Kristenarven på NRK

*Opp på såpekassen*

Dagens Spekter på NRK2 20:45 i dag handler om Avkristningen av Norge.

Mange er bekymret for at Norge fjerner seg fra sin kristne arv. Har de grunn til det? Spekter ser på hvordan Norge avkristnes og hva som er drivkraften bak.

Siden programmet ennå ikke er sendt, er det fritt fram å forestille seg innholdet. Muligens blir det tankevekkende og viktig med så stor bredde og dybde i analysen at mange får seg en vekker.

Muligens ikke.

Etter noen års empiri er det vanskelig å se for seg at vi vil møte stort flere enn tre innfallsvinkler. Med én fellesnevner. De vet ikke hva den kristne kulturarven er.

Vi ser dette hos de grupperingene vi tradisjonelt møter i debattene

på nett og NRK.

Den første er den relativt store gruppen som vil ta vare på verdier som nestekjærlighet og kristen julefeiring. Man er bekymret over et mindretall av venstresiden, materialister og muslimer som forstyrrer stemninger og sinnelag med utvannete eller fremmede skikker. Den kristne arven er en garantist for norske tradisjoner.

Dermed kjemper man for kristne julesanger, skolegudstjenester og statskirken. Alle kulturer er selvsagt likeverdige, men kristne verdier er likere enn andre.

Den andre gruppen oppfatter den kristne kulturarven som først og fremst noe negativt. Hvorfor mase om den når vi har gått fra middelaldernes mørke der kirken undertrykket vitenskap og annerledestenkende, til moderne vitenskap og et liberalt samfunn? Takket være opplysningstiden er vi reddet fra fortidens fordummende overtro. Jorden er ikke lenger flat.

Den kristne arven er en hemsko for utvikling og fremskritt. Hallesbyes Sedelære viste at vi ikke er kvitt tendensene. Å snakke om kristne verdier som noe positivt og unikt er en tilsnikelse. Ofte er de verken eller. Og det som er bra har vi fått prentet inn som nyttige overlevelsesmekanismer i evolusjonen.

Den tredje gruppen ønsker vekkelse eller i det minste politisk flertall for sitt syn. Man drømmer om et samfunn med faste og gode verdier, med en religionsfrihet og ytringsfrihet som garanterer retten til å være kristen og forkynne evangeliet. Man er i mot aktiv dødshjelp. Man ønsker å tale Israels sak. Man ønsker strengere abortlov og at ekteskap bør forbeholdes heterofile.

Alle bør få del i den kristne arven. Noe bedre enn kristne grunnverdier, De ti bud og nestekjærlighet finnes ikke. Når folk flest ikke ser dette, skyldes det først og fremst en svekket kristendomsundervisning og at venstresiden har skapt et skjevt mediabilde.

Det er ikke underlig om det blir tilløp til debatt når disse tre grupperingene møtes.

Som så ofte blir resultatet originalest når utgangspunktet er galest. Avkristning handler ikke om at andelen som kan sitt Fadervår eller tror på jomfrufødselen daler. Eller at det brennes færre hekser. Det er heller ikke at det over tid har skjedd en svekkelse av kristne grunnverdier. Eller at KrF går tilbake.

Det handler om at man i det hele tatt snakker om kristne grunnverdier.

For praten om grunnverdier er en tilsløring og avsporing. For å si det lettere pretensiøst er vår store, kulturelle utfordring er at vi i så liten grad forstår dypverdiene. Vi er i ferd med å forlate den virkelige kristenarven uten at vi oppdager det.

For dette er ikke trivielt. Vi snakker om ikke mindre enn kreative og konstruktive kulturimpulser som over tid på ulike måter spleiset og verdiøket vesentlige deler av den jødiske, greske og romerske arv.

I den grad kristendommen er sann eller bra, er det ikke fordi enkeltelementene nødvendigvis er unike.  Vi ser i stedet at verdier og visjoner kobles og begrunnes meningsfullt og motiverende. På måter som mange har opplevd som unike.

Og som gjør at vi kan se fremover og utvikle stadig bedre samfunn.

Vi snakker rett og slett om den store syntesen som ble skapt og forankret i Europa gjennom senantikken og middelalderen. En bred visjon av virkeligheten som bidro til å skape moderniteten. En kulturarv som er så fundamental at den fortsatt styrer tankene til selv de som tar avstand fra den.

Nå er ikke dette noe vi bare finner på for anledningen. Det er ikke Dekodet som prøver å være morsom eller vil provosere.

Som jeg tar opp i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø lander den engelske historikeren Edward Grant i en bredt anlagt analyse av rasjonell tenkning i middelalderen på at Opplysningstiden

lar seg knapt forestille uten den sentrale plass som fornuften spilte i senmiddelalderen. I den grad man kan snakke om revolusjonerende rasjonell tenkning i opplysningstiden, var den bare gjort mulig gjennom den lange tradisjonen fra middelalderen som etablerte bruken av fornuft som en av de viktigste menneskelige aktiviteter.

En ateistisk filosof som Jürgen Habermas sier det om mulig enda sterkere i et intervju i Time of Transitions (Polity Press, 2006).

Egalitarian universalism, from which sprang the ideas of freedom and social solidarity, of an autonomous conduct of life and emancipation, of the individual morality of conscience, human rights and democracy, is the direct heir of the Judaic ethic of justice and the Christian ethic of love.

This legacy, substantially unchanged, has been the object of continual critical appropriation and reinterpretation. To this day, there is no alternative to it. And in light of the current challenges of a postnational constellation, we continue to draw on the substance of this heritage.

Everything else is just idle postmodern talk (side 150-51).

Hvis den jødisk-kristne arven blir borte er det et spørsmål om ikke også verdiene og visjonene som ble forankret og universalisert gjennom den over tid også kan miste fotfestet.

Nå betyr ikke det at vi trenger å underslå negative sider i historien. Det er ingen grunn til å være naive eller nonsjalante om intolerante trekk og hendelser i kirkehistorien, kriger og konflikter, hekseprosesser eller ganske aliminnelig maktmisbruk.
 
Men det er heller ingen grunn til å tolke dette i lys av fordommer og fiendebilder. Eller bygge historiske linjer på myter og manipuleringer.
 
Hva handler så denne kristenarven om i praksis? Hvilke fundamentale forestillinger kan vi risikere å tape når grunnmuren og bjelkene som holdt byggverket sammen svekkes?
 
La oss i første omgang peke på fem som ikke er helt trivielle.

For det første snakker vi om troen på at vi lever i et univers der kjærligheten er grunnleggende og det største av alt. Vi skal ikke bli noen noe annet skyldig enn å elske dem. Vi er forpliktet til å være gode, til å hjelpe og støtte andre uten å få noe igjen for det. Selv ikke evolusjonært.

For det andre troen på at universet ikke en illusjon eller noe negativt. Det er virkelig og verdifullt. Det er her vi er kalt til å leve våre liv. Vi skal ikke som gnostikere, manikeere, katharer og andre østlig inspirerte mystikere søke å unnslippe fengselet jorden, kroppen eller bevisstheten. Eller underholde oss selv til døde.

For det tredje troen på at universet er frembrakt av en rasjonell skaper og lovgiver. Vi kan dermed ha en begrunnet tro på at naturprosessene er lovmessige og at vi - som skapt i Guds bilde - kan tenke Guds tanker etter ham. Naturvitenskap er mulig og moralsk. Ved å studere naturen kan vi finne ut mer om skaperverket og forbedre livet for folk flest.

Den europeiske debattkulturen er i stor grad skapt av middelalderens disputaser. Moderne naturvitenskap har mange røtter, enten vi snakker Hellas, India, Kina eller islamske kulturer, men når den europeiske syntesen viste seg så bærekraftig er det grunn til å takke universitetene som vokste fram fra 1100-tallet.

Selv om folk flest var mer opptatt av bjørnetemmere og matpriser, og adelen av moter og elskerinner, gjorde noen hundre år med doktorgradsstudier over hele Europa noe med vår mentalitet.

For det fjerde kan fremskrittstanken knyttes til en tro på reelle mål bak historien og forestillingen om at tiden var lineær. Historien går verken i evinnelige kretsløp eller handler om å finne tilbake til en forgangen gullalder. Augustin koblet på 400-tallet i Gudsstaten den jødiske tanken om en hellig og nødvendig historisk utvikling med den greske om naturlig vekst, og formulerte begrepet ”menneskehetens utdannelse” gjennom ulike historiske stadier.

Uten kristenarven ville få blitt opptatt av å gå fremover, eller trodd det var mulig.

For det femte kan vi innrømme at vi har tatt feil - uten å tape ansikt. Skriftestolen og tilgivelsesidealet har bidratt på avgjørende måte til at Europa er blitt en kultur som nettopp har selvkritikk som et ideal. At dette til tider kan nærme seg det selvutslettende og bli et våpen i kulturkampen betyr ikke at idealet ikke er forbilledlig.

Selv om vi kan ta selvkritikk på hvordan det er blitt brukt.

Så er spørsmålet om NRK2 trenger, eller ønsker, å ta selvkritikk etter kveldens program.

*Ned av såpekassen*