Historien om Columbus i Skattkammeret

Hvis vi ikke har nevnt det før, kan vi jo gjenta at barne- og ungdomsbøker i generasjoner har tviholdt på fortellingen om at Christoffer Columbus møtte innbitt motstand for sin påstand om at jorden er rund og at man dermed kunne komme til India ved å seile vestover.

Skulle sakkyndige fortsatt tvile på at tro vi er mer enn lettere psykotiske her, kan vi dele mer avslørende bevismateriale.

Det første er igjen fra Mitt Skattkammer, bind. 8, side 21-31, der stemningen er klar og mørk.

Atlanterhavet, som skiller Europa fra Amerika, ble ennå i slutten av 1400-årene ansett som et meget lumskt farvann. Det gikk under navn av "det mørke hav", for ingen visste hva som egentlig lå bakom den hemmelighetsfulle synsranden. Folk trodde havet strakte seg helt til kanten av den flate jorden. Og der, ved verdens ende, levde en mengde grusomme uhyrer, jetter og troll og drager. De kom til å knuse hvert skip som vågde seg så langt ut, smadre det mot klippene og forhekse mannskapet.

Vi kan forstå at det ikke var lett å selge denne reisen, selv ikke som restplass.

Da nå Columbus fremmet sin plan om å seile til disse fryktelige farvannene, sprang det like stor forargelse mot ham som hån og spott. Det ble sagt at han ikke bare var gal, men dessuten en samvittighetsløs person, som ville lokke andre med seg i fordervelsen. Slike som han burde straffes, det var alle enige om.

Dessverre er ikke alle enige om at de som forteller slike historier bør straffes.

Men som alle vet, la altså Columbus fryktløst i vei.

En time før soloppgang fredag 3. august 1492 la Columbus endelig ut fra Palos i Spania med tre små fartøyer. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvilken oppstandelse som rådde i byen den morgenen. Folk stimlet sammen i gatene og preket og bar seg, og jo nærmere avreisen kom, dess tettere ble stimlen nede ved havnen. Noen så bare ut til å lide av nysjerrighet, men andre hadde sorg og bekymring malt i ansiktet. Fedre og brødre, sønner og venner skulle jo dra til havs, mot mørket i vest, ingen visste hvorhen, og under kommando av en sinnssyk, italiensk sjømann. Alle mente det var fullstendig tåpelig. Og de var overbevist om at den vesle flåten gikk sin undergang i møte og at dens arme mannskap kom til å bli slukt av de reddsomme uhyrene, som lå og ventet ved jordens rand.

Mens mannskapet ikke skildres like fryktløst.

De skjelver når det dukker opp et vulkanutbrudd på Tenerife eller roter seg inn i tang og sjøgress i Sargassohavet, for ikke å si luftspeilinger. Hvor godt forfatteren er inne i sjømannsskap forstår vi når det til og med gjøres et nummer av at de møtte ... motvind.

Men ikke nok med det som selgerne sier.For det var ikke bare Mitt Skattkammer som var på banen på 60-tallet. Historien om-bøkene solgte også atskillige titusener og er blitt gjenopptrykket jevnlig siden.

På side 70 starter kapittelet om "De vise menn i Salamanca", basert på fortellingen som den amerikanske forfatteren Washington Irving diktet opp i hans Columbus-biografi i 1828 og dermed skapte hele myten. 

I denne byen er tredve menn, "de fremste av Spanias lærde", samlet for å høre på hva Columbus har å si. Ikke alle er like imøtekommende som det fremgår av teksten vi har bildebevis på under, spesielt prestene og biskopen.

Og siden ett bilde sier mer enn tusen ord, kan vi gjengi noen bilder av ordene.

Som igjen handler om morske og mørke menn i en "halvmørk" sal der biskopens "barske stemme" tordnet "frem fra skyggene".

Det hjelper ikke mye at en av munkene er mer forsonlig, når Coumbus er omgitt av eldgamle prester med bistre, små øyne.

Da er det ikke annet å vente enn at han blir spurt rett ut om han er kristen, til tross for at han altså hevder noe så heretisk som at jorden er rund.

Når Columbus forsøker å svare ordentlig for seg og bedyrer at han er kristen, er det ikke annet å vente enn at en eller annen slenger en bibel på bordet.

For hvis noe var autoritet i Spania på slutten av 1400-tallet, var det selvsagt Bibelen...

Og logikken er klar.

Siden det ikke står i skapelsesberetningen at Vårherre skapte jorden til en kule, kan den som kjent ikke være rund.

Columbus slår dermed til med å si at det heller ikke står at jorden ble skapt flat, noe som får fram mumling og smil, ikke minst blant vitenskapsmennene rundt bordet, siden de "trodde på at jorden var rund".

At prestene visste at det i Bibelen er opp til flere vers som kan tolkes til at jorden er flat, er forfatteren av boken ikke kjent med. Og han stusser dermed ikke over at man i middelalderen likevel ikke hadde problemer med å mene at jorden var rund.

For hvis det er noe forfattere som skriver for ungdom vet, er det at kirken har vært blind for alt annet enn bokstavelige bibeltolkninger, inntil de motvillig er blitt påtvunget en annen tolkning av fremskritt og fornuft.

Noe de selvsagt vil gå tilbake på, straks det ikke lenger er statskirke.

 

Det interessante kulturhistoriske spørsmålet er hvor forfatteren tar slike ting fra. 

Hvis noen lurer (og det samme gjelder selv om ingen lurer) er hele episoden og det bakenforliggende perspektivet fri fantasi, og det omtrent på så mange måter som mulig.

Vi snakker kort og enkelt om en tid der det ikke fantes "vitenskapsmenn" - dette er en betegnelse på en profesjon som først oppstod på 1800-tallet.

I stedet hadde vi i middelalderen og renessansen å gjøre med en bred og grundig utdannelse der alle - også teologer - hadde flere år med logikk og naturfilosofi og dermed kjente sin tids vitenskap.

Inkludert at jorden var rund - og hvor stor den var.

Debatten gikk dermed ikke på hvordan det var mulig å spasere på den andre siden av jorden hvis den var en kule, men på stor jorden var.

Og der tok Combus feil, grundig feil. Han mente India lå drøyt 400 mil vest for Portugal. Mens det i realiteten er 1 600 mil.

I det hele tatt kan man godt forstå at det var protester mot å reise vestover til India, siden det altså var ... langt. 

Først gjaldt det å krysse Atlanterhavet, noe som kunne være strevsomt nok. Lyktes man (mot et par odds eller tre), var man kommet til Stillehavet, verdens største hav. Klarte man å krysse dette, var man kommet til Japan eller noe sånt.

Og det er langt fra Japan til India.

For å komme ut av knipen kunne det altså virkelig være bruk for  debattekniske judogrep som anekdoten om Columbi egg.

Men siden hele situasjonen er oppkonstruert stammer den ikke fra noe slik. Eller fra Columbus i det hele tatt.

I stedet handler dette om noe helt annet som skjedde flere generasjoner tidligere.

Det forhindrer ikke at forfatterens heller fantasifulle Columbus kommer med opp til flere hjertesukk over dårskapen blant kirkens ledere.

Og forteller at Columbus tross denne motstanden til slutt fikk lov å legge saken fram for kongen og dronningen, selv om de tydeligvis også hadde glemt alt de hadde av utdannelse og manglet noen form for oppegående rådgivere. 

Kongen til og med unnskylder seg med å være "en enkel soldat".

Mens sannheten er at vi har å gjøre med en enkel forfatter.  

Setter vi sammen alle disse sidene (her er det bare å printe ut, klippe og lime) fra Mitt skattkammer og Historien om Columbus, er det lettere å forstå hvorfor denne myten fortsatt sitter så fast. Den tilhører en barnetro, den er blitt en selvfølge, den sitter i ryggmargen.

Og lurer seg inn i alt fra leksika til lærebøker.

Man kommer ikke på å tenke selv, man stusser ikke når noen skriver om dette. Det bekrefter og forsterker oppfatninger av den mørke middelalder og kirkens gretne menn i dunkel belysning med barske stemmer og bistre øyne.

Og det er ikke bare stundom de gnistrer stygt.

Noen burde vel i grunnen skrive en barnebok om dette.

(Takk igjen til Geir Hasnes for sitater fra Mitt Skattkammer)