Det irrasjonelle Dagbladet

Det finnes større overraskelser enn at Dagbladet avviser at det er rasjonelt å tenke at Gud eksisterer, som i dagens kommentar om Den rasjonelle Gud, ved John Olav Egeland.

Ingressen legger som vanlig lite i mellom.

Å forene rasjonalitet med tro er i lengden umulig. Men gud så sterkt mange prøver

Med en så vovet og ... festlig formulering er det bare å stålsette seg i møte med en stø og sylskarp analyse.

Som man aner er det ikke vanskelig å være litt festlig tilbake, eller i det minste oppgitt ironisk. For det hadde vært interessant om Dagbladet ikke bare satte den gamle filen på repeat.

Hadde det skjedd, kunne vi gått litt spørrende inn i teksten.

Hvordan definerer Egeland Gud? Rasjonalitet? Hvilke argumenter bringer han til torgs? Hvilke historiske kilder lener han seg mot i debatten? Hvilke "mange" tenkere mener han har prøvd "så sterkt" å forene rasjonalitet med tro og viser han tar feil?

Man kunne spurt på hvilket grunnlag? Hvem har motbevist disse argumentene?

Svaret er kort og godt: Ingen. Egeland viser ikke til en eneste. Han definerer ingen ting, oppgir ingen kilder til noe, kommer ikke med ett eneste eksempel.

I stedet bruker han den kjente og journalistiske metoden å slå fast. Det motsatte ståstedet er så opplagt absurd at man ikke trenger å argumentere.

Hvilket er et opplagt absurd argument.

Og har man ikke argumenter, får man nøye seg med det nest beste, karikaturer og latterliggjøring. Egeland viser ingen interesse for rasjonelle argumenter for Gud, men dess større interesse for kirkens syn på sex.

Man kan nesten mistenke ham for å være lønnet av Dagbladet.

Skal man likevel lete etter en argumentasjon mellom linjene, synes den å være at siden Kirken er i utakt med folk flest om hva ekteskap er, er ikke religion eller gudstro rasjonell.

Men dette er altså mer enn lettere parodisk. Når vi ikke kan lese mellom linjene, det ikke godt å vite hva som er hans reelle eller (om noen) rasjonelle begrunnelser.

Om ikke Egeland argumenterer for sin konklusjon, antyder han i det minste noe.

Det store vendepunktet er likevel opplysningstida (som satte mennesket, ikke Gud, i verdens sentrum) og de nye naturvitenskapene. Det pågår stadig en kappestrid mellom det rasjonelle og det religiøse.

Når Egeland snakker om at mennesket er "verdens sentrum", mener han det selvsagt filosofisk, ikke reelt. Det er uansett ikke rasjonelt, men et valgt og vagt ideal som ikke lar seg realisere.

Hvis Gud finnes er det rasjonelt å se tenke det som verdens, eller virkelighetens, sentrum. Mens "mennesket" ikke er, og kan aldri bli, verdens sentrum, siden vi altså er noen milliarder sentra.

Skal mennesket bli verdens sentrum, må alt handle om bare ett menneske. Eller solipsisme som det kalles.

Den eneste rasjonelle grunnen til å tenke at mennesket på en eller annen måte er i verdens sentrum, rent faktisk, er hvis vi er satt der av Gud.

Ellers er det en blanding av blind tro og hybris.

Egeland nevner heller ikke hva i "de nye naturvitenskapene" som var et vendepunkt for hva. Eller hva denne "kappestriden" består i. At vi enten må velge vitenskapen eller Gud?

Flere bør ta et hint av at sentrale norske ateistiske evolusjonsbiologer forstår at evolusjonsteorien ikke kan motbevise Guds eksistens.

Det virker rett og slett som om Egeland mener naturvitenskap er en konkurrent til kristen tro. Som om kristen tro tidligere forklarte hullene i vår kunnskap med Gud, men at vitenskapen forklarer stadig mer med naturen og dermed gir stadig mindre plass til Gud.

Mens dette heller gjør det fristende å spørre om ateisme skyldes manglende kunnskap.

I det hele tatt er Egelands metode når han skriver om tro og rasjonalitet ikke å spørge, men å svare.

Problemet er at motsetningen mellom tro og rasjonalitet er reell. Kjernen i nesten alle trosretninger ligger utenfor det som kan bevises eller påvises ved etterprøvbare, vitenskapelige metoder.

Siden noe ikke kan bevises eller påvises naturvitenskapelig, kan det altså ikke være rasjonelt. Med andre ord står Egeland for en klassisk scientistisk holdning der ekte kunnskap er naturvitenskapelig kunnskap.

Noe som ikke kan bevises eller påvises ved etterprøvbare, vitenskapelige metoder.

Det er altså et valgt ståsted, som er umulig å leve etter. Egeland følger det ikke i sine politiske eller etiske standpunkter. Han står sterkt på svært mange synspunkter som ikke er naturvitenskapelige.

Jeg mistenker også at kjernen i hans eget livssyn ikke kan bevises naturvitenskapelig.

Det overrasker ikke at Egeland fortsetter å vise at dette er et område han har begrenset kunnskap om.

Guds eksistens lar seg ikke dokumentere, uansett hvor mange undere, helgener og hellige skrifter som legges fram. Egentlig er det verken merkelig eller ulogisk. Det opphøyde, mystiske, symbolske, uforklarlige eller tvetydige er religionens forutsetning.

Det stemmer at Guds eksistens ikke lar seg dokumentere. Men det er en viss avstand mellom å si at noe ikke kan dokumenteres (hva nå som legges i det) og at det dermed ikke er noen rasjonelle grunner til å tenke dette.

Selv om det ikke kan dokumenteres at det er rett å kjempe mot rasisme, er det en rekke grunner til å tenke det. Selv om det ikke kan dokumenteres at pressestøtte er bra, er det ikke nødvendigvis et irrasjonelt standpunkt.

For det finnes andre grunner til å tenke at Gud finnes enn "undere, helgener og hellige skrifter". Man trenger ikke å ha tatt ex. phil for å se at teistiske tenkere har brukt helt andre argumenter, gjennom hele historien.

Hadde man vært interessert i temaet, ville man fort sett at dette er en levende og seriøs debatt med faglig tunge og godt informerte deltakere.

At Egeland ikke er kjent med disse grunnene (og dermed verken nevner eller argumenterer mot dem), er ingen bombe. Men når man går så høyt og hardt ut fra hoppkanten i en av landets mest leste aviser, burde man i det minste googlet "Eksisterer Gud" eller "argumentere for eller mot hypoteser om Guds eksistens".

Noe som ikke helt tilfeldig ville ført til denne boken og en bloggpost som denne.

Heldigvis slutter Egeland mer positivt enn han begynner. 

Men før vi forviser alle religiøse tradisjonalister til et iskaldt sekulært helvete, kan vi stanse opp og tenke på hvor standardisert dette landet er i ferd med å bli. Det varme og folkelige verdifellesskapet stiller nå krav om en konformitet som er i strid med ideen om frihet og mangfold.

Men det er nok også lov å være mer informert enn når Dagbladet skriver om religion og rasjonalitet.