I en innlegg i dagens Aftenposten nevner han 3 direkte historiske feil:
1: Manus deltok aldri i kamphandlinger under vinterkrigen
2: Kampen mot arbeidstjenesten ble ikke startet i 1944, slik filmen sier, men med et angrep fra kommunistiske sabotører i 1943.
3: Jens Christian Hauge kom ikke på banen før i 1942, hva han mente i 1940 er ikke avklart.
Nå er disse påstandene av ulike typer, og stort sett noe som faller inn under dramaturgiske grep. Hauges plassering i filmen var av de mindre forståelige, og er vel primært gjort fordi han er såpass kjent, og også var en barndomskjenning av Manus. Men følelsen var nok litt sånn man kan ha i historiske romaner, der hovedpersonene har en lei tendens til å støte på berømte skikkelser uten at dette er nødvendig for handlingen.
Å kalle dette for en "usannhet" er imidlertid litt drøyt. Vi snakker om film og ikke forelesning. Hauge var med i krigen, på rett side, kjente Manus og fortjener en plass, selv om han burde vært flyttet f.eks. til rett før kanoaksjonen.
Hvordan kampen mot arbeidstjenesten fremstilles handler vel mest om tolkning av det som ikke blir sagt. At kommunisten Borgersrud vil fremheve kommunistiske aksjoner er forståelig, men å hevde bombastisk at filmen taler usant fordi den ikke nevner det som skjedde i 1943, blir søkt. For ikke å si lite sjenerøst.
Filmen nevner heller ikke en rekke andre av Manus sine egne aksjoner og aksjonsforsøk, fra Moss til Kristiansand, og heller ikke at de omtalte aksjonene var lenge planlagt og måtte godkjennes i London (noe som mange ganger fikk Manus til å bli ganske så rasende på det han oppfattet som sendrektighet og inkompetanse). Det er i det hele tatt bare å trygle om en TV-serie.
Når vi kommer til Vinterkrigen, undrer jeg meg enda mer. For det er - etter det jeg kan forstå - liten tvil om at Manus faktisk var i kamphandlinger i Finland.
Historikerens uttalelser avvises blankt av manusforfatter Thomas Nordseth-Tiller. Han leser høyt fra dagbøkene motstandsmannen Kolbein Lauring - som var sammen med Manus i vinterkrigen.Manus selv nevner også trefninger i Det vil helst gå godt - ved en anledning ble hundre russere skutt.
- «8. mars: Mange ble såret, og en fallen, den falne var nordmann og het Christensen. Nordmannen fikk en kule gjennom hjertet og så døde han momentant», står det i Laurings dagbok. Det høres ut som strid for meg! sier Nordseth-Tiller til VG Nett.
- Jeg har stor respekt for Borgersrud som historiker og har lest bøkene hans. Men det han kommer med her er helt usaklig. Det står om trefninger i Laurings dagbøker og det er helt uforståelig for meg at Borgersrud ikke kjenner til dette. Både Max Manus´ kone Tikken Manus og Gunnar Sønsteby har gått god for fremstillingen.
Tikken sier dette om kritikken fra Borgersrud til VG Nett:
- Ifølge Max var han i trefninger ved Salla-fronten under vinterkrigen. Nettopp disse episodene var det som plaget han senere i livet. Det interessante er ikke hvorvidt disse episodene er ett hundre prosent nøyaktig gjengitt, poenget er å
vise hvor forferdelig han opplevde det og hvordan det hjemsøkte han senere.
Kan det være noe ved forestillingen om at motstandshelten Manus skal ha sloss mot gode kommunistiske soldater, som plager Borgersrud? Eller farer både Manus, Lauring, Tikken og Sønsteby med løgn?
Nøytral som jeg er, overlater jeg til den enkelte å avgjøre.
10 kommentarer :
Jeg merket meg også Borgersruds insistering på dette punktet. Jeg lurer stadig mer på den mannens forhold til kilder. Logikken er muligens noe i retning av "det står ikke i offentlige dokumenter, altså skjedde det ikke".
Kvifor Borgersrud finn det så vanskeleg å akseptere at herr Manus kjempet i Finland forstår eg ikkje. Medmindre Manus sjølv er ein patologisk løgner, så må vi nesten godta dagbøkene hans? Om det er det at han kjempet mot tapre sovjetsoldatar som er problemet, så kan jo Borgersrud trøyste seg med at Manus hadde i stor grad respekt for desse og følte seg lurt i ettertid.
At Borgersrud som kommunist skal ha motiv for å framheve at den kommunistiske motstandrørsla var langt meir frampå når det gjeld kampen mot arbeidstenesten er vel ikkje så rart... men kva vil han eigentleg fram med? Dette er ein film om Max Manus, og perifert om den britisk støttede motstandskampen. I ein film om den kommunistiske motstandsrørsla vil jo sjølvsagt aksjonane mot arbeidstenesta byrje i 1943 og ikkje 44... men då må nokon lage ein slik film først. Og det må dei gjerne gjere, eg vil gjerne sjå Furebotn framstilt som macho sur grinebiter til skaus.
Mest fordi eg har visse sympatiar for den avdøde partihelten.
Jeg blir stadig overrasket over hvor mange som blir overrasket over at en film som heter "Max Manus" handler om Max Manus.
*fnis*
Overraska eller ikkje, eg trur det er eit greit poeng å ta med når ein snakkar om filmen. For elles forventar folk at ein snakkar om så mykje anna ;-)
HAstur:
En ting er at Manus hadde stor repsekt for sovjetiske soldater (noe som også fremgår av Det vil helst gå godt), men på hvilken måte følte han "seg lurt i ettertid"?
Han kan da ikke f.eks. ha begynt å mene at det var finnene som angrep Sovjet og at vinterkrigen ikke var rettferdig?
Det han nevner at han opplevde seg lurt ved i omtalte bok, er alle norske agitatorer som mante til kamp for å støtte Finland, men som så ikke ville kjempe for Norge, eller til og med ble Forsvarsministere for Quisling. Det er en kostelig episode når Manus og gjenegn i toget på vei hjem fra Finland opplever at den nye norske Forsvarssjefen sitter på samem tog. De vurderer å kaste ham under hjulene, men forstår at det vil bli så mye forsinkelser av slik at de kunne risikere ikke å komme tidsnok tilbake til å slåss mot invasjonen. Dermed lemper de ham over til myndighetene i stedet, i tro på at mannen vil bli internert (hvilket han vel også ble?).
Vi snakker her forøvrig om Major Ragnvald Hvoslef, som også var med og stifte NS.
Den framstillinga kan nok stemme, ja. Eg har diverre ikkje fått lest boka, og må stole på det folk fortel meg i den samanhengen ;-)
Er jeg den eneste som synes denne filmen lider litt for mye av overdrevne "dramaturgiske grep"? Hadde Manus fått sett denne filmen (dersom noen hadde vært taktløse nok til å lage den for ti år siden) tror jeg han hadde vridd seg i kinosetet, og ikke bare pga malplassert casting. Greit nok at man ønsker å hylle en fortjent helt, men det er et vidt spekter mellom dokumentarfilm og såpeopera.
Eksempler: Marerittene fra vinterkrigen bidrar ikke så mye til å kaste lys over hans senere sjelekvaler som å gi ham "macho-cred" i forhold til andre motstandskjempere med mindre militær erfaring. Scenene med Tikken virker klønete og oppkonstruerte, og virker sammen med forsøket på å drukne nerveproblemene i alkohol så urealistiske at man neppe ville tro det var sant dersom begge deler ikke var vel dokumenterte.
Så til tross for at resten av produksjonen (i særdeleshet filmingen utendørs og de dog ikke alltid like realistiske havnescenene) imponerer sterkt, synes jeg det sedvanlige instruktør/skuespillersyndromet gjør at dette blir nok et eksempel på en film som er "bra til å være norsk". Noen suksess i utlandet ville ihvertfall overraske meg stort.
Det er litt uvanlig med en film der ingen - ingen - av scenene ikke har disse grepene.
Som en liten MM-nerd reagerte jeg selvsagt på det meste, men etter å ha tenkt meg om har jeg i mitt storsinn endt med å være rimelig raus overfor filmskaperne som har gjort sitt beste i møte med nærmere 500 siders selvbiografi.
Jeg kan (og kommer muligens til å) kommentere alle scener, men det er ikke fordi filmen er dårlig, men fordi jeg opplever at den tross alt er er mer enn brukbar, viktig og rørende, altså verdier som ikke står øverst på hitlisten i vår tid.
Men med andre ord midt i blinken for Dekodet.
Så selv om AH ikke ligner på Manus i det hele tatt /verken av utseende, kroppsbygning eller stemme - jeg har studert og lyttet til Manus i timevis - klarte de IMmegetHO på mystisk/magisk/merksnurrig vis å formidle såpass mye av den angst og aggresjon som jeg oppfatter som vesentlig for å forstå motstandsbevegelsen.
Men jeg ønsker meg som nevnt noen ganger en TV-serie. Inntil den kommer, og blir super, er jeg kun godt til meget fornøyd.
Jeg tror forøvrig at den kan gjøre det middels bra i dette berømte utlandet. Altså mer enn norske filmer normalt.
Helmaks manus!
Legg inn en kommentar