Aviser bekrefter Bibelen

Det er ikke ofte avisene har overskrifter som forteller at de bekrefter Bibelen hver dag. Det gjør det likevel ikke mindre sant.

Nå er dette selvsagt en litt finurlig innledning for å få deg til å lese videre. Men den har noen millimeter brodd. For det er slik i en hektisk og lesersøkende avisverden at spissede eller upresise oppslag synes mer regelen enn unntaket.

Likevel er det sjelden noen hevder at slike artikler ikke inneholder solide og sanne kjerner. Selv om de altså kan ha selvmotsigelser og feil, og lite bekreftes av arkeologiske spor.

Ett eksempel er dagens interessante og lange (seks sider) oppslag i Vårt Land om det alltid spennende temaet Bibelarkeologi.

Blant flere som er intervjuet er altså undertegnede som mange har fått for seg at eksisterer. Det er mye sant i at jeg "er skribent og foredragsholder" og kjent for å "avlive flere kirkehistoriske myter".  Men ikke like mye at jeg  jobber "med å få vitenskapen og Bibelen til å synge samstemt".

Ikke minst siden jeg altså motsier dette på neste side av oppslaget.

 
Der sier jeg altså at når funn (eller mangel på funn) "kan utfordre bibelske historier" (altså så tvil om hvor godt de stemmer) er det flere muligheter

i spennet mellom at arkeologene har tolket funnene feil, til at Bibelens forfattere har gjort en feil. Jeg er ikke fremmed for noen av disse mulighetene, sier Davidsen.

På samme måte er jeg ikke fremmed for muligheten for at en journalist kan ha tolket meg feil når jeg på spørsmål om hvor gammel jorden er ser ut til å svare frisk at den er 

13 milliarder år. Geologien daterer jorden til å være så gammel.

Jeg er heller ikke fremmed for muligheten for at det er jeg som kan ha gjort en feil.

Denne feilen hadde blitt fanget opp om den var med i sitatsjekken, men det er bare å tilstå at jeg faktisk sa noe i retning av dette til journalisten. For i neste setning å korrigere med at jeg trodde han spurte om universets alder og forklarte at geologene daterer jorden til rundt 4 milliarder år (helt presist 4,6 milliarder).

Det er også mulig at noen i Vårt Land kan ha gjort en feil når navnet mitt konsekvent skrives med bindestrek. Spenningen er dermed til å ta og føle på om det vil få fremtidens forskere til å konkludere med at siden Bjørn-Are Davidsen er ukjent i Folkeregisteret, er det tvilsomt at han kan ha eksistert. 

Uansett er jeg mer opptatt av å finne ut hva som skjedde enn av å presse dataene for å få "vitenskapen og Bibelen til å synge samstemt". Det er bedre å være ærlig om eller åpen for feil, enn å komme med sære og søkte forklaringer for å få arkeologi og Bibelen til å gå opp i en høyere harmonisk enhet.

Det er også greit å være åpen for at arkeologi kan endre seg over tid med nye funn eller revurderinger av gamle. Noen ganger i Bibelens favør, men ikke altid.

Tar Bibelen feil, betyr ikke det at Bibelen må være feil. På samme måte som vi ikke kan avvise sannheten i avisoppslag eller sanger eller romaner eller TV-serier om Tungtvannsaksjonen fordi de inneholder selvmotsigelser eller overdrivelser eller omdiktninger eller (her er det bare å holde seg fast) ikke fremstår naturvitenskapelig presist.

Ellers er det interessant at måten Atle Ottesen Søvik plasseres i artikkelen om likkledet i Torino, gjør at det kan virke som om han er skeptisk til også dette. Han fremstår omtrent som meg når han maner til varsomhet om ikke å la

iveren etter å bevise og å motbevise Bibelen med arkeologiske funn kan ta litt overhåmd.

Uten at dette trenger å bety at vi må innføre en Deuterodavidsen.

Men når neste som intervjues (Nils Petter Thuesen) kan leses som at han kontrer dette med tvert i mot å tro at "likkledet er ekte, og at det er en viktig kilde til å kunne si noe om den historiske Jesus", hadde det vært kjekt for flere med en kommentar om at den i Norge som har skrevet mest grundig og svært så positivt om ektheten av kledet er en viss Atle Ottesen Søvik.

Noe som altså kan bekreftes av utenomaviselige kilder.

Ikke ingeniørtypisk

Det er alltid interessant når media fanger opp nyheter fra andre media. Mens en journalist er velkjent med veien (eller irrgangene som det heter på fagspråket) som fører til overskrifter i egen avis, tror man tydeligvis at overskrifter i andre er presise uttrykk for innhold og utsagn i artiklene.

Når Vårt Land i dag tror de siterer meg, er det altså fra en overskrift på en artikkel. Det hadde dermed vært flere grunner til å lese den om man var ute etter å se hva som faktisk var sagt og ment.

For å si og mene noe.

Hva sier jeg så i artikkelen som du finner en lenke til fra denne posten om tro og teknologi? Rett og slett ikke noe annet enn at

Jesus var fra noe i retning av en ingeniørfamilie.
– Ettersom det at han kalles for «sønn av en snekker» (tekton) mer presist kan oversettes i retning av «en håndverker», begrunner Davidsen.

Nå er det nok å strekke det litt langt å si at å komme fra noe som er i retning av en håndverkerfamilie er å være fra noe i retning av en ingeniørfamilie, selv om noen lærde kan strides om sånt.

Men det er å strekke det langt lengre å si at en som kommer fra noe i retning av en ingeniørfamilie må oppfattes som en slags ingeniørtype.

Sagt på en annen måte har jeg to døtre som pussig nok begge kommer fra en sivilingeniørfamilie. De kommer til og med begge fra en Cand. Scient i informatikk-familie. Det betyr ikke at noen av dem kan mistenkes for å være en slags sivilingeniørtype eller engang Cand. Scient-type.

Eller at jeg kan det.

Hyggelig innrømmelse

Etter min lange kommentar om Panin for et par uker siden og et kortere innlegg til Dagen er det hyggelig å få takk fra Kjell J. Tveter som vedgår at han tok feil i (som han skrev opprinnelig) at "Panins funn er uttrykk for Guds fingeravtrykk".

Eller som han sier noe mer forsiktig "ikke har vært klar nok til å få frem at det er reist sterke innvendinger mot Panin og hans arbeider".

Det kan gi håp om en noenlunde fin utveksling også når jeg de nærmeste ukene kommer med til dels svært kritiske innspill til Tveters bok Livets Mysterium. Dette skjer både i en anmeldelse og i  langt mer utfyllende blogginnlegg som underbygger den.

Uansett kan det nok fort bli noen rimelig utfyllende kommentarer også.

Manusmysteriet

Lurer du på hvor godt belegg det faktisk er for tekstene i Det nye testamentet, trenger du ikke vente på nyheter om det angivelige funnet av et fragment av Markusevangeliet fra før år 90.

Det er bare å begi seg til nærmeste nettbokhandel.

Hvis det er én bok som bør inn på pensum hos romanforfattere og rikssynsere som har noe på hjertet om nye og gamle evangelier, er det Det store Puslespillet.

Ikke bare fordi den er skrevet av en av dem som kan mest om dette i Nord-Europa, Hans Johan Sagrusten, men fordi fremstillingen er så spennende og lettfattelig at det imponerer om noen legger boken fra seg etter første side.

Det lover godt av flere grunner at den anbefales av ingen ringere enn Tom Egeland, selv om den nok ikke får tilbakevirkende kraft på hans til tider vel fantasifulle fremstillinger og påfunn.

Han har imidlertid ingen grunn til å endre på noe når han skriver 

For en bok! Velskrevet, fengslende og intenst spennende - den reneste vitenskapsthriller for alle som er fascinert av Bibelen, teologi og mystiske manuskripter.

Noe det bare er å bekrefte i margen, uten påholden penn.

Det finnes en god del gode faglige, men ikke spesielt spennende bøker om tekstfunn. Så finnes det avgjort langt flere dårlig faglige, men dess mer spennende.

Sagrusten har ikke bare bestått svenneprøven. Han har begått mesterstykket å skrive både en faglig og fascinerende bok om funn av papyrus og pergamenter i ørkensand og klostre, i grotter og hos grådige.

Vi kommer på innsiden av flere av dem som har gjort tekstfunnene. Noen av historiene er vel så utrolige som mange romaner. Og viser at mange romaner ikke er til å tro.

Anmeldelsene av Da Vinci-koden, for ikke å si kommentarfelt og diskusjonsfora, viste en graverende mangel på kunnskap om grunnlaget for teksten og samlingen av Det nye testamentet.

Noe som har gitt grobunn for tilsvarende mye aksept for konspirasjonsteorier. Og noe mer kunnskapsrike og lekende romaner, som hos omtalte Tom Egeland.

Det har også skapt et marked for tekstforskere som Bart Ehrman som dels kan opplyse om realiteter og dels vet å formulere seg på tabloide måter som vekker atskillig mer oppstyr i media enn det er grunnlag for.

Når han får oppslag om at at vi ikke har originalene eller kopier av dem eller kopier av kopiene, er det ikke rart at jeg stadig møter dem som tror at vi er helt i det blå om hva som stod i originalene. Eller at det stadig gis ut motbøker.

Sagrusten gjør dermed en viktig jobb i Det store Puslespillet når han presenterer hvilke store manuskripter vi har fra når i historien (de eldste best bevarte er fra 3-400-tallet) og hvordan eldre og mindre tekststykker helt tilbake til tidlig i det andre århundre bidrar dels til å bekrefte hvor (noen vil tenke forbløffende) presis overleveringen har vært og dels til å justere den.

Nettopp fordi vi har bevart mange håndskrevne fragmenter fra svært ulike områder og tidsperioder, er det ikke til å unngå at de har forskjeller. Det er ikke slik at vi ville hatt større grunn til tillit til teksten om den bare var bevart i ett eksemplar og tenkt at den dermed ville være uten "feil".

Nei, nettopp forskjellene i tekstene (99 % eller noe sånn handler om skrivefeil eller grammatikk, som at det mangler eller er flyttet på en bokstav eller et ord), hjelper oss til å følge endringshistorien og gir dermed gode pekere tilbake til en original vi kan rekonstruere rimelig sikkert, spesielt for Det nye testamentet.

Og der vi fortsatt er usikre (hvor mye kan forskere ha ulikt syn på), spiller det svært liten om da noen som helst rolle for teologiske eller historiske spørsmål.

Sagrusten er åpen for slike debatter. Han legger ikke skjul på at det på noen områder er uenighet og alternative syn. Han dytter likevel ikke en fasit i fanget på noen. Selv om mye av stoffet vil ovverraske dem som har forlest seg på konspirasjonsromaner, er han ikke ute etter de store overskriftene. Han klarer kunsten å engasjere uten å bli tabloid.

Sagrusten bedriver ikke forkynnelse, men folkeopplysing.

Markus mot mumiene

Det er sjelden journalister eller redaksjoner avslører seg mer enn når de kan rapportere som evangeliefunn.

Forventningen til at disse kan kaste nytt lys over Jesus er stor, enten evangeliene er fra det andre eller det niende århundre. Store overskrifter om at dette utfordrer eller sår tvil om kristne oppfatninger skader ikke salgs- eller klikketall.

Derimot er man mindre på banen med motsatte kommentarer når det dukker opp funn som kan bekrefte evangeliene.

Når Aftenposten forteller at Verdens eldste evangeliefunn kan være fra før år 90, er ikke temaet at det gjør den tradisjonelle oppfatningen mer troverdig.

Det sies ikke noe om at det kan bekrefter for n'te gang at Dan Brown og andre med konspirasjonsteorier om Bibelens tekster er på jordet.

Man bruker det dermed heller ikke til å si at det kan understreke at fagmiljøene lenge har gjort rett i å avvise den muslimske tanken om at kristne skrev om Bibelen for å unngå at den passet med Koranens budskap.

Og det holdes tyst om at Bart Ehrman om dette er rett kan stå i fare for å må skrive om på flere av sine bøker der han hevder at vi ikke har originalene eller kopier av originalene, eller en gang "kopier av kopiene av kopiene av originalene".

Nei, dette handler nå om at metoden man har brukt for å finne evangeliet er ... omstridt. Og man nøler ikke med en litt ironisk tone over dem som er "sterke i troen".

For dem som er sterke i troen vil kanskje uttrykket «Herrens veier er uransakelige» være dekkende. Men metoden som er brukt for å avdekke det som antagelig er det eldste fragmentet til nå av Markusevangeliet, har opprørt deler av det arkeologiske miljøet.

Det er altså ikke slik at man nevner eller går tilbake på de vanlige uttalelsene om problemer i overleveringer av teksten. I stedet handler det om problemer med funnet av teksten, selv om man altså uthever det som er sensasjonen her.

De eldste fragmenter av evangeliske tekster før det nye funnet av Markus-teksten er fra det andre århundret. Markus-funnet er imidlertid datert til før år 90, det vil si ganske kort tid etter at originalen ble forfattet. Det gjør det helt unikt som historisk dokument. Men måten det er funnet på, skaper storm. For å kunne lese manuskriftet har forskerne nemlig måttet ødelegge historiske artifakter mange arkeologer mener er viktige i seg selv.

Og det er noe som man selvsagt kan og bør diskutere. Men her blir det altså i overkant påtagelig. Vi snakker ikke om forgylt papyrus i masker for faraoer (og ikke bare fordi det var slutt på faroer over hundre år før), men halvbillig gjenbruk av papyrusruller.

Sist jeg sjekket var det ikke mange forskere som mener at det er ille at man har måttet ødelegge segl på gravdører eller gravdørene selv når man åpner kongegraver i Egypt.

Selv journalister må da forstå at tekstfunn fra første århundre tross alt er mindre interessante enn måten de i ettertid er blitt brukt til å lage mumier av?

Med forbehold om de gangene tekstene kan bekrefte Det nye testamentet.

Uansett er det litt tidlig å si noe om hva dette funnet faktisk betyr, slik en langt bedre artikkel i Live Science forklarer. Fragmentet er datert med C14-metoden til rundt år 90, men ikke publisert ennå.

Det er nok likevel ingen grunn til å holde pusten i påvente av overskriften Evangeliene fantastisk godt bevart! med påfølgende diskusjon av hva den (ahem) ... overraskende vendingen kan bety.

Her er ellers en video der Craig Evans forklarer mer om funnet.

Som Panin leser Bibelen

Evnen til kritisk tenkning er ofte omvendt proporsjonal med hvor godt man liker en konklusjon. Dess mer noe fremmer min sak, dess mindre trenger jeg å se etter om det stemmer. Og motsatt: Dess mer jeg misliker en konklusjon, dess mindre velvillig ser jeg på argumentene,

Vi trenger ikke å gå til Dan Brown eller Richard Dawkins for å få empiri på det. Det holder å se på seg selv.

En av dem som stadig bekrefter denne sannheten, er den pensjonerte kirurgen Kjell J. Tveter. De seneste årene har han vært ganske aktiv med bøker og foredrag, samt en rekke leserinnlegg. For mange er han etterhvert blitt en av de mer kjente kristne stemmene.

Da er det beklagelig at han ikke etterprøver sine argumenter bedre.

Jeg strever ikke med motivet hans, men med metodene. Koblingen av iver og velmenhet er ikke alltid like vellykket når man skal legge frem en sak. Jeg er ikke alltid uenig i konklusjonene, men ofte i argumentene. Som så mange med sterke overbevisninger sliter Tveter med kritisk distanse.

Resultatet er en beklagelig blanding av nærsynthet og tunnelsyn når han argumenterer. Støtter noe kristen tro, må det være sant, siden kristen tro er sann.

Jeg skal komme tilbake med kommentarer til hans seneste bok med argumenter for intelligent design i naturen, med den pussige tittelen Livets Mysterium - Om intelligente årsaker i naturen. Skulle jeg skrevet en slik bok ville jeg nok valgt undertittelen "Om intelligente årsaker bak naturen" eller "Om effekter i naturen av intelligens".

Jeg er kort sagt noe usikker på om Tveter egentlig mener at de intelligente årsakene befinner seg i naturen.

Da er jeg mer sikker på at han mener at det finnes matematisk spor i Bibelen etter en bakenforliggende intelligens. Dette fremkommer i et leserinnlegg i Dagen i går. Blant grunnene til at Tveter er overbevist om at Gud finnes, er at den russiske matematikeren Ivan Panin (1855-1942) skal ha funnet et detaljert og gjennomført 7-tallsystem i Bibelens tekster.

Tveter forteller at 

Panin oppdaget at alle 66 bøker i Bibelen er karakteristert av et tallmessig - numerisk - mønster hvor særlig 7-tallet gjorde seg bemerket. Når han summerte setninger eller skriftavsnitt etter visse kriterier, ble tallverdien alltid delelig på 7. Dette går igjen på nesten hver eneste side i hele Bibelen.

Tveter baserer seg antagelig på den kristne bestselgeren Grant R. Jeffreys Guds egen signatur når han snakker om dette som et mulig fingeravtrykk av Gud.

Mange er overbevist om at Panins funn er uttrykk for Guds fingeravtrykk. Sekulær litteratur mangler fullstendig et slikt tallmønster. Man har forsøkt å skrive meningsfulle tekster i et slikt 7-tallssystem, men ingen har lykkes i det. Kristne bør uansett ha kjennskap til Panin og hans arbeider. Det blir for lettvint å se bort fra det faktum at Panin brukte 50 år av sitt liv på dette arbeidet.

Tveter bruker altså en argumentsjonsform som minner om hersketeknikk. Hvem vil våge seg til å imøtegå noe som en person har brukt 50 år av sitt liv på?

Jeg har likevel en vag mistanke om at Tveter ikke ville forsvart evolusjonslæren med at "Det blir for lettvint å se bort fra det faktum at Darwin brukte 50 år av sitt liv på dette arbeidet".

Ja, kristne bør ha kunnskap om Panin og hans arbeider, og da spesielt om kritikken av dette. For den er grundig og god. Den er heller ikke ny. Man trenger ikke lete lenge etter den. En av de beste gjendrivelsene er skrevet for over 15 år siden av Stein Arild Strømme som gikk bort så alt for tidlig i fjor.

Og dette er altså ingen tilfeldig forbipasserende synser. Strømme var professor i ren matematikk ved Universitetet i Bergen og i mange år aktiv i Askøy misjonsmenighet.

Noe av det som kjennetegner vitenskap og seriøse fagpersoner er at de evner å etterprøve også påstander og argumenter som støtter deres eget syn. Blant mye som taler Strømme til ære er at han også gikk kristen apologetikk etter i sømmene. Han opprettet til og med en nettside for dårlig apologetikk.

Noe av det han var lei seg for var at kristne kunne stille seg selv og indirekte andre kristne i dårlig lys ved å fremme tåpelig eller tvilsom argumentasjon. Som altså Panins.

Strømmes kritikk av dette har ligget på nettet i mange år og er ikke imøtegått så vidt jeg vet.

Hvis Tveter mener kritikken ikke holder, bør han ta seg bryet med å imøtegå den. Ellers vil han etterlate inntrykket av at han ikke er interessert i å sjekke om det finnes kritikk, eller ikke en gang kan forestille seg at noe slik finnes finnes - eller ønsker at ingen skal bli kjent med den.

Hva er det så Strømme viser?

Det er ganske mye som del av en grundig imøtegåelse av Jeffreys Guds egen signatur - og han henviser til enda mer.

Dette er en dårlig bok. Den vrimler av feil: fra slurv via naivitet til bevisst misvisende fremstilling. Boken setter kristentroen i et dårlig lys, og kan villede mange kristne som ikke har tid, forutsetninger eller anledning til å sette seg inn i dens påstander eller gå dem etter i sømmene. Det ligger meg sterkt på hjertet å nå ut til så mange som mulig med en advarsel mot å bruke den, både til personlig oppbyggelse, forkynnelse og evangelisering.

 Flere bør legge seg Strømmes råd på hjertet:

Han er ikke snauere når han kommer til Panin som han har satt seg grundig inn i, blant annet ved å skaffe seg "samtlige av Panins verker som fremdeles er i trykken, deriblant hans greske utgave av NT".

Når sistnevnte er viktig, er det fordi Panin mente man kunne bestemme riktig grunntekst ved å se om den stemte med hans mønstere.

Strømme viser ved flere eksempler at Panin overdriver, at påstander om sammentreff er avhengige av hverandre (det er altså færre "merkeligheter" enn han hevder).  Jeffrey nevner 11 slike knyttet til 1. Mos. 1:1.  ("I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden").

1. Antall hebraiske ord er 7.
2. Antall bokstaver er 28 = 7 x 4.
3. De første tre ord inneholder 14 = 7 x 2 bokstaver.
4. De siste fire ord inneholder 14 = 7 x 2 bokstaver.
5. Fjerde og femte ord har 7 bokstaver tilsammen.
6. Sjette og syvende ord har 7 bokstaver tilsammen.
7. De tre hovedordene: Gud, himmel, jord har tilsammen 14 = 7 x 2 bokstaver.
8. De fire resterende ord har tilsammen 14 = 7 x 2 bokstaver.
9. Det korteste ordet i verset er det midterste, som har 2 bokstaver. Men sammen med ordet til hø yre eller venstre blir det 7 bokstaver.
10. Den numeriske verdien av fø rste, midterste og siste bokstav er 133 = 7 x 19.
11. Den numerisk verdien av f ørste og siste bokstav i alle ordene er 1393 = 7 x 199.

Ser vi etter (og det bør vi) oppdager vi at punktene 1, 3, 5, 6 og 7 automatisk fører til 2, 4 og 8.
Som Strømme viser blir her fem uavhengige trekk presentert som åtte. Videre ser vi at

Trekk nummer 9 er temmelig intetsigende. N ar vi kommer til trekk nummer 10 og 11, må vi spø rre oss: Hvorfor skulle man ta akkurat disse utplukkene av bokstaver? Det er lett å forestille seg mange andre utvalg av bokstaver. For trekk 10 må man dessuten spørre seg hva som er den "midterste" av 28 bokstaver. I den norske utgaven står forresten "største og siste bokstav" i trekk nummer 11, men dette er en feil.

Som foreløpig konklusjon står vi igjen med fem håndfaste trekk, og tre litt mer tilfeldige, som er delelige med 7, av de 30 som blir annonsert. Når vi betenker at de fleste ord på bibelsk hebraisk har fra 1 til 6 bokstaver (i de fem Mosebøkene er det bare 329 ord som er lengre, ifølge James Price), er det igrunnen ikke så overraskende at to naboord tilsammen har 7 bokstaver, eller at tre utvalgte ord tilsammen har 14. At setningen har 7 ord, er heller ikke spesielt sl ående.

Panin kommer ikke bedre ut av andre eksempler, og Jeffrey kommer enda dårligere ut når han til og med presterer å gjengi Panin feil.

Uansett viser Strømme at Panin har manipulert resultatene. Det er han selv som bestemmer hva han skal se etter. Han følger altså ikke samme regel gjennom Bibelen og finner identisk sammenheng med 7. Nei, skal han finne noe som går opp i 7, må han stadig bytte regel.

Det er ikke slik at det er regelen som fører til resultatene, det er ønsket resultat som fører til reglene.

Dermed er det i motsetning til hva Tveter sier, fullt mulig å finne mønstre også i andre verker, sekulære som religiøse.

Uansett hvor slående man måtte finne Panins mønstre, er det nødvendig å stille spørsmål ved den statistiske analysen som gjerne følger med. Det fremholdes at slike mønstre er så fantastisk lite sannsynlige at det, bare av den grunn, må være snakk om Guds verk. Hvis tilsvarende mønstre kan finnes i hvilken som helst tekst, faller overbevisningskraften bort.

Og det gjør de. I tillegg til at det ikke er vanskelig å finne helt andre mønstre i Bibelen, så lenge man selv får bestemme og bytte regler eller behov.

Det ville overraske meg om Jeffrey eller Tveter hadde argumentert like ivrig for Panin om de visste at Koranen kan støttes på samme måte. For det finnes 

tilsvarende argumentasjon for at Koranen er bokstavelig skrevet av Gud, for eksempel. (Der er det mange trekk som er delelig med 19.) Et annet eksempel finner man i McCormack, R., The Heptadic Structure of Scripture, Marshall Brothers Ltd., London, 1923. McCormack gjorde sine egne studier av Matteus' føtste kapitel, og publiserte en tilsvarende serie av trekk som var delelig med 7. Ser man nærmere på de to arbeidene, finner man at de opererer med to ulike varianter av den greske teksten. Panins trekk passer ikke på McCormacks tekst og vice versa. Dette støtter ikke opp om det synspunkt Panin hadde om at hans mønstre garanterte at han hadde den riktige tekstvarianten.

For å komme i mål må Panin løpende endre fremgangsmåte. Han skifter igjen og igjen metode for å finne mønstre. I tillegg leter han over ulike typer tekstmengder. Dels baserer han seg på antall bokstaver, dels på bokstavenes tallverdi (finnes både for hebraisk og gresk), dels på summer og kombinasjoner.

Eller mer presist de vrier som for anledningen passer best, som "alle konsonanter i ord som ikke er substantiv", eller "vokaler i begynnelsen av en setning" eller "alle bokstaver i første og siste ord i setninger".

Slik Strømme viser, bruker Panin.

1. Alle bokstaver i teksten.
2. Alle bokstaver i teksten som står først i et ord.
3. Alle bokstaver som står sist i et ord.
4. Bokstaver på odde plass i et ord. (1, 3, 5-te osv.)
5. Bokstaver på jevn plass i et ord.
6. Bokstaver i et ord på odde plass i setningen.
7. Bokstaver i et ord på jevn plass i setningen.
8. Bokstaver i starten av en setning.
9. Bokstaver på slutten av en setning.
10. Bokstaver i midten av en setning.
11. Vokaler.
12. Konsonanter.
13. Bokstaver i navn.
14. Bokstaver i artikler.
15. Bokstaver i verb.
16. Bokstaver i substantiv.

Resultatet er et så stort antall kombinasjonsmuligheter at det ikke er til å unngå at man finner ett eller annet som passer.  I stedet for å fortelle noe om Guds intelligens, røper det noe om menneskers.

Det hele virker faktisk mot sin hensikt. Dess mer man finner, dess mer viser man at man kan finne hva som helst hvor som helst.

Det verken Panin eller hans tilhengere ser ut til å være klar over, er at dess flere typer tall han presenterer, dess svakere blir den statistiske signifikansen. På samme måte som bibelkodene, bare enda tydeligere, er det altfor stor frihet i valg av trekk å se etter.

Kort sagt lurer man seg selv. Man bruker ikke samme metode i hele Bibelen, men bytter på for å finne ett eller annet, hva som helst, som på en eller annen måte kan handle om tallet 7. Det man finner i ett avsnitt, finner man ikke i neste avsnitt.

Utfordringen er ikke akkurat fravær av funn.

Vi oppdager ikke at Panins mønstre mangler. De skapes rett og slett av metoden. Som for første setning i dette avsnittet. Teller du, kommer du til syv ord. Som i samtlige andre setninger i avsnittet. De tre første ordene er 14 bokstaver. Første setning har 35 tegn med punktum. 14 og 35 kan deles med 7.

Det er likevel ikke helt sikkert at avsnittet er et gudsbevis.

Utenomjordisk artikkel

Så var en ny artikkel i Nemi ute. Temaet er selveste Area 51, kjent og kjært fra filmer og konspirasjonsteorier.

Skal du ikke bli fristet til å kjøpe bladet, advares mot å lese videre.

Diskusjonen om utenomjordisk liv er ikke noe moderne påfunn. For to og et halvt tusen år siden hevdet grekeren Pythagoras at månen var bebodd med større og vakrere planter og dyr enn jorden.

I middelalderen ble det regnet som kjettersk å hevde at Gud ikke kunne skapt andre verdener enn vår. Man leste den innflytelsesrike romerske forfatteren Macrobius som forklarte at jordkloden var en ubetydelig prikk i et enormt univers. Vi hadde grunn til å være ydmyke. Planetene ble sett på som opphøyde plasser og da var det naturlig å tenke at også de hadde liv.

At astronomer etter hvert viste at jorden er en planet på linje med andre, endret ikke noe. Spørsmålet var ikke så mye om det eksisterte liv, som hvordan vi skulle få kontakt.

Et forslag på 1800-tallet var å hogge kilometerstore symboler i skogene i Sibir, slik at Mars- og Venusbeboere kunne vite om liv på jorden.

For drøyt hundre år siden mente astronomer å se kanaler på Mars. Dessverre viste de seg å være høyst jordiske, en blanding av innbilning og dårlig oppløsning på teleskopene.

Det var ikke siste falsk alarm. I Orson Welles hørespill av War of the Worlds dagen før Halloween i 1938 blir New York invadert av marsboere. Med stort talent for sensasjoner drev Welles fortellingen fremover ved nyhetssendinger.

Flere som ikke fikk med seg begynnelsen, rømte byen i panikk, selv om det ikke var riktig så mange som ryktene ville ha det til.

Etter annen verdenskrig suste flere og flere sølvglinsende tallerkener over himmelen, spesielt i ørkenområder i USA.

Også erfarne piloter på passasjerfly gjorde slike observasjoner. Forsvaret fortalte til og med at en ufo styrtet ved en flybase nær Roswell i New Mexico 1947. Det kom stadig flere historier om utenomjordisk aktivitet. Mange pekte mot området i USA som kalles Area 51.

Resten må du til bladet for å lese.

Når Nemi-redaksjonen har trykket dette, viser de helt klart ytringsansvar.