Hva skal vi med gudsdebatter?

Da kommer vi som lovet tilbake med noen tanker om gårsdagens paneldebatt om Hva skal vi med Gud? (deler kan høres lørdag 25. august 08:05 på NRK P2's Verdibørsen) arrangert av Norges største studenttidsskrift, Argument, i anledning et aldri så lite temanummer om noe som er noen smuler større.

Vi snakker kort sagt om Gud.

Altså et såpass stort tema at det fort kan bli om mulig enda lenger blogging enn vanlig, selv om vi bare berører toppen av ishavskatedralen.

En grunn er at man kan si mye om denne type debatter generelt. Både om hvor viktige de er og hvor vanskelige, eller (for å si det rett ut) umulige, siden formatet handler mer om raske replikker enn rolig refleksjon.

Og hvor godt besøkte de er. Religionsdebatters fremste kjennetegn er at de er overfylte. Det er et godt spørsmål hvorfor det ikke arangeres langt flere.

Skal vi si noe om denne spesielt, er det vel at kompetansen i panelet var mer enn lettere skjev, selv om det var en aktiv, vennlig og meningssterk gjeng. Hele tre av fire hadde en naturvitenskapelig bakgrunn, og ingen en religionsfilosofisk - eller en gang religionsvitenskapelig.

Det virket heller ikke som mange i panelet hadde lest mye av den sentrale litteraturen på feltet.

Nå kan nok noe skyldes såpass prosaiske ting som hvem som hadde anledning til å stille. Samtidig er det ikke lett å fri seg fra at mye handlet hva som lå i bakhodet til de hyggelige og dyktige ordstyrerne fra Argument når heller ikke noen av artiklene i temanummeret var av religionsfilosofer eller berørte reelle argumenter for (eller mot) Guds  eksistens.

I stedet brukte en av dem plass på å vurdere om "Gud er et romvesen", med andre ord mindre relevant enn å spørre om en elefant er et eple.

Et romvesen er et kontingent vesen er ikke Gud. Eller et eple.

Noe som synliggjør at spørsmålet om Guds eksistens nok ikke best behandles av biologer og statsvitere.

Debatten ble mer enn lettere forutsigbar, men likevel ikke så verst, selv om tiden var for kort for noe som minnet nevneverdig om argumentasjon og enkelte av oss nok ble noen smuler ivrige og det fløy en og annen beskyldning om arroganse og den slags mellom de ærede representanter for teologien og biologien og det ikke var noen som bet på kroken da jeg nevnte noe om rasjonelle argumenter og bare én ble servert øl.

Det ble i hvert fall ikke fullt så ille som mitt varsel i innledningen av debatten om stor fare for folkesporten å holde på hver for oss så parallelt at selv matematikere ville slite med å få oss til å møtes.

Samtidig var altså innfallsvinkelen til panelet noe skjev. Eller, sagt på en annen måte, pekte i feil retning.

Det finnes trolig ingen Gud, sier naturvitenskapen. Hvorfor fortsetter religion å spille en viktig rolle på jorda?

Nå man formulerer seg på denne måten er det opplagt at man tenker at naturvitenskapen er i stand til å si noe meningsfullt om Gud (som altså er noe annet enn om gudstro). Det sies da også ganske tydelig i temanummeret av Argument at naturvitenskapelige forklaringer erstatter Gud.

Dess mer kunnskap dess mindre Gud.

Oppdagelsen av Higgs-bosonet betyr at vi forstår verden litt bedre, og litt mindre er overlatt til magiske forklaringer eller ignoranse. Enkelte vil hevde at arbeidet fysikerne gjør kun dokumenterer Guds skaperkraft og geniale design, andre vil si dette etterlater litt mindre plass til ham.

Mens det altså i realiteten historisk sett er vanskelig å finne Gud brukt som noen form for forklaring på ting vi ikke forstår i naturen. Vi ser det ikke hos kirkefedrene, vi ser det ikke i middelalderen.

I stedet for å si at Gud stod bak noe, var tanken at Gud stod bak alt.

Ingen av de klassiske gudsbevisene bygget på kunnskapshull - samtidig som alle tok utgangspunkt i empiri, som at det rett og slett eksisterte endring.

Jakten på kunnskap handlet ikke om å erstatte Gud, men innenfor en aristotelisk-thomistisk filosofi om å oppfylle menneskets eksistens som rasjonelt vesen, altså å skaffe og behandle kunnskap rasjonelt.

Innenfor senere protestantisk tenkning, som hos Francis Bacon, ble det også lagt vekt på kunnskap og vitenskap som en måte å motarbeide effektene av syndefallet.

Hele forestillingen om "God of the gaps", altså at vi trenger Gud for å forklare huller i vår viten, tilhører moderne tid, de seneste generasjonene finner vi vel til og med dette mest i ateistisk polemikk.

Det er vanskelig å finne forestillingen før med den mer mekaniske oppfatningen av naturprosesene på 1600-tallet og da hos ingen ringere enn Newton. Han mente at Gud fra tid til annen måtte justere litt på planetene for å få banene til å stemme med hans ligninger.

Muligens skyldes noe av dette Newtons arroganse. Siden hans ligninger ikke kunne være feil, krevdes det guddommelig hjelp for å få solsystemet til å tilpasse seg dem hundre prosent.

Det er samtidig vanskelig å komme unna at Newton tilhører unntakene. Han ble da også behørig kritisert av Leibniz for denne type tenkning.

I beste (eller verste) fall ser vi likevel antydninger som på slutten av 1700-tallet i Paleys forsøk på å trekke analogier mellom urmakere og Gud. Altså at en kompleks natur opplagt må være konstruert siden vi vil tenke at en klokke vi finner på stranden opplagt er konstruert.

Merk likevel at Paley ikke bruker Gud som naturvitenskapelig forklaring. Han forstår at det ikke er Gud som skaper det enkelte frø eller organ, men at disse vokser fram rent naturlig, I stedet bruker han datidens naturvitenskapelige kunnskap om kompleksitet i naturen til å trekke slutninger om hva som kan stå bak en slik ufattelig detaljert kompleksitet i så mange og omfattende sammenhenger.

Siden han ikke kjente noen naturlig mekanisme for å generere dette, mente han at Gud var den beste forklaringen, bak kulissene. Da Darwin fikk gjennomslag for at naturlige forklaringer av kompleksistet og design var mulige i den biologiske verden, gikk denne delen av Paleys argumentasjon av moten (selv om noe av den nå er tilbake i Intelligent Design-bevegelsen).

Det hører med at Paley også ble kritisert på teologisk grunnlag før Darwin, ikke minst av den engelske kardinalen John Henry Newman.

Kan så vitenskapen si noe om Gud?

Det spørs litt hva man mener. Selvsagt kan man bruke vitenskap til å si noe om eksistensen av universet, av naturlover og det som ofte kalles for fininnstiling av universet.

Men det å tolke hva dette innebærer for spørsmålet om hva (om noe)

 som står bak naturen handler om naturfilosofi - ikke direkte om naturvitenskap Selv om sistnevnte altså er et svært blomstrende og bærekraftig underbruk av den klassiske naturfilosofien.

Og vi snakker da stort sett om hypoteser som er underbestemte av datamaterialet og der vi må trekke inn andre typer vurderinger og fagfelt enn de som utelukkende handler om naturvitenskapelige data.

Dermed gjorde jeg i innledningen av panelsamtalen et poeng av at det var meningsløst å spørre naturvitenskapen om Gud siden den - som navnet sier - kun kan si noe om naturen (og selvsagt om troverdigheten i bokstavelig tokning av tekster som deler av Første Mosebok).

På samme måte som den ikke kan brukes til å begrunne verdier og etikk. Under debatten ble det dermed også et poeng å trekke fram at biologien ikke kan argumentere for eller med likeverd overfor teologien.

Konklusjoner om likeverd er verdistandpunkter som må begrunnes på andre måter, og da (hvis man mener at alt som eksisterer utelukkende er natur) i visshet om at dette er en valgt og ikke reelt eksisterende verdi. Eller altså nominalisme som det kalles på filosofisk.

For å si det med ufeilbarlige Chesterton er det slik at

The Declaration of Independence dogmatically bases all rights on the fact that God created all men equal; and it is right; for if they were not created equal, they were certainly evolved unequal. There is no basis for democracy except in a dogma about the divine origin of man.

Men når naturvitenskapen ikke kan si noe om Gud, er det da slik at teologien eller annet plutselig kan si eller finne på en hel masse uten grunnlag?

Nei, det er ikke sånn heller. Spørsmålet om Guds eksistens er selvsagt for mange et personlig og eksistensielt spørsmål, men det kan også behandles og vurderes rasjonelt som vi var inne på over.

Det er gjort mye spennende og avklarende arbeid innen religionsfilosofi og teologi, i tett kontakt med andre vitenskaper.

Samtalen om dette har selvsagt ulike skoleretninger og en og annen front, samtidig som den har vist at det er større grunnlag for gudstro enn det man kan få inntrykk av i enkelte tidsskrifter.

Dette betyr ikke at Guds eksistens er bevist, men det betyr at spørsmålet om Guds eksistens ikke er dårlig og svarene ikke akkurat er entydig negative.

Noen vil til og med si at mye heller i ganske så positiv retning.

Hva skal vi så med Gud?

Jeg rakk dessverre bare å nevne noe i panelsamtalen, og det var dessverre kun en av disse tingene som ble fulgt opp, nærmere bestemt det andre punktet.

Kort og punktlig og uten fotnoter og forbehold snakker vi nærmere bestemt om følgende forhold:

Gud er for den første den eneste mulige rasjonelle forklaring på tilværelsen. Hvis Gud ikke finnes har tilværelsen ingen forklaring.

For det andre er Gud som nevnt over det beste (kanskje eneste mulige) grunnlaget for realiteten av likeverd og et ukrenkelig menneskeverd. Det forhindrer selvsagt ikke at slik må sikres med nasjonale og internasjonale forpliktende konvensjoner og lover, holdninger og handlinger, samt ett og annet gevær.

For det tredje var troen på en rasjonell Lovgiver utenfor naturen en viktig faktor for troen på rasjonelle lover i naturen og dermed for fremveksten av en bærekraftig moderne naturvitenskap.

For det fjerde er Gud noe vi kan snakke om og argumentere for rasjonelt. Gudstro er ikke blind, men begrunnet.

Og så fikk jeg ikke nevnt neste på listen, at diskusjoner om Gud (og spesielt om Gud og vitenskap) er godt egnet til å avsløre fordommer og kunnskapsmangel.

Eller sagt noe om Gud som Godhet, Skjønnhet og Sannhet, Lys og Kjælighet, som mystisk erfaring, mysterium og undring, moralbærer og livsveileder, trøst og livsmening, maktutøver og refser.

Eller begynt på listen over hva gudstro kan skape av grunnlag for gode liv på mange plan, enten vi tenker mentalhelse eller materiell velstand basert på protestantisk arbeidsetikk eller middelalderske munkeklostre.

Om ikke annet antyder alt dette at det kan være bruk for gudsdebatter.