustin

Noe av det ... ahem interessante ved å gi ut bøker, er å lese dem etterpå - og oppdage feilene. Eller å få tilbakemeldinger fra andre som griper oss i pinlige bommerter.

Jeg har dermed ofte tenkt at det kunne vært lurt å presentere en egen errata ved hver bokutgivelse, og i det hele tatt gå i meg selv. Spesielt når feilene nærmer seg pute-TV.

Tradisjonen tro dukker også opp mutasjoner i boken som ble sluppet i forrige uke, Evolusjon eller kristen tro?, noen nøytrale, andre skadelige.

En av de sistnevnte handler om side 24 der jeg skriver om Augustins Den bokstavelige betydning av Første Mosebok og bombastisk hevder at  

Premisset er enkelt når Augustin går gjennom Første Mosebok. Den er skrevet for å være forståelig for dem som først leste teksten. Selv om mye er ment billedlig, kan noe også forstås bokstavelig. Det er likevel viktig at vi ikke tolker feil hva som sies om naturen, men vurderer den i lys av vitenskap. Gjør vi ikke det, fremstår vi som uvitende og mister troverdigheten når vi skal snakke om Jesu oppstandelse.

Noe som imidlertid er misvisende. Enhver som kan sin Augustin vil kaste boken i veggen.  

Mitt eneste forsvar er tunnelsyn, noe som selvsagt er en like god unnskyldning for meg som Johaug. 

Det jeg hadde i bakhodet her var ikke hva han sier om Første Mosebok generelt, men det som er relevant for vår bok, altså skapelsesberetningen i Første Mosebok 1. 

Mens Augustin i praksis tolker skapelsen, lyset, mørket og så videre ganske så allegorisk/filosofisk, er han senere i boken selvsagt svært tydelig på at Adam og Eva har eksistert, at trærne i Eden er reelle, Noah og Abraham historiske og så videre. 

Selv som Augustin også ser allegoriske/profetiske sider ved mye av dette, ved en interessant både-og-tilnærming, er det ingen tvil om at han oppfatter Genesis som historisk, som en fortelling om ekte mennesker og miljøer. 

Selv om mye er ment billedlig, må vi også forstå den bokstavelige betydningen.

Som det nå står kommer dette dermed feil ut og vil i neste opplag (vi håper på et slik) rettes til noe i retning av at 

Premisset er enkelt når Augustin går gjennom Første Mosebok 1. Dette er skrevet for å være forståelig for dem som først leste teksten. Det bokstavelige er viktig, men mye peker på større sannheter. Derfor må vi ikke tolke feil hva som sies om naturen, men vurdere teksten i lys av vitenskap. Gjør vi ikke det, fremstår vi som uvitende og mister troverdigheten når vi skal snakke om Jesu oppstandelse. 

Vi kommer selvsagt også til å rette opp øvrige feil og skjevheter som dukker opp.

Hva sier så Augustin forøvrig i det første kapittelet?'

Svært mye - og atskillig fortsatt aktuelt. Han er opptatt av evige sannheter, fakta i fortellingene, profetiske utsagn, råd og formaninger for hverdagen.

In all the sacred books, we should consider the eternal truths that are taught, the facts that are narrated, the future events that are predicted, and the precepts or counsels that are given. In the case of a narrative of events, the question arises as to whether everything must be taken according to the figurative sense only, or whether it must be expounded and defended also as a faithful record of what happened. No Christian will dare say that the narrative must not be taken in a figurative sense. For St. Paul says: “Now all these things that happened to them were symbolic.” And he explains the statement in Genesis, “And they shall be two in one flesh,” as a great mystery in reference to Christ and to the Church.

Hvordan tolker han så ulike deler av dette - bokstavelig?

But perhaps we should take “heaven” to mean spiritual beings in a state of perfection and beatitude from the first moment of their creation and take “earth” to mean bodily matter in a state that is not yet complete and perfect. “The earth,” says Holy Scripture, “was invisible and formless, and darkness was over the abyss”. These words seem to indicate the formless state of bodily substance. Or does the second statement imply the formless state of both substances, so that bodily substance is referred to in the words, “The earth was invisible and formless,” but spiritual substance in the words, “Darkness was over the abyss?” In this interpretation we should understand “dark abyss” as a metaphor meaning that life which is formless unless it is turned towards its Creator.

Som vi ser, kan det altså diskuteres hvor bokstavelig han tar dette. Tvert i mot går han svært langt i å oversette det bokstavelige til noe som passer dype sannheter.

Det kan bli for absurd og materialistisk å ta for mye i Første Mosebok 1 strengt bokstavelig.

And was there the material sound of a voice when God said, “Let there be light,” as there was when He said, “Thou art my beloved Son?” In this supposition did He use a material creature which He had made, when “in the beginning He created heaven and earth,” before there existed the light which was made at the sound of this voice? And, if so, what was the language of this voice when God said, “Let there be light?” There did not yet exist the variety of tongues, which arose later when the tower was built after the flood. What then was that one and only language by which God said, “Let there be light?” Who was intended to hear and understand it, and to whom was it directed? But perhaps this is an absurdly material way of thinking and speculating on the matter.

Når Gud sier "Bli lys", tolker Augustin dette som at han opplyser og frembringer intelligent liv.

God’s decree is not pronounced in time, and it is heard, but not in time, by a creature that transcends all time in the contemplation of truth. But when this creature transmits to beings of a lower rank the forms (“rationes”) which are, so to speak, intelligible utterances impressed upon its intellect by the unchangeable Wisdom of God, then there can be movements in the temporal order in beings subject to time that are to be formed and governed. But if the light spoken of first of all in the words, “Let there be light,” and “light was made,” must also be supposed to have a primacy in creation, it is nothing other than intellectual life, which must be in a formless and chaotic state unless it is turned to its Creator to be illumined. But when it is turned and illumined, the decree, “Let there be light,” spoken by the Word of God has been fulfilled.

Så kan og bør man selvsagt si mer om dette. Det bør for ordens skyld også understrekes at når Augustin og enda mer enkelte andre kirkefedre leser deler av Bibelen allegorisk/symbolsk, betyr ikke at de på noen måte støtter Darwin eller moderne evolusjonsbiologi. 

Det betyr heller ikke at de setter Bibelen lavt. Tvert i mot er den så opphøyet at den inneholder langt større sannheter enn de bokstavelige. De forsøker å trenge bak ordene. Hva er det den allmektige og allvitende Gud forsøker å si oss, i menneskelig språk? Hva betyr skapelse, lys, dag, livets tre og så videre?

Og dermed er vi tilbake til hva jeg forsøker å formidle med ordene i boken. Det er at kirkefedre og andre lenge før Darwin ikke tolket hele Bibelen naivt bokstavelig. Man leste den på ulike måter, og den bokstavelige kunne være den minst viktige. 

Som jeg skriver i Tro og vitenskap - sammenheng eller sammenstøt? (side 99-100), oppstod en tradisjon for å lese Bibelen på flere nivåer.

Denne tradisjonen ble i middelalderen betegnet som den firefoldige vei eller quadriga (etter det romerske uttrykket for hester i firspann). Uten å fordype oss i dette kan nevnes at man først så etter den bokstavelige og historiske meningen (sensus litteralis). Videre lette man etter en allegorisk mening (sensus allegoricus), altså en mer åndelig eller billedlig for å finne evige trossannheter. 

Det var også viktig med den ”tropologiske” eller moralske mening (sensus tropologicus) som kunne brukes som forbilder for hvordan vi skulle leve. Til sist søkte man en mer mystisk eller anagogisk mening (sensus anagogicus), som handlet om håpet om vårt endelige mål, om oppstigningen (anagoge) til det himmelske. 

Med så mange tolkningsnivåer er det ikke underlig at det oppstod ulike skoleretninger. De viktigste finner vi i Aleksandria og Antiokia. Samtidig førte spennvidden til at det ble nødvendig med rasjonelle vurderinger av hvilke tolkninger som var de beste.

For Origenes var det slik på 200-tallet at jøder og gnostikere misforsto Skriften fordi de leste den for bokstavelig. Jødene forkastet Jesus fordi han ikke bokstavelig oppfylte alle profetier. Gnostikere forkastet skaperguden i GT fordi han minnet for lite om Jesus som frelser.

Origenes så løsningen et sted i mellom. Skulle man forstå at Gud var både skaper og frelser, måtte man finne den åndelige meningen, sannheten som skjulte seg bak bokstaven.

Kort sagt burde vi skrevet mer utførlig og presist i Evolusjon eller kristen tro? om dette. Det holder ikke å hevde at den åndelige meningen var god.