Dawkinsdödaren

Den tvilsomme humanist tør der selv Davidsen nøler. Her er en om mulig enda krassere kritikk av Dawkins enn i min "Svar Skyldig" som nylig ble lansert. Og det med bruk av stort sett andre utvalgte Dawkins-sitater enn dem jeg brakte til torgs. The God Delusion bør i det hele tatt leses.

Ikke tilfeldig at Arnfinn er en av mine yndlingshumanister, for ikke å si bloggere.

Forøvrig er det på tide å begynne å anbefale neste nummer av Humanist. Mer om det senere.

Æres den som æres bør

Den tvilsomme humanist er blant flere som hever atskillige øyebryn over Staff seneste utspill.

Trond Kirkvaag er død, så det må være Tor Erling Staff selv som avleverer noe som høres ut som en parodi på Tor Erling Staff:
Tor Erling Staff er ... krystallklar på at ære må være en formildende omstendighet når straffen utmåles.
Staff mener det norske samfunnet har forrådt menn fra andre kulturer som har kommet til Norge.

Dette handler selvsagt om markedsføring og spillet som Staff mestrer bedre enn noen: Å provosere nok til å få omtale, men ikke til selv å have på tiltalebenken.

Dermed er det bare å fremme sine "synspunkter". Vi siterer mer tvilsomt stoff:

I ei bok som kommer i dag på Schibsted Forlagene, slår Staff fast at de som utfører æresdrap i Norge derfor bør få en strafferabatt. Dersom to personer blir dømt for drap som etter loven skal straffes på samme måte, mener Tor Erling Staff at vedkommende som kan vise til at han drepte kona på grunn av ære, skal få lavere straff.

Det er alltid greit når man er i den posisjonen at man bare kan "slå fast", som paven ex cathedra og altså Staff.

Dermed er det bare å slå fast at det fremover gjelder å følge nøye med på hvilke kulturer/religioner/tradisjoner som til enhver tid har det sterkeste æresbegrepet. For skal det være noe juridisk nivå over dette må "ære" kvantifiseres. Dess mer ære, dess mer strafferabatt.

For de som er nysgjerrige, kan nevnes noen eksempler fra ærestoppen per dags dato, der den internasjonale skalaen går fra fra 1 (10 % rabatt) til 10 (100 % rabatt).

- Al Quaeda - 9
- Russisk mafia - 8
- Vest-kroatiske landsbyhøvdinger - 5
- Nord-pakistanske landsbyhøvdinger - 5
- B-gjengen i Oslo - 5
- VIF-Klanen - 3
- Finansbransjen - 0
- Human-Etisk forbund - 0
- Statskirken - 0

Ettersom enkelte grupperinger som vi ser fullstendig mangler ære, gjelder det å skynde seg å finne en bedre tilhørighet før det blir aktuelt med rettsaker.

Suppe på Kensington-steinen

Hvis du som tusener på tusener knuger og knuffer etter seneste nytt om Kensingtonsteinen virkelig er laget av vikinger eller av tempelriddere, er det ikke forbudt å se her.

Med telefon og smileys

Du er sikker ikke alltid helt frisk. Det er dermed ikke underlig at NRK har hatt et program om helbredelsespredikanten Svein-Magne Pedersen.

Det er heller ikke underlig at enkelte er mer enn en smule skeptiske.

De utskjelte på Progkjeller

Det er bare å notere seg det med engang, når ELP og Yes er satt opp på Progkjeller'n (har du ikke tilgang til Facebook, finner du noe her) tirsdag 27. november.

Dessverre ikke live, men med et rikt utvalg av låter. Vi lar oss ikke be to ganger å om sakse fra invitasjonen.

Denne ukes ProgKjeller vil ta for seg to av progens mest elskede og forhatte band noensinne, nemlig Yes og Emerson, Lake & Palmer. Her har du to band som de fleste vil være enige om er et av den progressive rockens mest innflytelsesrike band- både på godt og vondt.

Få andre progband fikk en så mytisk status som disse to og deres musikalske ideal - lange låter med flust av takt-, tempo- og rytmeskifter innpakket i grandiost orkestrale arrangementer som er selve definisjonen på hva symfonisk rock skal være samt tekster som la vekt på symbolikk og lydmaling - påvirket utrolig mange band både på ‘70-tallet og i våre dager.

Det er i det hele tatt bare å finne fram hakestøtte, stiger og persiske puter i taket når YES og ELP setter i gang. Selv om arenaen ikke er større enn her.

Mens vi er i gang kan vi jo like godt nevne hva slags kjeller vi her snakker om:

ProgKjeller er et klubbkonsept hvor vi planlegger å spille alle tenkelige varianter av musikk med utgangspunkt i den progressive scenen, og da hovedsakelig fra 70-tallet. Eksempelvis: krautrock, Rock In Opposition, jazz-fusion, spacerock/psykedelia, Zeuhl, prog-folk, Canterbury, elektronisk, symfonisk, Kosmische og italiensk prog.

Fra 18.00 til 01.00 vil det det kun spilles utskjelt prog, mens servering av mat og drikke vil foregå som normalt.

Ettersom du ikke er kulere enn når du gjør noe utskjelt, har du ingen unnskyldning for ikke å møte opp.

Forklaringen

Har du også lurt på hvorfor det er en slik talende taushet om ufoer på alle disse kirkemøtene?

Du er ikke alene om å undre deg over den opplagte dekkoperasjonen som ligger bak at helt andre temaer har fått dominere debatter og dagsorden.

Heldigvis er forklaringen nå funnet.

Trippelminne

Minner bare om hvilken dag vi snakker om i dag.

Jesus i India - igjen

Påstanden dukker opp igjen med jevne mellomrom - og nå blir den altså film. Vi sakser utrolig nok fra Vårt Land.

Filmen, som på engelsk får navnet Aquarian Gospel, skal skildre Jesu liv fra han var 13 til han var 30 år. Den viser Jesus som en lærer og hellig mann på en dannelsesreise i India. Navnet er tatt fra en hundre år gammel bok om kristendommens østlige røtter.

Filmens navn sier nok det meste. Og vi forstår regisøren. Det er selvsagt en eventyrlig historie, som sikkert kan vekke en viss interesse. Særlig hvis man klarer å se bort fra den lille detaljen at det ikke finnes en eneste kilde som støtter engang noe i nærheten av denne teorien.

Teorien om at læren til Jesus var inspirert av indiske tradisjoner, er over hundre år gammel. Den russiske doktoren Nicholas Notovitch ga i 1894 ut en bok der han hevder å ha bevis for at Jesus besøkte India. Siden har flere grepet tak i denne ideen, og det har vært hevdet at overgangen fra «øye for øye» ideologien i Det gamle testamentet til nestekjærlighetsprinsippet i Det nye testamentet var et resultat av Jesu møte med buddhismen.

I en av de samme bøkene som har hevdet dette, har det også vært hevdet at Jesus talte Mayaspråket på korset.

Fida Hassnain, tidligere direktør for arkitektur ved universitetet i Srinagar i India, sier at det på Jesu tid var stor trafikk mellom Middelhavet og India. Han hevder å ha sett bokruller der buddhistiske munker forteller om besøket til Jesus.

Da savner vi bare den lille detaljen å få se disse rullene.

Men selvsagt er den forutinntatte kirken ikke helt fornøyd med disse påstandene.

Den katolske kirken i India mener at disse historiene ikke har rot i virkeligheten. John Dayal, president i den All India Catholic Union, sier at han selv har undersøkt mange av mytene, og funnet ut at det hele er fiksjon.
– Jeg er sikker på at filmen vil tjene penger, men jeg tviler på at den kan erstatte tusenvis av år med bibelstudier, sier han.

Han sa sikkert noe om historiske kilder også, men for media handler slik fort kun om "tro" mot "tro" - altså om "Bibelstudier" mot hva som helst annet som "hevdes".

Det er ellers interessant for enkelte å registrere at Vårt Lands redaksjon ikke deler ut eksemplarer av Da kvinnen fikk sjel - og andre historier til alle nye journalister. I såfall ville man risikert å se at historien ble avslørt der for snart ti år siden. Og det var selv da ikke akkurat et nybrottsarbeid.

Men det er en smule betryggende for journalistfaget at Vårt Land ikke er en apologetisk partiavis.

Skamløs markedsføring

Så er den ute.

Krimbøkene du aldri har hørt om - 3

Siden det nærmer seg tiden for julebord, et fenomen kjent ikke minst for sine omfattende litterære debatter, kommer igjen en anbefaling av krimbøker du er garantert ingen andre på festen har lest.

Denne gangen snakker vi rett og slett om Murder in the Mummy's Tomb, i den kanskje ikke helt kjente G. K. Chesterton Mystery Series. Boken er skrevet av Kel Richards, kjent for en rekke krim-pastisjer.

Og, ja, hvis du er i tvil - også dette er en pastisje. Ikke så mye på Chestertons egne krimfortellinger, som John Dickson Carr. Og med opptil flere in-jokes for de innvidde.

Det hele foregår i året 1919. Den kjente arkeologen professor Henry Fell (he he), står i ferd med å åpne en forseglet egyptisk grav. Til leiren ankommer så Gilbert og Frances Chesterton, akkurat i tide til å bli involvert i et (hvordan kunne du gjette det?) lukket rom-mysterium som tilsynelatende kun kan forklares på overnaturlig vis.

Som god katolikk er imidlertid Chesterton ikke overtroisk. Han bruker sine ikke helt små grå i klassisk detektivstil for å løse gåten og hindre flere mord. Det hører nok med at erfarne krimlesere tar løsningen minst like fort som Gilbert, men atmosfæren og dialogene kompenserer langt på vei for de som kan knepene fra lesning av Carr og Chesterton.

Selv om mye av det som legges i munnen på den røslige krimhelten er hentet fra hans egne verker, virker dialogene ikke så verst plausible. Så har da Chesterton også en ganske muntlig stil i mange av sine bøker, han skrev stort sett som han snakket.

Richards skal uansett ha ros for grunnidéen, en morsom vri på Dickson Carr-tradisjonen. Denne gang med å ta steget helt ut og kalle detektiven med sitt rette navn og ikke Gideon Fell.

Murder in the Mummy's Tomb (2002) står oppført som nummer 2 i serien, men jeg har en slem mistanke om at det er den samme som Death in Egypt (1996), som på enkelte nettsider kalles #1. De er utgitt på to forskjellige forlag og det finnes pussig nok kun resymé av plottet i førstnevnte.

Stoler du på utenlandske krimforlag, er det imidlertid bare å kjøpe begge.

Den telepatiske papegøyen?

Les alt om dette fenomenet her.

Ut av hundremeterskogen

Expert fikk svi for kristenboikott

En Expert-butikk i Sortland ble i helgen ramponert som følge av kjedens bestemmelse om å ikke annonsere rundt programmet «De syv dødssyndene».

Disse kristne blir bare verre og verre.

Minner om at Bergen er mer enn Brann og sorg over nesten aldri å vinne noe i fotball, selv om det kan slumpe til sånn hvert 44. år.

Anbefaler dermed en tur innom Absalong der Arnfinn Pettersen - aka Den Tvilsomme Humanist - skal opplyse folket om vampyrer og annet å bite seg fast i.

Selv om sterke rykter blant vandøde vil ha det til at Pettersen ikke direkte legger seg flat for genialiteten i Buffy og Angel, er det bare å finne veien for dere i sånn noenlunde nærhet.

Skulle du være tom for kors er det greit å innta en fire fem fedd med hvitløk på veien.

Kan flere ta til vettet?

Mye er sagt og ment om (og av) Vebjørn Selbekk, men han har heldigvis tatt noen viktige prinsipielle ståsteder, tross trusler på helse og omdømme.

Dermed er det godt å se at han kjører en rimelig konsekvent linje rundt ytringsfrihet og boikottaksjoner, denne gang om de stadig mer berømte Dødssyndene. Under den friske overskriften Selbekk trosser Kristen-Norge og støtter Schau kan vi lese at han gir "uventet støtte til Kristopher Schau":

"Redaktør i den kristne avisa Magazinet, Vegard [sic] Selbekk, best kjent som mannen som publiserte karikaturene av profeten Muhammed, går nå ut og gir sin
støtte til Schau, melder VG.

- Det er berettiget å drive religionskritikk i ytringsfrihetens navn. Det er et viktig prinsipp. For meg er det veldig vanskelig å støtte boikott og sensur, sier Selbekk til VG. Redaktøren mener at kristenfolket heller bør se verdien i at de syv ødssyndene nå får bred omtale i mediene.

- Programmet har ført til at det snakkes om sentrale emner i den kristne tro. Jeg kjenner mange som både har sagt og ment det samme som meg, selv om de ikke liker måten temaet har kommet opp på, sier han."

Som motstander av slike boikottaksjoner (siden før Life of Brian), er det flott å se at initiativtagerne i Norge IDAG får motbør fra Selbekk. Så får vi bare håpe at noen av de som har skrevet under på boikottaksjonen kan trekke underskriften sin.

Det er ikke for sent for en omvendelse.

Ikke minst når det gjelder Aftenposten. For påstanden om at Selbekk trosser selveste Kristen-Norge er heller drøy. Selv om vi tar svakt i og regner med at ikke flere enn 10 % er "aktive" kristne, blir det totalt rundt 500 000 personer i kongeriket. Antallet som har signert boikottaksjonen er 20 000. Hvilket, i følge nyere matematiske beregninger, utført med stor og tildels utsøkt metodisk presisjon, er 4 % av norske kristne.

Men det blir vel fort slik at de kristne man ikke synes er helt på høyde i toleranse og tankekraft (slik dette til enhver tid defineres i mediakretser), er de virkelige kristne i Norge. At man overser 96 % eller flere, er da bare detaljer. Fakta er det bare å holde på noen armlengders avstand, spesielt hvis de kan skape en smule kognitiv dissonans i overskriftene.

En annen sak er at Dødssynd-episoden om Fråtseri, slik den ligger på nettet fra ca. 42:00 til 44:10 minutter, legger frem tullepåstander om Jesus, blandet med tendensiøse. Blant flere kan vi nevnte fritt sitert at

Jesus døde trolig ikke på korset, og religionsteoretikerne strides om tre ulike teorier: Døde i slaget om Masada - vandret videre til India/Kashmir der Thomaskristne har en kirke - døde i Jerusalem som en gammel mann.

Flere enn religionsteoretikerne (denne kjente yrkesgruppen) vil nok dra på smilebåndet av å bli tillagt denne type kvasivitenskap. Det hadde dermed vært greit om Kristopher Schau og programmakerne sluttet med sin egen boikott av hodet.

Men kardinaldyden visdom tilhører altså neste programserie.

Ærlig reaksjon

Det var dessverre ikke uventet at det i kjølvannet av skolemassakren i Tuusula i Finland, skulle komme også sympatierklæringer med drapsmannen.

Uansett hvor lite vi liker det, er det noen holdninger der ute som vi må snakke om. Vi finner dem stort sett hos spredte enkeltpersoner med fikse idéer og store tanker om seg selv. Og tilsvarende små tanker om alle andre. Folk flest fortjener rett og slett ikke å leve. De tilhører ikke kretsen av overmennesker som har sett lyset.

Dermed kan vi lese om den såkalte "Sympatigruppa" som støtter Pekka-Eric Auvinens ideer om at befolkningen på jorden bør minskes.

Selv om vi stusser over drapet på studentene (mange finske industrihovedkvarter ville nok vært mer passende mål), så sympatiserer vi med 18 år gamle Pekka-Eric Auvinen og hans tro og handling som en ærlig reaksjon på de forferdelige tingene som skjer i det moderne samfunnet, skriver gruppa.

Vi er nok flere som kan reagere på det moderne samfunn. Men det er ikke uærlighet som ligger bak verken min eller andres avsky mot slike massakrer. Man skal være bra ideologisk og psykologisk skakkjørt for å oppfatte det som fint med ærlige reaksjoner - uansett hva disse måtte gå ut på.

Ikke uventet skyldes mye at Pekka leste feil bøker i feil periode i livet sitt, og det uten verken gangsyn, tvisyn eller tilsyn.

Venner av 18-åringen forteller til Nettavisen at Pekka-Eric Auvinen gjennomgikk en dramatiske forandring i tiden før skolemassakren.

For seks måneder siden var han kommunist og leste Nietzsche (tysk filosof/red.anm.) Så plutselig
begynte han å hylle Hitler som en ekte ekstremist.

Det virker til og med som om noen er overrasket over en slik utvikling. For har man vært "kommunist" og lest Nietzsche, høres man da ut som både godhjertet og intellektuell? Og intellektuelle med filosofiske interesser kan da ikke gjøre noe ekstremt?

Dette er i det hele tatt ganske naivt. Det er ikke tilfeldig at mange nazister slo om seg med Nietzsche. I realiteten leflet Pekka-Eric med idéer som fort kan føre til det ganske så ekstreme og anti-humane. I slike tilfeller er det bare å håpe at personen ikke tyr til ærlige reaksjoner.

De som lar seg totalt overraske av en utvikling i retning Hitler-hyllest når 18-åringer med symptomer på einstøing leser Nietzsche, kjenner ikke filosofer som Richard Mervyn Hare:

“If there are any factually well-informed, sensitive and imaginative, psychologically undisturbed and clear-thinking people who are Nietzscheans, I have yet to hear of their existence.”

Eller Chesterton, som også på dette området traff problemets hjerte for 100 år siden, bl.a. i en omtale av Bernard Shaw:

He has even been infected to some extent with the primary intellectual weakness of his new master, Nietzsche, the strange notion that the greater and stronger a man was the more he would despise other things. The greater and stronger a man is the more he would be inclined to prostrate himself before a periwinkle.

Det skal nok likevel mye til for å få 18-årige einstøinger til å ligge foran blomsterbed og lese Chesterton. Men neste gang du griper noen i å nikke til Nietzsche, er det et tips. Om ikke annet kan det føre til en nyttig samtale.

Leksikonpolitiet slår til

Av og til hender det at Dekodet tar på seg vanlige klær og besøker leksika på nettet. Arbeidet med noen kapitler i fjorårets "Tro og vitenskap" førte til at en rekke nettsteder med tilknytning til Universitetet i Oslo fikk vennlige påpekninger om særlig det ene, men også om både det andre og tredje. Og det ga et ørlite håp for menneskeheten at de aller fleste av disse erkjente sitt brøde og gjorde bot og bedring.

Den klassiske brøleren er noe som 99% av Norges befolkning begår. Myten om at man i middelalderen trodde at jorda var flat synes nesten uutryddelig. Men siden leksikonpolitiet er en sjelden stabeis, tas ikke smålige hensyn som at oppgaven er umulig.

Et testsøk tidligere i uka, avslørte ikke overraskende at dette fortsatt levde i beste velgående.

I Geologisk leksikon ble man informert om at

De gamle grekere kan ha skjønt at Jorden var rund. På Pytagoras' tid (ca. 580-500 f.Kr.) og senere under Aristoteles (384-322 f.Kr.) lærte de at Jorden var rund og at planetene og stjernene snurret rundt igjennomsiktige kuleskall. Senere trodde de fleste mennesker at Jorden var universets sentrum, flat og ubevegelig. På 1520-tallet hendte det to ting som knuste denne troen. I 1522 kom Ferdinand Magellans skip Victoria tilbake til Spania etter å ha seilt rundt Jorden. I 1530 skrev den polske astronom Nicolaus Copernicus boken De revolutionibus orbium coelestium (Om himmelske kloders omløp), som viste at Jorden ikke sto stille i universets midtpunkt, men daglig dreier seg rundt sin egen akse og årlig rundt Solen. Kopernicus' bok ble forbudt av pavekirken frem til 1830, men ideene trengte snart gjennom."

Dermed var det bare å sende forslag til forbedringer:

"De gamle grekere skjønte at jorden var rund og regnet ut radiusen med stor nøyaktighet. På Pytagoras' tid (ca. 580-500 f.Kr.) og senere under Aristoteles (384-322 f.Kr.) lærte de at Jorden var rund og at planetene og stjernene snurret rundt i gjennomsiktige kuleskall. Dette var rådende lære frem til man på 1500-tallet begynte å få bedre observasjoner og modeller. I 1543 publiserte den polske astronom Nicolaus Copernicus boken De revolutionibus orbium coelestium (Om himmelske kloders omløp), som viste at Jorden ikke sto stille i universets midtpunkt, men daglig dreier seg rundt sin egen akse og årlig rundt Solen. Copernicus' bok ble forbudt av pavekirken i 1616, men tillatt publisert fra 1620 med korreksjoner om at dette var en teori og ikke bevist. Selv om ideene snart trengte gjennom, var de ikke formelt bevist før Bessel i 1838 klarte å måle en stjernes parallakse (at retningen til stjernen endret seg med jordens bevegelse rundt sola) . Foucault fulgte opp dette i 1851 med et eksperiment som viste at pendeler ble påvirket av jordrotasjonen."

Det er hyggelig å kunne rapportere at svaret kom i løpet av få timer:

"Teksten blir vesentlig bedre og mer utfyllende ved ditt forslag og jeg vil gjerne gjennomføre dem. Takk!"

Og ganske riktig, teksten er nå rettet. Stor honnør til Inge Bryhni ved Geologisk Museum.

Kjærlighetsformelen

Noe å sverme seg gjennom november på?

Fanfare for the Uncommon Man

Og 2. november er bursdag for en som fortjener noen hilsner.

Abrakadabra med Chupacabra-kadavrene

Fredag er tid for kryptozoologi, mens vi venter på Nytt på nytt.

Kristopher i Hundremeterskogen

Kristopher bykser videre med et nytt forfallsprosjekt i sin verden der horisonten sjelden synes lenger enn hundre meter. Denne gangen handler det som godt markedsført av TV2 om sjelen og empirisk testing av de syv dødssyndene. Spørsmålet er ikke mindre enn om kristendommen vil overleve høsten.

Svaret er at den vil det, selv med to hender på ryggen. Men det er likevel ikke rent lite som foregår på skjermen. Vi siterer fra Nettavisen:

Religionskritikk
- Jeg tror likevel at en del av reaksjonene vil legge seg etter at programmet har kommet på lufta. Det er ofte slik at man tror ting er verre enn det i virkeligheten er, sier han videre. Blant tingene vi får se i serien er at Schau blir slikket rundt skrittet av en mann i programmet om utukt.
TV 2 har sett alle episodene og står inne for alt som sendes.
- Vi har ikke sensurert noe av innholdet i programmet. Enkelte vil nok oppfatte programmet som litt på grensen, men dette er godt innenfor det som TV 2 kan vise. Det er også viktig å minne om at «De syv dødssyndene» også kan forståes som et innlegg i den religionskritiske debatten, sier Alex Iversen.

Dermed er det nok greit å ta et forsiktig steg bakover neste gang noen sier de skal bedrive religionskritikk.

Mens seerstormer og underskriftsaksjoner runger og raser, for ikke å si rir over verden med basuner og beksøm, aner seerne og underskriverne lite hva som skjer i kulissene. For Kristopher planlegger en oppfølgingsserie. Han skal gjøre noe som ingen har prøvd før ham.

Vi siterer fra et internt TV2-skriv som noen hadde lagt igjen i Jon Arne Riises bil i bytte mot en lønnslipp:

Dødssyndene er egentlig ganske kjedelig og tradisjonell TV, selv om vi igjen har lykkes med å dra seerne etter nesen. Det er ingen mangel på dem verken i Hotel Cæsar, Tour de France eller God kveld, Norge. Vi klarer også greit å teste dem ut selv, enten det er snakk om latskap, grådighet, begjær eller vrede. I tanker ord og gjerninger, som det heter seg blant de som raser.

Men det er ett felt som sprenger grensene selv for Kristopher Schau.

Vi venter dermed i beven på den banebrytende nye serien om kardinaldydene. Ryktene går om skjellsettende og sjelsvrengende scener.

Det er bare å starte underskriftsaksjoner, for ikke å si spikre pute i taket og holde seg for øynene, når Kristopher skal prøve ut klokskap og måtehold.