Det er ingen tvil om at Næss var en personlighet av de sjeldne, et stadig selvfornyende menneske som på uvanlige måter formidlet lærdom og livsinnsikt. Dermed er det ikke uventet at den kanskje beste boken om ham, er en tegneserie - Jeg, Arne Næss - et tegnet liv.I en slik sammenheng er det heller ikke unaturlig at Nettavisen trekker fram hans syn på livet etter døden.
- Jeg tror ikke på evig liv. Det er ingen mennesker som har beskrevet himmelen på en sånn måte at man har lyst til å være der så jævlig lenge.Så kan man stusse over at en filosofs begrunnelse synes å være at han ikke liker tanken. Og at han - som et lekende menneske - ikke kan ha lest Peter Bergers betraktninger om at man nettopp i leken får et møte med det tidløse.
Eller slutten av siste Narnia-bok.
4 kommentarer :
Jeg kan ikke si jeg er så veldig lei meg. Jeg synes det var på tide mannen fikk fred, ikke minst fra de mange som har insistert på å misbruke en mann som etter alle solemerker har vært på vei inn i glemselen en god stund.
Selv om jeg sikkert har begynt å glemme hvordan han utviklet seg de seneste årene, har jeg i slike sammenhenger - spesielt når folk på godt over 80 går bort - blandete følelser.
Dermed kan jeg være trist, selv om jeg ikke bare er trist eller kun ser det som en tragedie.
Interessant at en forholdsvis ung journalist kunne fortelle at han skrev morsomme lærebøker for studenter. Jeg kan gjerne si positive ting om En del elmentære logiske emner, men morsom??
Noen generasjoner av studenter ville nok foretrukket et annen adjektiv på hans filosofihistorie også.
Legg inn en kommentar