Sensasjon: Man blir sint av å tro på mytene

Jeg har lenge undret meg over hvorfor en såpass oppegående fyr som forfatteren Philip Pullman har så mange horn i siden til kristen tro, enten han skriver romaner om Gud eller uttaler seg om Narnia.

Når det i år viser det seg at han rett og slett har falt for mytene om kirkens innbitte kamp mot antikkens lærdom, eksemplifisert ved det aldri hvilende temaet ødeleggelsen av Biblioteket i Aleksandria (unnskyld reprisen og tværingen på dette), er nok undringen noen tødler mindre.

The government, in the Dickensian person of Mr Eric Pickles, has cut the money it gives to local government, and passed on the responsibility for making the savings to local authorities. Some of them have responded enthusiastically, some less so; some have decided to protect their library service, others have hacked into theirs like the fanatical Bishop Theophilus in the year 391 laying waste to the Library of Alexandria and its hundreds of thousands of books of learning and scholarship.

Med en inngrodd tro på dette er det ikke rart om man ønsker å bekjempe bakmennene.

Når serien om Lyra og Det gylne kompass er blitt som den er blitt, kan vi altså takke Edward Gibbon og andre av opplysningstiden mytemakere.

Og godtroenheten hos deres disipler.

Sensasjon: Noen tar filmen Agora som historie

Det kan også tilstås at det foregår en aldri så liten utveksling om filmen Agoras fremstilling av Hypatia og ødeleggelsen av Biblioteket i Aleksandria, for ikke å si krigen mellom tro og vitenskap, på filmguiden CINERAMA.

Vi kan jo håpe at det fører noen vei.

Sensasjon: Sensasjoner selger

På tide å tilstå tilbakekomsten fra verdens største land, selveste utlandet, med noen innspill om to av ... sensasjonene som får overskrifter for tiden.

Det ene er knyttet til en TV-serie på BBC der Francesca Stavrakopoulou avslører "Bibelens hemmeligheter". Selv om det hun gjør ikke er mer uvanlig enn å dele god (stort sett) og gammel forskning, er dagens mediaverden slik at det hele skal legges fram som sensasjoner.

Dermed er det ingen grunn til å spikre puter i taket når hun f.eks. kan rope røpe at Javhe hadde en kone, slik James Hannam omtaler på Quodlibeta.

Anyway, this week, Dr Stavrakopoulou’s buried secret was that God had a wife who was later edited out of the Bible. Now, once again, this is spun as something new. But again, it isn’t.

A quick reminder of the theme in the history books of the Bible: 1 and 2 Samuel and 1 and 2 Kings. The story these books tell is that the Israelites were a bunch of independent tribes who gather together under a leader in times of war. Eventually, they chose a king and briefly enjoy some success. However, the kingdom fragmented as they often did. In general, the Israelite kings worshipped the same gods as their neighbours. However, there was always a strand of opinion in Israelite society that insisted that they should worship only the one God Yahweh. With a few exceptions, most notably Josiah, the kings either continued in their polytheistic ways or hedged their bets by worshiping Yahweh, but not exclusively. That almost certainly involved marrying him up to a neighbouring fertility goddess. Only when the Israelite kingdoms were swept away by eastern invaders did the people, now rootless and kingless, become pure monotheists.

Denne type sensasjonsmakeri på en spiker virker dessverre mer forvirrende enn forklarende. For ikke å si fordummende.

So what is the buried secret? It seems to me that Dr Stavrakopoulou is an Old Testament Bart Ehrman trying to turn mainstream scholarship into something radical that is a serious problem for the Christian (and Jewish) faith. It’s neither and anyone who bothers read their Bibles would know this.

Når nå også Ehrman selv slår til i kjent stil med en sensasjonalistisk tittel (selv om han noen ganger passer på å si at han egentlig ikke liker alle titlene selv, men ... forlaget ville det slik) om at Bibelen er forfalsket - Forged: Writing in the Name of God--Why the Bible's Authors Are Not Who We Think They Are - er det duket for interessante påskeoppslag i avisene.

At det lenge har vært kjent (Ehrman selv har skrevet om det for atskillige år siden, og da uten å gjøre noen sensasjon av det) at det ikke er opplagt at alle tekstene i Det nye testamentet er skrevet av dem som tradisjonen sier, er ikke til hinder for at dette blir fremstilt som hete nyheter.

Eller at det vil bli utlagt til at tekstene dermed er rent bløff.

I stedet for å ta dette som en bekreftelse på hvor god jobb med å finne de eldste og beste skriftene de som samlet NT gjorde, vil det være underforstått at siden noen på den tiden beviselig drev med forfalskninger, kan ikke kirken ha vært bedre.

Logikken er kjent og kjær. Siden det finnes falske mynter, kan det ikke være ekte. I hvert fall ikke godt å si hvilke som er hva.

At de fleste eksemplene til Ehrman er fra skrifter som ikke kom med i NT, eller perifere som 2. Petersbrev, vil det dermed bli tatt lite hensyn til.

Jeg lover deg. Selv av journalister som ikke heter Geir.

Interesserte kan gjøre verre ting enn å lese en uforfalsket faglig anmeldelse eller en uforfalsket forkynnende.

London Calling

Selv om travelheten likevel ikke helt har tapt seg, er det fare for noen relativt sett rolige dager i London fra i morgen ettermiddag, eller i det minste litt annerledes. 

IPTV World Forum er kanskje ikke det som frister flest av Dekodets lesere, men i samme bygg er det i om ikke annet en viss utstilling som muligens ikke helt vil avskrekke alle.

Etter å ha skrevet tre kapitler på et mulig nytt bokprosjekt, kommentert et par andre på samme, gjort ferdig en lengre artikkel om Det ondes problem og noen kortere greier (disse 3 000 tegn inkludert mellomrom som opptil flere forespør), er det med andre ord tid for høyteknologi og HMV.

Og en aldri så liten reise til en forbudt planet.

Atlantis i myra

Har vært travle dager, men nå er vi på vei opp fra myra.

I motsetning til Atlantis.

Ikke fortell kreasjonistene

Det er John Horgan som slår denne spøken i Scientific American i oppslaget Pssst! Don't tell the creationists, but scientists don't have a clue how life began, dels basert på en ærlig lesning av en muligens mer positiv fremstilling i New York Times fra en konferanse om temaet.

Horgan forteller hvordan spørsmålet om livets opprinnelse har gått fra en ganske optimistisk vinkel knyttet til selvreplikerende proteiner, via om det kunne knyttes til arvestoffet DNA - som det imidlertid viste seg verken kunne lage proteiner eller kopiere seg selv uten hjelp av andre proteiner (ensymer) - til en tro på at kanskje RNA-molekyler var løsningen.

As recently as the middle of the 20th century, many scientists thought that the first organisms were made of self-replicating proteins. After Francis Crick and James Watson showed that DNA is the basis for genetic transmission in the 1950s, many researchers began to favor nucleic acids over proteins as the ur-molecules. But there was a major hitch in this scenario. DNA can make neither proteins nor copies of itself without the help of catalytic proteins called enzymes. This fact turned the origin of life into a classic chicken-or-egg puzzle: Which came first, proteins or DNA?

RNA, DNA's helpmate, remains the most popular answer to this conundrum, just as it was when I wrote "In the Beginning…"

Denne utveien viser seg imidlertid såpass lite sannsynlig at man begynner å snuse på Hoyles gamle teori om at livet er kommet til jorden fra verdensrommet, muligens via aliens.

The RNA world is so dissatisfying that some frustrated scientists are resorting to much more far out—literally—speculation. The most startling revelation in Overbye's article is that scientists have resuscitated a proposal once floated by Crick. Dissatisfied with conventional theories of life's beginning, Crick conjectured that aliens came to Earth in a spaceship and planted the seeds of life here billions of years ago. This notion is called directed panspermia.

Men selv om man finner stadig flere planeter som har forhold som muligens kan åpne for liv, dytter man bare problemet ett steg bakover.

Of course, panspermia theories merely push the problem of life's origin into outer space. If life didn’t begin here, how did it begin out there?

Når Horgan likevel havner på at dette er bedre enn kreasjonistiske vrier, er det fordi han mener det er en helt grunnleggende svakhet i den type tenkning.

Dette er ikke bare knyttet til at han mener kreasjonisme er en slags forskningsdödare siden det ender med Gud som forklaringsfaktor i biologien (at least scientists are making an honest effort to solve life's mystery instead of blaming it all on God) - vi kan forøvrig legge til at det uansett er dårlig teologi. 

I stedet handler det om noe han ser som en usvikelig filosofisk feil ved all gudstro.

Creationists are no doubt thrilled that origin-of-life research has reached such an impasse (see for example the screed "Darwinism Refuted," which cites my 1991 article), but they shouldn't be. Their explanations suffer from the same flaw: What created the divine Creator?

Dermed synliggjør han dessverre samme blindfelt som de fleste ateister og agnostikere jeg har møtt. Man oppfatter spørsmålet om hvem som skapte Gud som et avgjørende argument mot gudstro.

Mens dette i stedet er et lettere meningsløst spørsmål. Siden noe ikke kan oppstå av absolutt ingenting, og noe finnes, må noe ha eksistert i all evighet - og altså være uskapt. 

Finnes det en Gud, er Gud ikke skapt av noen. Dette er helt sentralt i klassisk teistisk tenkning, enten vi leser Augustin eller Aquinas, Luther eller Lewis, Dante eller Davidsen.

Å spørre hvem som skapte det uskapte er like logisk som å spørre hvilken rødfarge som er grønn.

Når Horgan argumenterer på måter som viser at han ikke har forstått det grunnleggende ved et klassisk gudsbegrep, er det kort sagt ikke Gud som blir tatt på fersken.

Men det er likevel kanskje greit ikke å fortelle det til kreasjonistene.

Månedens McGrath

Det er mars og tradisjonen tro er den britiske naturviteren og teologen Alister McGrath allerede ute med flere bøker.

Vi snakker for det første om Why God Won't Go Away - Engaging with the New Atheism, en oppfølger til hans kvikke (og alt for korte), men som alltid akademisk anlagte The Dawkins Delusion? fra 2007.

Selv om også denne nye er noe kvikk og kort, er den enda mer ettertenksom og empirisk, avløst av noen doser krydder med anekdoter fra hans debatter med blant andre Dawkins og Hitchens.

Det demper ikke stemningen (selv om det kan dempe troen på mennesket som fornuftsvesen) at han også tar en tur innom nyateistiske debattfora.

For norske lesere kan nevnes at McGrath trekker fram Julian Bagginis artikkel i Fri Tanke fra et par år tilbake som eksempel på at nyateisme ikke akkurat ... skamroses av alle ateister.

Darwinism and the Divine: Evolutionary Thought and Natural Theology er en grundigere affære. McGrath ser her på samspillet mellom evolusjonstenking og kristen teologi og naturfilosofi, fra før Darwin og fram til dagens kreasjonisme og ID-debatter.

Mer konkret går han blant annet gjennom bakgrunnen for og bruken av Paleys urmakerargument. McGrath viser hvorfor dette (selv om det fikk stort gjennomslag i England i første del av 1800-tallet og var fortolkningsalternativet Darwin argumenterte mot) dels var et brudd med tradisjonell naturfilosofi og dels ble kritisert av kristne (som kardinal Newman) før Darwin.

Boken er blant det mer opplysende som er skrevet om temaet, selv om man til tider skulle ønske mer gnist og temperatur.

Som vanlig mangler ikke McGrath ambisjoner eller fotnoter når han henter perspektiver fra idéhistorie, historisk og systematisk teologi, evolusjonsbiologi, antropologi, sosiologi og religionsvitenskap.

Når han samtidig heller ikke mangler formuleringsevne, er resultatet et fascinerende fugleperspektiv på diskusjonene.

Nå er året ennå ungt, så det er ingen grunn til å la seg overraske over at det snart kommer enda en fra McGrath - Surprised by Meaning: Science, Faith, and How We Make Sense of Things.

Siden denne er av kategorien kvikk og kort, tar det vel heller ikke lang tid før det kommer en grundigere bok.

Eller en oppfølger av fjorårets fantasy.

Mer enn tusen ord

Vi hever oss over fristelsen til å skrive mye om Northug (noe som nok ville ha generert en og annen hit i dag), selv om det er enkelte som fortsatt mener det er mer kjedelig med en desperat duell over 50 kilometer enn å se noen gå alene i front i 10 kilometer.

Vi tar dermed ikke hele historien om alle som hevdet at han var overtrent, at spurten var dårligere, at fortidens skistjerner var så gemyttlige og godmodige, at han er så elendig taper at han demonstrativt møter for sent på premieutdelinger, hetser tapende svensker med ufine gester og i det hele tatt er så slem og arrogant, altså.

Men vi nøyer oss med å sitere et bilde som sier mer enn tusen ord, lånt fra den utmerkede artikkelen linket til over.

Tror ikke jeg hadde utfordret tennene til dette tusenhodete trollet fullt så freidig og frivillig .

Noen liker å komme i avisen

Og så er det kommet i nyhetene, selv om Fri Tanke nok ikke er Norges aller mest leste avis, at troende kan tenke.

Dermed er spørsmålet om Vårt Land tar jobben med å fortelle at også tenkende kan tro.

Her på Dekodet nøyer vi oss med å mumle noe om at uttrykket "troende" får oss til å løsne sikringen på tastaturet.

Selv om det kan være folkelig og forståelig, for ikke å si alminnelig og innarbeidet, bidrar det til å opprettholde myter om at noen holder seg til en form for (blind) tro, mens andre driver med dette som heter viten.

Det bringer kort sagt inn værfenomener fra gannede hoppbakker inn i samtaler om liv og livssyn.

Men la nå det ligge og støtt kampanjen, enten du vet du er troende eller ei.

Liker du å bli lurt?

Ikke det, nei - selv ikke av homeopater, healere og krystallselgere?

Da kan anbefales atskillig dårligere knivsodder skepsis enn denne Facebook-gruppen som ble lansert i dag.

Så får vi bære over med at det sikkert blir spredt noen myter også, ikke minst ettersom pussig nok ikke alle skeptikere har lest mine bøker.

Middelalderens mørkeste gufs

Hvis det er ett tema som synliggjør om man styres mest av polemikk eller historiepensum, er det synet på middelalderen og naturvitenskapens utvikling.

En av de jeg har fulgt noen år (og fra tid til annet utvekslet synspunkter med), er John Loftus, en tidligere fundamentalistpastor som nå er blitt ateist. Uten egentlig å forandre seg så mye verken i klang eller kunnskap.

Hvis noen skulle lure på hva som driver ham, er det bare å sjekke denne, der han presterer å hente fram figuren vi nevnte her (selv om den er litt forbedret etter kritikk).

Hvis grafikken på siden blir ordnet opp er det mulig å lese en lenger ... tilbakemelding hos David Marshall.