Ehrman rett sitert

Reaksjonen er typisk. Sier jeg at Bart Ehrmans bestselgere om Bibelen har en tendens til tabloide generaliseringer med vekslende dekning, kommer umiddelbart at jeg er forutinntatt, truffet, sint, redd eller bare har litt tungt for det.

Det hjelper ikke å gi eksempler. De er unntaket som bekrefter regelen. Og dess flere eksempler jeg gir, dess tydeligere er det at jeg til og med er (her er det bare å feste en pute i taket) ... religiøs.

Man skal nemlig være bra fanatisk for å bruke så mye plass på dette.

Jeg skal likevel våge å rekke noen hender i været i en del poster fremover.

Dette handler som nevnt i posten Bibelen på innpust om alle disse mange forskjellene mellom bibelmanuskriptene. Om at vi ikke aner hvem som skrev de fire evangeliene eller en rekke av brevene i Det nye testamentet. Disse er til og med skrevet så lenge etter hendelsene, at de ikke kan være basert på øyenvitner. I stedet minner de mer om hviskeleken.

Og det er helt urimelig ikke å ta hensyn til andre evangelier enn dem de kristne som fikk makten i Romerriket gjorde.

La oss dermed starte med alle disse feilene. Hvor mange er de og hva betyr de?

For Ehrman er de mange og har enorm betydning. I hvert fall om vi skal se hva han skriver i innledningen til Jesus Misquoted og har gjentatt i en rekke intervjuer.

Not only do we not have the originals, we don't have the first copies of the originals. We don't even have copies of the copies of the originals, or copies of the copies of the copies of the originals. What we have are copies made later—much later. In most instances, they are copies made many centuries later. And these copies all differ from one another, in many thousands of places. As we will see later in this book, these copies differ from one another in so many places that we don't even know how many differences there are. Possibly it is easiest to put it in comparative terms: there are more differences among our manuscripts than there are words in the New Testament.

Hvorfor er så dette tabloid? Er det ikke sant?

Det er tabloid fordi Ehrman ikke setter det i perspektiv og dermed lar betydningen henge i lufta. Det er ikke bare en halvkvedet vise, den er knapt nok påbegynt.

Leser man bare dette avsnittet (og tilsvarende andre steder), kan det virke som om vi er helt i det blå om hva som kan ha stått i originalene.

Hadde Ehrman vært interessert i en balansert fremstilling, ville han sett dette i sammenheng. Han burde vært langt stoltere på eget fags vegne siden vi har atskillig bedre kunnskap om de originale bibeltekstene enn om mange andre verker fra antikken.

For det er trivielt at vi ikke har originaler eller kopier eller kopier av kopier av verker fra antikken.

Dermed er det interessant at Ehrman ikke uttaler seg tilsvarende tabloid om Platon eller Aristoteles eller Cæsar. Selv om situasjonen for deres og andre verker er langt verre enn for Det nye testamentet. Og med det mener jeg ikke at vi har bevart tekster fra NT som er 200 år etter at de ble skrevet, mens det er 300 år for andre skrifter.

Vi snakker i stedet om en forskjell på nesten tusen år, litt avhengig av hva vi sammenligner med.

Tekster	Original	Eldste kopi	Tidsavstand	Antall kopier
Aristoteles	384-322 f.Kr.	1100 e.Kr.	1 400 år	5
Herodotos	480-425 f.Kr.	900 e.Kr.	1 300 år	8
Platon	427-347 f.Kr.	900 e.Kr.	1 000 år	7
Cæsar	100-44 f.Kr.	900 e.Kr.	1 000 år	10
Det Nye testamentet	50-90 e.Kr.*	120-350 e.Kr.	30-300 år	5 000+

*

*Med unntak av 2. Petersbrev som enkelte daterer til år 120

Det er altså fullt mulig å være tabloid andre veien.

Fra tabellen over er det vanskelig å unngå konklusjonen at Bibelen uten sammenligning er bedre bevart enn andre antikke verker. Det nærmeste er nok Josefus' Jødiske krig, men selv der har vi ikke mer enn 9 bevarte manuskripter, alle fra 400-tallet, altså firehundre år etter originalen.

I stedet for å peke på ressursene vi har i dag til å gjenskape originalen svært langt på vei, ser medisinstudenten Adreas Wahl Blomkvist sensasjoner ved høylys dag når han skriver i Aftenposten om Det du ikke visste om Bibelen.

Ikke minst når han gjør et nummer av at da Erasmus fra Rotterdam i 1516 publiserte den første moderne versjon av Det nye testamentet på gresk, brukte han de fleste tilgjengelige bysantinske kopier (seks stykker) fra middelalderen. Den ble dermed kalt for Majoritetsteksten, eller "den mottatte teksten", Textus Receptus.

Disse var mer eller mindre tilfeldige kopier av kopier av kopier, produsert 1100 år etter hendelsene de forteller om. Manuskriptene var ikke av god kvalitet.

Erasmus var altså i samme situasjon som vi er for mange andre antikke tekster. Mens vi i atskillige hundre år har vært i en helt annen situasjon enn ham for Det nye testamentet.

Det har vært gjort en lang rekke funn av fragmenter (det eldste datert til rundt år 120) og de første hele utgaver (fra 3-400-tallet) siden Erasmus. I dag har vi tilgang til så mange og så gamle tekster at vi kan gjenskape originalen med stor sikkerhet.

Men så var det alle disse feilene. Viser ikke de at tekstene er elendig overlevert?

Nei, og dette er helt logisk. Hadde vi kun hatt én bevart Bibel fra år 1100, ville selvsagt antall feil vært null, siden det ikke var noen tekster å sammenligne med. Men det hadde ikke gjort oss tryggere på originalen.

Til det er vi nettopp avhengige av langt eldre tekster, som siden de er håndskrevne, vil føre til skrivefeil. De aller fleste ubevisste, men også noen bevisste.

Med over 5 700 ulike tekstfunn bare på gresk fra andre århundre frem til renessansen, kommer antallet skrivefeil og større eller mindre forskjeller naturlig nok opp i atskillige tusen. Er det hundre feil og forskjeller per manus, blir summen fort over 500 000.

I tillegg finnes tusenvis av oversatte manuskripter til syrisk, koptisk, latin, armensk, georgiansk osv., for ikke å si alle sitater i katekismer, liturgiske bøker og hos kirkefedrene. Vi kunne rekonstruert det aller meste av Det nye testamentet bare fra sistnevnte.

Dette er ikke noe problem, det er en ressurs.

Logikken er enkel. Dess færre manuskripter, dess færre feil og dess mer usikker tekst. Dess flere manuskripter, dess flere feil - og dess sikrere tekst. 

Vi trenger nettopp tekstforskningen for å identifisere de eldste og de beste (ikke alltid de eldste) tekstene, på tvers av skrivefeil, endringer, uteglemmelser og tillegg. Utviklingen kan spores gjennom generasjoner av teksttradisjoner fra ulike områder, på samme måte som utviklingen av dyrearter kan spores ved evolusjonære endringer. 

Gjør vi dette, ser vi at færre enn én prosent av feilene er av spesiell betydning. Og ingen av disse påvirker noe sentralt eller engang noe mer perifert i kristen tro, selv om det har ført til at enkelte vers (som Første Johannesbrev 5,7-8) ikke er med i alle bibelutgaver, selv om ikke alle er enige.   

Det er ikke slik at vi er i det blå. Takket være Ehrman og andre dyktige forskere kan vi nærme oss en ganske så sannsynlig original. 

Noe som forøvrig er påkrevd for å vise hva som er feil og dermed et premiss for mye av Ehrmans påstander. Kan han ikke argumentere for hva som etter alt å dømme er rett, kan han heller ikke for hva som er feil.

Dermed ender Ehrman i det siste kapittelet i Jesus Misquoted (side 207) med at

of all the hundreds of thousands of textual changes found among our manuscripts, most of them are completely insignificant, immaterial, of no real importance for anything other than showing that scribes could not spell or keep focused any better than the rest of us.

For å sitere ham rett. Noe som altså gir noen tødler annet inntrykk enn det tabloide han innledet boken med.

I stedet for å fremheve dette avsluttende poenget etablerer Ehrman for mange av hans lesere en negativ modellmakt, i stor grad myntet på en spesiell amerikansk debatt som nevnt for noen dager siden.

En leser som Wahl Blomkvist er ikke uventet av de mindre positive.

Såfremt akademisk tekstkritikk anerkjennes som en vitenskapelig gren, er dette heller ubehagelige sannheter for kirken og den gudfryktige troende. For noen bibeltroende er boken angivelig perfekt.

Som så mange av hans lesere synes Wahl Blomkvist ikke kjent med at Ehrman koker sensasjoner på grunnfagspensumet ved teologiske fakulteter i mange land.  Det er dermed ingen fare for at "akademisk tekstkritikk" ikke anerkjennes som vitenskapelig gren, selv om noen ateister kan mene at teologistudiet ikke er vitenskap.

Det ikke slik at Kirken eller mange "gudfryktige troende" ser denne kritikken som en trussel, men som en støtte. Noe Hans Sagrusten viser i hans engasjerende bok om tekstforskning fra i fjor og også er inne på i et kort tilsvar til Wahl Blomkvists artikkel.

Men godtar man Ehrmans vinklinger på dette (inkludert påstander om "anonymitet", "forfalskninger" og annet som blir tema i senere poster), er konklusjonen klar. Med mer iver enn tekstklarhet lander Wahl Blomkvist på at vi befinner oss i

Et teksthistorisk kaos som tvinger de hengivende bibeltroende til ytterligere å innrømme sin troskyldighet til kristendommens ufeilbarlighet.

Ja, kanskje vil noen "hengivende bibeltroende" (hva nå det er) bli forskrekket over dette i "sin troskyldighet" (hva nå det er).

Selv om det må bety at de har en pussig tro på "kristendommens ufeilbarlighet" - hva nå det er, tidligere i artikkelen var det Bibelen som var "perfekt".

Det er vanskelig å se annet enn at det her etableres stråmenn. Ikke bare hevdes at dette er "heller ubehagelige sannheter for Kirken"- uten referanse til en eneste norsk teolog eller teologisk fakultet.

I tillegg forutsettes det at "den gudfryktige troende" i Norge - antagelig identisk med "hengivende bibeltroende" - tror at vi har "perfekte" bibelutgaver.

I så fall kan ikke disse ha lest 2011-oversettelsen av Det Norske Bibelselskapets bestselger.

Der legges ikke skjul på at avsnittene Erhman omtaler mangler i de eldste håndskriftene. Dette gjelder over et drøyt dusin vers og to lengre stykker, mer presist slutten av Markusevangeliet (16, 9-20) og fortellingen om kvinnen som bli grepet i ekteskapsbrudd i Johannesevangeliet (7,53-8,11).

Nå var ikke dette noen stor nyhet i 2011 heller.

Har Ehrman æren? Feiget Bibelselskapet ut etter å ha lest hans bøker på 2000-tallet?

Manuskriptene viser noe annet. Hengivende bibellesere kunne se det samme i forrige utgave fra Det Norske Bibelselskapet, i 1978, som også  utelater flere av de omstridte versene.

1978-utgaven har vers i fotnoter markert med at de mangler i de eldste håndskriftene

Men dette var vel kun et resultatet av en tilspisset 70-tallsdebatt der Den norske kirken fikk kjøre seg på det ene området etter det andre?

Det stemmer nok ikke helt.

Vi ser det samme i Gyldendals utgave av Det nye testamentet i Kjempefakkel-serien i 1969.

Selvsagt skrevet av en radikal forkjemper for bibelkritikk? En som har svelget den moderne tid med hud og hår. En som med skadefryd ønsker å ta Kirken med buksene nede og gi disse naive kristne en der det merkes.

Muligens ikke.

Vi snakker om den katolske presten og middelalderhistorikeren Erik Gunnes' oversettelse med kommentarer og innledning - allerede utgitt på St. Olav forlag i 1968.

Gunnes legger ikke skjul i etterordet på manglende eller tilførte vers,

Er grunnen i stedet kulturradikale strømninger på 1950-tallet, selv om Gunnes altså ble katolsk prest lenge før Andre Vatikankonsil? Presset frem i Norge av religionskritikere med språket i sin makt, med Arnulf Øverland og Sigurd Hoel i spissen?

Tydeligvis ikke, siden vi ser dette allerede i Det norske Bibelselskapets nynorskutgave fra 1938.

Men da var det vel selvsagt resultatet av mer skarpe enn skarpsindige foredrag som Øverlands Kristendommen den tiende landeplage i 1931?

Det går ikke an å si amen til det.

Etter hva du har lest så langt bør det ikke overraske at vi finner dette også i den vanlige bibelutgaven fra 1930, den siste som bruker "I" og "Eder" og andre danskklingende uttrykk.

Det bør heller ikke overraske at vi har enda tidligere markeringer. Lenge før 1920-tallet. Og ikke spredd som flyveblad fra zeppelinere i første verdenskrig.

Dette er tydeliggjort i den norske bibelen ved et etterord om 15 omstridte avsnitt, så langt tilbake som 1904.

Det finnes til og med et prøvetrykk i 50 eksemplarer av Det nye testamentet fra 1893, der syv av avsnittene er utelatt (Lukas 9,56 og 17,36; Johannes 5,4, Apostlenes gjerninger 8,37; 15,34; 24,6-8 og 28,29), fire satt i klammer (Matteus 5,44; 6,13;18,11 og 23,14) og fire med tekstkritiske noter (Markus 15,28 og 16,9-20; Lukas 11,2-4 og Johannes 7,53-8,11).

I den offisielle utgaven fra 1904 er riktignok alle vers med og dette presentert mer forsiktig i et etterord, antagelig av frykt for å bli tatt til inntekt for den ene siden i en kirkestrid på 1890-tallet. I tillegg har man nok tenkt at det er forskjell på en bibelutgave som passer med hva forskning til en hver tid mener (noe som kan endre seg) og en som er egnet for kirkelig bruk, der også sedvane og gjenkjennelse har betydning.

Var 1904-utgaven likevel påvirket av det såkalte moderne gjennombrudd i Norge på 1880-tallet med Darwin, Brandes, Bjørnson, Garborg og resten av feltet?

Noen vil vel tenke det, siden 1848-utgaven fra Det Norske Bibelselskapet ikke har spor av tekstkritikk.

Og da er vi vel ved veis ende? Ja, det er flott at dette er med i 1904, men det er da typisk nok nesten 50 år etter Darwin...

Nei, vi er ikke helt der ennå. 1848-utgaven er på mange måter et unntak i selskapets 200-årige historie. For allerede deres første bibelutgave i 1820 (datert 1819) har markert i klammer all tekst man mente ikke stod i grunnteksten.

I utgaven fra 1830 var til og med enda flere avsnitt markert på den måten. Det var den Bibelen Henrik Ibsen vokste opp med.

Nå ble dette ikke tatt godt opp i alle kretser, og altså fjernet fra 1848-utgaven for å beholde husfreden. Det er dermed liten tvil om at det ble lagt lokk på dette i Norge.

En gang lenge før din tippoldefar ble født.

En grei analyse av de seneste drøyt hundre års utgaver er forøvrig Tom Arne Møllerbråtens hovedfagsoppgave Den uforsiktige forsiktighet - Tekstkritiske prinsipper og valg i norske bibelutgaver i det 20. århundre.

Som ikke er gitt ut på et religionskritisk forlag i 2016 eller gjemt i et skap på Menighetsfaktultet. Det kom ut i Bibelselskapets Skriftserie i 1998 og er altså tilgjengelig via Nasjonalbibliotekets digitale bokhylle.

Selv om Møllerbråten ikke hadde næringsvett til å bli mangemillionær på hans rystende avsløringer av endringer i Det nye testamentet.

Det spilles altså med ganske så åpne kort. Noe Bibelselskapet har prøvd å gjøre i et par hundre år.

Sensasjonen i 2016 er ikke at det plutselig kommer for dagen at en rekke avsnitt i Det nye testamentet mangler i de eldste eller beste håndskriftene. Det som ville vært en sensasjon som fortjente tabloide overskrifter var hvis noen viste at dette har vært totalt ukjent for alle "hengivende bibeltroende" (hvem nå det er) i over hundre år.

Ikke minst siden de da tydelig ikke kan ha tatt det så nøye med å lese denne Bibelen som de er så hengivende til.