Ingen medisin mot mytene

Ikke bare bilder kan si mer enn tusen ord. Denne korte tegnefilmen lagt ut av Det medisinske fakultetet ved UiO formidler fagstoff på en elegant måte (i samme sjanger som disse enda mer elegante C.S. Lewis-snuttene).



Men så var det altså dette med Mørkets makt. Den mer enn lettere festlige illustrasjonen under både bekrefter mytene om mørkets kamp mot opplysningen, kirkens mot kunnskapen, og forsterker dem.

Og det er aldri tvil om hvilken myte som har størst makt.

Dermed vet medisinstudenter og andre interesserte at mens man før forklarte ting i naturen med gudenes spill, og kirken hevdet at jorden var flat, klarte vågale vitenskapsmenn å frigjøre seg fra fortidens myter og makt.

Mens den reelle utfordringen ikke var teologi, men teori. Nei, naturfilosofer som legenvitenskapens far Hippokrates forklarte ikke sykdom eller naturfenomener overnaturlig. I stedet slet de med teorien om at sykdom skyldtes ubalanse i kroppsvæskene og at årelating måtte til for å gjenopprette balansen,

Men det er også annet som gjør at videoen sliter litt med balansen.

Skal vi stole på kommentarene til videoen, refererer de ansvarlige på UiO til studier av eneggede tvillinger (som antagelig ikke heter Lucky Lyle og Troubled Tim). Men linken som de formidler om forsøk på dette, handler ikke om eneggede tvillinger.

Budskapet om epigenetikk stemmer nok likevel. Det innebærer at erfaringer som mengden varme og omsorg påvirker hvilke gener som er slått av og på og dermed hvordan vi oppfører oss.

Får jeg mye omsorg, gir jeg mye omsorg. Spesielt om jeg er en rotte.

Det hele kan tolkes svært så deterministisk. Genene styrer, enten via arv eller miljø.

Men heldigvis formidles det som at det er våre valg som påvirker våre gener. Jeg kan dermed et stykke på vei endre holdninger og adferd.

Jeg kan skape meg selv, ved gode valg, spesielt om jeg har noen smuler fri vilje.

Noe som samsvarer med den klassiske etikkens vekt på dyd og disiplin, slik bl.a. C.S. Lewis beskriver den, inspirert av tenkere fra antikken og middelalderen, og egen empiri.

Jeg kan utvikle min adferd og mine preferanser. Velger jeg å gjøre gode ting mot noen jeg ikke liker så godt, kan jeg begynne å like dem mer. Velger jeg å gå mer på tur, kan jeg like bedre å gå på tur.

Velger jeg i stedet å bruke tid på Youtube, er alt håp ute.

Mørkets makt

Noen myter er vanskeligere å vende enn andre. En av disse er at opplysningstiden først og fremst handler om å skape lys. Realiteten er motsatt. Mye handler om å skape mørke.

Dess mørkere man maler fortiden, dess lysere blir opplysningstiden.

I folkeopplysningen er det gjennomgående å fremkalle bilder av et mørkt kontinent, bare opplyst av kjetterbålene. Menn i presteklær tramper på alle andre tilløp til lys som likevel vokser seg sterkere, nærmest i trass. 

De slår ut i full flamme og driver mørkemaktene bort.

BBC-serien Opplysningstidas helter, som for tiden går på NRK, er et skoleeksempel på svartmaling.

Opplysningstida på 1700-talet var ein føresetnad for det samfunnet vi har i dag. Europa var prega av overtru og religion då enkelte tenkjarar meinte at det var betre å møte verda med fornuft og nysgjerrigheit. Ideane om fridom, likskap og framveksten av vitskapane rydda vegen for den industrielle og politiske revolusjonen som snart skulle endre Europa og Amerika.

Før opplysningstiden lå altså Europa i mørke. Kunnskap og vitenskap var kneblet av overtro og religion. Heldigvis satset noen få modige menn på fornuft og nysgjerrighet. Takket være dem fikk vi et samfunn som bygger på teknologi fremfor teologi, vitenskap og frihet fremfor tro og autoriteter. 

Krigsmetaforene sitter løst i undertekstene: «Ein hadde erklært krig mot makta til kyrkja og teke i bruk ny teknologi for å betre kvardagen til folk flest». 

Kirken er ikke annet enn «motstanderen». Det er likevel uklart om BBC ville sagt «Satan» om programmet hadde vært på hebraisk, selv om ordet på det språket betyr nettopp «motstander».

Uansett er tegningen klar. Og den er ikke i farger eller gråtoner. 

Første episode forkynner at Kirkens makt ble brutt på 1700-tallet. Selveste Isaac Newton (1642–1726) ga oss vitenskapen. I stedet for å forklare alt med Gud, var det nå naturlovene som gjaldt.

Den modige Denis Diderot (1713–1784) ble fengslet i tre måneder for å mene at kunnskap "kom fra sanseerfaringer", og måtte late som han støttet teologene i sitt store leksikon. 

Billedstormeren Erasmus Darwin (1731–1802), bestefaren til Charles, fant fossiler og bergarter som viste at jorden var millioner av år, og avslørte at Kirken hadde tatt grundig feil.

Igjen må man gni seg i øynene. Å fremstille Newton som den som ga oss vitenskapen – og det i skarp strid med Kirkens prosjekt – er så i strid med forskning, at det bør forskes på.

Å legge opp til at Kirken før opplysningstiden avviste teknologi eller sanseerfaringer, er ikke bedre.

I stedet for å skape opplysning, bidrar man med fordummelse. Mørklegging er sjelden opplysende. Mange vil lese dette som en kamp mellom en reaksjonær og teknologifiendtlig kirke som bygger på autoriteter og åpenbaringer, mot en filosof som bygger på fornuft og fremskrittstro.

I stedet handlet debatten om rasjonalisme (som hos Descartes med hans jakt etter "sikker kunnskap") mot empirisme, om logikk og iboende kunnskap, mot erfaringer. Ved siden av klar polemikk mot autoriteter.

Og den dreide seg i liten grad om livssyn, selv om en god del var et oppgjør med Aristoteles og thomisme.

I England forsvarte den kristne opplysningsfilosofen John Locke (1632–1704) empirisimen og påvirket de franske aktørene. Diderot ble da heller ikke fengslet i tre måneder for å hevde at kunnskap kom fra sansene, men for et politisk forfatterskap som ble oppfattet som undergravende.

Hvor kommer tunnelsynet fra? Handler det om mer enn at noen som er eksperter på én tidsperiode liker å løfte den frem som svært avgjørende, eller har for begrenset kunnskap om andre perioder? Ligger det politiske eller livssynsmessige forestillinger bak? Fordommer?

Skal man si at Newton oppfant moderne vitenskap, må man ikke bare hoppe over samtidige som Hooke og Leibnitz, eller forgjengere som Descartes og Galilei, for ikke å si Francis Bacon.

Man må skrive ut av historien store navn som Buridan og Oresme på 1300-tallet, Albertus Magnus og Roger Bacon på 1200-tallet. For ikke å si muslimer som ibn al-Haytham på 900-tallet og kristne som Philoponus på 500-tallet.

Og den greske tradisjonen tilbake til Aristoteles.

Uten å overdrive hvor mye disse eller Newton drev moderne vitenskap. Det er tvilsomt om vi kan snakke om noe sånt før et godt stykke ut på 1800-tallet.

Som et resultat av et langt gruppearbeid også før og etter Newton.

Vel så ille er det at man glemmer universitetshistorien tilbake til 1000-tallet, støttet av en kirke som ikke oppfattet Bibelen som lærebok i naturvitenskap eller miskjente fornuften. I stedet la man så mye vekt på logikk at det til tider nærmet seg parodien.

Og på å styrke egen rolle og autoritet.

Heller ikke teknologiutviklingen til beste for folk flest startet med en frigjøring fra Kirken på 1700-tallet. I Europa skjøt den fart langt på vei takket være mentalitetsendringen og forbildene klostre og universiteter skapte i middelalderen.

Et eksempel er en illustrasjon i 800-tallets karolingiske håndskrift Utrecht-psalteret. Som omtalt i Den teknologiske Jesus fremstiller den Salme 64 om forskjellen på «de rettferdige» og «banden av voldsmenn», «hopen av dem som gjør urett».

Begge sidene bærer våpen, men det er de gode som tar i bruk ny teknologi. Voldsmannen sliper spydet manuelt, de rettferdige bruker roterende slipestein.

Idealet er altså at rettferdige og rettenkende bruker teknologi for å forenkle arbeidet. Dette er ikke et brudd, men står i en solid sammenheng med det kristne gudsbildet. I middelalderen så man ikke på Gud som en trollmann som opptrer etter innfallsmetoden, men som en rasjonell arkitekt som skaper universet med logikk og linjal.

Siden man trodde på en rasjonell Gud som hadde lagt lover inn i naturen, understreket tenkere som Albertus Magnus at skaperverket normalt må forstås fra disse.

Det er ikke uten grunn at en ateist som Jürgen Habermas ser kristen gudstro som avgjørende for fremveksten av vår tro på muligheten og verdien av objektiv rasjonalitet. Eller at vitenskapshistorikeren Edward Grant mener opplysningstiden knapt lar seg forestille uten middelalderens syn på fornuften som avgjørende viktig.

Alt dette er linjer og røtter som dessverre ikke er like tydelige i alle kulturer eller religioner.

John Locke stod kort sagt i en tradisjon som fremmer mer enn mørke og maktpolitikk.

Det betyr ikke at alle i spydspissen på 1700-tallet var kristne eller protestanter. Som flere andre deister så Erasmus Darwin på religion som en psykisk lidelse. Men det betyr heller ikke at kristne eller Kirken i alle land avviste hans teorier om at fossiler kom fra katastrofer for mange millioner år siden. Tvert i mot var en rekke kristne svært sentrale i å studere fossiler og utvikle nye geologiske modeller, som sakseren Albertus på 1300-tallet og den katolske konvertitten Steno tre hundre år senere.

Det er ingen grunn til å late som om opplysningstiden ikke førte til viktige reformer og skapte eller styrket gode idealer. Eller underslå brutale og bakstreverske kirkelige stemmer i mange land, spesielt i Frankrike.

Men det finnes også andre stemmer, og ikke bare i periferien.

Flere paver var begeistret for forskning og forskere, til og med kvinnelige sådanne. Benedikt XIV (1675–1758) støttet som kardinal Laura Maria Caterina Bassi (1711–1778) så iherdig at hun ble professor i anatomi bare 21 år gammel. Og året etter medlem av det italienske vitenskapsinstituttet - og deretter leder.

I noen land var prester blant dem som mest aktivt fremmet opplysning og frihetsidealer. Ett av disse landene var vårt eget, noe NRK pussig nok ikke oversvømmer oss med serier om.

Peder Hertzberg (1728-1802) i Hordaland fikk fra barndommen innføring i legekunst og botanikk av sin ikke helt uopplyste prestefar, og studerte naturvitenskap og medisin. Han og andre presters innsats for å innføre poteten i Norge, er bakgrunnen for begrepet potetprest.

Jacob Nicolai Wilse (1735-1801) i Østfold kjempet for et norsk universitet og ønsket et «harmonisk samfunn der fornuft, flid og nøysomhet råder».

Peter Hount (1769-1815) gikk i 1790-årene sterkt inn for borgerlig og religiøs frihet. Han nølte ikke med å forkynne opplysningsteologi fra prekestolen og giftet seg inn den like radikale prestefamilen Jersin. Hount jobbet iherdig for allmenn opplysning og fikk gjennomført reformer av fattigstell og skole.

For å nevne noen få.

En god presentasjon av opplysningstiden bør legge vekt på mangfold og ikke viske bort linjer. Det gir ikke toppkarakter å late som om Kirken alltid og overalt omfavnet forskning eller frihetsidealer.

Men det gir stryk å tegne et motsatt mørkebilde.

Bibel og busser

Bibelselskapets busskampanje har skapt reaksjoner de seneste ukene. Ikke fordi den truer russebussene, men fordi den setter en noe mer uvant og til dels motsatt farge på det offentlige rom.

Mange kristne ser det som positivt med godt synlige bibelvers, mens Human-Etisk Forbund viser til manglende tradisjon for å markedsføre livssyn på denne måten i Norge.

– Vi har ikke tradisjon for å bruke reklame for å misjonere og påvirke folk til livssyn i Norge. Dette har ikke noe i det offentlige rom å gjøre, sier HEFs generalsekretær Kristin Mile om Bibelselskapets busskampanje de neste to ukene.

Nå er ikke kampen mellom dem som holder seg til Skriften og til tradisjonen ny her til lands. Det er heller ikke noe nytt at det finnes dem som mener at bibelvers må spres, men av noen tødler andre grunner enn Bibelselskapets.

For synet på Bibelen varierer fra det lyseste lyse til det mørkeste mørke. For noen er Bibelen Guds ord fra første til siste vers, for andre er det djevelens.

Spesielt for enkelte som ikke kan tenke seg noe slikt vesen.

Dermed har også Hedningesamfunnet gått i bresjen for en kampanje. Selv om den ikke er på busser, gir nok Facebook minst like god spredning, enten vi snakker om krigerske vers i Det gamle testamentet og Johannes Åpenbaring, eller at kvinner bør tie i forsamlingen.

Blant det man forsøker å vise både i det mer enn lettere skadefro forslaget under og den senere kampanjen, er at NT ikke er noe bedre enn GT, og at Jesus er en heller gammeltestamentlig gubbe.

Den nederste av disse versene har jeg tatt opp på Dekodet tidligere. Kort oppsummert snakker ikke Jesus om at hans etterfølgere skal slå om seg med sverd, men at det koster så mye å følge Jesus at man blir utsatt for andres sverd.

Enten det måtte være fra datidens romere eller fra familien fordi man setter Jesus høyere enn keiseren eller foreldrene. Dette er ingen krav til kristne om å bære sverd, men en realistisk beskrivelse av hva kristne mange steder fortsatt risikerer.

Altså ingen anbefaling fra Jesus, men en advarsel slik det fremgår av Matteus 10,17-22.

For de skal utlevere dere til domstolene og piske dere i synagogene sine. Og for min skyld skal dere føres fram for landshøvdinger og konger og stå som vitner for dem og for folkeslagene. Men når de arresterer dere, skal dere ikke bekymre dere for hvordan dere skal tale, eller hva dere skal si. Det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si. For det er ikke dere som taler, men det er deres Fars Ånd som taler gjennom dere. Bror skal sende bror i døden, og en far sitt barn, og barn skal reise seg mot sine foreldre og volde deres død. Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst.

Med andre ord flott at Bibelselskapet holder ut.

Hva så med det første verset på bildet over? Underslår de kristne sannheten? Forteller Det nye testamentet at kristne bør følge lovene i Det gamle?

I Matteus 5,17 står det jo tydelig at

Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.

Disse "mange protestanter" som mener noe annet, må altså være bra hyklerske. Godt vi har noen fra Hedningesamfunnet som kan sette dem på plass!

Eller ikke. For tenker man seg om, bør det gå opp noen lys for flere. Og ikke bare at dette bekrefter tidligere empiri for at andre enn Hedningesamfunnet bør bestemme hvordan kristne skal tolke Bibelen.

Eller at sinnaateisme ofte bygger på sviktende kunnskap.

For det første ville det være underlig om dette var så opplagt når ingen kristne grupper driver med omskjæring eller forbyr svinekjøtt. 

For det andre ville en rask sjekk avslørt at det ikke bare er "mange protestanter" som avviser at den gammeltestamentlige staten Israels lover og renhetsforskrifter skal gjelde for kristne. Vi ser det samme i spekteret fra katolikkene med paven i spissen, til de østlige ortodokse kirkene.

Og ikke som et moderne påfunn, påtvunget av reformasjon eller opplysningstid. Dette har vært sentralt for kristne fra første stund, slik det tydelig fremgår av Det nye testamentet. Hadde kristne oppfattet det Jesus sa som en grunnleggende motsetning til Paulus, hadde de sensurert og omskrevet tekstene i Det nye testamentet like ivrig som Bart Ehrman noen ganger legger opp til.

I stedet begynte altså aldri kristne med omskjæring. Eller med å ofre i templer, feire sabbat eller følge andre regler og ritualer fra Det gamle testamentet.

Men hvordan kunne man gjøre det? Fulgte ikke en gang de første kristne Jesus?

Tvert i mot var dette fordi de fulgte Jesus. For selv om Jesus ikke sier i dette verset at "loven og profetene" skal oppheves, sier han svært tydelg at han er kommet for å oppfylle dem. 

Noe som kort sagt innebærer å innfri kravene som ligger bak den gammeltestamentlige loven. Slik at verken kristne eller andre trenger å gjøre det for å få evig liv.

Paulus forklarer dette med at vi som før var hedninger (altså ikke var jøder og omskårne), nå har fått samme adgang som jødene til Guds rike, takket være Jesus. Dermed kan Paulus understreke i Efeserbrevet 2,14-15 at

For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter.

Når Jesus snakker videre i Bergprekenen (altså Matteus 5-7) er dette rettet til datidens jøder, ikke til oss i dag. Han understreker både at lovens krav gjelder til "himmel og jord forgår" og at de er helt umulige å oppfylle.

Det blir enda tydeligere når han viser til hva de egentlig handler om, til intensjonen bak loven, der det å slå ihjel handler om mer enn å drepe noen, selv det å bli sint på andre er å bryte budet (Matt 5,22). Tilsvarende er det å  "bryte ekteskapet" mer enn å være utro, det holder at jeg "ser på en kvinne for å begjære henne" (5,28). 

Det er til og med slik at "Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket" (Matt 5,20).

Generelt sett tilhører Bergprekenen og en del annet av Jesu forkynnelse den sjangeren som kalles for hyperbol. Nei, dette er ikke moderne matematikk, men en ganske vanlig semittisk uttrykksform 

og ikke ukjent retorisk grep i mange kulturer.

Mer presist handler det om å sette ting på spissen, om å overdrive bevisst.

Meningen er ikke at alt skal tas bokstavelig, men å understreke poenger og gjøre dem lettere å huske. Tar man dette bokstavelig (som når Jesus i 5,29 sier at "Om ditt høyre øye lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg!", et annet vers Hedningesamfunnet er glad i), har man kort sagt misforstått poenget. Da gjør bokstaven fort død, bokstavelig talt.

Dette handler ikke om å få flest mulig til å rive ut øyne, men å få flest mulig til å se bedre hvordan vi bør leve.

For Paulus og andre kristne var konklusjonen klar. Det som var umulig for oss å gjøre, gjorde Jesus for oss. Det å være kristen var dermed ikke å gjøre det umulige - å oppfylle alle lovens krav - men å ha tillit til at Jesus har gjort dette for oss.

Slik han sa han var kommet for å gjøre.

Dette er det sentrale poenget i kristen tro og har vært det fra starten. Evangeliet - "det gode budskap" om  Guds kjærlighet og frelsesvilje, må forstås i lys av Guds krav til oss, Loven. Mens den krever gjerninger, er evangeliet gratis, Guds nåde, uavhengig av gjerninger.

Det overrasker dermed stadig at mange ikke har fått med seg dette, tross all religions- og livssynsundervisning i norsk skole. Enten man er med i Hedningesamfunnet eller ikke.

Kristen tro er ikke å følge en masse lover og krav, men å være satt fri fra dem - ”til frihet har Kristus frigjort oss” som Paulus sier det i Galaterbrevet 5,1.

Paulus følger opp i en heller grundig gjennomgang i Romerbrevet der han i kapittel 8,1 konkluderer med at "Det som var umulig for loven, siden den sto maktesløs fordi vi er av kjøtt og blod, det gjorde Gud".

Vi ser samme ordbruk i fortellingen der Jesus møter den rike unge mannen som han krevde skulle gi alt til de fattige for å bli frelst. I Lukas 18,24-27 leser vi at

Da Jesus så hvor bedrøvet han ble, sa han: «Hvor vanskelig det er for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike! Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike.» «Hvem kan da bli frelst?» sa de som hørte på. Han svarte: «Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.»

Det betyr ikke at lover eller forskrifter eller veldedighet generelt ikke gjelder for kristne, eller at vi bare kan vifte vekk de ti bud (som vi kan finne i NT, i motsetning til andre lover og forskrifter fra GT).

Nei, vi skal følge landets lover og gjøre gode ting. Men målet og motivasjonen er en annen.

Vi vil aldri klare å leve fullkomment rett, i tanker, ord og gjerninger hvert sekund, hver dag, hver uke, hele året. Dermed er det gode budskapet at vi verken skal eller kan gjøre så mye godt at Gud blir til de grader takknemlig og imponert, at han tar i mot oss med åpne armer. Vi skal tvert i mot gjøre godt, fordi vi er takknemlige for hva Gud gjorde for oss, gjennom Jesus. 

Vi skal ikke gjøre godt for å bli frelst, men fordi vi er frelst. Noe som er mulig fordi Jesus har oppfylt loven.

Kritikerkorpset og andre musikanter

Jeg ble for noen uker siden oppringt av Vårt Land og spurt om hva jeg synes om det Minerva-journalist og forfatter Lars Akerhaug i en kronikk betegnet som «en understrøm av kristent muslimhat som sjelden kommer til uttrykk i den kristne dagspressen».

Ikke overraskende svarte jeg ganske mye om dette, langt mer enn det var mulig å få på trykk selv i lørdagens lange oppslag om Kritikerkorpset.

Kristne med piggene ute

– «Islam-kritikk», hva er det for noe? 

Bjørn Are Davidsen kaller seg «kristen skeptiker» og driver bloggen Dekodet. Der driver han «myteknusing» om kristendom og middelalder, men også om «ting vi tror om islam». Davidsen mener også islamkritikere langt på vei er en myte. Han trekker fram Hege Storhaug. 

– Jeg forstår mye av den saklige kritikken av henne, men problemet er måten hun og andre som kritiserer islam møtes. Man møter ikke kritikken lyttende og interessert. Isteden tar man raskt avstand og setter kritikerne i bås. 

Davidsen savner en grundigere og mer analytisk tilnærming uten fiendebilder eller ideer om at «alt er likt» i ulike religioner. 

– Hovedstrømmen i muslimske kulturer har vist svært uheldige og lite reformvillige holdninger på mange områder, fra rettsvesen til kvinnesyn. Når Europa har hatt en bedre historie og større endringsvilje, har noe av årsaken også ligget i ressurser i kristen tro og tanke. Dette må jeg og andre kunne ta opp uten at det betyr at vi hater muslimer. 

Davidsen mener mange kristne «reagerer med piggene ute» når islam ikke møter samme kritikk som kristne har fått. 

– Kristne har i lang tid opplevd at de er blitt hardt presset i spørsmål om likestilling, homofile og vitenskap. Så kommer det en religion som har strømninger som er langt mer problematiske og voldelige, men som man opplever at ikke møter samme press eller kritikk. Det ser noen kristne som urettferdig. De blir irriterte, og temperaturen daler ikke hvis de får kjeft for å kritisere deler av islam. Så danner man seg konspirasjoner, og noen tenker at alt koker ned til kristendomshat, sier Davidsen.

Nå tenker også Davidsen at dette er et følsomt område med mange fallgruber. Det er lett å plasseres i bås eller bli "guilty by association". Sies ikke ting tydelig nok, er man et google-søk unna stempelet islamofob eller muslimhater, særlig om ting leses fort og litt ut av sammenhengen.

Dermed stusset jeg selv i starten. På nettet kunne det virke som om Vårt Land ikke hadde skilt godt nok mellom dem som kommenterte fenomenet og understrømmen av "islamkritikere".

Dermed var jeg selv blant kristne med piggene ute i et par mail til avisen.

Heldigvis var dette ikke til å misforstå i papirutgaven da jeg fikk se den i dag.

Innslaget med meg var også kortere og mer to the point enn på nettet. 

Det ble ikke dårligere av at den mer enn lettere uforståelige passusen "Davidsen mener også islamkritikere langt på vei er en myte" var fjernet. Kanskje hjelper det at jeg har bedt om at det rettest til at «islamkritikere som et meningsfullt felles begrep langt på vei er en myte».

Noe som matcher at oppslaget nederst på første side understreker at "Der slutter likheten". 

Litt enkelt har vi i hvert fall fem grupper mer eller mindre islamkritikere.

1. De som er innvandringsmotstandere fordi de er redde for eller hater muslimer ("islamofobe").
2. De som knapt er opptatt av annet enn å kritisere islam/muslimer, selv om de kan være nøye med å skille mellom muslimer og islam og ikke alltid er innvandringskritikere ("Monomane Islamkritikere" med stor M og I).
3. De som er kritiske til deler av islamsk tro og tenkning, uten at "islamkritikk" tar stor plass i livet deres (analytisk eller ideologisk kritikk)
4. De som er kritiske til deler av muslimsk praksis, uten at "islamkritikk" tar stor plass i livet deres (etisk og politisk kritikk)
5. Kritikere av noen typer innvandring av ulike økonomiske og sosiale grunner (utfordringer for velferdsstaten, arbeidsledigheten, tillitssamfunnet++) 

Av disse henger nok 1 og 2 bedre sammen enn noen annen kobling, selv om det er forskjeller. 

Tilsvarende kan det være fordummende ikke å skjelne såpass mellom gruppene, at 1 slås i hartkorn med 5, eller 2 med 3. Stefan Gustavsson er en klar 3 og kan ikke plasseres i samme kategorier (1 og 2) der de fire andre i «kritikerkorpset» i stor grad befinner seg 

Hvorfor er så Gustavsson trukket frem i det hele tatt? Muligens kan noe forklares med at Skartveit omtaler Lewis, Schaeffer og Gustavsson som hans helter.

I tillegg til forfatteren bak Drømmen om Narnia, nevner Skartveit flere i den konservative internasjonale misjonsbevegelsen som sine helter. Den nå avdøde amerikaneren Francis Schaeffer, er den ene. Den andre er svenske Stefan Gustavsson.

Dermed er det fort gjort å tenke at heltestatusen skyldes at disse tre er islamkritikere på linje med ham selv. 

Mens man altså kan være forbilde på mange slags måter. 

Sagt på en annen måte kommer Islamkritiker svært langt ned på forslaglisten til biografititler for Stefan Gustavsson, for ikke å si C.S. Lewis eller Francis Schaeffer.

Siden jeg innledet med at jeg sa ganske mye til Vårt Land, er det sikkert noen som har interesse av at jeg avslutter med noe av det som ikke kom med. 

Forslaget jeg mailet etter første sitatsjekk (inkludert ett OBS i parentes) var som følger.

– «Islam-kritikk», hva er det for noe?

Bjørn Are Davidsen kaller seg «kristen skeptiker» og driver bloggen Dekodet. Der driver han «myteknusing» om kristendom og historie, men har også engasjert seg i å knuse myter om «ting vi tror om islam», spesielt middelalderhistorien.

Davidsen mener «islamkritikere» fort får et i overkant negativt stempel, og trekker fram Hege Storhaug som eksempel selv om han forstår mye av den saklige kritikken av henne, både når det gjelder tendensen til svart-hvitt-tenkning, faktafeil og mørkebildet av den europeiske middelalderen.

– Men måten islamkritikk møtes er et problem. jeg synes nok flere i den offentlige debatten kunne vært mer lyttende og interessert fremfor å fremheve feilene. I stedet er tendensen at man tar raskt avstand og setter kritikkerne i bås.

Davidsen savner en «mer grundig analytisk tilnærming» uten fiendebilder eller ideer om at «alt er likt» i ulike religioner. (OBS: Her hadde jeg mange eksempler, fra rettsvesen til kvinnesyn og politikk, når dette ikke er nevnt – fremstår dette bare som mer synsing og overskrifter)

– Hovedstrømmene i muslimske kulturer har vist svært uheldige og lite reformvillige holdninger på mange områder, fra rettsvesen til kvinnesyn. Og når Europa langt på vei har hatt en bedre historie og større endringsvilje, mener jeg noe av årsaken også har ligget i ressurser i kristen tro og tanke. Dette må jeg og andre kunne ta opp uten at det betyr at vi hater muslimer eller noe sånt stemplende.

Davidsen mener mange kristne «reagerer med piggene ute» når islam slipper unna den kritikken kristne har fått.

– Kristne har i lang tid opplevd at de er blitt hardt presset i spørsmål om likestilling, homofile og vitenskap, og selv om langt fra all kritikken har vært like saklig eller faktabasert, er en del av den forståelig nok pensum i norsk skole. Så kommer det en religion som har strømninger som er langt mer konservative og voldelige, men som man opplever ikke møter samme press eller kritikk. Det kan noen kristne se som urettferdig og bli irritert over. Temperaturen daler ikke hvis man kritiserer noe i deler av islam selv, og får mye kjeft. Og så danner man seg konspirasjoner, og noen tenker at alt koker ned til kristendomshat. Slik blir diskusjonen noen ganger dessverre veldig tilspisset, mener Davidsen.

Dermed kan nok noen reagere om det ikke kommer et oppslag som spør om det er en «understrøm av muslimsk jødehat som sjelden kommer til uttrykk i dagspressen?». Eller om det finnes en «understrøm av sekulært kristenhat som sjelden kommer til uttrykk i dagspressen?».

Selv om ikke alt er like sikre klikkvinnere.

Monstre og andre myter

Det finnes mer originale tanker enn at kristen tro vant frem ved brutale kristninger og korstog. 

Selv om det er noen knivsodder uklart om man da ser for seg at kristne med våpen i hånd tilkjempet seg makten i Romerriket på 300-tallet, eller om det som skjedde der er et unntak som bekrefter regelen. 

For alle vet at dette først og fremst skjedde på verst tenkelige måter, særlig i Norge på 1000-tallet.

At mye i stedet handlet om handel, misjonærer og slaver så langt tilbake som til 600-tallet, er mindre kjent. 

Dermed fremgår sjelden av norske lærebøker at selv Harald Hårfagre kan ha vært kristen, eller i det minste sterkt sympatisk til kristen tro, når han med åpne øyne lot den kristne engelske kongen Adalstein oppdra hans sønn Håkon.

Skal man først lage en regel, er kanskje den beste at dette både kan være både og - og at det langt på vei er anakronistisk å spørre om kristninger skyldtes enten åndsmakt eller våpenmakt. 

Ja, overganger kan være brå og blodige, særlig i ættesamfunn når høv­ding­ene som et tegn på underordning og lojalitet til kongen må anta hans tro. Men for mange handlet mye rett og slett om lettelse. 

Nyheten kristendommen brakte med seg var ikke frykten for demoner og dødsriket. Det hadde man mer enn nok av fra før. De gode nyhetene var et troverdig håp om å unnslippe.

Noe som fremkommer tydelig i en populærartikkel om de gamle romeres fryktunivers, selv om man ikke trekker linjene til 300-tallet.

I nesten 700 år hadde romerne så å si verdensherredømme. Men tok de skoen på feil fot om morgenen, eller fløy fuglene feil vei, kunne det være ute med dem, fryktet de. I desperasjon brukte imperiets borgere formuer på lykkeamuletter og ofret til gudene i ett sett.

Tilsvarende var det ikke Kirken som som skapte en tro på hekser. Heksetro var normen i Romerriket, som i så mange kulturer før og etter.

Romerne trodde at hekser kom frem om natten for å stjele barna deres, og at døde som ikke fikk en verdig begravelse, ble til onde spøkelser.

Mens de var nøye med å fortelle barna at heksen Lamia spiste de slemme, fryktet romerne enda mer mørket og gjenferdene.

Romerne fryktet også gjenferd med onde hensikter – lemures – som vrimlet frem fra gravene sine i ly av mørket. 

Hvis ikke de avdøde fikk en verdig begravelse med alle nødvendige ritualer, var de ifølge overtroen dømt til å vandre rundt blant de levende­ i minst hundre år.

Det var bare én behandling de romerske parallellene til Folkehelsa kunne foreskrive mot Lamia og lemurer: Store, langvarige og påkostede seremonier.

Romerne var så redde for de rastløse gjenferdene at de hvert år i mai avholdt en ni dager lang festival, Lemuria, som skulle tilfredsstille gjenferdene.

Angsten for ulykker og onde krefter gjorde lykkeamuletter, profesjonelle ritualer, beskyttende klesplagg og tekster med hemmelige besvergelser til en vekstbransje av de sjeldne. 

I tillegg hadde alle hus et alter der man hver morgen ofret til husets skytsguder lares, for å sikre beskyttelse, noe både mafia og fjøsnisser har latt seg inspirere av.

Og dette handlet ikke bare om at folk flest var overtroiske. Det var vel så viktig for senatet, hæren og marinen, enten vi snakker om å spå i innvoller eller slå på måfå opp i hellige bøker. 

Når Bibelen ble en hellig bok i Romerriket fra 300-tallet, var det ikke første gang de hadde en slik.

De såkalte sibyllinske bøker var blant Romas helligste. De inneholdt eldgamle visdomsord som en romersk konge hadde kjøpt av en sibylle – en gresk spåkone – rundt 500 f.Kr.. 

Egne prester konsulterte bøkene når store ulykker inntraff. De slo opp på en tilfeldig side, og uansett hva rådet var på den aktuelle siden, ble det fulgt. 

Det nye var at Bibelen var en bok som måtte tolkes, logisk og i sammenheng. Og ikke inneholdt en eneste magisk besvergelse.

Nå var Romerriket ikke noe unntak i antikken, overtroen var regelen. Dette gjaldt like mye de gamle grekere som de gamle romere.

Når det likevel ofte er vanlig å tro at antikken var en i overkant rasjonell periode, og middelalderen en mørketid, skyldes mye at tekstene som ble best bevart var dem Kirken var interessert i.

Altså de rasjonelle, logiske og naturfilosofiske tekstene. Som var svært viktige i store deler av middelalderen. Noe flere burde ta som et hint, når de skal uttale seg om perioden.

I stedet for å gjøre folk mer overtroiske, bidro Kirken i svært stor grad til å dempe og bremse overtroen.

I stedet for å skape et fryktunivers, forsøkte man å fremme et håpunivers. I stedet for troen på vilkårlige guder og ånder som styrte naturen etter bestikkelser og forgodtbefinnende, fremmet man troen på naturlover.

Og på en god Gud som hadde omsorg for enkeltmennesker.

Det betyr ikke at det var enkelt eller fredelig å motarbeide gamle forestillinger. Eller at prosjektet var like gjennomført eller vellykket hele veien.

Det var fristende å ta godt i med helvetesforkynnelse for å få fyrster og folk flest til å holde budene, avskaffe blodhevn og andre måter å gjenopprette æren.

En ikke utilsiktet bivirkning var nok også å sikre lokale kirker jord og gull.

Uansett har frykten for ånder og hekser vist seg vanskelig å fjerne. Den dukker fortsatt opp, også i kristne kretser som burde visst bedre, enten vi snakker Afrika eller trosbevegelsen.

Likevel treffer Trevor-Roper godt i hans klassiske Om hekser og heksejakt (Cappelens upopulære skrifter, Oslo 1968), når han skal beskrive middelalderen og tidlig kristen tid.

Men stort sett feiet Kirken heksetroen til side som kjerringprat. Den var bare noen skår av det hedenskap som evangeliet hadde fordrevet.

Selv om det er overtro at vi kan fordrive troen på at Kirken tvang overtro på folket.

Vestens skapelsesberetninger

Man skal ha fulgt dårlig med i lærebøker og livssynsdebatter, taler og TV-serier, om man ikke har fått med seg vår moderne skapelsesberetning. 

Som alle vet kan den oppsummeres i to setninger og ett bilde.

Europas historie handler om veien vekk fra middelalderens mørke og inn i opplysningstiden. Modige vitenskapsmenn våget å bruke sin fornuft tross Kirkens blodige kamp mot kunnskap.  

Kirken skapte et svart hull, et tusen års hukommelsestap der man ikke lenger visste at jorden var rund. Kristne fryktet kunnskap så mye at de ødela mye av arven fra antikken ved å brenne biblioteket i Alexandria. Dermed er det som forventet at de forbød alt fra disseksjoner, til bading, katter, fysikk og tallet null. Paven lyste til og med Halleys komet i bann.

Uten den kristne mørketiden hadde vi kolonisert galaksen for lengst. 

Selv om ikke alle tar denne skapelsesberetningen like bokstavelig, med tilhørende anektoder, ligger den som en selvsagt forutsetning i offentlig debatt. Så selvsagt at alternative fortellinger høres ut som rene fanatismen.

Tviler du på det, er det bare å reise deg og si at moderne vitenskap ikke ble stanset i tusen år av Kirken og kristen tro, men tvert har mye å takke den for. I hvert fall om man skal tro historievitenskapen og ikke myter fra stort sett 1800-tallet.

Husker du å dukke ned bak en stol, kan det være du slipper å betale for å fjerne egg og tomatflekker fra klærne.

De seneste tiårene har det imidlertid vokst frem en vri på denne skapelsesberetningen. Setningene er like mange, men heltene flere.

Europa lå i middelalderens mørke før lyset fra Islam.  Tross Kirkens blodige kamp mot ny kunnskap, fikk dermed modige vitenskapsmenn kunnskapen som førte oss inn i opplysningstiden.

Dermed forundrer det ikke at Mohammad Usman Rana griper til denne i et tilsvar til Halvor Tjønns kritiske omtale av hans bok om Norsk islam. Han starter med tanker som mange kan og bør ta til seg, selv om det er et aldri så lite faresignal når noen snakker om "retorikkens nivå" for deretter selv å bringe selvfølgeligheter, som om andre ikke er kjente med dem.

Tjønn gir i tilsvaret en historieleksjon om reformasjonen og opplysningstiden, for å vise at jeg står utenfor denne europeiske tradisjonen og tenkemåten. Mangt kan sies om retorikkens nivå når budskapet reduseres til «min sivilisasjon er bedre enn din», men det bør kanskje forventes av en historiker å vite at sivilisasjoner lærer av hverandre.

Ja, sivilisasjoner lærer avgjort av hverandre. Det betyr ikke nødvendigvis at sammenhengen er så enkel og enveis som Rana tenker seg i de neste avsnittene.

Tjønn er opplagt kjent med at de kristne sivilisasjonene i Øst- og Vest-Romerriket lærte av antikken og jødene, men det er ukjent hvor godt han og Rana kjenner til at den arabisktalende lærte av antikken og den kristne sivilisasjonen.

Spesielt Bysants, tross (eller kanskje på grunn av) at store deler av riket i lange perioder, noen ganger for alltid, ble beleiret, okkupert eller erobret av araberne. Som jeg skriver på side 116 i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø var resultatet at

Bysants i stor grad var på defensiven, tildels i desperat kamp for sin eksistens. Energi og talent måtte brukes på andre felt enn kunst, filosofi og vitenskap. Likevel bidro man på avgjørende måter til arabernes og Europas utvikling. Colin Wells argumenterer for at både det sagnomsuste Visdommens Hus (et senter for naturfilosofi og kunnskap) i Bagdad og oversettelsesarbeidet fra gresk til arabisk var sterkt inspirert av bysantinske forbilder, og - ikke minst - prestisjen i hellenistisk og bysantisk kultur . Mens det med rette nevnes låneord vi har fra arabisk, fra algebra til trafikk, hører vi sjelden hvor mye låneord araberne selv hentet fra gresk (og andre språk), enten vi snakker statsadministrasjon, møbler, jordbruk, handel, mål, mynter, litteratur, filosofi eller religion.

Klassisk bok,nå på nett. 

Man kan si mye bra om hvordan vitenskapen i den arabisktalende verden videreutviklet arven, spesielt innen medisin, matematikk og optikk.

På samme måte som man kan si mye bra om kristne som oversatte tekstene fra gresk til arabisk (og før det fra gresk til latin), og senere fra arabisk til latin, siden knapt noen muslimer var motiverte til å lære gresk eller latin.

Samtidig er det ingen tvil om at tekster på fellesspråket arabisk, skrevet av folk med mange slags nasjonale og religiøse bakgrunner, på noen områder hadde stor påvirkning på Europa.

Men et poeng som ofte overses er at effekten av dette ble svært mye større i Europa enn i muslimske land.

Dermed bør det være tankevekkende på flere måter når Rana skriver at

Blant fremstående historikere er det jo et spørsmål om det ville blitt noen opplysningstid i Europa om ikke muslimenes svært opplyste middelalder hadde påvirket europeerne. I islamsk historie begrenset ikke religionen kunnskapen, vitenskapen var ikke religionens domene - som i Vest-Europa fantes det ikke et presteskap som ønsket monopol på kunnskap. Tjønn kan gjerne lese bøkene til historieprofessor Charles Burnett ved University of London, og se at Europas vei ut av den mørke middelalderen var brolagt med den islamske sivilisasjons verk innen vitenskap og filosofi som europeerne kappet om å oversette til latin.

Skal man hevde at det er "muslimenes opplyste middelalder" som ligger bak renessansen og opplysningstiden, bør det store spørsmålet være hvorfor ikke musmliske land selv fikk noen renessanse og opplysningstid. 

Kan det være at effekten på Europa, sier ganske mye om Europa?

For det er ikke slik at Europa i middelalderen var en trang mørketid der presteskapet hadde "kunnskapsmonopol". Det var en tid med tørst etter kunnskap. Det ble skrevet mye om logikk og rasjonalitet. Dermed omfavnet man i stor grad antikkens tenkere når de ble tilgjengelige, selv om ikke alt skjedde uten protester.

Skal man oppsummere i store bokstaver, er det ikke slik at Europa fryktet eller monopoliserte kunnskap. I stedet omfavnet man og institusjonaliserte den ved universitetene.

Mens den greske arven i arabisktalende land stort sett forble de "fremmede vitenskaper" for spesielt interesserte og dermed lite tilgjengelige i den bredere kulturen. Det var lov å drive med slike sysler, så lenge det foregikk blant de utvalgte få og ikke kom almuen for øre.

Eller det hele ble aktivt motarbeidet som av det asharittiske presteskapet etter at mutazilittene fra 700-tallet i noen århundrer hadde forsøkt en hellenifisering av islamsk tenkning.

Siden dette fortsatt er en utfordring i deler av islam, hadde det vært interessant å høre Ranas tanker om hvordan "norsk islam" skal forholde seg til denne arven.

Forhåpentligvis er det et tegn på at han ønsker å stimulere til at rasjonelle tenkere som Aristoteles skal få stor innflytelse i islam i dag at han går videre med å si at

Europas store filosof Aristoteles var til og med et fjernt minne for europeerne, og europeerne ble for alvor kjent med ham igjen grunnet navn som Ibn Rushd og Al-Kindi – eller «Midtøstens dogmatiske tradisjon» for å bruke Tjønns begrep. 

Men dette er altså ganske så fordreiet. Saken var ikke at Aristoteles var et fjernt minne. Han var godt kjent og mye lest i middelalderen gjennom Boethius' (480-524) latinske oversettelse fra 500-tallet av De interpretation og Categories.

Men man hadde et skjevt bilde av ham siden man manglet sentrale tekster.

Et godt stykke på vei nettopp fordi den muslimske erobringen bremset tilgangen til Alexandria og andre kunnskapssentra, og enda viktigere - til papyrus. Dermed måtte man bruke bruke langt dyrere materiale, pergament av geite- eller kalveskinn, noe som i mange århundrer begrenset produksjonen av kopier til brøkdelen av den førislamske.

Det var altså ikke så enkelt som å si at det var islam som førte Aristoteles til Europa. Man kan argumentere for at det var islam som lenge hindret mer av Aristoteles å bli kjent i Europa.

Hvilket ikke betyr at det er noen grunn til å underslå at vi på 11-1200-tallet nettopp kan takke muslimske tenkere som Ibn Rushd (1126-1198) for at Aristoteles kunne få en så sentral plass i Europa. Mens han selv ble landsforvist fra det muslimske Spania og tekstene beordret brent.

Nå er ikke poenget med det jeg skriver her å fornekte at den arabisktalende kulturen hadde betydning, og noen steder stor betydning. Det betyr likevel ikke at vi bør svartmale det kristne Europa eller skjønnmale Cordoba, Kairo eller Bagdad.

Heller ikke når man kommer til jødene,

Og det var kanskje «Midtøstens dogmatiske tradisjon» som gjorde at forfulgte europeiske jøder ble ønsket velkommen i det osmanske riket, nesten sammenfallende med reformasjonen i Europa som Tjønn trekker frem? Det var kanskje ikke reformatoren Martin Luther som foreslo å brenne synagoger og å utdrive jødene?

For dette er langt i overkant ensidig fremstilt. Ja, i det kristne Europa begynte jøder å bli trakassert og drept, spesielt i områdene der en av korstogsstyrkene forflyttet seg på slutten av 1000-tallet.

Til store protester fra Kirken. Lokale biskoper satte seg ved flere anledninger til motverge når mobben eller korsfarere gikk løs på jødene.

Men denne trakasseringen og drapene hadde klare paralleller i muslimske land.

Spesielt hadde Nord-Afrika og Spania over tid utviklet seg negativt. I kjølvannet av borgerkriger i de muslimske områdene på 1000-tallet kom en tiltagende islamsk intoleranse. 6 000 jøder ble drept i Marokko på 1030-tallet og 4 000 i Granada i 1066. Massakrene blusset opp igjen ved flere anledninger, bl.a. på midten av 1400-tallet.

Man kan også finne mulige muslimske forelegg til at jødene ble utvist av det kristne Spania i 1492, som i almohadenes utvisning av jøder og kristne fra det muslimske Spania trehundre år tidligere.

Og på slutten av 1400-tallet ble de ønsket velkommen flere steder enn i det osmanske riket. Heller ikke den gang var europeiske land veldig enige om hvordan de skulle håndtere flyktninger eller andre kulturer.  Jødene fikk ikke bare slå seg ned i italienske byer som Napoli og Roma, noen fikk fremtredende posisjoner og en periode varm støtte fra pavene. 

Hvilket dessverre ikke hindret at de noen generasjoner senere fikk helt andre typer behandling. Noe som igjen understreker at historien sjelden følger rette linjer eller våre håp og forventninger.

Og at firkantede fremstillinger sjelden er oppklarende, enten de handler om "min sivilisasjon" eller din.

Ateister og andre psykopater

For noen slår det inn åpne dører når Nettavisen kan avsløre (Oppdatert 23.05.2022: Siden er tatt ned, men var basert på Natgeobloggen) at religiøse (denne kjente gruppen) er mindre intelligente.

Omdømmet til religiøse mennesker møter daglig nye «utfordringer». Om det ikke er tilknytning til vold og terror, er det koblinger til medlemsjuks, tukling med barn, maktutøvelse og det som verre er. 

Nå viser ny forskning at det også står dårlig til med de religiøses hjerner.

For andre er dette refrenget på den gamle visa, selv om man bytter ut noen av versene fra år til annet.

Nettavisen presenterte samme konklusjoner i 2008, som omtalt på Dekodet i posten IQ og intelligens.

Nettavisen 2008.

Selv om journalisten dengang intelligent nok problematiserte dem allerede i samme oppslag. Det er altså ikke helt sikkert at du blir dum av å jobbe i Nettavisen.

Religionssosiolog Gustav E. Karlsaune ved NTNU betrakter undersøkelsen som lite seriøst. 

- Religiøsitet kan ikke måles i fikserte størrelser. Både ordet religiøs og intelligens er konstruksjoner. Det er umulig å si noe om noe som er så diffust. Ordet må peke på noe konkret man kan prate om. Det er klart man kan spørre og måle fikserte størrelser, men det blir som å prøve å få orden i en ullhaug. Det er umulig, sier Karlsaune til Nettavisen.

Siden man liker oppslag med full klikkgaranti, kom dette ... sjokkoppslaget opp i Nettavisen igjen i 2013, som vanlig med slike påstander omtalt her på Dekodet i posten Ikke intelligent å tro at religiøs tro skyldes lavere intelligens.

Nettavisen 2013

Og som tradisjonen tro, ble dette problematisert i samme oppslag (og enda mer i linken over), muligens  igjen for å vise at journalister ikke er så tabloide som overskriftene kan tyde på.

Undersøkelsen gir likevel ikke det endelige, definitive svaret på intelligens og religiøsitet. For det første understreker forskerne at det en har sett på er statistisk sammenheng, ikke at høy intelligens fører til at en blir mindre religiøs. 

I tillegg viste forskningen at utdannelse i seg selv i liten grad påvirket resultatene, men forskerne har i liten grad tatt hensyn til økonomiske faktorer i forskningen, som kan ha en påvirkning. 

Forskerne advarer også om flere av undersøkelsene som ligger til grunn for forskningen er til dels kraftig kritisert for mangler og forenklinger.

Og i 2016 er altså Nettavisens Side3 på mannen ballen saken igjen, sammen med min faste rite med å omtale oppslaget på Dekodet (du leser den nå).

Nettavisen 2016

Problematiseringen denne gangen er av det mer interessante slaget.

Om du er religiøs, betyr ikke det at du dermed er dum, og ifølge forskerne kan man fint kombinere religion og vitenskap — så lenge du er smart nok.

Hvilket mange lesere av Dekodet vil ta som et kompliment. 

En annen side ved den siste undersøkelsen er at den kombinerer data på litt nye måter og dermed får en del heller interessante konklusjoner, selv om man ikke trenger stor intelligens (eller evne til analytisk tenkning) for å gjette hvilke som får størst font i overskriften (der er Natgeobloggen bedre).

Her kommer sjokkpåstandene på rekke og rad:

• Religiøse mennesker er statistisk sett mindre intelligente
• Religiøse mennesker styres av følelser
• Ateister har mest til felles med psykopater.

Sagt noe mindre tabloid koker det ned til å handle om at det forskerne kaller empati og evne til analytisk tenkning ikke er like mye tilstede hos alle. Dess mer du er opptatt av omsorg og empati, dess mer religiøs (hva nå det er). Dess mer du tenker analytisk, dess mindre religiøs.

I hvert fall om du ikke er smart nok.

Fjerner vi Nettavisens populariseringer, sier abstraktet i rapporten at

We find that religious belief is robustly positively associated with moral concern (4 measures), and that at least part of the negative association between belief and analytic thinking (2 measures) can be explained by a negative correlation between moral concern and analytic thinking. Using nine different measures of mentalizing, we found no evidence of a relationship between mentalizing and religious or spiritual belief. These findings challenge the theoretical view that religious and spiritual beliefs are linked to the perception of agency, and suggest that gender differences in religious belief can be explained by differences in moral concern. These findings are consistent with the opposing domains hypothesis, according to which brain areas associated with moral concern and analytic thinking are in tension.

Noe som ikke overraskende bekreftes i konklusjonen. Selv om det som alltid i slike rapporter understrekes at det er behov for videre undersøkelser, er det

plausible both that religious thinking increases moral concern, and that individuals who possess greater levels of moral concern are more inclined to identify with religious and spiritual worldviews.

Siden nok ikke alle vil klappe like høyt når ateister sammenlignes med psykopater, kan det være greit å se hvordan begrepet brukes.

Med psykopater menes ikke den klassiske Hollywood-psychoen, men heller den forholdsvis store andelen av befolkningen som mangler empati.

Selv om noen kanskje kan reagere på å høre at ateister er helt uten empati. I stedet burde man nok formulert seg med at ateister i snitt har mindre empati.

Relativt sett.

Så må nok enkelte av oss anstrenge empatimusklene mer enn mindre når artikkelen med uthevet skrift oppfatter intelligensforskjeller mellom "religiøse" og "ateister" som uttrykk for den grunnleggende "konflikten mellom religion og vitenskap" (se mer om dette som et godt stykke på vei er en myte bl.a. her).

Som de så forsøker å forklare med "måten hjernen er konstruert på".

I det minste viser altså undersøkelsen at populærkulturelle oppfatninger er robust konstruert.

Radikalisert teater

Muligens er det til glede for nye lesere når den kjente engelske aviskommentatoren Simon Jenkins i The Guardian i mars 2016 kan fortelle at «da middelalderkirken bannlyste geografi som en forbrytelse mot Bibelen, var resultatet at det som hadde vært vitenskapenes dronning aldri kom seg på fote igjen».

For andre er det den gamle vandrehistorien. Kirken fryktet kunnskap så mye at arven fra antikkens ble ødelagt.

At dette er et vrengebilde av de sjeldne, er ikke til hinder for at det fortsatt presenteres i norske lærebøker med den største selvfølgelighet. Norskboken Intertekst fra 2014 for videregående legger lite i mellom.

Sjå for deg eit samfunn der religionen ved kyrkja, påstår at han kan forklare alle samfunnsforhold og naturforhold. Folk får ikkje tru på noko som ikkje religionen først har godkjent. […] I eit slikt samfunn finst det ingen krefter som oppfordrar vitskapen til å komme med ny og banebrytande kunnskap, tvert imot blir ny kunnskap sett på med skepsis. […] Dette samfunnet er mellomalderen i Europa».

Mytene lever altså i beste velgående. Våren 2016 har ikke manglet oppslag om at religion er gift og kristendommen det motsatte av vitenskap og gode verdier, det ondes problem uløselig og at det er såre enkelt å gjendrive at våre verdier er kristne.

Inntrykket blir ikke svekket når Nationaltheatrets setter opp Marius von Mayenburgs stykke Martyrer. 

Etter noen år på andre scener i Norden har det premiere i Oslo torsdag 14. april. Selv om den opprinnelige 15-årige hovedpersonen Benjamin i denne varianten heter Benedikte, handler det fortsatt om en som blir "ekstrem kristenfundamentalist". 

Og da vet vi hvordan de er, siden alle religioner og fundamentalister etter sigende er like. Da kan det knapt tenkes noe verre enn at unge, kristne gutter eller jenter "radikaliseres".

Og dette dreier seg ikke som i VG-serien "Frelst" om å presse ungdom til å dra på misjonstur i Europa for å forkynne Guds kjærlighet.

Som det heter i Dagbladet 29. mars tror hun i stedet «på en streng, fordømmende og straffende gud. Hennes fokus er synd, skam og helsvarte tabuer». 

Hvilket forteller at dette i mindre grad er en kristenfundamentalist med fokus på Bergprekenen og 1. Korinterbrev 13 enn en som har forlest seg på feil deler av Det gamle testamentet.  I den grad manusforfatteren oppfatter slike forskjeller som mer enn bagateller.

Riktignok innrømmer hovedrolleinnhaver Lena Kristin Ellingsen at dette er «i motsetning til kjærlighetsbudskapet som også fins i kristendommen». Men det etterlatte inntrykket er at noe så avvikende fra ekte (eller altså fundamentalistisk) kristen tro som et kjærlighetsbudskap, må man se godt etter for å finne. 

For det er ikke bare i islam vi finner «ekstremisme og radikale religiøse krefter». 

Også i Bibelen oppfordres vi «til å drepe: hogge ned barn og skjære opp gravide kvinner». Ikke uventet oppgir likevel ikke Dagbladet ett eneste kirkesamfunn som bygger etiske normer på Det gamle testamentets klagesalmer (se nederst her) eller dramatiske domstekster. 

Grunnen er enkel: Noen slike kirkesamfunn finnes ikke i dag og vi har heller ikke eksistert i kirkehistorien.

Dagbladet kommer heller ikke på å spørre om hvor pussig det er at de første kristne i mange århundrer var pasifister, hvis Bibelen i realiteteten oppfordrer til helt andre ting. 

Fulgte altså ikke de første kristne Bibelen? Levde de ikke før opplysningstiden?

Og man kommer heller i tanker om at det man ofte ellers trekker frem som terror fra kristent hold handler om angrep på ... abortklinikker. 

I stedet for at kristenfundamentalister går løs på gravide, har det hendt at man i stedet går løs på steder som tilbyr abort, noen ganger med fatalt resultat. De seneste tiårene er 11 drept i forbindelse med antiabortaksjoner i USA.

I teaterstykkets bakvendtland er det imidlertid ikke så nøye med informerte spørsmål. I stedet er det naturlig at Benedikte ikke vil dusje etter gymtimen, mener at kvinner står under mannen og ikke bør undervise, og verken godtar seksualundervisning eller evolusjonsteori. 

Og følgelig må «gi biologilæreren Guds dødelige straff».

Noe som tydeligvis henger sammen med «vår protestantiske tradisjon», selv om den ikke akkurat har manglet kvinnelige lærere. Eller kanskje med "kristendommen" i sin alminnelighet. 

Kunsten er å slå om seg med generaliseringer uten eksempler.

«Martyrer» er et teaterstykke og en påminnelse om at kristendommen kan framstå som en hevngjerrig og voldsforherligende religion. Se på våre egen historie, den er full av fanatisme, sier Ellingsen.

Ja, det er liten tvil om at det har vært fanatisme i Norge, samtidig som denne historien som angivelig har vært "full av fanatisme" de seneste århundrene i liten grad har ført til drap, heller ikke på biologilærere. 

Konklusjonen er like klar som den mangler selvinnsikt. 

- En bombastisk tro på hva som er rett, et svart/hvitt syn på tilværelsen, er livsfarlig og være grobunn for hat. Det gjelder ikke bare religion, men alle ytringer - også i politikken. Hat som overføres til blogger og ytringer på nett, sier Ellingsen.

Mens bombastiske ytringer som i intervjuer om skuespillet selvsagt er uten effekt for hva som kan sies på blogger og nett.

Selvsagt mener manusforfatter, skuespilleren og journalisten det hele godt. Ønsket er å advare mot fanatisme og svart/hvitt-tenkning. Muligens er det snakk om en forkledd islamistisk radikaliseringsprosess, i troen på at det skaper større inntrykk og innlevelse å knytte den til kristen tro.

Muligens ser man også behov for å vise at vi ikke bare må kritisere muslimer, men også kristne. Vi må ikke tro at radikaliserte muslimer er de eneste slemme i klassen.

Men selv om intensjonen er god, blir effekten motsatt. I stedet for å fokusere på store og overhengende trusler for hverdagsliv og verdensfred, skremmer man med nyord som radikaliserte kristne.

I stedet for å ta et tydelig oppgjør med relevante problemstillinger, forsterker man fordommer.

Og man er nok ikke like villig til å tenke andre veien. Det kommer garantert ikke skuespill om radikaliserte ateister med det første. Om en familie der den 15-årige Andrea leser stadig flere kronikker om at religion er gift, kristne blindtroende og irrasjonelle.

Ikke hører de på vitenskap, ikke bryr de seg om logiske argumenter.

Ikke bare skapte de en nattsvart middelalder, de oppfordres av Bibelen til hogge ned barn og skjære opp gravide kvinner.

Det er altså bare én ting å gjøre for Andrea når hun møter noe så livsfarlig som en kristen lærer.

Kreasjonismen i skuddlinjen

Magasinet Utrop har de seneste ukene hatt en serie oppslag om kreasjonisme. Som flerkulturelt magasin har man intervjuet personer fra en rekke kulturer, eller i det minste livssyn.

Ikke uventet innebærer det å ta runden til grupper som ikke akkurat er i spydspissen av forskning og fagmiljøer.

For det første møter vi såpass klare kreasjonister som Jehovas Vitner. Selv om de er på sidelinjen av hva som normalt regnes som kristne kirkesamfunn, er de på noen punkter rimelig representative for gruppene som dekkes av overskriften Vitner ikke om evolusjon.

En bonus er at oppslaget inneholder flere intervjuer, ikke minst med evolusjonsbiologen Glenn-Peter Sætre som nok kunne vært mer imponert over kreasjonismen.

– De bruker en del argumentasjonsteknikker som er typiske for kreasjonister. De hevder for eksempel at evolusjonsteorien sier at utvikling skjer ved "tilfeldigheter". Det er ikke riktig. Det evolusjonsteorien faktisk sier noe om, er hvordan organismer gradvis blir bedre tilpasset det miljøet de lever i. Evolusjonen er en deterministisk prosess. 

– Hva mener du med deterministisk i denne sammenhengen? 

– Deterministisk på den måten at teorien forutsier at evolusjon fører til bedre tilpasning. Tilpasning skjer gjennom mutasjoner. En mutasjon er en forandring i et gen eller et kromosom. Mutasjoner som er uheldige, forsvinner fort. Uheldig i evolusjonær sammenheng betyr at mutasjonen fører til dårligere overlevelses- og reproduksjonsevne. Det er kun de mutasjonene som gjør organismer bedre til å overleve i sitt miljø og føre sine gener videre (å parre seg og få levedyktige unger når det gjelder dyr), som etter hvert sprer seg til hele populasjonen. 

Nå finner vi kreasjonister også andre steder. Blant muslimer har dette fått vind i seilene de seneste årene. Mens det i land som Aserbajdsjan, Jordan og Egypt er over 70 % som støtter evolusjon, er andelen i Tyrkia bare 35 % og det er enda lavere i Irak.

Dermed er det naturlig at Utrop også har intervjuet imamer og ledere i Minhaj Norge som mener Koranen og evolusjonsteorien ikke lar seg forene slik at Mennesket har ikke utviklet seg fra aper.

Heldigvis finnes profilerte muslimer med andre synspunkter. Shoiab Sultan, politiker og tidligere generalsekretær i Islamsk Råd Norge, sier kort og godt at Kreasjonisme gir dårlige forklaringer.

Og så er det tydeligvis vanskelig å komme unna enkelte kristne som har vært ute en vinterkveld eller fire før om kreasjonisme.

Mer presist undertegnede som ikke er helt taus eller utydelig.

– Det er et stort problem når kristne snakker tull om naturvitenskap. Det skrev kirkefaderen Augustin allerede på 400-tallet. Slik kommenterer den kristne skeptikeren Bjørn Are Davidsen debatten om evolusjon.

Samtidig er en en utfordring med slike intervjuer, at sammenhengen ikke alltid kommer godt frem.

Dermed blir nok avsnittene om bibelsyn hengende i et par smuler for løs luft, som når jeg sier at 

Bibelens tekster er produkter av sin samtid. Men deler av Bibelen mener jeg som kristen at stammer direkte fra Gud, f eks det vi kaller de ti bud. Det er vanskelig å lese at beretningen om hvordan Moses fikk steintavlene er ment som noe annet enn en faktisk, historisk fortelling. Budene ble fysisk hogd inn i steinen av Gud selv, slik jeg leser teksten.

For noen blir dette et utilbørlig svakt bibelsyn. Mener Davidsen virkelig at Bibelen kun er et produkt av sin samtid? Er den ikke på noen som helst måte uttrykk for noe annet enn hva tilfeldige mennesker mente eller tenkte på ulike tidspunkter?

Nei, det mener Davidsen ikke. En klassisk kristen forståelse er at Bibelen både er skrevet av mennesker og inspirert av Gud, slik jeg sier en del om i slutten av posten Bibelen på innpust. Men det betyr verken at Bibelen er en fotoroman eller lærebok i naturvitenskap. Selv om Gud har inspirert noen til å skrive, har han ikke diktert dem.

For andre blir dette et knallsterkt bibelsyn. Mener "skeptikeren" (hah!) Davidsen virkelig at Gud har skrevet noe direkte i Bibelen?! 

Ja, samtidig som han forsiktig løfter hånden for å peke på sammenhengen dette er sagt i. 

Den var rett og slett å trekke frem en hovedforskjell mellom religiøse bøker som Koranen og Bibelen. Mens hovedstrømmen av muslimske retninger oppfatter Koranen som diktert av erkeengelen Gabriel, er Bibelen skrevet av ulike personer til ulike tider basert på ulike typer kilder og i mange slags sjangere.   

Det er i denne sammenhengen jeg understreker hvor lite i Bibelen som hevdes å være skrevet direkte av Gud. Ett av ytterst få unntak er De ti bud.

Som går på leveregler, ikke på vitenskap. 

I intervjuet understreker jeg at vi ikke kan ta Bibelen som telegram fra Gud eller må tolke alt i tekster som Første Mosebok bokstavelig. Når jeg så nevner et sted som sies å være skrevet av noe annet enn mennesker, er det for å vise at selv da går det ikke på biologi.

Uten dermed å hevde at alt i intervjuet var like inspirert.

Vann mellom postene

Som den observante leser aner, er det for tiden litt vann mellom postene på Dekodet. Grunnen er ikke verre enn en mer enn lettere hektisk periode på jobb, i tillegg til 2-3 foredrag i uka, inkludert transportvei. Det jobbes også med en bok om evolusjon, i følge enkelte rykter.

Samt en og annen forpliktelse i familien, inkludert noe så forstyrrende som ferie.

Se likevel ikke automatisk bort fra at jeg kommer plutselig tilbake innen en uke eller noe sånn.

Ehrman rett sitert

Reaksjonen er typisk. Sier jeg at Bart Ehrmans bestselgere om Bibelen har en tendens til tabloide generaliseringer med vekslende dekning, kommer umiddelbart at jeg er forutinntatt, truffet, sint, redd eller bare har litt tungt for det.

Det hjelper ikke å gi eksempler. De er unntaket som bekrefter regelen. Og dess flere eksempler jeg gir, dess tydeligere er det at jeg til og med er (her er det bare å feste en pute i taket) ... religiøs.

Man skal nemlig være bra fanatisk for å bruke så mye plass på dette.

Jeg skal likevel våge å rekke noen hender i været i en del poster fremover.

Dette handler som nevnt i posten Bibelen på innpust om alle disse mange forskjellene mellom bibelmanuskriptene. Om at vi ikke aner hvem som skrev de fire evangeliene eller en rekke av brevene i Det nye testamentet. Disse er til og med skrevet så lenge etter hendelsene, at de ikke kan være basert på øyenvitner. I stedet minner de mer om hviskeleken.

Og det er helt urimelig ikke å ta hensyn til andre evangelier enn dem de kristne som fikk makten i Romerriket gjorde.

La oss dermed starte med alle disse feilene. Hvor mange er de og hva betyr de?

For Ehrman er de mange og har enorm betydning. I hvert fall om vi skal se hva han skriver i innledningen til Jesus Misquoted og har gjentatt i en rekke intervjuer.

Not only do we not have the originals, we don't have the first copies of the originals. We don't even have copies of the copies of the originals, or copies of the copies of the copies of the originals. What we have are copies made later—much later. In most instances, they are copies made many centuries later. And these copies all differ from one another, in many thousands of places. As we will see later in this book, these copies differ from one another in so many places that we don't even know how many differences there are. Possibly it is easiest to put it in comparative terms: there are more differences among our manuscripts than there are words in the New Testament.

Hvorfor er så dette tabloid? Er det ikke sant?

Det er tabloid fordi Ehrman ikke setter det i perspektiv og dermed lar betydningen henge i lufta. Det er ikke bare en halvkvedet vise, den er knapt nok påbegynt.

Leser man bare dette avsnittet (og tilsvarende andre steder), kan det virke som om vi er helt i det blå om hva som kan ha stått i originalene.

Hadde Ehrman vært interessert i en balansert fremstilling, ville han sett dette i sammenheng. Han burde vært langt stoltere på eget fags vegne siden vi har atskillig bedre kunnskap om de originale bibeltekstene enn om mange andre verker fra antikken.

For det er trivielt at vi ikke har originaler eller kopier eller kopier av kopier av verker fra antikken.

Dermed er det interessant at Ehrman ikke uttaler seg tilsvarende tabloid om Platon eller Aristoteles eller Cæsar. Selv om situasjonen for deres og andre verker er langt verre enn for Det nye testamentet. Og med det mener jeg ikke at vi har bevart tekster fra NT som er 200 år etter at de ble skrevet, mens det er 300 år for andre skrifter.

Vi snakker i stedet om en forskjell på nesten tusen år, litt avhengig av hva vi sammenligner med.

Tekster	Original	Eldste kopi	Tidsavstand	Antall kopier
Aristoteles	384-322 f.Kr.	1100 e.Kr.	1 400 år	5
Herodotos	480-425 f.Kr.	900 e.Kr.	1 300 år	8
Platon	427-347 f.Kr.	900 e.Kr.	1 000 år	7
Cæsar	100-44 f.Kr.	900 e.Kr.	1 000 år	10
Det Nye testamentet	50-90 e.Kr.*	120-350 e.Kr.	30-300 år	5 000+

*

*Med unntak av 2. Petersbrev som enkelte daterer til år 120

Det er altså fullt mulig å være tabloid andre veien.

Fra tabellen over er det vanskelig å unngå konklusjonen at Bibelen uten sammenligning er bedre bevart enn andre antikke verker. Det nærmeste er nok Josefus' Jødiske krig, men selv der har vi ikke mer enn 9 bevarte manuskripter, alle fra 400-tallet, altså firehundre år etter originalen.

I stedet for å peke på ressursene vi har i dag til å gjenskape originalen svært langt på vei, ser medisinstudenten Adreas Wahl Blomkvist sensasjoner ved høylys dag når han skriver i Aftenposten om Det du ikke visste om Bibelen.

Ikke minst når han gjør et nummer av at da Erasmus fra Rotterdam i 1516 publiserte den første moderne versjon av Det nye testamentet på gresk, brukte han de fleste tilgjengelige bysantinske kopier (seks stykker) fra middelalderen. Den ble dermed kalt for Majoritetsteksten, eller "den mottatte teksten", Textus Receptus.

Disse var mer eller mindre tilfeldige kopier av kopier av kopier, produsert 1100 år etter hendelsene de forteller om. Manuskriptene var ikke av god kvalitet.

Erasmus var altså i samme situasjon som vi er for mange andre antikke tekster. Mens vi i atskillige hundre år har vært i en helt annen situasjon enn ham for Det nye testamentet.

Det har vært gjort en lang rekke funn av fragmenter (det eldste datert til rundt år 120) og de første hele utgaver (fra 3-400-tallet) siden Erasmus. I dag har vi tilgang til så mange og så gamle tekster at vi kan gjenskape originalen med stor sikkerhet.

Men så var det alle disse feilene. Viser ikke de at tekstene er elendig overlevert?

Nei, og dette er helt logisk. Hadde vi kun hatt én bevart Bibel fra år 1100, ville selvsagt antall feil vært null, siden det ikke var noen tekster å sammenligne med. Men det hadde ikke gjort oss tryggere på originalen.

Til det er vi nettopp avhengige av langt eldre tekster, som siden de er håndskrevne, vil føre til skrivefeil. De aller fleste ubevisste, men også noen bevisste.

Med over 5 700 ulike tekstfunn bare på gresk fra andre århundre frem til renessansen, kommer antallet skrivefeil og større eller mindre forskjeller naturlig nok opp i atskillige tusen. Er det hundre feil og forskjeller per manus, blir summen fort over 500 000.

I tillegg finnes tusenvis av oversatte manuskripter til syrisk, koptisk, latin, armensk, georgiansk osv., for ikke å si alle sitater i katekismer, liturgiske bøker og hos kirkefedrene. Vi kunne rekonstruert det aller meste av Det nye testamentet bare fra sistnevnte.

Dette er ikke noe problem, det er en ressurs.

Logikken er enkel. Dess færre manuskripter, dess færre feil og dess mer usikker tekst. Dess flere manuskripter, dess flere feil - og dess sikrere tekst. 

Vi trenger nettopp tekstforskningen for å identifisere de eldste og de beste (ikke alltid de eldste) tekstene, på tvers av skrivefeil, endringer, uteglemmelser og tillegg. Utviklingen kan spores gjennom generasjoner av teksttradisjoner fra ulike områder, på samme måte som utviklingen av dyrearter kan spores ved evolusjonære endringer. 

Gjør vi dette, ser vi at færre enn én prosent av feilene er av spesiell betydning. Og ingen av disse påvirker noe sentralt eller engang noe mer perifert i kristen tro, selv om det har ført til at enkelte vers (som Første Johannesbrev 5,7-8) ikke er med i alle bibelutgaver, selv om ikke alle er enige.   

Det er ikke slik at vi er i det blå. Takket være Ehrman og andre dyktige forskere kan vi nærme oss en ganske så sannsynlig original. 

Noe som forøvrig er påkrevd for å vise hva som er feil og dermed et premiss for mye av Ehrmans påstander. Kan han ikke argumentere for hva som etter alt å dømme er rett, kan han heller ikke for hva som er feil.

Dermed ender Ehrman i det siste kapittelet i Jesus Misquoted (side 207) med at

of all the hundreds of thousands of textual changes found among our manuscripts, most of them are completely insignificant, immaterial, of no real importance for anything other than showing that scribes could not spell or keep focused any better than the rest of us.

For å sitere ham rett. Noe som altså gir noen tødler annet inntrykk enn det tabloide han innledet boken med.

I stedet for å fremheve dette avsluttende poenget etablerer Ehrman for mange av hans lesere en negativ modellmakt, i stor grad myntet på en spesiell amerikansk debatt som nevnt for noen dager siden.

En leser som Wahl Blomkvist er ikke uventet av de mindre positive.

Såfremt akademisk tekstkritikk anerkjennes som en vitenskapelig gren, er dette heller ubehagelige sannheter for kirken og den gudfryktige troende. For noen bibeltroende er boken angivelig perfekt.

Som så mange av hans lesere synes Wahl Blomkvist ikke kjent med at Ehrman koker sensasjoner på grunnfagspensumet ved teologiske fakulteter i mange land.  Det er dermed ingen fare for at "akademisk tekstkritikk" ikke anerkjennes som vitenskapelig gren, selv om noen ateister kan mene at teologistudiet ikke er vitenskap.

Det ikke slik at Kirken eller mange "gudfryktige troende" ser denne kritikken som en trussel, men som en støtte. Noe Hans Sagrusten viser i hans engasjerende bok om tekstforskning fra i fjor og også er inne på i et kort tilsvar til Wahl Blomkvists artikkel.

Men godtar man Ehrmans vinklinger på dette (inkludert påstander om "anonymitet", "forfalskninger" og annet som blir tema i senere poster), er konklusjonen klar. Med mer iver enn tekstklarhet lander Wahl Blomkvist på at vi befinner oss i

Et teksthistorisk kaos som tvinger de hengivende bibeltroende til ytterligere å innrømme sin troskyldighet til kristendommens ufeilbarlighet.

Ja, kanskje vil noen "hengivende bibeltroende" (hva nå det er) bli forskrekket over dette i "sin troskyldighet" (hva nå det er).

Selv om det må bety at de har en pussig tro på "kristendommens ufeilbarlighet" - hva nå det er, tidligere i artikkelen var det Bibelen som var "perfekt".

Det er vanskelig å se annet enn at det her etableres stråmenn. Ikke bare hevdes at dette er "heller ubehagelige sannheter for Kirken"- uten referanse til en eneste norsk teolog eller teologisk fakultet.

I tillegg forutsettes det at "den gudfryktige troende" i Norge - antagelig identisk med "hengivende bibeltroende" - tror at vi har "perfekte" bibelutgaver.

I så fall kan ikke disse ha lest 2011-oversettelsen av Det Norske Bibelselskapets bestselger.

Der legges ikke skjul på at avsnittene Erhman omtaler mangler i de eldste håndskriftene. Dette gjelder over et drøyt dusin vers og to lengre stykker, mer presist slutten av Markusevangeliet (16, 9-20) og fortellingen om kvinnen som bli grepet i ekteskapsbrudd i Johannesevangeliet (7,53-8,11).

Nå var ikke dette noen stor nyhet i 2011 heller.

Har Ehrman æren? Feiget Bibelselskapet ut etter å ha lest hans bøker på 2000-tallet?

Manuskriptene viser noe annet. Hengivende bibellesere kunne se det samme i forrige utgave fra Det Norske Bibelselskapet, i 1978, som også  utelater flere av de omstridte versene.

1978-utgaven har vers i fotnoter markert med at de mangler i de eldste håndskriftene

Men dette var vel kun et resultatet av en tilspisset 70-tallsdebatt der Den norske kirken fikk kjøre seg på det ene området etter det andre?

Det stemmer nok ikke helt.

Vi ser det samme i Gyldendals utgave av Det nye testamentet i Kjempefakkel-serien i 1969.

Selvsagt skrevet av en radikal forkjemper for bibelkritikk? En som har svelget den moderne tid med hud og hår. En som med skadefryd ønsker å ta Kirken med buksene nede og gi disse naive kristne en der det merkes.

Muligens ikke.

Vi snakker om den katolske presten og middelalderhistorikeren Erik Gunnes' oversettelse med kommentarer og innledning - allerede utgitt på St. Olav forlag i 1968.

Gunnes legger ikke skjul i etterordet på manglende eller tilførte vers,

Er grunnen i stedet kulturradikale strømninger på 1950-tallet, selv om Gunnes altså ble katolsk prest lenge før Andre Vatikankonsil? Presset frem i Norge av religionskritikere med språket i sin makt, med Arnulf Øverland og Sigurd Hoel i spissen?

Tydeligvis ikke, siden vi ser dette allerede i Det norske Bibelselskapets nynorskutgave fra 1938.

Men da var det vel selvsagt resultatet av mer skarpe enn skarpsindige foredrag som Øverlands Kristendommen den tiende landeplage i 1931?

Det går ikke an å si amen til det.

Etter hva du har lest så langt bør det ikke overraske at vi finner dette også i den vanlige bibelutgaven fra 1930, den siste som bruker "I" og "Eder" og andre danskklingende uttrykk.

Det bør heller ikke overraske at vi har enda tidligere markeringer. Lenge før 1920-tallet. Og ikke spredd som flyveblad fra zeppelinere i første verdenskrig.

Dette er tydeliggjort i den norske bibelen ved et etterord om 15 omstridte avsnitt, så langt tilbake som 1904.

Det finnes til og med et prøvetrykk i 50 eksemplarer av Det nye testamentet fra 1893, der syv av avsnittene er utelatt (Lukas 9,56 og 17,36; Johannes 5,4, Apostlenes gjerninger 8,37; 15,34; 24,6-8 og 28,29), fire satt i klammer (Matteus 5,44; 6,13;18,11 og 23,14) og fire med tekstkritiske noter (Markus 15,28 og 16,9-20; Lukas 11,2-4 og Johannes 7,53-8,11).

I den offisielle utgaven fra 1904 er riktignok alle vers med og dette presentert mer forsiktig i et etterord, antagelig av frykt for å bli tatt til inntekt for den ene siden i en kirkestrid på 1890-tallet. I tillegg har man nok tenkt at det er forskjell på en bibelutgave som passer med hva forskning til en hver tid mener (noe som kan endre seg) og en som er egnet for kirkelig bruk, der også sedvane og gjenkjennelse har betydning.

Var 1904-utgaven likevel påvirket av det såkalte moderne gjennombrudd i Norge på 1880-tallet med Darwin, Brandes, Bjørnson, Garborg og resten av feltet?

Noen vil vel tenke det, siden 1848-utgaven fra Det Norske Bibelselskapet ikke har spor av tekstkritikk.

Og da er vi vel ved veis ende? Ja, det er flott at dette er med i 1904, men det er da typisk nok nesten 50 år etter Darwin...

Nei, vi er ikke helt der ennå. 1848-utgaven er på mange måter et unntak i selskapets 200-årige historie. For allerede deres første bibelutgave i 1820 (datert 1819) har markert i klammer all tekst man mente ikke stod i grunnteksten.

I utgaven fra 1830 var til og med enda flere avsnitt markert på den måten. Det var den Bibelen Henrik Ibsen vokste opp med.

Nå ble dette ikke tatt godt opp i alle kretser, og altså fjernet fra 1848-utgaven for å beholde husfreden. Det er dermed liten tvil om at det ble lagt lokk på dette i Norge.

En gang lenge før din tippoldefar ble født.

En grei analyse av de seneste drøyt hundre års utgaver er forøvrig Tom Arne Møllerbråtens hovedfagsoppgave Den uforsiktige forsiktighet - Tekstkritiske prinsipper og valg i norske bibelutgaver i det 20. århundre.

Som ikke er gitt ut på et religionskritisk forlag i 2016 eller gjemt i et skap på Menighetsfaktultet. Det kom ut i Bibelselskapets Skriftserie i 1998 og er altså tilgjengelig via Nasjonalbibliotekets digitale bokhylle.

Selv om Møllerbråten ikke hadde næringsvett til å bli mangemillionær på hans rystende avsløringer av endringer i Det nye testamentet.

Det spilles altså med ganske så åpne kort. Noe Bibelselskapet har prøvd å gjøre i et par hundre år.

Sensasjonen i 2016 er ikke at det plutselig kommer for dagen at en rekke avsnitt i Det nye testamentet mangler i de eldste eller beste håndskriftene. Det som ville vært en sensasjon som fortjente tabloide overskrifter var hvis noen viste at dette har vært totalt ukjent for alle "hengivende bibeltroende" (hvem nå det er) i over hundre år.

Ikke minst siden de da tydelig ikke kan ha tatt det så nøye med å lese denne Bibelen som de er så hengivende til.