En Gud for de svake

I min ungdom en gang i det fjerne forrige årtusen møtte jeg klare meldinger om et kristent menneskesyn.

Det var ingen spesiell tvil om at et slik syn som disse forstokkede de kristne holdt seg med var både skrekkelig og skrullete. Man slo fast at dette måtte vi rett og slett kvitte oss med i vår moderne tid.

Men det var noe her som ga meg en aldri så liten tankevekker. For det var to stikk motsatte oppfatninger av hva dette menneskesynet var.

På den ene siden det kulturadikale synet som fremstilte det hele - særlig i protestantiske tradisjoner - som en fokus på hvor svake, skyldige, skamfulle og ubehjelpelige vi mennesker var. Vi var noen arme krek. Vi kunne ikke gjøre noe uten at det var synd. Et kristent menneskesyn var både lummert og lammende.

På den andre side hadde vi miljøbevegelsen. Toneangivende tenkere som Lynn White fortalte at de kristne hadde skylden for økokatastrofen fordi man - særlig i protestantiske tradisjoner - fremstilte mennesket som den mest verdifulle skapningen. Vi stod langt høyere enn dyrene. Vi hadde plikt til aktivt å legge jorda under oss. Vi var satt til å råde over naturen. Noe som førte til den industrielle revolusjon, forurensning og utarming av naturen.

Nå kan man si mye om den underlige evnen kristen tro har til å bli angrepet med motsatte oppfatninger om hvor feilen ligger (enkelte sier da også atskillig om dette i Orthodoxy). Men det pussige er hvor sjelden noen faktisk fremstiller et kristent menneskesyn slik at man kjenner seg igjen (nå er det vel kanskje ikke helt vanlig i noen sammenheng å fremstille et annet livssyn (for ikke å si politisk syn) slik at tilhengerne nikker fornøyd).

Hvorfor skrive om dette?

En foranledning var dagens stikke-hånden-inn-i-vepsebolet-kronikk i Aftenposten. Her gjengir kanskje ikke helt overraskende teologen Eskil Skjeldal en riktig så treffende beskrivelse av "en bibelsk forståelse av menneskelig liv". Og trekker noen ubehagelige konsekvenser.

Det hele er ikke overraskende knyttet til den vanskelige abortdebatten.

Abortdebatten er i gang igjen. De gamle skyttergravene graves opp, på begge sider pusser man støvet av de velbrukte argumentene. Eller kanskje kan man begynne på ny giv?

Enkelte ting har i hvert fall endret seg fint lite: I en bibelsk forståelse av menneskelig liv er det umulig å argumentere for abort. Livet begynner ikke når barnet fødes, det begynner ikke halvveis inn i svangerskapet. Det begynner med celleklumpen, ved sammensmeltningen av egg- og sædcellen. Så politisk ukorrekt er Bibelen, så vanskelig gjør den seg.

Og Skjeldal er ikke skuddredd.

Men hva så? Er det virkelig mulig å argumentere med Bibelen i en moderne debatt om etikk og moral? Finnes det fortsatt mennesker som i ramme alvor ønsker å dumme seg ut i full offentlighet med å henvise til Bibelen i moralske diskusjoner? Som med åpne øyne vandrer rett inn i den største av alle mørkemannsfeller, abortfellen?

Jeg innrømmer gjerne at det ikke alltid er like lett å være kristen. Noe av det som jeg sliter mest med er det ekstremt positive menneskesynet. Jeg har aldri kunnet akseptere abort som noe annet enn en nødløsning - selv om jeg ikke ser mange gode alternativer til dagens abortlov. Jeg strever også i stamcelledebatten og på andre områder der det ser ut til at mennesker brukes som et middel.

Samtidig har alt dette politiske og legale sider som ikke er enkle å løse uten at ett eller annet prinsipp må vike, eller komme i annen rekke. Men jeg synes like ofte at jeg møter en pragmatisme som er ganske skremmende. Selv om man legger ansiktet i alvorlige folder og snakker om at ingen av partene tar lett på dette med liv og død, er det noe verre å se at det er spesielt synlig i praksis.

Dermed er det nyttig å få litt bakoversveis i en fundamentaldebatt om menneskeverd.

Men få ting er så urokkelig som Bibelens ekstremt høye vurdering av mennesket. Du får ikke tolket det vekk, uansett metode. Det handler ikke om enkeltvers som løftes ut av steinura og kastes på meningsmotstanderne. Det handler ikke om kapitler, eller en hel bok blant Bibelens mange bøker, som rulles sammen og brukes som slagredskap i hodet på aborttilhengerne.

Det handler om selve Den Røde Tråden i Bibelen: Menneskets ukrenkelighet. Menneskets gudbilledlikhet. Livets rett. Fosterets uendelig høye verdi. Uten denne tråden er ikke Bibelen Bibelen lenger. Den blir en annen bok. For i Bibelen levnes ikke døden mye ære. Den er på alle måter en bok om livets seier over døden.

Men kan man så bruke Bibelen i en offentlig debatt? Er ikke det en slags deus ex machina som ikke hører hjemme i noen løsning på våre samfunnsproblemer? Skjeldal har her en interessant vri.

Å bruke den hellige skriften i moralske diskusjoner er ikke stuerent. Men det er på tide å si at også Bibelen representerer en tradisjon og en skrift på like linje med alle andre "skrifter" som benyttes i enhver moralsk diskusjon.

Menneskerettighetene baserer seg også på "skrift", feminismen, sosiologien og medisinen likeså. Ingen fag har pant på virkeligheten, og positivismen er parkert for lenge siden. Men det sitter sannelig mye positivisme igjen i veggene, det er mye naturvitenskapelig slagg i fasitsvaret på abortspørsmålet:

Selvfølgelig er ikke fosteret et menneske, se bare på det, det er jo bare en celleklump. Denne biologisme-ideologien strider med Bibelens syn på fosteret.

Bibelsk etikk må også kunne lyde i moralske spørsmål i Norge i 2008. Bibelens forsvar for den svakestes rett, for alt liv, må klinge med i en av vårt lands viktigste verdidebatter.

For det er ikke noe å skamme seg over, selv om det er politisk ukorrekt, selv om kristnes virkemidler opp igjennom aborthistorien kan ha skygget for saken.

Alternativet er verre: Å delta i et samfunn som ikke verner om de aller svakeste borgerne.

Så er selvsagt utfordringen å finne et lovverk som kan verne om alle borgere. Slik at ingen opplever at deres menneskeverd blir trampet på.

Men vi er nok flere som finner det mer enn paradoksalt at vi i et av de rikeste land i verden ikke klarer å finne sosiale, økonomiske og juridiske virkemidler som kan redusere aborttallene dramatisk.

Egentlig kan jeg bare se en eneste grunn. Vi ser abort som en så sårt tilkjempet rett at ethvert forsøk på virkningsfulle tiltak for å få flere til å føde barn, vil være såpass sterke og klare at de oppfattes emosjonelt som både et angrep på denne retten og som noe som garantert vil gi de som har tatt abort (enda mer) skyldfølelse.

Hvilket betyr at Skjeldal vil møte massiv motbør de nærmeste dagene. Og en bedyring av at alternativet er verre. For ikke å si at det egentlig er Skjeldal som tramper på andre. Verst av alt, han setter debatten 30 år tilbake i tid.

Til dengang man en gang for alle slo fast hva et kristent menneskesyn handler om.