Hvil i fred, Arnfinn

Det var et trist øyeblikk da nyheten om pater Arnfinn Harams alt for tidlige bortgang nådde oss i kveld.

En av de varmeste og viseste, for ikke å si hederligste stemmene i samfunnsdebatten er borte. Mange fra svært ulike ståsteder kommer til å si mye godt om ham i dagene og ukene fremover.

Jeg fikk dessverre ikke anledning til å møte ham så ofte, men det føltes som høytid de få gangene jeg fikk mulighet.

Det siste han skrev på sin egen blogg var at

Spørsmålet om meining kan ikkje undertrykkjast utan at mennesket blir skada. Job skrik etter meining, og ser berre meiningsløyse. Smaken av det meiningslause kan berre den fornemme som verkeleg trur på ei meining, på rettferd, kjærleik, sanning og godleik.

Frontkollisjonen mellom det vi trur og det vi stundom erfarer, gjer menneskelivet eksistensielt og ikkje berre til ein serie med hendingar og eit jag etter tilfredsstelling. Det finst ein truverdig resignasjon – for den som kjempar for å finne meininga; som ikkje maktar å sjå henne, som heller ikkje vil kjøpe billeg trøyst, som eigentleg ikkje gjev opp, men vågar å falle om i Guds fang.

Noe av det jeg husker best var hans evne til å se det essensiselle, og at dette oftere handlet om mennesker enn om argumenter.

Etter en lengre debatt med en anonym ateist om det kosmologiske argumentene  på en nettsted vi begge var involvert i for noen år siden, sa han klart fra hva han mente om slike nerdetendenser. Livet handlet ikke om spissfindigheter om - bokstavelig talt - ingenting.

Noen vil nok oppfatte ham som en stemme fra fortiden med sin kritikk av noen typer sekularisme og ikke minst abort. Men det er ikke mange som har klart å være forankret i fortiden og så opptatt av fremtiden, og av alt liv nå.

Det er ikke alle som samtidig hadde faste spalter i Klassekampen og Vårt Land, eller stadig var innom steder som KG for å formidle sin tro til ungdom som etter det jeg har fått høre fra familiens representant lyttet engasjert, selv om han verken var popsanger eller idrettshelt.

Arnfinn Haram utstrålte integritet. Han tok ikke seg selv så alvorlig, han tok livet alvorlig.

Jeg har alltid tenkt på pater Arnfinn som ung, det var noe med livskraften han utstrålte. Men med 63 år ble han ett år eldre enn en annen klassisk kristen stemme, G.K. Chesterton, og ikke mye yngre enn C.S. Lewis.

Heretter vil jeg regne alle tre blant de unge døde.