Englevakt

Det er lett å trekke på smilebåndet eller stramme utskjellingsmusklene når prinsesse Märtha Louise forteller om sine samtaler med engler. Ikke minst når vi hører om funn av fjær og nøkler.

Samtidig er troen på engler så inngrodd at de senest i dag var hovedoverskrift i et såpass seriøst forskningsorgan som VG.

Men når kristne hever øyenbrynene over Märtha er det vanskelig å unngå at pekefingeren også rettes andre veien. For kristne tror da også på engler?

Er ikke den ene engletroen like god (les dum) - som den andre?

Og, ja, det er ikke til å komme unna at det finnes likheter. I følge Den norske kirkes Rundskriv nr. 5/1999 om Markering av Mikkelsmess (som altså er erkeengelen Mikael og alle englers dag), er det slik at englene er ”Guds tjenere som sendes ut til vår hjelp”. Vi har dermed hver vår verneengel og kan ”be om englenes hjelp”, i følge denne tradisjonen.

Dette er da vel helt likt Märtha, selv om det ikke står noe om nøkler?

Og så er vel egentlig Märtha bedre, fordi hun ikke fordømmer noen?

Det siste er i hvert fall religionshistoriker Dag Øistein Endsjøs innfallsvinkel i dagens Aftenposten om Fjær  - og engler som virker.

Forestillingene Engleskolen presenterer passer godt innenfor rammen av tradisjonell new age-tro. Ikke bare har kontakten med engler vært sentral her i flere tiår, men selve troen på at det finnes et hemmelig religiøst univers som åpner seg for deg bare du selv tar initiativet, er et av de mest typiske trekkene i new age generelt.

Men i stedet for å nevne noen utfordringer med et slikt grenseløst univers, lander han på at dette egentlig er helt greit. Det handler bare om hvordan vi velger å se på virkeligheten.

Det blir likevel feil å se de konkrete fjærene som avgjørende for Engleskolens budskap. Hovedpoenget er hvordan du selv velger å se på virkeligheten: «Du kan velge at verden er magisk og full av tegn og guddommelige tilfeldigheter – og plutselig er den det for deg. For oss er dette det mest magiske av alt – at slik du opplever verden, slik er den.» Dermed blir det opp til en selv om man velger å se disse fjærene som bare tilfeldig dun eller bevis på engler.

I den sannhetsløse Kardemommeby er det ingen andre kriterier enn personlig vekst og selvrealisering. Så lenge du ikke plager andre og er passe grei og snill, kan du tro og gjøre som du vil.

Og så er hun jo selv et bevis på at troen virker, siden hun er gått fra å være "en keitete og usikker skikkelse med minimal utstråling til en person som formelig stråler av selvsikkerhet og av både indre og ytre skjønnhet".

Da sitter vi igjen med en bevegelse som faktisk synes å kunne forbedre ens tilværelse, som ikke fordømmer andre, som ikke krever at andre skal leve som de vil og som mener at det viktigste er at hver og en står fritt til å definere sitt verdensbilde. Hvis man så mener at disse aspektene er grunnleggende forkastelige, får man så kritisere Märthas engasjement på dette grunnlaget.

Med andre ord (vi har på brillene som leser mellom linjene her) er Märthas tro kurant og ikke kuriøs eller kommersiell. Og uansett bedre enn denne fordømmende statskirken som jo har noe så uholdbart for postmoderne anlagte som synspunkter på politikk og moral og krig og fred og sånt.

I hvertfall i følge den tolkningsnøklen jeg nettopp fikk hjelp til å finne.

Rir vi noen steg lenger til siden enn riddere som vil redde postmoderne prinsesser, ser vi imidlertid at vi beveger oss i et terreng med flere utsiktssteder og verktøy enn følelser og politiske spark.

Selv om det altså kan være vanskelig handler dette ikke kun om hva man tror på (det kan jo være så mangt), men også om grunnlaget for å tro på noe.

En ting er at det er naturlig å riste på hodet over enhver tro som har gått av moten, eller er ny eller bare uvant eller ikke kan falsifiseres i forskningslaboratorier.

Dermed kan kirkelige rundskriv om Mikkelsmesser i blant overraske selv de av oss som har vært lettere aktive medlemmer i noen tiår. Sagt på en annen måte er ikke den type engletro som det legges opp til der noe som akkurat har ... dominert gudstjenestene jeg har fått med meg.

Eller er blitt en del av noen kristne trosbekjennelser.

Men vi kommer altså likevel ikke unna det diskret lille spørsmålet om hva som er grunnlaget for forestillingene. Er de uttrykk for en ivrig fantasi, fleinsopp, lån fra omgivelsene, jungianske arketyper - eller hentet fra Lisa Williams?

Bygger de på noe mer enn rør og rusmidler?

For spørsmålet er ikke om noe synes sært, men om det kan være sant. Og hvorfor vi eventuelt måtte tenke det sistnevnte. Er noe sant fordi jeg hører noen si at det er sant, at de selv har sett eller fornemmet noe, slik vi ser i alternativbevegelsen?

Eller er noe sant fordi det bygger på noe vi mener det er godt grunnlag for å ha tillit til, for eksempel fordi vi mener det har en større rolle i tilværelsen enn selv prinsesser?

Den engletroen vi møter i Den norske og Den katolske kirken er på mange områder sammenfallende. Den bygger på tradisjoner og tolkninger av Bibelen. Den er ikke noe som du eller jeg finner på i farten.

Tvert i mot advarer Bibelen mot overdreven engletro, slik som var vanlig i antikken, ikke minst i gnostiske retninger:

La ikke dem som vil drive med selvfornektelse og engledyrkelse, røve seierskransen fra dere. De går helt opp i sine syner og skryter uten grunn av sine rent menneskelige tanker (Kol 2,18).

Engletroen er kort sagt ment å gi trøst og trygghet, ikke være livets fokalpunkt, mål og mening.

Og bibelske engler driver ikke coaching mot betaling. De er først og fremst budbærere. De konkurrerer ikke i banalitetsbransjen eller som klisjéterapeuter. De er ikke fjærkledte vesner som sitter på skulderen. De er heller overveldende figurer som ikke plaprer meg etter munnen. 

De er drager, ikke papegøyer.

De er ikke vesner som snakker med min stemme. I stedet for å gjøre meg mer selvopptatt kan de gjør meg mer selvransakende.

Hvis alt vi har av kriterier er om noe kan ... utvikle meg, blir alt bra som gjør meg glad. Det er ikke lett å finne noe mer hedonistisk, for ikke å si nihilistisk. I prinsippet.
 
Og det er altså sistnevnte vi snakker om her.

Masse kritisk

Selv om været gjør det vanskelig å være skeptiker i dag, i hvert fall innendørs, kan anbefales konferansen Kritisk Masse som braker for alvor løs på Oslo kongressenter i Folkets Hus (Youngs gate 11) fra i morgen morgen.

Vi anbefaler mange, men kanskje særlig Richard Wiseman som (selv om han ikke kommer fra Østen) er en relativt vis mann. Og mer enn mildere morsom, eller i hvert fall quirky, sånn hvert 30. sekund eller noe sånn sånn.

Du finner hjemmesiden til konferansen her og et aldri så lite (til og med oppdatert) program her.

Og meg der, i hvert fall i morgen.

Linker og liker

Bryter inn for å fortelle at det nå er fjernet, oppdatert og lagt til linker i høyremargen.

Spesielt ønsker vi velkommen den mer eller mindre agnostiske mer enn lettere skeptikeren Kjetil Hope, kjent fra Vårt Land TV, og for å skrive som en av gudene han ikke tror helt hundreogtiprosent på.

Stark og klar

Jeg må vel tilstå at det ikke er alle sosiologer eller religionssosiologer som jeg leser med like stor interesse.

Men en av dem som stadig havner på nattbord og kindle er altså Rodney Stark som vi har omtalt noen ganger før på bloggen.

Stark fikk sitt faglige gjennonbrudd på 1960-tallet med en serie studier av nye religioner, spesielt av mormonere, der han argumenterte for hvordan vekst i religiøse grupper i stor grad kunne forklares ut fra hvilke belønninger og kompensasjoner som oppleves. Denne type prinsipielt sett økonomiske modeller har da også etterhvert blitt svært utbredte og videreutviklet av en rekke forskere.

Og de er selvsagt blitt til dels behørig kritisert, som jo er samfunnsforskningens lodd.

Skal vi si noe kort om Stark må det være at han er sjeldent inspirerende å lese. Ikke minst er det morsomt for noen av oss at han har gått fra å være agnostiker til å bli kristen, og det synes som om denne utviklingen et godt stykke på vei ikke bare kan spores i bøkene, men kan skyldes arbeidet med dem.

Samtidig er han til tider også irriterende å lese.

For vi snakker ikke om en forsker uten feil og lyte, eller supernøytral, men om en kreativ formidler som til tider kanskje er vel sta og glad i å ta noen åretak mot strømmen. Noe som gjør at han i flere av sine seneste bøker kan bli i overkant frisk i frasparkene og kjapp i svingene.

Men det overskygger ikke at han er en mester i å se også kirkehistoriske forhold analytisk og sosiologisk - uten å have i marxistiske grøfter. Og for at populærvinkler på historiene mer kan lure enn lære oss.

Hva bør man så lese av Stark?

Den første og kanskje mest betydelige boken hans (i hvert fall når det gjelder å påvirke akademisk tenkning) er The Rise of Christianity: A Sociologist Reconsiders History (1996). Boken er skrevet mens han var agnostiker og altså ikke noe partsinnlegg i favør av noen tro.

Stark går gjennom skriftlige og arkeologiske kilder i lys av det som litt enkelt kan kalles sosiologiske modeller for å vurdere kristendommens vekst de første århundrene. Den gir gode argumenter for både det kvantitative tempoet på veksten og de kvalitative faktorene som bidro til den.

Vi snakker da ikke om sverd, men om en religiøs gruppering som var såpass annerledes i sin praksis enn andre grupperinger at den ble mer tiltrekkende for folk flest, særlig kvinner som fikk et bedre liv ved å bli kristne - blant annet fordi de dermed giftet seg senere, slapp å ta risikable aborter og fikk viktige roller i menighetene, og ble tatt vare på også som enker.

Stark mener også å kunne vise at kristen tro tiltrakk langt flere av samfunnets overklasse og lærde enn det har vært vanlig å tenke. Og at det tok ganske mange hundre år før hovedtyngden av dem som ble kristne ikke lenger kom fra jødiske retninger.

Etter denne boka, for ikke å si salgstallene, ble muligens Stark bitt av basillen, eller bitt av stadig flere basiller. Han begynte på det som etterhvert er blitt en lang serie andre bøker som belyser store linjer i kirke- og kulturhistorien, og med en stadig tydeligere fascinasjon for kristen tro.

Uten at han noen gang har vært naiv om også de mørke sidene ved historien.

Den beste - sosiologisk sett - av disse bøkene er One True God: Historical Consequences of Monotheism (2001). Denne argumenterer godt for at gudstro har vært en viktig samfunnsfaktor - på godt og vondt - i historien, inkludert jødeforfølgelser.

Men også sistnevnte er et stykke på vei blitt feilrepresentert, både når det gjelder hvor hyppig eller representativt det har vært og at dette primært foregikk i kirkelig regi med teologi som sterkeste forklaringsfaktor. Stark viser i stedet at denne type intoleranse mer er en effekt av urolige tider enn av uheldig teologi. Og at vi også finner samme effekten i muslimske land.

Selv om ingen av bøkene hans akkurat er ukontroversielle er det først etter denne at de begynner å bli bombastiske.

For the Glory of God: How Monotheism Led to Reformations, Science, Witch-Hunts, and the End of Slavery (2003) er kanskje den mest fascinerende av Starks bøker, men samtidig også en av de som blir for enkel og trekker i overkant sterke konklusjoner av kildene. Tittelen sier det meste om temaene og antyder nok også hvorfor han er blitt behørig kritisert for deler av stoffet.

Men skal man først lese noe av Stark (og det skal man) er denne likevel høyt på listen.

The Victory of Reason: How Christianity Led to Freedom, Capitalism, and Western Success (2005) er det ikke mulig å anbefale like mye. Men liker man tanken på at kapitalisme er supert og egentlig en kristen oppfinnelse (Stark skriver mye om hvor avgjørende det var at Aquinas og andre argumentere for at det var rett å ta renter (eller tilsvarende kompensasjoner), noe man finner lite av i tidligere tradisjoner eller andre kulturer), er det bare å løpe til Amazon.

Om ikke annet er boken et vekkende (eller vemmelig, alt etter som) spark på skinnleggen til alle som uten videre slår fast at moderne verdier er et sterkt brudd med middelalderens tenkning. Sagt litt forsiktig viser Stark i det minste at dette kan diskuteres.

Cities of God: The Real Story of How Christianity Became an Urban Movement and Conquered Rome (2006) er en langt mindre banebrytende, men fortsatt interessant videreføring av hans Rise of Christianity. Hovedtemaet er utviklingen i bysamfunnene ved Middelhavet og hva det er mulig å si om forholdet mellom gnostiske retninger og det vi forbinder med (og som han viser de sosiologiske data gir grunnlag for å kalle) hovedstrømmen av kristendom.

Deretter fulgte hans muligens to mest kontroversielle bøker.

I Discovering God: A New Look at the Origins of the Great Religions (2007) vurderer Stark om gudstro skyldes noe psykologisk og sosiologisk vi finner på (og at Gud dermed antagelig ikke eksisterer), eller er også noe vi finner (fordi det kan eksisterer en Gud).

God’s Battalions: The Case for the Crusades (2009) er et forsøk p å vise at det fantes gode grunner for korstogene og at de ikke er (slik som det ofte påstås), uprovoserte, koloniseringsforsøk, økonomisk lønnsomme, spesielt brutale i forhold til muslimsk krigføring, evangeliseringer osv. Stark argumenterer som vanlig godt for mye av dette, samtidig som han til tider trekker det for langt, slik vi har tatt opp før.

Men nylig er det altså kommet en bok som gjør det lettere å lese Stark. The Triumph of Christianity: How the Jesus Movement Became the World's Largest Religion (2011) oppsummerer mange av hans andre bøker på en forbilledlig poengtert og pedagogisk måte.

Den er dermed kort sagt en facinerende reise i historisk analyse.

Boken bugner av stoff om alt fra utviklingen i den tidlige kirken, via hvor lite folk flest faktisk gikk i kirken i middelalderen (eller kunne noe om kristen tro) mens dette til gjengjeld stod sterkt hos munker og naturfilosofer, til utviklingen av moderne naturvitenskap og hvordan vi skal forklare Luthers suksess.

Og den har alle kjennemerker på å være skrevet av Stark, godt formulert i en anmeldelse:

What Stark excels in, and what this book is full of, is a kind of scholarly iconoclasm. Stark comes off as a contrarian throughout. In fact, he appears to positively relish his role as a debunker of conventional wisdom.


Do you think that Christianity grew at a pace only a miracle could explain? Or that it was mostly a religion of the rural poor? How about the idea that it set back the cause of women, forever subjecting them to male headship? Or the notion that it was the Roman emperor Constantine whose conversion to Christianity finally cemented its place in Roman culture? Were the crusades the work of bored, greedy Europeans, aggressively encroaching on peaceful native Muslims? Were the middle ages a period of darkness, intellectual obscurantism, opposition to scientific and philosophical breakthrough? Was the Spanish Inquisition a sordid and brutal chapter in the history of the Church, best disowned? Does religious pluralism threaten the existence of American Christianity? Is Christianity dwarfed globally – especially in Africa – by the dominance of Islam or Eastern religious mysticism? To each of these questions (and this is just a sampling), Stark provides the most surprising answers. His favorite formulation, which nearly every chapter begins with, is something like, “This is what most people have heard and believe to be true. And it is utterly wrong.

Selvsagt bør man lese mer enn én bok av Stark, men har du ennå ikke lest noen er denne et lett valg.

Priviligerte posisjoner

Siden jeg har latt meg friste til å delta litt i Verdidebatt igjen, kan det være greit å kjøre litt dobbelt bokføring.

Vi snakker da for det første om tråden Ottosens og Syses fabuleringer om religion og vitenskap, der mitt første svar er lagt ut her.

Og altså under i en forsiktig bearbeidet form:

Modernistiske myter

Noe av det som dessverre går igjen i livssynssamtaler, og gjør dem såpass slitsomme, er at så mye av det som legges fram bygger på myter og/eller lite informert research, for ikke å si skurke- og heltebilder.

Dermed snekres litt vel ofte en scene og et bakteppe som egner seg mer for karikaturer enn konstruktive debatter. Man ser ikke etter om det stemmer, man godtar påstander og vinklinger fra Hitchens/Harris/Dawkins/Dennett/Atkins og resten av feltet i tro fordi det passer ens egen retorikk og overbevisning om at man er på fornuftens og fremskrittets side.

Og sier noen i mot, er det sjelden at en nyateist tar dette til seg, i stedet bytter man hest og rir videre som om ingen ting har skjedd.

La meg ta bare ett eksempel for å vise at det er grunn til en mer ydmyk tone i samtalen - og det gjelder selvsagt alle parter.

Vi finner altså flere klassiske modernistisk myter i følgende avsnitt:

Både du han og andre med tilsvarende oppfatninger av at gamle myter og doktriner representerer sannhet, rammes hardt og nådeløst av Det Kopernikanske Prinsipp - etter Nikolaus Kopernikus - en grunnholdning innen fysikken som sier at det ikke finnes noen spesielt priviligerte observatører.

Aristoteles´ modell plasserte Jorden i sentrum av solsystemet; en priviligert plassering siden det syntes som om alt annet roterte rundt Jorden.

Nikolaus Kopernikus demonstrerte at dette ikke var korrekt og at det var Solen som sto i sentrum av Solsystemet og at Jorden gikk i bane rundt den.

Dette er myter som jeg har skrevet til dels inngående om i flere bøker og som det ikke finnes grunnlag for om man undersøker kilder og historikere.

For det første demonstrerte Kopernikus ingen ting. Han presenterte en alternativ astronomisk modell som ikke stemte bedre med observasjonene enn den gamle. Noe som muligens kan kalles en "demonstrasjon" (eller rettere sagt fremleggelse av en enklere modell som var mer egnet for predikasjoner) skjedde først flere generasjoner senere, først og fremst med Kepler som både hadde mer presise data (Tycho Brahe og alt det der) og klarte å tenke seg ut av den gamle greske modellen som feilaktig mente planetene beveget seg i sirkelbaner.

Men Kepler demonstrerte heller ingen ting, det var først på 1800-tallet at man fikk avgjørende funn som viste at innvendingene ikke holdt (parallakseproblemet) - selv om modellen var så praktisk at den ble tatt i bruk allerede på 1600-tallet.

For det andre var det ingen priviligert posisjon å være i sentrum. Dette er en inngrodd myte som synes urokkelig, antagelig fordi den er så retorisk velegnet. Gjør man det som nyateister burde gjort, altså bedrevet kritisk tenkning, ville man fort sett at dette ikke stemmer.

Tvert i mot var det slik i det aristoteliske/ptolemaiske verdensbilde at det som var utenfor månens bane ble oppfattet som fullkomment og bedre dess lenger ut man kom, fram til Empyrion. Det som var under månen var den ufullkomne, mindreverdige del av verden.

Det var kort sagt slett ingen ære å ligge i midten.

Dermed var det bare logisk av Dante å plassere helvetet i sentrum av jorden i Den guddommelige komedie.

Leser man hva de som drev med astronomi på 15-1600-tallet selv skrev om saken finner vi at det å løfte jorden opp til å være en planet, gjorde jorden mer "priviligert" og ga den større verdi.

En av Kopernikus’ støttespillere, matematikeren Rheticus (1514-1574), skrev at “Jordkulen er blitt opphøyet, mens solen har steget ned til universets midtpunkt.” Også Keplers og Galileos skrifter viser at de mente at jorden nå fikk høyere verdi.

Jeg tenkte å gjøre en større jobb med å finne opphavet til myten da jeg skrev Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø, men oppdaget at her hadde Dennis R. Danielson heldigvis gått foran meg i løypa med artikkelen The great Copernican cliché.

Det viser seg at det ikke er mulig å finne spor etter den før satirikerne Cyrano de Bergerac (1619-1655) og Bouvier de Fontenelle (1657-1757) som uttrykte glede over at det nye verdensbildet jekket oss ned, ”ydmyket menneskets forfengelighet”. Noe som de sikkert mente var men passende melding til hovmodige i og utenfor hoffet.

I løpet av 1700-tallet gikk mange av poengene i grekernes verdensbilde i glemmeboken og myten om den priviligerte posisjon ble etablert som en historisk sannhet i opplysningstidens antikirkelige retorikk, kanskje mest klart hos Kant, og senere hos Freud, Helge Krog og andre kulturradikalere (1900-tallets "nyateister").

For det tredje var det ikke slik at Kopernikus møtte "en massiv opposisjon mot hans konklusjoner", eller at de endret noe på synet på moral eller fornuft. Der fikk nok dels den protestantiske "skriften og samvittigheten" mer betydning og dels at man også forlot den aristoteliske metafysikken (som altså ikke hang sammen med hans fysikk) og havnet i at vi lever i en formålsløs tilværelse der alt utelukkende er upersonlig materie/energi i bevegelse.

Opposisjonen mot Kopernikus kom først i en svært urolig politisk tid ved inngangen til og under 30-årskrigen flere generasjoner senere, knyttet til striden om Galileis modell som sistnevnte påstod var riktig (det var den ikke, siden Galiei ikke fulgte Keplers modell) og bevist (det var den altså heller ikke).

Dette eksempelet bør minne oss om at det kan være grunn til ydmykhet i debatten. Ateister har ingen priviligert posisjon som sikrer at man automatisk unngår blind tro på myter.

Så er spørsmålet om noen vil ta dette til seg.

Ting og tid

I tilfelle vi lever i et univers der noen savner oppdateringer av bloggen, kan det kort informeres om at det for tiden (og i overskuelig framtid = februar) blir mest av en del andre typer skriverier, artikler, bøker og den slags.

Det kommer nok likevel en og annen oppdatering innimellom. Be very afraid.