Galileo-galoppen i gang

Det er tradisjon for at forfattere forkler samfunnskritikk i historiske dramaer, ikke minst når alternativet er sensur, fengsel eller dødsleir.

Eller rett og slett ønsket om å male totalitære tendenser i så sterke og klare farger som mulig, med minneverdige mustasjer og sorte hatter.

Berthold Brechts teaterstykke Galileos liv ble opprinnelig skrevet i 1938 og modifisert et par ganger i tiåret etter. I sin eksiltilværelse (han forlot Tyskland i 1933) skrev Brecht som dissident det som gjerne kalles Exilliteratur, ganske så direkte oppgjør med fascismen og  nazistyret.

I en slik sammenheng er det ikke så nøye om det historiske er veldig presist. Målet er å levere en kritikk av nåtiden, ikke en avhandling om fortiden.

Effekter og replikker, persongalleri og pensel styres av hensikten, ikke av kildene.

Dermed er det flott å se at noe av dette fremkommer i KulturSpeilets presentasjon av stykket som går på Nationaltheatret i disse dager, med Stein Winge som regissør.

Brechts drama om Galileos liv (1564 - 1642) regnes som et hovedverk i hans rike produksjon. Han skrev det dels før, dels under og dels etter den andre verdenskrig og i formen er det et ide-drama. Essensen er vitenskap mot tro, når autoritetene mener noe annet enn hva forskning og vitenskapelig oppdagelse har kommet fram til.

Bortsett fra den lille detaljen at det var autoritetene som her holdt seg til rådende vitenskap, er ikke dette helt på jordet.

Men så begynner galoppen. Galilei er et ikon som tydeligvis får det til å svarte for øynene for det historiske gangsynet. I stedet for å gå inn på den historiske sammenhengen i Brechts oppgjør med nazismen, bruker Winge stykket til et ahistorisk oppgjør med Kirken.

Skal vi tro KulturSpeilet skuer ikke Winge bak forkledningen, men tar den for god fisk.

For den katolske kirken den gangen var Galileos påpekning av himmel-legemenes eksistens og at sola står stille mens jorda kretser rundt et angrep på selve troen: Hvor var himmelen? Hvor var Gud? Var det slik at vitenskapsmannen fornektet Guds eksistens gjennom sine oppdagelser? Kopernicus ble truet med å bli brent på bålet etter å ha påpekt det samme noen år tidligere (det helio-sentriske solsystem). Og Galileo måtte tåle fengsel og husarrest under pavelig daglig inspeksjon siste halvdel av sitt liv for dette og han ble torturert og tvunget til å trekke tilbake sine teorier. Men han ga seg likevel aldri!

Det er forøvrig imponerende å se et avsnitt med feil i omtrent hver eneste setning.

Nationaltheatret er ikke akkurat... bedre i sin egen omtale.

I en tid da de lærde forkynte at jorda var universets sentrum, la Galileo Galilei (1564–1642) fram forbløffende bevis for et heliosentrisk verdensbilde. Den geniale vitenskapsmannen ble hyllet som en helt av mange, men i den katolske kirkens øyne var han en kjetter.

Hva gjør Galilei når kirken truer med å sette makt bak truslene? Skal han svikte alt han tror på, eller holde på sitt uansett hvor høy prisen blir? Noen år tidligere hadde Giordano Bruno nektet å trekke tilbake liknende uttalelser. Han endte sitt liv i flammene.

At flere av Galileis "forbløffende" bevis var feil og at Bruno ikke ble brent for noen naturvitenskap (blant annet fordi han ikke bedrev naturvitenskap), synes ikke å ha kommet regissøren for øret.

Eller at "de lærde" ikke "forkynte", men argumenterte og hadde vel så gode vitenskapelige argumenter som Galilei. De var til og med villige til å bøye seg hvis det kunne demonstreres at han hadde rett.

Like fullt var det enkelte grupper høyt oppe i Kirkens rekker som støttet ham lenge, helt til geniets noe arrogante personlighet ble for provoserende. Dråpen som fikk begeret til å flyte over kan ha vært at noen av pavens astronomiske synspunkter ble lagt i munnen på en enfoldig skikkelse (Simplicio ) i Galileis Dialog over de to store verdenssystemer.

Winge går i følge KulturSpeilet til og med så langt som å hevde at Kirken først i 2008 innrømmet at Galilei hadde rett.

Denne oppsetningen tar problemstillingen fram til vår tid og 2008 der Finn Schau leser opp en beklagelse fra paven og den katolske kirke om at de nok tok 'litt feil' i sin fordømmelse av Galileo for fire hundre år siden, og at de hermed opphevde sin fordømmelse av Galileos lære, men så veldig mye feil, tok de likevel ikke, mente de selv.

Nå har heldigvis Winge i noen grad fått med seg at Brecht snakket om samtiden. Men i stedet for å benytte sjansen til oppgjør med totalitære trekk i dag, la oss f.eks. si i forhold til antisemittiske ledere i Iran som jobber for å få atomvåpen, dissidentfengsling i Kina eller dødsleire i Nord-Korea, ser han primært truslene fra... overtro i kongefamilien, Treholt-saken og kreasjonismen i konservative kretser. 

Winge fremviser i følge KulturSpeilet ikke akkurat samme mot og moralske perspektiver som Brecht.

Her står vi ved kjernen for selv om det har skjedd mye på 400 år, martres vi ennå av overtroen og maktens vilje til alltid å ha rett. Har vi ikke fornemme øvrighetspersoner som gjør til levevei av at det går an å snakke med engler, fornekter ikke ledende norske politikere miljøforurensingen fordi det er ubehagelig og har vi ikke en betent Treholt-sak i vår midte hvor tankegangen kan ha vært at når han først var forræder gjelder det å fabrikere bevis for at han virkelig var det? Eller ta det høyre-republikanske USA hvor man i visse kretser forbyr skolene å undervise i Darwins lære om at vi stammer fra apene?

Tunnelsynet ved oppsetningen understrekes av fiendebildene.

Men alle de lange disputtene med pavens kardinaler må vi være ærlige nok til å si at føltes noe overflødig. Og selv om Sverre Anker Ousdal gjorde en flott figur som storinkvisitor med krykker, særlig når han sendte uhyggens grøss nedover oss med å ta i bruk sin Flekkefjord-dialekt, som blir svært nærværene norsk svarte-syn tenking, vil vi likevel si at denne rollen kunne oppleves som kanskje noe overflødig.

Mens uhyggen på Brechts tid handlet om paralleller til naziregimet, synes Stein Winge å legge opp til at noe av det som bringer mest av uhyggens grøss i dag er mørkemenn fra Flekkefjord.

I møte med slike regissører går det fort kaldt nedover ryggen.