Doktorert sitat

Som det argumenteres for i Cracked-oppslaget Arild Nordby linket til i kommentarfeltet på gårsdagens sitatsurfing, er det ett og annet som tyder på at vi ikke alltid finner sitater eller argumenter fordi vi ærlig og oppriktig søker sannheten og etterprøver våre egne meninger.

I stedet handler mye om å markere revir og etablere overhøyde. Siden jeg vet at jeg har rett er jeg selvsagt egentlig støttet av alle gode krefter. Siden jeg vet at motstanderne tar feil, er de egentlig dumme og slemme.

Selv om et utrenet øye ikke oppdager det like fort som meg.

Siden jeg har rett, trenger jeg ikke etterprøve gode sitater. Det er til og med slik at selv om de skulle vise seg å være feil, spiller det ingen rolle, fordi jeg jo siterte dem i beste mening. Og har rett, i ånden.

Ett av de angivelige sitatene som til tider dukker opp (de er til og med observert som bakgrunnbilde på facebook, noe som mer enn antyder hvor viktige enkelte ser dem) fremgår av følgende illustrasjon:

Det hevdes med andre ord at Hippokrates har sagt at

Men think epilepsy divine, merely because they do not understand it. But if they called everything divine which they do not understand, why, there would be no end to divine things. We will one day understand what causes it, and then cease to call it divine. And so it is with everything in the universe.

Og siden vi altså snakker om legekunstens far, er dette både godt sagt og noe vi bør legge oss på hjertet. Ikke minst fordi det jo er i rake motsetning til hva disse religiøse har ment, noe vi også ser av hvordan kristne tilla sykdom og lidelser ånder og demoner i antikken og middelalderen.

Men det er altså ikke bare i rake motsetning til hva disse religiøse angivelig skal ha ment. Det er også i rake motsetning til Hippokrates.

Her burde noen begynt å stusse, hvis man faktisk har noen grader av historisk musikalitet. For hvis det er én ting man bør vite om ham, er det den hippokratiske ed, altså den som leger har måttet love på tro og ære de seneste par tusen år.

Og den åpner ikke ... helt slik som det angivelige sitatet over skulle tyde på.

Jeg sverger ved legeguden Apollon, ved Asklepios, Hygieia, Panakeia og alle guder og gudinner, og tar dem til vitner på at jeg skal overholde denne eden og kontrakten etter egen evne og vurdering.

Hippokrates la med andre ord såpass stor vekt på eksistensen av noe guddommelig at det er en helt sentral del av hans tenkesett.

Hvor kommer så dette sitatet fra?

Som så mye er det ikke mulig å spore lenger tilbake enn moderne tid. Og denne gangen til enda mer moderne enn vanlig. Det synes å dukke opp første gang i Carl Sagans Kosmos, altså hans TV-serie fra 1980-tallet der han viser like stor iver og kunnskap om universet som han viser manglende iver og kunnskap om historien.

Det er i denne boken han med brask og bram beskriver middelalderen som et tusen års stillstand, eller "det årtusenlange tomrommet" av filosofer og vitenskapsmenn mellom år 415 og 1493.

Enten Sagan nå har doktorert sitatet selv i iveren eller bare funnet det hos andre, er det altså ikke uventet at han deler det.

Har så Hippokrates sagt noe som i det minste ligner på sitatet?

Ja, utvilsomt. Inspirasjonen er hans verk om Den hellige sykdommen, om nettopp epilepsi. Der sier han at

It is thus with regard to the disease called Sacred: it appears to me to be nowise more divine nor more sacred than other diseases, but has a natural cause from the originates like other affections. Men regard its nature and cause as divine from ignorance and wonder, because it is not at all like to other diseases. And this notion of its divinity is kept up by their inability to comprehend it, and the simplicity of the mode by which it is cured, for men are freed from it by purifications and incantations. But if it is reckoned divine because it is wonderful, instead of one there are many diseases which would be sacred; for, as I will show, there are others no less wonderful and prodigious, which nobody imagines to be sacred.

Hippokrates holder seg med andre ord til et syn på all sykdom som noe som har naturlige forklaringer, og var nok den som størst grad fikk innført en konsekvent tenkning på dette feltet. Vi finner i hvert fall at han det til felles med de fleste leger vi kjenner i tiden etter, enten vi snakker om antikken eller middelalderen.

Men det er noe annet enn å si at det ikke finnes noe guddommelig, noe han selv understreker i samme verk.

And the disease called the Sacred arises from causes as the others, namely, those things which enter and quit the body, such as cold, the sun, and the winds, which are ever changing and are never at rest. And these things are divine, so that there is no necessity for making a distinction, and holding this disease to be more divine than the others, but all are divine, and all human.

Vi ser her den samme forståelsen av sammenhenger som vi finner hos Aristoteles og hos kristne og muslimske leger (tross alle myter om det motsatte), teologer og naturfilosofer i senantikken og middelalderen. Man bruker ikke det guddommelige til å forklare bevirkende årsaker i naturen.

Det er ingen God of the gaps-tenkning hverken hos Hippokrates, Augustin eller Aquinas.

Når noe man tidligere ikke forstod fikk en plausibel forklaring, reduserte det ikke troen på noe guddommelig. Hippokrates så kort sagt ingen motsetning mellom en naturlig og guddommelig forklaring siden alt i naturen, ikke minst naturlover, dypest sett springer ut av det guddommelige.

Dermed står vi igjen med at dette sitatet som spres på selveste Nettet ikke avslører fortidens myter, men modernitetens.

Det er først de seneste par hundre år vi har fått det for oss at gudstro skyldes manglende kunnskap om naturlige sammenhenger. Den angivelig rake motsetningen mellom tro og vitenskap ble skapt på 17-1800-tallet av ivrige opplysningsfilosofer og politiske polemikere. Det er i nyere tid man har begynt å snakke som om vitenskapelige oppdagelser underminerer gudstro.

Og siden ting her som ellers henger sammen er det først de seneste generasjonene at større grupper har begynt å lese Bibelen som naturvitenskap. Dermed er deler av evolusjonsdebatten blitt mer tilspisset enn nødvendig, selv om den altså ikke var så tilspisset på Darwins tid som mytene vil ha det til (mer om det f.eks. her og her).

Kreasjonismen er kort sagt like mye et barn av moderniteten som nyateismen. Det er nok derfor begge grupper er så glade i å dele sitater som bare må være sanne.