Det er ikke uvanlig å kalle kristne for troende, også når kristne snakker om seg selv. Det er heller ikke uvant å høre ateister si at de ikke vil bli kristne, fordi det handler om tro og slike sterkt forkastelige greier driver ikke de med.
Så er det heller ingen bombe at kristne kan hevde at også ateister tror noe (f.eks. at de ikke tror noe), som om det skulle gjøre noe som helst bedre, eller vise at dermed er all tro like god.
Leser vi mer eller mindre nyateister som Dawkins eller Harris eller enda mer Peter Boghossian, skinner det uansett gjennom at tro er noe av det verste de kan tenke seg, fordi det er ren innbilning (noe det skulle tatt seg ut om ateister hadde drevet med). Det åpner slusene for porten på vid gap for pandoras eske av et Big Bang av alskens forestillinger.
Begynner man først å tro på noe som helst, har man gitt lillefingeren til hva som helst.
I A Manual for Creating Atheists nøler ikke Boghossian med å hevde at tro er
“pretending to know things that you don’t know”. Siden det er “belief without
evidence”, er tro ikke en god måte å få kunnskap. Nei, det er et livsfarlig virus, roten til mye ondt og vi trenger derfor en måte samfunn til syvende og sist kan viske bort all tro.
Forhåpenligvis uten at man fristes til å viske bort alle troende.
Så er det selvsagt fristende å spørre hvordan Boghossian vet alt dette. Hvor har han det fra? Hvilke kristne tenkere siterer han? Hvilke kirkesamfunn? Hvilke bibelvers?
Og tenker han på tro som tillit (f.eks. til at mine barn gjør som jeg ber dem om) eller mening (f.eks. om hvilke lag som er best egnet til å vinne Tippeligaen) eller betting (hvor mange mål scorer RBK i år)?
Altså forskjellen mellom å ha grunner til å stole på noen ("faith") gjøre informerte og begrunnede antagelser ("beliefs) og mer eller mindre vill gjetting.
Han svarer i noen grad på noe av dette, men ikke helt overbevisende eller med spesielt gode kildehenvisniger.
Dermed hører det med at han ikke har sjekket hva verdens største trossamfunn sier mer enn rimelig tydelig om saken i Catholic Encyclopedia.
I artikkelen om fideisme - altså forestillingen om at det holder å tro - starter man med å si at dette vitner om en mangel på tillit til fornuften og fører til skeptisisme (som altså er noe annet enn kritisk refleksjon basert på empirisk forskning), eller altså at man tviler på alt, fra naturlover til egen eksistens.
Fideism owes its origin to distrust in human reason, and the logical sequence of such an attitude is scepticism.
Dermed kan man havne i to ulike posisjoner. Enten trumfer troen fornuften eller så setter man vantette skott mellom tro og fornuft, eller altså mellom vitenskap og filosofi på den ene siden og religion på den andre.
Such is the position taken by Kant, when he distinguishes between pure reason, confined to subjectivity, and practical reason, which alone is able to put us by an act of faith in relation with objective reality. It is also a fideistic attitude which is the occasion of agnosticism, of positivism, of pragmatism and other modern forms of anti-intellectualism.
Nå kan man diskutere hvor riktig og rettferdig denne analysen av posisjoner og sammenhenger er, men det viktige poenget er altså at dette katolske leksikonet fordømmer blind tro.
As against these views, it must be noted that authority, even the authority of God, cannot be the supreme criterion of certitude, and an act of faith cannot be the primary form of human knowledge. This authority, indeed, in order to be a motive of assent, must be previously acknowledged as being certainly valid; before we believe in a proposition as revealed by God, we must first know with certitude that God exists, that He reveals such and such a proposition, and that His teaching is worthy of assent, all of which questions can and must be ultimately decided only by an act of intellectual assent based on objective evidence.
Konklusjonen er ikke til å misforstå.
Thus, fideism not only denies intellectual knowledge, but logically ruins faith itself.
Tror man på troen, er det altså ikke bare fornuften som taper. Det samme gjelder troen.
Så er spørsmålet hva som kan få Boghossian til å forlate hans fideisme om tro.
Det blir noen nye runder om evolusjon og tro og vitenskap og myter og meninger de nærmeste dagene (avhengig av når Vårt Land får min anmeldelse av Erik Tunstads Evolusjon - Basert på en sann historie opp og gå) og da er det like greit å varme opp med et kvarters samtale mellom biologen Glen-Petter Sætre og meg i P2's Søndagsavisa for et par dager siden.
Religion i vitenskapen er et stort og spennende tema, men handler her om at kreasjonisme og antivitenskap som vaksinemotstand vokser i deler av Europa og mulige grunner til dette.
Hyggelig anledning, men dessverre er selv et kvarters samtale på radio mindre enn et blogginnlegg.
Den Grensesløse avslører Jussi Adler-Olsens begrensninger.
Idéen om en «Avdeling Q» i det danske kriminalpolitiet for å håndtere "foreldede saker av
særlig alvorlig karakter" er fortsatt like god. Det er også tankevekkende å bli minnet om endringen i tidsbildet og selvfølgeligheter når vi følger jakten etter spor av en gjerningsmann på Bornholm i 1997.
Altså før mobiler og SMS ble allemannseie.
Riktignok var markedet i stor vekst, men danske øyer dominerte ikke budsjettene. For Nokia og Ericsson handlet konkurransen om hvem som kunne lage den minste og kuleste mobilen, ikke om noe så forstyrrende og fordyrende som å legge inn kameraer.
Men så er dessverre ikke sidehandlingene like fascinerende.
Man skal være stor fan av Carl og Q for ikke å oppleve familiefeider som avsporinger. Det blir masete med grenseløse gjentagelser av assistenten Assads misforståelser av danske uttrykk. Det blir noe uforløst over stadige hentydninger til hans mystiske fortid.
Mye minner til tider mest om en transportetappe. I stedet for å rendyrke en selvstendig historie bygges opp til avsløringer i senere bind.
Det hjelper ikke leseren at også bakgrunnsfortellingen er foreldet og fra YouTube, altså ikke et nettsted av særlig alvorlige karakter.
Man setter fort fingeravtrykk på pannen når en av skandinavias fremste krimforfattere velger et motiv som et stykke på vei følger Dan Brown-løypa (spikersuppe på sprøyt og spekulasjoner) og fremstiller ... arkeastronomi (29 treff på google) og konspirasjonsvåset i Zeitgeist som sannhet, for ikke å si nærmest spydspissen av forskning.
Eller som rett og slett velkjent stoff som er for ... omfattende og avansert for det teologiske studiet.
Men koblingen mellom astronomi og alskens guder og helter som skal være født 25. desember, ha 12 disipler og så videre blir altså ikke mer riktig enten vi snakker om Mithras eller Horus, slik jeg tar opp i denne skepsisartikkelen om Zeitgeist.
Kort sagt på tide å opprette en avdeling C for Clueless.
Det hadde ikke vært helt uten interesse å etterforske motiver og midler bak at forfattere stadig benytter anledningen til å forsterke myter uten å gi en eneste liten motforestiling.
Motivet blir ikke mindre underlig når dette ikke akkurat driver plottet fremover, men er et sidespor knyttet til tanker i en nyreligiøs gruppe. Der det ikke hadde spilt noen rolle for handlingen om de heller hadde drevet med blot, yoga, mindfullness, nærkamp, miljøarbeid eller kristen retreat.
Selv om de generelt fremstilles som heller pussige, blir deler av tankegodset altså løftet frem som betydningsfullt av den ærverdige akademiker Johannes Tausen, teologiprofessor emeritus.
Og som noe å slå i bordet med under konfirmasjonsforberedelsene.
For meg førte det til sterkt behov for å slå boken i veggen, men om Adler-Olsen ville ha satt pris på det, er en annen sak.
Det er likevel få som har beskyldt ham for å bidra til sosialistisk eller kristen ekstremisme, til tross for at han slo tilbake med at andre partier bidrar til islamisme ved å undervurdere farene, og ikke minst at Kristelig Folkeparti har et enormt ansvar
for at flere titalls mennesker reiser ut og slutter seg til terrororganisasjoner, driver med krigshandlinger og massakrerer barn og kvinner der ute. Dette er det Kristelig Folkeparti som har ønsket, og resultatet ser vi i dag.
Selv om det ikke ble opptøyer i gatene fra gamle damer med paraply, slamret Kut Arild Hareide så hardt med vannglasset i Dagsnytt 18-studio at Sandberg nesten var troverdig da han ba om unnskyldning.
At det likevel er tvilsomt å forvente mykere eller klokere fremferd fra Sandberg i årene fremover, viser seg når han skriver i Dagbladet om når religionene kolliderer.
Hadia Tajik vil gi ungdommen
en Koran før islamismen tar dem. Det synes jeg er en merkelig logikk. Å
gi barn og unge en bok som millioner av mennesker allerede tolker
ekstremt, og håpe at de unge ikke vil tolke den ekstremt, kan umulig
være den beste løsningen. Valget mellom ekstrem overtro og moderat
overtro er fremdeles et valg mellom to onder. La oss heller lokke de
unge med bøker og ideer som utfordrer dem til å stille spørsmål ved
selve livet, la de filosofere og utforske meningen med ingenting og alt.
Altså det motsatte av hva bøker som Koranen og Bibelen gjør.
Nå kan man si mye om islam og islamisme, men å sause sammen alle religiøse tekster i én suppe, fordi det finnes ekstremister i en eller flere religioner, er mildt sagt ekstremt, selv om det nok ikke er ekstremistisk.
Forestillingen om at Bibelen er en fasit som i seg selv hindrer folk fra å tenke og stille spørsmål, er like meningsløs som det er malplassert å likestille Koranen og Bibelen.
Ikke fordi deler av Det gamle testamentet ikke er fullt på høyde med eller verre enn sinnaversene i Koranen. Men det gjør altså mer enn noen tødler forskjell at bare én av disse bøkene inneholder Jobs bok, Ordspråkene og Forkynneren, Bergprekenen og 1. Korinterbrev 13.
Det er heller ikke gitt at det gir stor mening å sette likhetstegn mellom et bibliotek og en bok.
Eller å overse historien. Både islamsk og kristen kultur var i middelalderen knyttet til en sterk rasjonell tenkning. Den kristne fortsatte også i renessansen, tross den hermetistisk-magiske vekkelsen som sprang ut i blomst på slutten av 1400-tallet.
Opplysningstiden er utenkelig uten rasjonaliteten middelalderens universiteter formidlet og forsterket.
Etter dette utspillet fra Sandberg er det ingen overraskelse at det ble klirring i kaffekoppene i avisen Dagens spalter. Og at Sandberg følte seg kallet til å gå inn i glassbutikken igjen.
Med et tilsvar som (her er det ingen grunn til å holde på hatten) ikke vil dempe gemyttene. Eller redusere behovet for enda et langt svar til en FrP-representant (som her og her), selv om man i teorien kunne nøyd seg med å replisere med at dette forsterker partiets etterlysning av en bedre skole.
Det er dessverre likevel grunn til å bruke litt fonteplass når han sier til sitt forsvar at Bibelen kan brukes i «totalt ulike
retninger også for å legitimere vold».
Ja, mange slags tekster kan det, også opplysningsfilosofenes - noe som viste seg med all uønsket tydelighet under den franske revolusjonen. Spørsmålet er imidlertid ikke om en tekst kan brukes "i totalt ulike retninger", men hvor lett det er.
Altså hva er den opplagte og naturlige måten å forstå Bibelen på, hvis man passer på å lese også Det nye testamentet?
Selvsagt kan man havne på mindre spontane koknklusjoner etter noen hundre års teologiske eller politiske vektlegginger, endringer i tradisjoner og tildels avanserte tolkningsnøkler - og ikke alltid bare til det verre. Når dette hender, er det uansett sjelden uten historiske årsaker eller provokasjoner.
Korstogene hadde mange årsaker, men ikke at ungdom leste Bibelen.
Sagt på en annen måte er det ikke rent vilkårlig at de første kristne var pasifister og vegret seg i mange hundre år for å bli soldater.
Selv for Sandberg tviler jeg på at voldsbruk er den umiddelbare tolkningen av en tekst der stifteren refser sine nærmeste tilhengere for å ty til sverd - som når Peter hogger øret av en soldat i forsøket på å redde Jesus. Når Jesus i Bergprekenen setter "alle som stifter fred" som et ideal, og Paulus ser Åndens frukt i Galaterberevet 5,22-23 som "kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse", er det ikke aldeles opplagt at en lesning av Det nye testamentet vil legitimere vold.
Det er ikke gitt at krig og terror er det første radikaliserte kristne tyr til.
Imidlertid er det ikke disse idealene Sandberg vifter med lettere Ex Cathedra. Han slår inn flere åpne dører enn han aner med at den beste "motvekt til
radikalisering er å utvikle menneskets iboende rasjonalitet, fornuft, empati og
nysgjerrighet».
Mens han risikerer å få noen i fleisen når han fortsetter med at «nestekjærlighet og
altruisme er utviklingstrekk i menneskelig evolusjon som har resultert i
siviliserte samfunn».
Ja, det kan argumenteres for at altruisme kan være evolusjonært fordelaktig for slektsgrupper, fordi felles gener føres videre. Men at noe kan skyldes evolusjon (som aggresjon, misunnelse, grådighet, selvoppholdelsesdrift eller en driv etter å skaffe slaver som kan malet huset mitt) gjør det ikke automatisk til noe "godt" eller noe vi alltid bør følge. For å sette nestekjærlighet og
altruisme som ideal fremfor aggresjon eller revirmarkering, trenger man mer enn biologiske begrunnelser.
Ikke minst fordi dette evolusjonært synes begrenset til mindre grupper - slekten eller "inngruppen". Overfor "utgruppen" blir mekanismene annerledes - noe som har gjort at stammer ikke direkte har anstrengt seg for å holde fred med naboen.
Det hører også med slik Erik Tunstad forklarer i Evolusjon - basert på en sann historie, at flertallet av evolusjonsforskerne i dag "ser bort fra ekte altruisme og gruppeseleksjon" (side 252).
Hadde nestekjærlighet og altruisme vært sterke biologiske drifter, ville verdenshistorien sett noen smuler annerledes ut, både før og etter steinalderen. Det er ikke tilfeldig at Jesus i lignelsen om den barmhjertige samaritan valgte nettopp utgruppen samaritanerne som "min neste" - og altså ikke min nabo i min egen stamme.
Sandberg er ikke ferdig med feilslutningene der.
For å avslutte med schwung og virkelig stille kristne FrP-kritikere i forlegenhet, trekker han frem slaveriet. Dette synes han å oppfatte som et så sterkt kort at det vil trumfe frem en annen tone fra kristne overfor en fornuftens fanebærer som Sandberg.
Det er eksempelvis ikke på grunn av kristendommen, men på tross av den, at vi ikke lenger aksepterer noen form for slaveri i vår del av verden. Både Det gamle og Det nye testamentet forsvarer og promoterer som kjent den høyst uetiske praksisen som selv Jesus aldri tok avstand fra.
Det er altså svært tydelig at Sandberg ikke har lest særlig mye om Bibelen eller om slaveri.
Som jeg skriver i Da jorden ble flat, handler jødenes hovedfortelling om frigjøring fra slaveriet i Egypt og den senere lengselen etter å vende hjem fra deportasjoner og slaveri i Babylon.
Dette er et gjennomgående tema og noe av det klareste i Jesu forkynnelse. Så viktig at han starter sitt offentlige virke (Lukas 4,16-21) med en regjeringserklæring når han leser høyt fra Jesaja 61:
Han har sendt meg for å kunngjøre at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.
Tilhørerne forstod umiddelbart at dette handlet om jubelåret i tredje Mosebok 25, 8ff. Hvert femtiende år skulle man gi frihet til alle som bodde i Israel, inkludert slaver. Dette sto i sammenheng med sabbatsåret der alle hebreiske slaver skulle gis fri. Israelitter skulle ikke bli holdt som slaver mer enn seks år (2 Mos 21,2ff) og det mer omfattende jubelåret kom året etter det sjuende sabbatsåret.
Slaveri ble verken ansett som varig, godt eller grunnleggende.
Og det uttrykker i GT flere former for økonomiske og arbeidsmessige forhold. Selvsagt et godt stykke unna dagens stort sett godt regulerte arbeidsliv, men noen ganger er uttrykket ”tjener” mer nærliggende. Blant jødene var det ikke uvanlig å avtale å arbeide for andre for å få til livets oppholdelse eller rett og slett for å betale gjeld.
I et økonomisk knapphetssamfunn uten trygdeordninger var dette en måte å sikre overlevelse.
Selv om GT ikke avvikler alle former for slaveri som sådan, innførte man ikke slaveriet. Det tilhørte en gammel orden i alle land. Slaveriet hadde vært naturlig og tildels dominerende i tusener av år - og skulle være det i tusener av år fremover i de fleste kulturer.
Å endre økonomiske systemer er ikke gjort over natten eller århundrene. Men staten Israel gikk langt i å begrense overgrep mot slaver, og ga altså frihet etter noen år.
Jesus forsterker dette og erklærer at han er kommet for å sette alle slaver fri, og føre alt - også det økonomiske - tilbake til en rettferdig fordeling. Dette er et av avsnittene som tydeligst antyder hans selvforståelse som Messias - kongen som skulle skape velsignelse for alle folkeslag.
Nå er det mulig å lese Bibelen på flere måter. Det er ikke vanskelig å finne vers i GT som regulerer slavehold i staten Israel, eller i NT som formaner slaver til ikke å gjøre opprør. Men bibellesning handler ikke om cut & paste av ti setninger fra GT og NT inn i en lovbok.
Det handler ikke om vers, men om visjon.
Kort sagt er det ikke slik at Bibelen "forsvarer og promoterer" slaveriet. Det finnes ikke noen befaling om å gå ut i verden og gjøre alle folkeslag til slaver.
Den sentrale visjonen er ikke å undertrykke andre, men at det ikke er forskjell på slave eller fri.
Effekten var umiddelbar. De fleste i menigheten i Efesos var slaver. I Lille-Asia generelt avviste kristne slaveri som synd og altså brudd med naturretten og kristen tro. De tilbød åpent rømte slaver asyl. Det ble et stort ideal å frigi slaver. En av de første pavene var selv slave.
Som Carl Grimberg trekker frem i bind 6 av hans verdenshistorie var det slik at
Ved gudstjenesten og i menighetslivet fikk kanskje de stakkars slavene for første gang føle seg som mennesker. Det var ingen forskjell på herre og trell.
Selv om de første kristne ikke gikk i bresjen for noe så radikalt som å avskaffe slaveriet, ble frigivelse av slaver sett på som et av de klareste uttrykkene for å gjøre godt. Dermed ble slaveriet underminert og etterhvert avskaffet i kristne land. Dette var så tydelig knyttet til Kirken at ordet for frelse i Norge, stammet fra frigivelse av slaver. En frigitt trell fikk fjernet halslenken og ble kalt frihals, et ord som vi kjenner igjen i frelst.
Vi finner dermed sterke røster mot slaveriet hos flere kirkefedre. Muligens sterkest uttrykt hos Gregor av Nyssa (ca. 335-395) i en preken i 379. Han behandler ikke bare slaveri som noe uunngåelig som kristne ikke bør involvere seg i utover det som måtte være nødvendig, men tar umisforståelig avstand fra hele institusjonen. Å ta fra andre den frihet som de er gitt av Gud gjennom Jesus, er å bryte og snu opp ned på Guds lover som ikke gir noe menneske slike fullmakter. Selv ikke Gud har makt til dette.
Når slaver kjøpes, kjøpes samtidig all deres eiendom. Men siden hvert eneste menneske er satt til å råde over alle jordens rikdommer, kan det aldri finnes nok penger til å kjøpe dem eller deres eiendom.
Gregor var dessverre ikke den eneste på banen. Etter hvert som kirken ble en del av maktapparatet, begynte imidlertid kompromissene med etablerte samfunnsordninger og ”sunn fornuft”. Kirkefedre som Augustin kunne dermed argumentere for at selv om slaveriet ikke var en del av naturretten, var det heller ikke absolutt forbudt.
Samtidig inspirerte man til mer humane lover. I Justinians lovverk på 500-tallet ble slaver ikke oppfattet som gjenstander, men som mennesker. Et utslag var dødsstraff for eiere som tok livet av slaver.
Likevel lot fortsatt kristne seg inspirere enda mer av Bibelen, som Irlands sagnsomsuste apostel Patrick i første halvdel av 400-tallet. Han så slaveri som en “grusom og unevnelig forbrytelse” og krevde kompromissløst at kristne skulle vise sin motstand mot slaveriet. Mot alle odds fikk han slutt på slaveholdet i Irland og en dramatisk reduksjon i drap, blodhevn og stammekrig.
Hva så med "negerslaveriet"? Det foregikk da virkelig i land som kalte seg kristne?
Ja, men det skyldtes ikke at noen på 1500-tallet leste Bibelen og fant ut at nå måtte vi holde slaver igjen. Grunnen var i stedet nettopp Sandbergs idealer - fornuften og empatien, hånd i hånd med god økonomisk politikk.
Nettopp høymiddelalderens rasjonelle tradisjon gjorde at man forholdt seg stadig mer positivt til den største tenkeren av dem alle, Aristoteles. Og i følge ham tilsa fornuften forskjell på mennesker. Naturen viste oss at noen var født til å være herskere, andre til å være slaver.
Dette gikk likevel ikke helt hjem, før conquistadorene erobret Sør- og Mellom-Amerika og trengte gruvearbeidere. Lokale indianere, strøk fort med. Dels i empatiens navn og enda mer i grådighetens så man seg om etter mer hardføre slaver.
Løsningen var afrikanere.
Tross sporadiske protester mot hele opplegget og varige oppfordringer til mer human behandling, fortsatte slaveriet og spredde seg til flere nasjoner.
Men etterhvert kom det stadig sterkere protester, ikke minst fra vekkelsespredikanter som John Wesley. Mens fornuftens fanebærere som opplysningsfilosofen David Hume (1711-76) argumenterte sterkt for slavehold som viktig, permanent og moralsk.
Selv om kristne politikere som William Wilberforce (1759-1833), sterkt inspirert av
Wesley, kjempet innbitt mot slavehanden, fortsatte økonomer og jurister å
forsvare den med rent sekulære argumenter.
I The Pro-Slavery Argument (1853) forsvarte
økonomer som Thomas Dew slaveriet.
Professoren Thomas Dew (1802-1846) argumenterte som Hume på økonomisk og filosofisk grunnlag for slaveriet som det beste også for slavene selv.
Juristen John Calhoun (1806-1859), senere visepresident, fulgte opp med tunge argumenter, uten å ty til teologi.
Dette skapte et tankeklima som også enkelte sørstatsprester fulgte opp. I 1836 ga James Smylie ut den første av en liten serie bøker som de neste par tiårene hevdet at slaveri var et positivt gode og støttet i Bibelen.
Kanadiske, skotske, engelske og franske teologer var ikke imponerte.
Argumentene hadde ingen spesiell støtte utover hvite i Sørstatene. Som også i noen grad fant støtte i det amerikanske skillet mellom religion og politikk. Hadde først staten vedtatt noe, var det ikke de religiøses oppgave å bekjempe det.
En politisk holdning som Per Sandberg ikke ville føle seg helt fremmed for.
Vi ser altså at realiteten er motsatt av hva Sandberg hevder. Selv om Bibelen ikke er et politisk kampskrift mot slavehold med detaljerte løsninger for en alternativ økonomi og sosiale ordninger, finner vi så mange undergravende avsnitt og verdier at det er vanskelig å utvikle en konsistent teologi til støtte for slaveriet.
Det er langt fra tilfeldig at nettopp kristne aktivister spilte en så avgjørende rolle for å stanse slavehandelen og slaveriet i USA og Det britiske imperiet. Det som holdt igjen var et godt stykke på vei sekulære, ikke-teologiske, økonomiske og fornuftsbaserte argumenter.
Mens den viktigste inspirasjonskilden for svarte i USA til å holde ut og kjempe for sine rettigheter var ... Bibelen.
Man trenger ikke være synsk for å vite at påsken er en høytid for TV-programmer med seriøse historiske analyser av forstandige fagfolk uten politiske kjepphester som stiller spørsmål ved tradisjonelle fortolkninger av kristen tro.
Dermed var det ikke helt uten bange anelser jeg satte meg ned for å se årets Dokupåske: Mysteriet Maria Magdalena. Ikke minst etter en forhåndsomtale som omtaler "den virkelige historien" og Da Vinci-koden i samme setning.
Maria Magdalena er Bibelens mest gåtefulle og kontroversielle figur, og i
evangeliene spiller hun en sentral rolle i historien om påsken. Hun er
til stede ved Jesu korsfestelse, og hun er vitne til hans oppstandelse.
Hvorfor blir hun først og fremst husket som den prostituerte kvinnen som
forførte Jesus Kristus? Melvyn Bragg avdekker den virkelige historien
bak Maria Magdalenas legendariske status, fra hennes vitale rolle i
kristendommens første århundre og frem til hennes rolle i nåtidens Jesus
Christ Superstar og Da Vinci-koden.
Bare så det er sagt med en gang er Melvyn Bragg sympatisk fyr med en oppriktig interesse for Maria Magdalena, minst så langt tilbake som da han tilrettela Jesus Christ Superstar for film i 1973.
Han er heller ikke avvisende til kristen tro. Tvert i mot er deler av programmet svært så positivt. Ikke minst når det mot slutten bekrefter at det er et godt argument for Jesu oppstandelse som reell hendelse at evangeliene forteller at Maria Magdalena og noen andre kvinner var de første øyenvitnene.
Hadde man funnet på dette fra scratch, ville det vært langt mer overbevisende i samtiden å nevne menn som vitner og ikke kvinner som i seg selv hadde lavere troverdighet i rettsapparatet og mange uansett ville avskrevet som innbilske eller hysteriske.
Men så er det heller ingen tvil om at Braggs livslange fascinasjon for Magdalena har fått ham til å støtte moderne myter eller i det minste populære fremstillinger uten dekning i kilder. Samtidig som han altså er veldig klar over at hun hadde en så høy status blant kristne at nettopp ble dannet myter om henne.
Dengang som nå.
Det er fascinerende å følge fremstillingene gjennom middelalderen og renessansen til i dag, men ikke fullt så fascinerende å få høre enda en gang om denne Kirken som ødela eller overså tekster slik at Maria Magdalena forsvant ut av historien.
Og hadde hun ikke det, ville verden vært svært forandret. Underforstått til noe fundamentalt positivt.
Dermed hører det med å formidle at montanistene led den ille skjebnen ikke bare å bli forfulgt av "tyranniske romere", men også av kristne for deres "kjetterske meninger og respekt for kvinner". Dette er imidlertid svært så tendensiøse fremstilling av en bevegelse som ikke ble kritisert for "respekt for kvinner", men for en stadig nye åndelige syner som overprøvde Skriften og andre kristne gruppers lære og argumentasjon.
Og det er ikke sikkert kvinnesynet var veldig moderne. Selv om det var kvinner i ledelsen, nevner ikke Bragg at kvinner ikke fikk lov å pynte seg og at alle jomfruer måtte bære slør.
Det er uansett interessant at Bragg synes å mene at andre kristne ikke hadde respekt for kvinner. Eller at den skriftlige kritikken mot montanistene på 100- og 200-tallet var på linje med å bli forfulgt av tyranniske romere.
Uansett er montanistene ikke noen kilde til hvem eller hva Maria Magdalena var. På linje med pave Gregor den stores preken 591. Som Bragg forbilledlig fremhever var ikke poenget hans å rakke ned på henne, men å vise at selv "falne kvinner" kunne få tilgivelse og bli sterke vitner om Guds nåde.
Magdalena er forøvrig mye omtalt hos kirkefedrene før pave Gregor, og sjelden negativt. Det er en moderne myte at hun har vært ”baktalt” av kirken, eller forsøkt fjernet fra historien.
Og det er og blir det slik Bragg forsåvidt vedgår, evangeliene i Det nye testamentet som er hovedkildene, de eldste og de beste.
Selv om han forteller med kjent kultarkeologisk ordbruk at de langt senere evangeliene kan fortelle oss noe, i det minste mellom linjene, siden de altså ikke kan brukes av historikere til noe annet enn hva enkelte grupper på 2-300-tallet mente.
Når han da ikke i samme kjente retoriske stil spør om det kan være noe i dette eller hint som noen har ment om Magdalena en eller annen gang - bare ikke i utbroderingene i middelalderen.
Men motspørsmålet er altså hvorfor noen skulle ta tekster fra (som det vedgås i programmet) femgenerasjoner etter hennes død som kilde til noe som helst.
Hvorfor skulle noen ta meg på alvor som kilde til Oscar I eller Abraham Lincoln eller andre som døde på midten av 1800-tallet, enten jeg mente de var statsledere eller vampyrjegere?
Dermed er det i utgangspunktet liten grunn til å ta gnostiske tekster som Filipevangeliet og Maria Magdalenas evangelium som historiske kilder til Jesus eller Maria.
Og det er ingen grunn til å tolke tekster om at «Frelserens ledsagerske er Maria Magdalena» og at apostlene er fornærmet fordi Jesus elsket henne «høyere enn alle disiplene og pleide ofte å kysse henne på munnen», ut fra moderne forestillinger.
Den eneste årsaken til at noen tar dette som tegn på et ekteskap eller erotisk forhold, er at man ikke forstår tenkesettet. Som nevnt i Da Vinci dekodet bruker hverken Det nye testamentet eller gnostiske evangelier kjærlighet som synonymt med erotikk.
For gnostikerne var vår verden som et fengsel der våre sjeler var fanget i en ond materie kalt kropp. Da kan det tenkes høyere idealer enn å fange enda flere sjeler ved å sette barn til verden.
I realiteten har ordet «ledsagerske» (koinonos) mange betydninger, i bredden fra ”følgesvenn” til ”forretningspartner”. I tillegg handlet å «kysse på munnen» om overføring av åndelig kunnskap («gnosis») fra munn til munn. Det var slik de gnostiske mestere formidlet sin visdom.
Vi ser samme tanke i Thomasevangeliet når Jesus sier at «Den som har drukket av min munn, skal bli som jeg, og jeg skal bli ham, og det skjulte skal åpenbares for ham».
Mysteriet med Maria Magdalena er rett og slett hvorfor så mange er så ivrige etter å koke suppe på spikere som ikke er der.
Det hele ender så patetisk som mulig. Braggs tyr til den kjente TV-løsningen å høyne kjendisfaktoren ved å intervjue Tim Rice som skrev manuset til Jesus Christ Superstar. Han tenker vel som seerne atdet kan bli skikkelig spennende å få insideinformasjon om hvilke alternative kilder Rice brukte for å fremstille kvinnen som ikke visste hvordan hun skulle elske Jesus.
Svaret er ... ingen. Rice drev ikke research i det hele tatt. Han brukte bare den kjente kilden bakhodet, det han husket etter å ha lest Bibelen. Maria var grei å bruke for å få mer trykk i en rockeopera.
Hele programmet er staffasje, selv om det alltid hever et program at N.T. Wright er med. Braggs vandrer dermed rundt i samme mørke dressen, enten han er i ørkenen eller biblioteket. Sammen med innholdet, gir det Catholic Herald treffende assosiasjoner.
Throughout the programme he seems very overdressed; rambling round the
Holy Land he wears a heavy dark overcoat and dark suit, almost as if he
is a mourner at a funeral. In a way he is; a mourner at the funeral of
western intelligence, as represented by this BBC documentary.
Dermed gidder selv ikke en katolsk avis å anklage Bragg for forfalskninger eller kjetterier. Selv om han nok ikke blir blidere av den verste anklagen av alle, at dette er tynn suppe.
Some think that we ought to protest to the BBC over Melvin’s Bragg’s programme about The Mystery of Mary Magdalene, broadcast on Good Friday. Tiresomely predictable, what Bragg did was to stitch together a mixture of historical fact, Christian belief, tawdry insinuations and Gnostic writings into an hour of what Boris Johnson might have described as “an inverted pyramid of piffle”. You could call it blasphemous to suggest that Jesus, whom Christians believe to be God incarnate, might have had a “relationship” with Mary Magdalene; but this piece of prurient fiction has now been peddled for a few years, not least by the fevered imagination of author Dan Brown, and it strikes me as tired, old and intellectually threadbare – just the kind of programme the BBC would invest in.
Det er ikke hver dag man ser syner på NRK, eller i det minste må gni seg i øynene, men NRKs visning av Michael Scotts serie Rise to Power var en positiv overraskelse i påsken.
En såpass spenstig og etterrettelig fremstilling av kirkehistorien på noen TV-kanaler, nasjonale eller nisjer, tilhører kategorien mangelvare. Og når noe mangler for lenge, er det fare for mangelsykdommer.
Dermed er det nesten til å leve med at den norske tittelen føyer seg inn i rekken av pussigheter når NRK skal presentere noe annet om kristen tro enn andakter og gudstjenester. Hva NRK tenkte på da de landet på Jesus - kristendommens hærfører er uklart. Muligens hadde de ikke sett serien før de laget tittelen, i motsetning til SVT som kaller serien Jesus och kristendomens martyrer.
Muligens tenker de at hvis andre religioner assosieres med hærførere, bør kristendommen i likhetens navn også bli det.
Men det er altså vanskelig å tenke seg en mer malplassert tittel, når det er et avgjørende poeng for Scott at en viktig grunn til kristendommens fremvekst var nettopp at Jesus ikke var en hærfører.
Som faghistoriker på antikken har Scott ingen problemer med å
akseptere at Jesus har eksistert og ble oppfattet som Messias av hans
tilhengere. Men altså på en ikke-voldelig måte.
Dette var i rake motsetning til Messias-pretendenter som Simon bar Kokhba som gikk til krig mot romerne i år 132. Da dette tredje svært så blodige jødiske opprøret på drøyt seksti år var knust i 135, nektet Keiser Hadrian jødene adgang til Jerusalem.
For å understreke at Israel var ute av soga, reiste han en ny by til ære for Jupiter, Colonia Aelia Capitolina, på toppen av det raserte Jerusalem. Området ga han navnet Filistina etter jødenes motstandere filistrene.
I dag bedre kjent som Palestina.
I motsetning til dette, tilhørte kristne lenge en marginal, maktløs og til tider forfulgt eller i det minste undertrykket gruppe. Noe som ikke var veldig underlig når man nektet å vise lojalitet til keiseren ved å ofre til hans bilde som han var en gud. Det ble ikke bedre av at man stort sett var pasifister som avviste å være soldater.
Altså en noen smuler annerledes og langt bedre strategi enn å ha Jesus som hærfører.
Dette ga også andre følger sammen med omsorgen de viste, ikke minst i alle pestbølgene som rammet Romerriket. Det var ikke noe hinder at man trodde på evig liv uansett kjønn eller posisjon, og evnen og viljen til å presentere og diskutere sin tro rasjonelt i møte med samtidens religiøse og filosofiske alternativer.
På samme måte som Scott legger frem historien ganske så rasjonelt.
Selv om det glipper litt på slutten når han får vanlige mistenke som Elaine Pagels til å videreformidle stoff han ikke selv har sjekket. Dermed får vi igjen høre historier som at Konstantin fikk presset sine meninger igjennom (nei, han sympatiserte med arianerne), kristne forbød olympiske leker (nei, men de burde nok) og at man flyttet feiringen av Jesu fødsel til en stor romersk høytid (nei, Kristmesse feires 25. desember av andre grunner).
Mens vi nok ikke kommer til å høre historier om at NRK forbyr eller flytter om på programtittelen.
Det er ikke minst greit siden oppslaget hverken nevner min kommentar eller motinnlegget. Muligens har journalisten ikke googlet, muligens er en oppfølgingsartikkel på gang.
Det vi snakker om er altså det vi alle får håpe er den tynneste og minste faglig funderte artikkelen noen gang i Legeforeningens tidsskrift.
Bakteppet for artikkelen synes å være at "religion" (hva nå det er) bygger på syner og vil havne på sotteseng om disse kan bortforklares som effekter av noe rent naturlig.
Det er dermed svært bra at den såpass kontant og faglig avvises både av religionsfilosofen Anne Runehov (som trekker frem at dette er en reduksjonistisk tolkning, siden den synes å si at typiske "åpenbaringer fra Gud" kan avvises som epilepsi) og av teologen Atle Søvik som viser at artikkelforfatterne sliter med tekstgrunnlaget.
Skal ligningen deres gå opp, må de rett og slett selv bestemme hva i teksten som de skal ta med. Tar de med hele teksten, forsvinner grunnlaget for å si at Paulus hadde et epileptisk anfall da han møtte Jesus på veien til Damaskus. Siden de som var med ham også så og hørte at noe skjedde, kan dette ikke utelukkende ha skjedd i hodet til Paulus.
Hvis det da ikke skulle dukke opp en artikkel om at hele reisefølget var epileptikere.
