Ikke minst når man står overfor en motstander som Hamas og deres beryktede charter fra 1988, med et
paranoid jødehat man ikke har sett hos noe statsbærende parti siden Hitler-Tyskland. Og skylden for andre verdenskrig ligger ikke hos Hitler, men hos jødene: «De stod bak andre verdenskrig, som medførte at de gjorde stor økonomisk gevinst på våpenhandel og som la grunnlag for opprettelsen av staten deres.»Man kan sikkert argumentere for at dette charteret - og hele Hamas - et stykke på vei er et produkt av en idotisk og paranoid politikk fra Israels side, men uansett er det naivt å tenke at Hamas vil si nei til Sharia-lover og en ekstrem islamisme, om Israels skulle avslutte krigføringen på Gaza.
Ifølge Hamas-charteret stod jødene også bak den franske revolusjonen, første verdenskrig, opprettelsen av FN, den kommunistiske revolusjon «og de fleste revolusjoner vi har hørt og hører om».
Jødene har brukt sine penger til å «starte hemmelige forbund, som Frimurerne, Rotary-klubber, Lions og andre i ulike deler av verden med formål å sabotere samfunn og nå sionistiske mål».
«Det pågår ingen krig noe sted uten at det har en finger med i spillet,» heter det videre.
For å «dokumentere» sionistenes onde plan om verdensherredømme, viser Hamas-charteret til «Sions vises protokoller». Dette skriftet ble først publisert i Russland i 1905 og utgir seg for å vise en hemmelig plan om jødiske verdensovertagelse. Det ble raskt klart at dokumentet var falskt, men det ble likevel brukt for å begrunne jødeutryddelser både i Russland og senere i Tyskland og andre land.
Vi finner også den oppfatningen at Hamas er blitt fredeligere og mer pragmatisk, ikke minst blant fredelige og pragmatisk innstilte, men jeg har nå mine tvil om hvor dypt dette sitter - for å si det mildt.
Uansett står vi igjen med spørsmålet om hvordan i all verden denne konflikten kan løses. En ting er å gi opp hele Israel-prosjektet og heller gi innbyggerne asyl i Norge (en tanke som nok vil avsløre hvor mange som er vennlig innstilte til jødiske grupperinger), noe annet hvis ett av premissene er at det skal være rimelig trygt for Israel som stat de neste par hundre årene.
Bruk ikke mer enn tusen ord.
5 kommentarer :
Ikke den fjerneste anelse.
Eg tar gjerne i mot jødane. Eg elskar jødar. Så lenge dei ikkje skyt på meg eller mine vennar, sjølvsagt. Eg er villig til å innrøme at eg har eit boblande fetisj for jødar og jødedom som grensar til det uanstendige!
Eg vil berre skyte inn, skjødehund som eg er for ymse grumsete kreftar i midtausten, at Hamas nok er ein komplisert organisasjon. Der av mange ønskjer ein fredleg løysing. Det var dei, ansvarlege og stridsleie Hamas, som tilbudte å anarkjenne Israel og slutte fred då dei vann demokratiske val og vart møtt med boikott og vald.
Sidan har vi ikkje høyrd frå dei kretsane. Og eg er ikkje overraska.
Det er deprimerande.
Og mi løysing? Ris! Ris på blanke messingen til ein kvar Hamas-aktivist og kvar einaste IDF-soldat som i det heile tatt har vore borti avtrekkjaren.
Jeg er stygt redd for at militær makt er det eneste som kan knekke Hamas, og at det er fullt mulig. Riktignok vil prisen være alt for høy, men allikevel tror jeg det vil være det billigste. Jeg er forresten av den oppfatning at Hamas må lastes for sivile tap på grunn av sin bruk av levende skjold og sin søken etter sympati; Israelis don't kill Palestinian civilians, Hamas does.
Jeg har dog enkelte jødiske tendenser selv - i tillegg til en viss anglofili - som gjør at jeg ikke ville vært negativ til at britene tok tilbake omerådet inntil Messias ga seg til kjenne. Evt. Tyrkia, om Storbritannia endelig tok noe ansvar for Zimbabwe.
Og når det gjelder risen, Hastur; du sparer vel Tzipi Livni til meg?
Gjervan: Eg har valt meg ut Natalie Portman for ei anstending spanking, så fritt fram for deg på resten ;-)
Aftenposten skriver i dag:
Forskerne ser at sosialt samhold oftest teller mer enn ideologi på vei inn i terrorens favntak. Det blir derfor viktigst også på vei ut.
Der er kanskje en mulig vei bort fra terrorisme.
Men i den påfølgende setning legger jeg ikke godviljen til:
Målet er ikke nødvendigvis at de skal bli mindre religiøse, men at de skal slutte med vold.
Eller: kanskje det er nødvendig å skrive så generelt for å unngå å stemple en eller flere utvalgte grupper?
Legg inn en kommentar